Bilgærn all mi tid

Svipptur til Hassingen eller langtur til Moss.
Leo Larsen vred på taksameteret og startet opp.
Drosjebransjens grand old man sveivet igang T-Forden på tidlig tredvetall. Senere har det blitt mil etter mil etter mil bak rattet.

– Jeg har vært bilgærn all mi’ tid. Sertifikatet tok jeg dagen jeg fylte 18 – den 10. september 1934. Opplæringa foregikk på bonde- og landeveier i Rolvsøy. Læreren var sønn av en kolonialhandler på Rekustad. Han kjørte varer for far sin og lot meg villig vekk slippe til ved rattet på T-Forden, årgang -24, der baksetet kunne skiftes ut med lastebrett. Du gira med venstrepedalen: inn, lavgir, slapp du pedalen ut gikk vogna i høygir. Knekka du ikke bakken på lavgiret, snudde du Forden og rygga opp. Gassen og tenninga regulerte du med spaker på rattet. Når du starta, skulle tenninga være lav, ellers fikk du deg en over fingrene av sveiva. Forden hadde mekaniske bremser. Så du ei høne midt i veien, måtte du trøkke inn bremsepedalen i god tid i forveien.

Hva slags maskin kan kjøre på veien?

– Bilsakkyndig var Rasmussen, en småvokst og frykta person på kontoret i Glacisgata. Jeg ble redd bare jeg så trynet på’n. Kjøringa med Rasmussen gikk fint, vogna som jeg hadde lånt, seg ikke en millimeter ved bakkestart i Berggata. Det verste sto igjen: teoriprøven på tomannshånd med frk. Wiese på kontoret.

Hva slags maskin kan kjøre på riks- og fylkesvei, lød spørsmålet. Den var verre, jeg ble stum som en østers. – Alle maskiner som reparerer veiene, var det riktige svaret, men frøkna smilte og Leo Larsen kunne gå ut døra med lappen i handa.

Første åra kjørte jeg lastebil – en fabrikkny, halvannen tonns Ford. Nårn var lasta, var det som å sitte i en gyngestol. Og lasta varn ofte, med 100 kilos sekker med kraftfor til bøndene i Rolvsøy. Jeg hadde kost og losji og 10 kroner uka for den jobben.

Tre år senere hadde jeg storflaks og slapp til bak drosjerattet. Av en eller annen grunn valgte drosjeeier Hartmann Johansen meg, rene bondegutten og lite kjent i byen, i køen av søkere. Men gutta på torvet var snille og hjalp meg når kunden forlangte å bli frakta til J. Olsens gate, og jeg bare ble stående og klø meg i hue.

Drosjeholdeplassen, værsågod!

-Det var drosjeholdeplasser i Mellomgata og på Østsiden, men hovedstandplassen var foran apoteket på Vestsidens torv, der det kunne stå en 10-12 biler og vente på tur. Jeg husker hele den gamle gjengen med lua på snei eller bak i nakken. Vi brukte ikke uniform den gangen, men hekta merket foran i skjermlua: Anton Kristiansen, Harald Holme, Arne Arnesen, Marentius Hansen, Johannes Hansen, Johannes Andresen, Alf Kristiansen og flere til.

Det hang en telefon på transformatoren med ei solid ringebjelle: Drosjeholdeplassen, værsågod! Så tok du bestillinga, vred om nøkkelen og durte av gårde til Larssen med to s i Bydalen eller til Wangsmoe med dobbelt w og e i enden på Gressvik. Tur til jernbanen kosta 1,10, til Sarp måtte du ut med fem-seks kroner og til Oslo frakta vi deg for den nette sum av kroner 25.

Fortjenesten var ikke dårlig, vi hadde 25 prosent av omsetninga. En uke i slengen hadde vi nattevakt, fra 12 til åtte. Drosjeeierne hadde en egen Essostasjon som lå der Ilebyes blomsterforretning ligger nå. Der hadde de innreda rom med to brisker til vakta og telefon som var slått over. Og den ringte titt og ofte: skjenka herre som skulle hjem fra Schulz hotell til kona, eller drosje til St. Joseph, for nå kommer veene alt i ett!

Penere biler før

– Første drosja jeg kjørte var en Plymouth. Nydelig bil, jeg følte meg som en general bak rattet. Det var helst Plymouther, Forder og Dodger som gikk i drosjetrafikken den gangen. Vakre biler var det, i svart eller grått, stilige saker, renere i linjene enn dagens modeller. Og så lukta det så godt skinn av setene – to foran og tre bak og to klappseter å spe på med. Karosseriene var solide saker – i dag kan du jo trøkke bulk i biltaket med tommelfingeren. Men motorene var svakere – hadde du kjørt en 70.000 km, var det tid for boring. Du tok deg en tur til Sørensen og Balchen i Bydalen eller Ford i Oslogate. De bora blokka, satte inn foringer og nye stempelfjærer, og så var vogna god for nye 70.000. Dessuten kjørte du lange tider før speedometeret viste 70.000. I dag er den strekninga unnagjort på snaue året.

Tre timer til Oslo

Kvinnfolk bak rattet, fartsgrenser og veikontroller eksisterte ikke da jeg starta i bransjen. Jo, forresten en gang, da ble jeg stoppa av Rasmussen på Gressvik. – Jasså, skal du helt til Oslo i den doningen, du? Men jeg slapp da fri, og han ønska meg god tur på kjøpet.

Det var sjelden du kjørte i mer enn 70. For det første var det jo veiene. Grusveier med vaskebrett og høler alt i ett og løse veikanter som du tidlig lærte å vokte deg for. En tur til Oslo, over Kambo og langs Gjersøveien og innover Mosseveien som er like smal i dag som på tredvetallet, tok drøye tre timer.

Ofte var veiene så smale at møtte du en lastebil, så var det å stoppe, og så fikk dere lirke dere forbi hverandre som best dere kunne. På ettermiddagen kunne du møte rene vogntog av bønder på hjemvei fra torget. Det hendte at bare et par ben stakk opp fra vogna, mens Brona fant sjøl veien til gårds.

Veiene hadde vel også skylda for alle punkteringene. Jeg har stått i solsteken på en støvete landevei og lappa med gummi og solusjon og pumpa og pumpa og pumpa til jeg hadde 30 pund i dekket som var det vanlige den gangen.

Noe som også la en demper på fartsdilla, var at motorene ikke tålte å bli kjørt for hardt. Holdt du for stor fart i lengre tid, så begynte det å lukte brent olje av eksosen, og i neste omgang hørte du rådebanken. Smøreolja var vel heller ikke av samme kvalitet som i dag.

Termostat i kjølesystemet fantes ikke, og var radiatoren gjengrodd og du kjørte for hardt, begynte kjølevannet å koke. Da var det bare å ta en pause mens dampen velta i hvite skyer fra panseret. En og annen forbikjørende rista på hodet, om det kom noen da, for sammenlikna med i dag var det knapt noen trafikk å snakke om.

«En sjöman älskar» i baksetet

-Jeg har trives i jobben bak rattet, ellers hadde jeg ikke klart alle disse årene i bransjen.

Irriterte folk fantes før også, ikke minst når du ble stående i køen overfor sjømannsskolen og venta på plass på ferja til Gamlebyen som tok to biler i slengen, og taksameteret tikka og gikk og passasjereren på død og liv måtte et nødvendig ærend på Østsida før klokka fem.

Så var det de som hadde skjenka seg en dram for mye: – Jaschå, du trur’u kan schøre bil, du? Men det er utrolig hvordan du kan roe ned påseila folk bare ved å prate med dem. Verre er det nåfortida med slike som har rusa seg på sprøyter eller tabletter – de er ikke tesnakkandes. Og ble «En sjöman älskar havets våg» fra baksetet altfor plagsom, så kunne du bare trekke igjen trådglassruta mellom for- og baksetet som fantes i drosjene før i tida.

Men de aller fleste var hyggelige: jenter og gutter på vei til fest på Støtvig eller Røds hotell på Larkollen. – Og så får du være så snill og hente oss klokka to, da Larsen. Og så snill var Larsen og fikk en krone ekstra for umaken, og det var mange penger den gangen.

Neste gang kjørte du kanskje gutten og jenta til kjerka. Du hadde 15 kroner ekstra for jobben, bilen skulle være ren og pen både utapå og inni og du gnei og gnikka med polervoksen til Plymouthen skinte som ei sol. Så var det svart dress og hvit tyll og kyss og klem i baksetet, og du fikk heller ta med på kjøpet at du plukka risengryn i bilen i lange tider etterpå. Og noen måneder senere kunne det bli nattkjøring til St. Joseph med frua i svært så lykkelige omstendigheter. Jeg husker spesielt en gang. Jenta hev seg ned i gangen på sjukehuset og skrek og vre seg som en ål, og nattsøster sendte bud på jordmora og beordra drosjesjåfør Larsen til å assistere. Og jeg var med på hele forestillinga, og ungen var sprellevende og bælja som en gris, og jeg takka min skaper da jeg gikk ut i bilen etterpå at jeg ikke var født som kvinnfolk.

Med drivstoffet i papirsekker på taket

Krigen kom og rundskriv fra høyeste hold at vi måtte smokke et trekk over lyskasterne – med ei tynn stripe i – akkurat så og så mange millimeter bred skulle den være. At du ikke kjørte ned noen i de blendingsmørke gatene hører til de større undrene. Den første tida fikk vi bensin, 25 liter, i uka, men så var det slutt. En kort periode dukka en tre-fire vognmenn opp på torget med Blakken foran karjolen, og frakta folk på gamlemåten. Etter ei tid kom drosjene på banen igjen, med vedgassgenerator montert i koffertrommet. Tidlig om morran måtte du fyre opp – først med trekøl, så helte du på knott og titta i ventilen på generatoren om det hadde tatt fyr.

Det var ei vifte i motoren og et rør foran: kom det blå gass ut av røret, tente du ei fyrstikk og prøvde: jo, det brant, og du satte deg inn, trykka på starter’n og kjørte. Til du merka at motoren ikke trakk som den skulle, da var det ut og stake og fylle på mer knott.

Jeg var møkkete støtt, det nytta lite å vaske seg. Knotten hadde du i papirsekker på taket. Til bykjøring rakk det med en sekk – skulle du til Oslo måtte du laste både 3 og 4 sekker i grinda og det merka du godt i motvind. Bakkene kunne være harde å klare, og passasjereren måtte ut og dytte. Så var det den gangen jeg kjørte tre tyske offiserer til Oslo, og bilen stansa i en bakke ved Mysen, og offisererne skulle gi ei hjelpende hånd, og en av krigerne plasserte hendene på den rødglødende generatoren og fikk seg et minne for livet fra Norwegen.

Nå trenger du støtfangeren

Etter krigen fortsatte jeg kjøringa – fra 1958 som drosjeeier – til jeg la opp for fire år sida, på dagen 52 år etter at jeg rusla ut av kontoret til Rasmussen med sertifikatet i handa.

Mye har forandra seg i de årene. Når spøtter en maskin i bilen ut en lapp med oppdraget, før snakka du sjøl med kunden i telefonen på torget. Folk ga seg tid til en prat før, nå er det mas og jag over hele linja.

Det har blitt altfor mange biler, det er snart uframkommelig i byen og trafikken bare øker.

Før var støtfangerne på bilene av fornikla u-jern – nå er det bare noen skrøpelige plastgreier – selv om du trenger solide støtfangere mer en noensinne.

Trykt i Demokraten 1990