Zatopek – kua som ble antilope

U Pastyrky, «Hos Hyrdinnen», er en av Prahas hundretalls vinstuer. Det er lavt under taket, vi er i en koliba, i et tilstrebet bondestueinteriør. Trekrakker dekket av fåreskinn, langbord, vinen serveres fra krukken i stenkrus. Midt på golvet braser kokken lever á la Janosik. Janosik er tjekkernes Robin Hood. Et sigøynerorkester spiller. Resten av underholdningen sørger gjestene for sjøl. Ved et av langbordene et norsk-tjekkisk selskap. Midtpunktet er en kar, litt under middels høyde, et rødmusset friluftsansikt, en kraftig hvelvet brystkasse, et muntert glimt i øyekroken: Tidenes største langdistanseløper Emil Zatopek. Fra 1949 til 1955 satte han 18 verdensrekorder. Blant tsjekkerne heter han bare Emil. Uten primadonnafakter forteller han gjerne om sitt livs lange løp, selv om det startet på de korte distanser.

Jeg var en sinke i gymnastikk

– Det aller første jeg husker var at mor ba meg hente en kurv med gåseegg, og så mistet jeg kurven og løp min vei for å unngå klaps. Jeg er født 19. september 1922 i en liten by i Mähren, og vokste opp i et arbeiderhjem. Frantisek, far min, var snekker på en karosserifabrikk, men gikk arbeidsløs i lange perioder. Vi var sju barn i familien, to jenter og fem gutter. Moren min, Agnes, og jentene sov på kjøkkenet, far og vi gutter fordelte oss i de to andre rommene så godt vi kunne.

Min neste løpedistanse var lengre, jeg løp som oftest til skolen, jeg var alltid for sent ute. Ellers gikk skolen greit, bortsett fra i gymnastikk – der var jeg blant sinkene. Så flyttet vi til Zlin, nå «Gottvaldow», til skofabrikkbyen. Jeg søkte arbeid hos Bata. Søkerne ble kontrollert og testet, om de ville holde ut det harde tempoet: 4700 sko om dagen. Jeg klarte prøven. Formannen i min avdeling var sportsinteressert, han organiserte friidrettstrening og konkurranser blant arbeiderne. Han fikk trukket meg med, han var entusiast og heiet «sine gutter» fram på banen. Meg gav han lite håp: – En kan ikke gjøre en antilope av ei ku!

I 1939 kom krigen og tyskerne. Jeg fortsatte å løpe: De lange løpeturene i skogen frisket opp i en ellers grå og trist tilværelse. En dag i 1944, da jeg lå i skogen og pustet ut, seilte tunge, amerikanske bombefly inn over Zlin og utraderte størsteparten av fabrikken. Zlin var verken et taktisk eller strategisk mål, men Bata hadde vært United Shoes farligste konkurrent.

I mai 1945 rykket den røde hør inn og befrir byen. Det blir fest, det blir glede, det blir vodka.

Emil hever kruset og skåler, ikke i vodka, men i rødvin fra Mähren, Robin Hood-biffen står på bordet, maten og vinen smaker, friluftsmannen blir en tanke rødere i kinnene. Han er rask i bevegelsene, poengtert, gestikulerer: – Slik kom flyene inn…
Sigøynerprimasen har fått øye på Emil, spiller til ære for mesteren. Allsang: En tjsekkisk versjon av «Hvor er min kone» og Zatopeks yndlingssang denne kvelden: «It’s a long way to Tipperary». Han snakker godt engelsk: – After the war two important things happened, I joined the army and met Dana..

Jeg ville bli den beste

– Avdelingskommandanten var idrettsinteressert, han hadde tro på meg. På dagsorden sto det stadig: «Soldat Zatopek er fritatt for vanlig tjeneste for å trene». Treningsprogrammet måtte jeg pønske ut sjøl, det fantes knapt langdistanseløpere i Tsjekkoslovakia på den tiden.

Jeg vekslet mellom å løpe hurtig og å løpe langsomt: Fem ganger 200 meter hurtig og 200 meter langsomt. Så 20 ganger 400 meter hurtig og 200 meter langsomt. Så fem ganger 200 meter hurtig og 200 meter langsomt. Intervalltrening heter det i dag. Det ordet var ikke oppfunnet ennå. Strakk ikke dagen til, så tok jeg natta til hjelp: Jeg ville bli den beste.

Jeg traff Dana, hun spilte håndball og kastet spyd. Vi er født samme dag i samme år. Da jeg fortalte henne det, trodde hun det ikke. Neste gang hadde jeg med dåpsattesten. Danas far advarte: – Du vil gifte deg med en løper. Han kommer til å løpe fra deg! Vi inspirerte og oppmuntret hverandre. Resultatene ble bedre. Når jeg kom på banen, begynte folk å rope: – Rekord, Zatopek! Jeg svarte: – Jeg har jo ikke løpt ennå!

Vi giftet oss og flyttet til Praha. Vi installerte ribbevegg i leiligheten og trente ballkast. Husverten banket stadig i taket. Da vi kom tilbake fra Olympiaden i Helsingfors, hadde hundrevis av mennesker samlet seg utenfor huset, de hadde dekorert og illuminert fasaden. Hvordan skulle det gå? Men husverten var helt forandret, han smilte som en sol.

Sigøynerorkesteret har slått over i moderne rytmer, men i slavisk design. Zatopek reiste seg, knapper tweedjakken over den kraftige brystkassen, engasjerer. Det har blitt fortalt at røntgenbildet av Zatopeks hjerte blir brukt som demonstrasjonsmateriale for medisinske studenter. Zatopek har et stort hjerte på flere måter, han svinger seg på dansegulvet med bravur – også her foretrekker han de lange distanser.

I Oslo «Lokomotivet», i Helsingfors «Eventyr-Pekka»

– Jeg husker godt turen til Oslo i 1946. Det var første gang jeg fløy, første gang jeg reiste utenlands. Det var så vakkert da vi fløy inn over den norske kysten, vikene, alle øyene, de grå fjellknausene.

Etterkrigs-Oslo virket grå og slitt, akkurat som Praha. Sverige, senere, gjorde et helt annet inntrykk. Men publikum på Bislett, entusiasmen, hjertevarmen, sakligheten, jeg glemmer det aldri. Avisene kalte meg «lokomotivet fra Praha».

Jeg husker turene til Holmenkollen, til Frognerseteren, jeg fikk gode norske venner: Storløperen Audun Boysen, skihopperen Birger Ruud.
Jeg reiser gjerne til Oslo igjen, jeg har lyst å se kunstsamlingen på Henie-Onstadmuseet.

Jeg har hørt at seierne i 5000, 10 000 meter og maraton under Olympiaden i Finland i 1952 var høydepunktet av min karriere. Finland var iallfall friidrettens Mekka. Paavo Nurmi var jo mitt store ideal. Jeg la meg hans ord på hjertet: – En løper må leve i bevegelse.

Mest dramatisk var 5000 meteren. Alle løp som de hadde djevler i hælene. Viljo Heino var min farligste konkurrent og gode venn. Vi planla løpet sammen. Publikum applauderte som gale, selv om Heino ikke vant: – Satupekka, Satupekka! Det betyr «Eventyr-Pekka».

Jeg har aldri løpt lenger enn 10 000 meter da jeg startet i maraton. Etter seieren så spilte de Olympiafanfaren når jeg viste meg på banen. Jeg la gullmedaljen min rundt halsen på Dana da hun skulle kaste spyd. Den bragte lykke, hun vant sin egen gullmedalje.

Et spansk fotballag har funnet veien til «Hyrdinnen». De har samme dag seiret over Dukla Praha i UEFA-cupen. Dukla spillerne ble overmodige etter første omgang. Nå skal seieren feires. En av spanjolene spør: – Er det ikke? Jo, det er! En eksplosjon, kyss, omfavnelser, Zatopek, Zatopek! Mesteren er blant dem, mesteren er på samme vinstue! Han blir båret på gullstol i triumf.
Langt om lenge sitter Zatopek igjen ved langbordet. Rørt og glad, men stadig den samme, stadig Emil.

Stjernene kan sett mål å strebe etter

– Mange så jo på meg som et naturtalent, men jeg tror ikke så mye på medfødte løperegenskaper, selv ei ku kan jo klare en del. Selv har jeg vel hatt et visst medfødt talent, men grunnlaget for fremgangen var hardt arbeid, i trening og i konkurranser, og folk som tror på en og støtter en: trenerne og Dana.

Utgangspunktet for de som i dag ønsker å nå toppen er mye gunstigere. Jeg sto dagen lang i arbeid ved Bata-fabrikken – nå kan mange ofre seg helt og holdent for treningen.

Men det er store skjevheter. Idrettsfolk fra utviklingsland har ikke på langt nær de samme muligheter for å utvikle seg sportslig enn de som kommer fra den industrialiserte verden. En løper fra for eksempel Kenya, starter altså bokstavelig talt med et handikap. I dag snakkes det ofte om et motsetningsforhold mellom masseidrett og stjerneidrett. Jeg ser motsetningen, men mener at det ikke nødvendigvis vil føre til konflikt. Stjerner kan sette mål å strebe etter. Nurmi satte målet for meg.

Selv ser jeg faren for passivitet foran TV-apparatet. Her i Tsjekkoslovakia har problemet ikke vært påtrengende. Vi har jo SOKOL-bevegelsen – Falkene – en masseidrettsorganisasjon som helt fra forrige hundreår har vært en sunn motvekt mot enerdyrkelsen.

Vi har derimot ikke vært så flinke til å plukke ut og satse på talenter. I DDR har de kommet lengre, der holder de øynene åpne, i skolen, i pionerorganisasjonene, i bedriftsidrettslagene.

Skillet profesjonell – amatør har jeg aldri riktig greid å få tak på. Et postbud som driver med kappgang, skal han slutte å gå med posten?

I dag er idretten i den vestlige verden big business. Når jeg hører beløpene og ser utstyret, så tenker jeg på de første løperskoene mine i bedriftsklubben i Zlin. Men midlene blir brukt på gal måte: Boris Becker får 3 millioner D-mark av PUMA. Hva ville ikke et slikt beløp ha betydd hvis det hadde kommet masseidretten til gode?

Det har blitt sent. Vinen er drukket, orkesteret har spilt den tsjekkiske versjonen av godnattvalsen. Utenfor vinstua skimtes lysene fra Hradcany, borgen, president Husaks embetsbolig. I 1968 ble major Emil Zatopek degradert på grunn av sin kritikk av den sovjetiske innmarsjen. Er han bitter?

Jeg er en arbeidergutt fra Zlin

1968 var en tragedie, det ble gjort store feil, på begge sider. Men bitterhet, nei, det vil jeg ikke snakke om. Du må ikke glemme at jeg er en arbeidergutt fra Zlin, far var medlem av den kommunistiske idrettsbevegelsen.
Motsetningen går tross alt ikke mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, men mellom USA og dets allierte og de sosialistiske landene. Jeg har lest historie, jeg har opplevd befrielsen. Jeg ville aldri kunne kjempe mot en sovjetisk soldat.

Glasnost, perestroika? Ideene er gamle, metodene er nye. Men det er en langsom prosess, det vil ta lang tid før resultatene vil bli merkbare i her i Tsjekkoslovakia.

Drosjen kommer, Emil Zatopek setter seg inn: – Jeg håper ikke Dana henter fram spydet når jeg kommer hjem på denne tiden! Forresten: Du må hilse til Ingrid Kristiansen. Jeg beundrer henne, hun er en stor løper. Og så har hun et lite barn å ta seg av også.

Trykt i Demokraten 1988