Velkommen til revy i Folkets Hus

… kunne du lese på plakatene på telefonstolpene langs veiene i Torsnes.
I arbeiderungdomslagsmiljøet vokste det frem en amatørteatergruppe som hudflettet gniete bønder, ynkelige streikebrytere, sløve kommunalpolitikere.

Iblant ble ildsjelen Hugo Lande, mannen bak revytekstene, truet med juling. Aslaug Johannessen og ektemannen Torgny sto ofte i rampelyset på scenen på Folkets Hus.
Her minnes Aslaug teaterlivet i stenhoggerbygda.

– Jeg har alltid vært glad i å synge. Da vi gikk for presten, satt gamle Bydahl i gyngestolen og smatta på langpipa og så satt vi rundt’n i en ring og så sang vi alle salmene og skolesangene vi kunne. – Det er riktig vakkert, barn, nikka Bydahl, og så slapp vi å bli hørt i leksa.

Da jeg ble eldre, gikk jeg med i arbeiderungdomslaget. Jeg var jo arbeiderjente og vi syntes vi hadde noe å kjempe for den gangen. Det var to ungdomslag her ute på 20-tallet – det var det kommu­nis­tiske Mot Dag og sosialdemokratenes som het Fjellsterk, og jeg har vært med begge steder.

Det var i det ungdomslagsmiljøet at det vokste fram en amatør­teatergruppe til hygge og nytte. Vi spilte revyer, satte opp amatørskuespill, arrangerte tablåer, ja, det hendte til og med at vi dro utabygds med greiene våre. Slik drev vi helt til krigen kom og du fikk andre ting å tenke på.

Skal du skrive om amatørteaterlivet her ute i Torsnesbygda, får du skrive navnet hans Hugo Lande med store bokstaver. Hugo var primus motor, regissør, forfatter og skuespiller og ildsjelen bak det hele.

Jeg og Torgny, mannen min kjente godt han Hugo, han bodde rett ved siden av oss borte på Veel. Han var stenhogger av profesjon som så mange her ute, ungkar og spillemann til han fant seg ei jente fra Sørlandet, men først og sist var han teatermann med liv og sjel og fantasi. Han Hugo kunne klare det utrolige med rolle­hefte, sminkestift og entusiasme. Som oftest var han på godt humør, men av og til gikk alt på tverke: ei jente kunne ikke rolla si eller en gutt ble borte fra prøven. Da sa Hugo Lande:

– Den som bare hadde vært ei tuppe på en bondegård! Da skjønte vi at han var langt nede.

Viser og sketsjer skrev han på løpende bånd, men toner og noter skjønte’n seg lite på så Torgny, mannen min hjalp til og gnålte melodiene og Hugo retta i tekstene så de til sist fikk tråkla visa ihop så den satt.

Moroa var hele honoraret!

– Det kunne vel være en flokk på en 10-12 ungdommer, halvparten gutter og halvparten jenter, som møttes på de skrå bredder på Folkets Hus i Torsnes.

Forholdene var så enkle som vel mulig – det må du notere og sette en tjukk strek under. Og en rød øre fikk vi ikke for strevet – det fikk nøye seg med all moroa og alt levenet som vi hadde. Rolleheftene skrev han Hugo ut for hånd, ja, det hendte vel at noen forbarma seg og ga’n en hjelpende hånd.

Vi starte gjerne med leseprøver med rolleheftet i handa hjemme hos hverandre. Vi bodde på ett værelse og kjøkken dengang og guttungen satt under kjøkkenbordet med store øyne og lurte fælt på hva mamma og pappa drev på med.

Rollefordelinga kunne føre til småknuter på tråden: ingen ville spille gammal kæll eller kjerring, men det var flust av kandida­ter til førsteelskerrollen.

Av de som var med på leken får jeg vel først nevne Torgny som ofte spilte hjertebedårer med forførerisk glød i blikk og stemme.

Av andre glade gutter og jenter får jeg i farten ta med Agnes Nilsen, Gunnar Larsen og Halvdan Larsen, Rolf og Edmund Westby, Gulli Karlsen, Daniel og Margit Svendsen og Aslaug Lande. Skulle jeg ha glemt et navn eller flere, så får folk ha meg unnskyldt.

Når replikkene satt sånn noenlunde i hodet, flytta vi over til scenen i Folkets Hus, men det var alltid noen etternølere som ville fortsette prøvene med heftet i handa.

Engang ble Torgny så eitrande sint på de som ikke kunne leksa at han slo i bordet og ville hjem: – Nå er jeg lei hele greia, nå får dere klare dere sjæl!

Trangt om saligheta på Folkets Hus

– På Folkets Hus var det en scene på kortveggen men andre teater­bekvemmeligheter fantes ikke og trangt om saligheta var det til gagns. Det vi trengte av rekvisitter, bord, stoler, benker, ja, til og med en seng til Jan Anders og Lars Anders, dro vi med oss hjemmefra. Det som behøvdes av kulisser malte Walfred Stenbeck. Han rusla bort til huset om kveldene og malte på papp og stilte opp – enten det dreide seg om svaiende kokospalmer under sydens sol eller trauste grantrær i Torsnesskogen.

Bakteppet var vidunderlig vakkert. Det var også signert Stenbeck, det hang der i mangfoldige år: en vik, en båt, en lund med hvite bjerketrær, det var så naturlig at du nesten fikk en klump i halsen – hadde du ikke hatt det for øyet støtt og stadig.

Skuespillere trenger sminke og kostymer. Vi grov fram gamle klær fra kister og loft og sminke kjøpte vi i byen; vi hadde den i en eske – jeg synes jeg kan kjenne lukta ennå.

Riktignok var det et lite kott på hver side av scenen, men forbe­redelsene måtte foregå på sjølve scenegulvet. Det var å fly ut og inn, få på deg fillene i en fei, så skulle sminkestanga fram, du malte deg sjøl eller fikk en håndsrekning av kameraten og så kom han Hugo anstigende med kritisk blikk: – Jeg synes du skulle kline litt mer rødt på det høyre kinnet ditt, Aslaug!

Skulle du over fra den ene siden av scenen til den andre, måtte du smyge og åle deg fram bak bakteppet. Det bulte og bølga seg og folk nede i salen tippa: – Nå trur jeg det er Edmund Westby som står for tur.

Nede i sufflørboksen satt en gutt eller jente og fulgte med fingeren linje etter linje i rolleheftet. Det var kaldt og trangt og rått, du måtte ha godt på bena der du satt på en stabel gamle rollehefter og snuste inn den mugne kjellerlufta.

Luftigere var jobben å slå opp plakater med «Velkommen til stor­revy i Folkets Hus!» Vi hektograferte dem borte på fortsettel­sesskolen og så var det å tælle og gå fra telefonstolpe til lagårdsvegg og slå opp det glade budskapet.

Før forestillingen var nervene på høykant: – Er’u ikke snart ferdig med den rø’sminkestanga, Gulli? Sitter tørkle mitt som det skal, Edmund? Vi var stadig borte i hølet i forteppet og titta: er det kommet mange folk – jo, der er Ole Skallegården og Blomsterberg på plass, vi kan la teppet gå opp så løyene kan begynne.

Noen ble røde i trynet

– Visene og sketsjene satt som skudd i veggene. Hugo Lande tok både personer og situasjoner slik på kornet at han flere ganger ble trua med juling – og da ble han ennå skarpere.

Og revyene dro folk, de kom fra nær og fjern, til fots eller på sykkel, betalte en krone for billetten, trengte seg sammen i salen eller sto oppetter langs veggene når Torgny gikk fram og sang:

Å stjele ved ne’me’ bakeri
Det er ingen kunst i det.
Men stjele slik at ikke
Kristian ser –
det er mye verre det!

Og alltid var det en og annen som het og rød i ansiktet dukka seg nede i salen. Folk fra Holm og folk fra Roppestad var ikke alltid de beste venner. Slik het det i visa:

Folk på Holm vil bare eta
Det har jeg nå fått å veta
Spise middag klokka ett:
bondemiddag rett og slett!

Eller det var kommet en pen jente til bygda og Jokke og Nikke gikk på frierføtter til samme jenta:

Ungdom, jeg ber deg
søk ikke Marikens vei.
Tenk om Moumen fikk se det –
da ble det sykehus på deg!

Kommunestyremøtene ga stoff til mangfoldige sketsjer. Teppet går opp, det er pause i forhandlingene og vaktmesterkona byr rundt kaker og kaffe. Men ikke til alle, hun har noe i forkle og i stedet for å servere kaffe, heller hun ut en haug havre foran en kar ved bordet. Folk brøler: – Det er jo Høna som sitter der, jo!

Men det var alvor blant løyene. Det var stor arbeidsledighet i bygda, lønningene ble satt ned, stenrederne tok inn streike­brytere – gulinger kalt – de fikk passet sitt påskrevet fra scenen på Folkets Hus. Eller nødsarbeid på vegen til sju kroner uka ble gjenstand for mange beske kommentarer.

Med feiselslag på spettet ringte vi nyåret inn

– Foruten revyene spilte vi teaterstykker. Jan Anders og Lars Anders var knallsuksess, med den gamle knarken som lå i senge­benken og skjelte ut ungdommen.

Eller «Kjærlighet på flaske eller Elskovsdrikken» – et synge­spill som vi slet veldig med å få til. Først skulle Orskaug hjelpe, så kom Madsen utover fra Fredrikstad, vi holdt på å gi opp, men så kom fru Løvstrand og klarte biffen. Det jeg husker best fra den forestillingen er draktene – de vakre tyrolerdraktene – da hadde nok symaskinene surra og gått flittig i stenhoggerstuene rundt omkring.

Hver nyttårsaften var det fest på Folkets Hus og til festen hørte tablå. Fem på tolv kom det gamle året inn, det var Torgny, en kroket, gammel mann med langt, hvitt skjegg med pipende stemme som sa adjø. Så slokte de lyset, så slo Hugo 12 slag med feisel på et spett, så kom lyset på og ei smellvakker jente danser inn og ønsker alt godt for året som nå sto for døra.

En annen gang var vi sigøynere. Vi plasserte oss på scenen, noen satt, noen sto, noen lå rundt et leirbål som Hugo hadde fiksa med ei lyspære og rødt kreppapir. Vi var brunsminka, hadde tørkler på hodet og hengte på oss kuler fra juletre og all slags glitter og sang våre melankolske sigøynersanger så du kunne tro at selve romanifolket hadde inntatt scenen på Folkets Hus.

Neste nummer kunne være hula-huladans av tre mannfolk, med bast­skjørt, bare ben og naken overkropp. Den ene, Torgny, lang og tynn, den andre Hugo: et langt og elendig rekel han også, og til sist Edmund Westby, liten, trinn og kvikk. De vugga og vrikka og svingte med hoftene på sydhavsvis så folk lå og skrek over benkene.

«Ramona» i ropert

Til teater og revy hører fengende toner. Mannen min var flink, han hadde tatt timer hos Severinsen i byen, bygd seg sin egen fiolin av knubb fra veggen hjemme og strøk ofte med buen i mellomaktene. Han komponerte i det små – ennå spiller de Manduspolkaen på gammeldans. Ellers hadde vi et helt lite orkester: foruten fela spilte Robert Johannessen på fløyte, Johan Johannessen på zitter og Evald Eklund trakterte bæljespillet. For etterpå var det dans; vi rydda gulvet, bar ut krakker og snart lød Nidelvens toner gjennom salen i Folkets Hus.

Senere ble det mer profesjonelt, med Lømanns kvintett, det var svære saker, med silkeslag på jakka og initialer på brystlomma og Torstein Johannessen som sang smørtenor gjennom en diger ropert: – Ramona, ingen kvinne er som deg …

Amatørteatergjengen fikk blod på tann, nå skulle distriktet erobres av talentene fra Torsnes.

Vi stabla oss inn i bussen til Sverre Kjelsaas, med kulisser, bord, stoler, seng og alt som hørte til og så var det tut og kjør – av gårde til Torp eller Greåker eller Tune. Kristian smed hadde torader’n som medbrakt og Kjelsaasen nekta å kjøre hvis han ikke fikk musikk til arbeidet.

Det kribla i magen når du i fremmede lokaler sto foran et ukjent publikum – om vi hadde suksess får andre uttale seg om. Det mangla i allfall ikke på dramatikk – en gang ble vi stående hele den svarte natta i Sarp, mens sjåføren sveiva og reparatøren rota i motorkassa og banna og svor: – At disse helvetes Torsnesfolka ikke kan holde seg hjemme!

Moroa varte til krigen kom – da var det så å si slutt – selv om det visst ble spilt teater et par ganger på huset i løpet av de fem lange åra – men der var jeg ikke med.

Og nå står scenen tom, folk sitter vel hjemme og glor på TV. Jeg ser på TV sjøl jeg, her forleden så jeg noe jangel fra Aker brygge – jeg tenkte at det var like bra det vi laga midt i all nøysomheten.

Men hvem vet, kanskje det engang kommer noen ildsjeler som pugger roller og sminker nesa og blåser liv i teaterinteressen i sten­hoggerbygda Torsnes?

Trykt i Demokraten 1990