Vi lukta sild i mange år

Nå er fabrikkene borte: Kronen, Thor, East Norway Canning, Fredrikstad Preserving.

I mellomkrigstida og litt fremover arbeidsplassen for hundrevis av jenter som la ned og pakket sild i olje og sild i tomat, makrell på boks, gaffelbiter og ansjos.
En frisk og flittig gjeng: Magda og Åse og Harda og Victoria. Fisefine folk sa de kjente sildejentene på lukta. Svaret kom kontant: – Det lukter ærlig ærbe!
Ruth Ottesen forteller fra årene på fabrikken.

– Jeg er født i 1908 på Apenesfjellet – i Berggata, den vesle gatestumpen som går på skrå opp fra badet. Vi var fem hjemme, mor, far og tre gutter og to jenter. Bestefar hadde bygd huset -det var ei slik lita stue som var vanlig bolig for arbeidsfolk før med kammers, stue og kjøkken. Far var kjelesmed på Glommen Verksted. Når lørdagen kom, var han kølende svart etter ukas slit. Han måtte ta av seg ute i gården så mor kunne komme igang med å vaske verkstedklea. Vannet bar vi fra vannposten oppe i gata, og mor varma det i den digre kjelen på vedkomfyren.

Jeg skulle gjerne hatt ei utdanning

Jeg gikk på St. Croix skole. Frk. Bjørnstad var den første lærerinna mi. Vi syntes hun var veldig gammel der hun satt høyt på kateteret med oppsatt hår og knute med sløyfe i nakken. Hun døde da jeg gikk i tredje klasse og resten av skoletida hadde vi Solveig Martinsen. Det var strengt på skolen, linjalen lå klar og uskikkelige unger fikk seg en smekk over fingrene. Jeg var heldig og fikk gå 8. klasse. Jeg skulle gjerne ha gått mer på skolen, men far var gammeldags slik, ei jente skulle lære å stelle hus og dermed basta.

Vi ble konfirmert i Vestsiden kirke av pastor Forbech. Han likte jeg godt, du verden for en fin prest han var. Til overhøringen hadde vi vanlig penkjole. Jeg hadde svart sløyfe i håret, husker jeg, og ble hørt i den annen artikkel. Til konfirmasjon skulle alt være hvitt; sløyfe, kjole og strømper. Mor sydde konfirmasjons­kjolen min ved kjøkkenbordet hjemme. Etter konfirmasjonen var det å søke huspost. Jeg fikk barnepikeplass i Oslo, da var jeg knapt fylt 15, jeg var der et halvt år og lengtet hjem hele tiden. Så ble jeg enepike i en familie i Fredrikstad til jeg en dag fikk se at Fredrikstad Preserving averterte etter ekstrahjelp til sardinse­songen.

Det lå en hermetikkfabrikk på Kirkebrygga

– Det var i -29, det var veldig rift om alle slags jobber på den tida. Jeg husker hvordan de stakkars mannfolka satt og hang oppi fjellet hjemme.

En stor jenteflokk møtte opp foran den nystarta fabrikken på Kirkebrygga. Det satt ei kontordame nede i porten, vi skrev oss inn i ei bok og fikk fem kroner forskudd til et hvitt forkle. Litt senere fikk du beskjed når du kunne begynne som legger i silda.

Christian Abrahamsen og broren Peder hadde starta med å legge ned fiskehermetikk i et lite lokale oppe i Teglverksveien. Nå hadde de flytta og innreda en helt moderne hermetikkfabrikk i det store murhuset på Kirkebrygga.

Du kom inn porten til en diger sal med stengulv. Der tok de inn råvarer og laga ansjos og gaffelbiter. Der var også kontoret, derfra styrte Christian Abrahamsen og frk. Wilberg og frk. Hansen det hele. Gikk du opp trappa til annen kom du inn i nok en stor sal – der ble sardinene lagt i bokser og pakket. Det var lyst og luftig med store vinduer ut mot elva og mot Riddervoldsgate. I tredje var spiselokalet til jentene. På veggen var det knagger til tøyet. Hvite forklær dugde dårlig i jobben, i førsten brukte vi forklær av gummi, senere gikk det mye i blåtøy. Noe eget vaske­rom fantes ikke så lenge fabrikken eksisterte, men det var plassert vasker rundt i fabrikken. Det ble sagt at du kunne lukte ei sildejente på 25 meters avstand. På toppen var loftet som ble brukt til lager.

Jeg starta som legger i silda. Sesongen begynte i mai og varte en 2-3 måneders tid – da kunne opptil en 50 jenter være beskjeftiga i fabrikken.

Skøytene kom dunkende opp elva og la til ved Kirkebrygga, så hev de opp skjeppe på skjeppe med den sølvglinsende fisken og over på vogner som mannfolka kjørte inn porten. Vi ble godt kjent med skipperne – i farten husker jeg Josef Flodin fra Viker og han Edvard fra byen. Inne i salen ble sildehodene kappa og så sto treerne klar, det var jenter som hadde fast jobb med å tre småsilda inn på stålstenger som ble plassert i rammer. Rammene gikk inn i den digre røkeovner i enden av lokalet. Der sto mannfolka og skrudde og regulerte, akkurat passe måtte røkinga være, ikke for lite, ikke for mye, for Fredrikstad Preserving var kjent for å levere kvalitetsvarer.

Vi hadde knapt tatt i ei sild

– Den røkte silda gikk opp i små heiser i annen etasje. Der satt leggerne i rekke og rad på krakker ved langbord og la sardiner i boksene. Et par jenter var i olja som vi sa, de fylte opp olje eller tomat i tomme bokser, plasserte 10 og 10 på brett og bar rundt ved bordene. Råvarene ble delt rundt på større brett og så var det værsågod å få silda i boksen.

Første dagen min i silda følte jeg meg ganske tafatt. Jeg hadde knapt sett ei sild før, langt mindre tatt i ei, og nå var det å gå rett i akkorten med det samme.

Noen opplæring var det ikke snakk om, du fikk kort og kontant beskjed om å fylle 22-24 sild i boksen. De skulle være omtrent like store og de peneste skulle ligge på toppen. Et par jenter var avpassere, de gikk rundt og titta og kontrollerte at du gjorde riktig, at resultatet ble sånn noenlunde. Du gløtta til høyre og titta til venstre, men de andre jentene var like uøvde som deg sjøl. Jeg slet fælt den første dagen, akkorden var 50 øre for hundre bokser og første daglønna var akkurat 1,50. Etter hvert gikk det bedre, du ble flinkere til å få fingrene med deg.

Det var et hardt kjør i sesongen – kom det inn mye sild, var det å drive på til alt var i boks – det fantes ikke noe kjølerom i fabrikken den gangen. Vi kunne starte klokka 7 om morgenen og stå i arbeid langt utover natta. Selveste St. Hanskvelden hendte det vi måtte drive på. Jentene var veldig lei for det, når vinduene sto på gløtt og motorsnekker pynta med Bjerkeløv dunka ned elva og trekkspilltonene blanda seg med dunkinga fra falsemaskinen.

Men det gikk med godt humør: ropene gjalla i rommet: – Få hit flere med olje! Kommer det ikke snart noen bokser med tomat? Hitover med flere heloval og halvoval! Jentene i olja løp og leggerne økte farten. Når flittige jentehender hadde fylt boksene, gikk de videre til falsing. Ei jente la lynsnart på lokket, så gikk esken inn i falsemaskin, kællen trampa på en pedal, et dunk – det bråka fælt av falsemaskinen – og boksen var tett. Så gikk boksene til vask og deretter skulle de pakkes -pent og fargerikt så kunden ble frista til å kjøpe sardiner i tomat fra Fredrikstad Preserving.

Pakkinga var også jentearbeid. Pakkseddel i bånn, så båndet rundt, deretter nøkkelen på lokket og den fargerike etiketten på plass, til slutt pergamentpapiret rundt og liming – det gikk i ett, to, tre – å, jentene var raske i den tida. Å stå i pakkinga var populært, og det var i grunnen morsomt arbeid. Til sist ble boksene lagt i trekasser med hundre i hver – klar for kunder fra Lindesnes til Nordkapp. Første del av transporten tok firmaets egne lastebiler seg av, med Oskar Johansen og Edvard Kristian­sen bak rattet.

Jentene på Preservingen var raske med kniven!

– Vi får vel ta en tur ned igjen i første etasje – så du får med deg litt om ansjos- og gaffelbitproduksjonen også – for også på det området var fabrikkens produkter landskjente.

Høysesongen starta om høsten med båtene nordfra som kom med kryddersild i svære tretønner. Mannfolka kasta den store, grove silda opp på bordene til jentene i første etasje. Jentene rensa og skar opp i passende skiver. De skar, du verden så de skar, det gikk lynfort, ingen var raskere med rensekniven enn jentene på Fredrikstad Preserving.

Det var Hedvig og Åse og Victoria og Elisabeth, det var Harda Kristiansen og Randi Larsen. Det var en trivelig gjeng som arbeida i følge. En god del var ved fabrikken fra starten og til den stengte i 1961. Noen lever ennå, mange er borte, mange …

Det var unge jenter og litt eldre jenter, gifte og ugifte om hverandre. Skøy og leven hørte med – det ville vært rart ellers. Vi hadde en slik maskin der vi vaska de minste ansjosboksene. Rundt dem sto en flokk ungjenter hele dagen, der var det sang og jubel støtt. Det hendte det tuta i elva, det var danskebåten, Peter Wessel, den pleide å legge til ved kirkebrygga og jentene bort til vinduet og titta. – Nei, se, der er ho Magda, nå har ho og kællen kosta på seg en utenlandstur.

Det fantes de som skilte seg ut, originaler kan vi jo kalle dem.
Vi hadde ei, hun var vel litt eldre enn jentene flest. Når det begynte en ungjente hos oss, tok hun gjerne jenta for seg og for­talte fra sitt lange og viderverdige liv, og de fortellingene handla nok om litt av hvert, for jentene oja og akka seg og slo hendene sammen i bare forskrekkelsen.

Hysj-hysj-blandinga var prikken over i-en

– Når gaffelbitene var skjært og lagt i boks, og ansjosen likeså, skulle laken i og nå kom vi til noe viktig og meget hemmelighets­fullt. Laken ble kokt i noen digre gryter i annen etasje – og hva den inneholdt for noen godsaker visste bare de innvidde. Christian Abrahamsen hadde resepten og den var vel bare betrodd til de to formennene Odd Kittelsen og Rudolf Abrahamsen som hadde overoppsyn med kokinga.

Den hemmelighetsfulle blandinga ble fylt på boksene med vin, deretter dill, løk og tomatgaffelbiter og østersansjos, ansjosen fikk et laurbærblad på toppen som jentene nappa fra en diger balle og så gikk turen til falsemaskinene.

Gaffelbitene gikk rett ut, ansjosen ble pent pakket inn i sellofan, og ble lagret for å modne slik at den akkurat skulle være ferdig til jul for annonsen i bladet slo fast: «Fredrikstad Preser­ving østers Ansjos på julebordet skaper riktig stemning i stuen».

Første tida var jeg sesonghjelp, deretter ble jeg fast, og tjente 50 øre timen, det ble 25 kroner uka. Senere ble jeg en slags be­styrerinne, de kalte meg i allfall så. Da tjente jeg 50 kroner uka, men de to formennene hadde 60.

Jobben var litt sånn forskjellig, det var å ta inn folk, passe på at alle jentene var på plass til rett tid om morran og at ingen stakk hjem for tidlig, melde folk inn i sykekassa og sist, men ikke minst, føre lønningslistene. 

Jeg fikk et lite krypinn på loftet med en gammel Underwood skrivemaskin, og der satt jeg ofte utover natta mellom onsdag og torsdag og regna ut beløpene som hver skulle ha for alt skulle være klart til torsdag. Til å begynne med ble det å regne i hodet – det var et stort fremskritt da jeg omsider fikk en regnemaskin opp til meg på loftet.

Sjøl synes jeg og sikkert mange med meg at Preservingen var en god og trivelig arbeidsplass. Christian Abrahamsen var en sjef som hadde omtanke for folkene – det mener i allfall jeg. Organiserte var det ingen som var før krigen – hverken av mannfolkene eller kvinnfolkene – det var da heller ingen som spurte oss om å bli det. Etter krigen var det mye som forandra seg. Organisasjonene vant innpass – ikke noe galt i det.

Produksjonen ble lagt om og utvida, det starta allerede rett før krigen: nå la vi ned både bær, frukt og alle slags grønnsaker. I 1947 døde Christian Abrahamsen. Jeg syntes det var svært trist -det var noe som forsvant med han, den gamle stilen, om jeg skal si det slik. Jarrild som tok over satsa på litt av hvert og en del av produksjonen ble flytta til fabrikken i Rygge.

Det gikk litt opp og litt ned og i 1960 var det slutt. Bedriften lønte seg vel ikke lengre – det var i allfall det de sa. Alle jentene, ja, gutta med ble sagt opp, til slutt var det bare Anette Arvesen og jeg som rusla rundt og rydda i de tomme lokalene. Det var leit å vandre ut porten for siste gang fra arbeidsplassen der du hadde vært i 31 år. Tankene går ofte tilbake til fabrikken på Kirkebrygga. Og det er nok ennå en del som husker boksene med sild i olje og sild i tomat og lunchgaffelbiter og Extra Prima Juleansjos fra Fredrik­stad Preserving.

Trykt i Demokraten 1990