Den dramatiske natta

Klart skip – ild mot tyskerne!
lød ordren på KNM Olav Tryggvason 9. april for 50 år siden. (1990)
Ole Hermansen, signalgast sto på brua og fulgte bataljen. Tidligere hadde Ole vært i tjeneste med signalflagg og Aldis­lampe ved City of Flint og Altmarkaffærene.
– Noen sa de ikke var redde. Men de sto og skalv og gjorde sin plikt, sier Ole Hermansen.

– Jeg er fra Herføl og gikk til sjøs som 16-åring. Det ga seg av seg sjøl – enten ble du fisker eller sjømann. Far og bestefar var begge deler.

Jag mønstra på S/S Frode av Sarpsborg. Rederen het Ottar Holter og kapteinen Thomas Nicolaisen. Frode var en kølafyrt 1.000 tonner som gikk i Nordsjø-, Østersjø- og Middelhavsfart. Vi bodde seks mann i ruffen forut, første hyra var på 38 kr måneden, men maten om bord var god, bedre enn hjemme. Ellers skulle det spares på det meste. Vi hadde elektrisk strøm om bord, men klokka 10 på kvelden tente vi parafinløkta for rederen hadde ikke råd til å betale overtid til han som passa lysmaskinen.

Jeg starta som byssegutt, så ble jeg dekksgutt, jungmann, lett­matros, matros og deretter styrmann, så du kan vel skrive at jeg har gått gradene.

Ekvator går ikke over Madagaskar!

– I 1936 og -37 slet jeg pulten på styrmannsskolen i Fredrikstad. Skolebestyreren var gamle Johansen, også kalt Jesus, for han var religiøs – eller ville i allfall være det. Han tålte ikke å bli motsagt, og da en sa at det var feil da han tegna på tavla og lot ekvator gå over Madagaskar, holdt gutten på å stryke til eksamen trass i han hadde artium og gode greier.

Det kunne bli noen ordentlige basketak når en som bare hadde en skærve landsens folkeskole, skulle studere til styrmann. Matema­tikken var verst – du regna og strevde med sinus og cosinus og tangens og cotangens og motstående side i et triangel, og jeg vet ikke hva. Vi fikk oppgaver i å navigere et mål – det er et døgn til sjøs, med solhøyden og stjerneobservasjoner og alt til faget henhørende – vi kunne sitte og streve en fire-fem timer i trekk med passer og linjal på pultene i Ferjestedsveien.

Av de faste lærerne husker Bjarne Seitz-Schou og Karl Hansen – Småkarl kalt. Over fra Den gule anstalt kom Kristian Johnsen og Hans Nerdrum. Johnsen underviste i engelsk, han var flink til å tegne på tavla når det var noe vi ikke forsto. Nerdrum var norsk­lærer, han likte vi godt, han behandla alle elevene likt.

Etter styrmannseksamen ble det Frode på nytt, du våga ikke å mønstre av, du var redd for å sulte ihjel.

Det tetna til ute i Europa. Om bord hadde vi en Oslokar, han het Jim, han hadde kjempa mot Franco i Spania, han hadde et digert arr fra halsen og oppover i ansiktet.

På barene i Antwerpen, Rotterdam og London var det isfront mellom tyske og engelske sjøfolk. Det ene ordet kunne ta det andre og det endte ofte med et svært slagsmål utafor sjappa.

Det kom et brev fra marinen

– En aprildag i 1939 ankra Frode i Sarp med kalkstenslast for Borregaard. Der lå et brev og venta: Ole Hermansen skal melde seg til tjeneste i marinen på Karl Johansvern i Horten. Fremmøtet var neste dag, det var å dra av gårde i det du gikk og sto i.

Først var det rekruttskole, vi gjorde høyre om og holdt og sov om bord i banjerne på gamle Harald Hårfagre som lå som losjiskip ved kai. Deretter ble jeg tatt ut til signaltjeneste – jeg slapp å pusse messing og banke rust men ble drilla i samfulle tre måneder i å vifte med semaforflagg og morse med aldislampe. Som utlært signalgast gikk jeg 1. juni 1936 om bord i KNM Olav Tryggvasson. Fartøyet var minelegger og en av de største i verden, det var visst bare japsen som hadde en større. Hun var på ca. 2.000 tonn; hadde 125 manns besetning. På fordekket ruva 4 12 cm kanoner, i to pansertårn, på hvert av brovingene var montert Oerlikon luft­­vernkanoner. Minene var lagra på akterdekket – vi kunne ta om bord 300 stykker hvis det ble alvor. De ble rulla akterover på ei tralle som gikk på jernbaneskinner og droppa i sjøen gjennom ei luke helt akter. Olav Tryggvasson var bygd i 1936 og var et helt moderne fartøy etter datidens mål. Hun var både diesel- og turbin­drevet og kunne komme opp i 22 knop. På brua fantes både ekkolodd og gyrokompass – dessuten hadde hun en komplisert og hypermoderne ildledersentral – den var svært hysj-hysj så dit inn slapp bare noen få utvalgte.

Vi var åtte signalmatroser under kommando av radiooffiseren. Vi sov på nedre banjer, i hengekøyer som vi rulla opp om dagen, nummeret mitt var 65. Ved klart skip stilte to mann på signalbrua rett foran pipa. På kort hold vifta vi med signalflagga, på lengre hold og om natten blinka vi med aldislampe. Den hadde en stråle med retta lys som kunne nå en 3-4 sjømil. Meldingene gikk ofte i kode. Første gang jeg noterte «Send over parallellinjalen» trodde jeg at jeg hadde lest av feil. Meldingene leverte vi enten til vaktsjefen på brua eller de gikk med ordonnanse ned til skips­sjefen. Sjefen på Olav Tryggvasson het Trygve Briseid, han var fra Farsund og vi kalte’n «Hvit genser» for han gikk støtt med dette høyhalsa marineplagget. Briseid var veldig streng og veldig sinna – han kunne bli så sinna at’n gråt. Men han var real på sin måte – den ene dagen kunne han spenne en kar i baken, den neste kunne han komme med handa og be om unnskyldning.

You are in Norwegian territorial waters

– 1. august 1939 brøt storkrigen ut. Hitler marsjerte inn i Polen og Olav Tryggvason stakk til sjøs for å verne nøytraliteten. Vi hadde stasjon ved Sukkerhuskaien i Bergen og ved brygga i Haugesund. Vi patruljerte langs norskekysten og hadde nok å gjøre med å visitere tyske trålere som kom fra Nordishavet: – Har dere våpen om bord? Snart dukka det opp større saker. Tyskerne hadde tatt City of Flint, en gammel amerikansk lastebåt, som prise i Nordsjøen. Med prisemannskap om bord seilte de båten gjennom norske farvann mot Tyskland, noe de hadde full rett til. Olav Tryggvason overtok eskorten ved Agdenes i Trondheimsfjorden. Så klokka 12 på natta, det hadde akkurat vært vaktskifte får City of Flint en lyskaster­stråle på seg ut av mørket. Vi tente vår lyskaster og på ganske nært hold ser vi en diger engelsk krysser av York-klassen. Vi så til og med at gastene retta torpedorørene mot oss. – Skyt, skyt, ropte prisemannskapet på City of Flint. – Skyt ikke, for faen, ropte sjefen vår fra brua. – Signalér! Så tikka jeg av gårde: «You are in norwegian territorial waters!» Noen sekunder gikk, så blinka det tilbake: «I am sorry, I thought your friend was coming out». Så forsvant krysseren. Han hadde håpa på å slå kloa i City of Flint, men at han kalte han «vår venn» var drøyt. For kaptein Briseid samla oss og sa at vi fulle eller edru ikke måtte fortelle om det som hadde skjedd til en levende sjel. For vel var vi nøytrale, men vi holdt da med engelskmannen.

Die verdammte englischen Seepiraten!

– Neste gang hadde engelskmennene mere flaks. Altmark seilte gjennom norske farvann med kurs for das Vaterland. Altmark var mer enn en fredelig lasteskute, i lasterommet hadde de 150 engelske fanger. Det visste ikke vi, men det visste engelsk­mennene. Utenfor Jøssingfjorden gikk den engelske jageren Cossack til angrep. Kaptein på Altmark styrte inn den trange fjorden, Cossack etter, det kom til kamp, noen tyskere falt, andre ble såret, fangene ble befridd og ført i triumf til England.

Olav Tryggvason kom til Jøssingfjorden rett etter bataljen. På dekket på Altmark lå fem døde tyskere under en presenning. Altmark signaliserte og ba om medisiner, skipslegen vår dro over og la forbindinger – det vrimla av tyske matroser med bandasjer rundt hodet og armen i bind. Vi var nede i rommet og så hvor de engelske fangene hadde holdt til, dypt nede, oppe på en tank, tyskerne hadde spent opp seilduk som engelskmennene hadde ligget på. Kapteinen på Altmark het Daun, en svær brande av en kar med rødt skjegg. Han ringte ustanselig til den tyske konsulen i Haugesund og fikk med seg en norsk gast som kunne tysk og kontrollerte at han ikke snakket om militære saker. Daun forsøkte å bestikke telefonistinna med sjokolade, men hun lot seg ikke lure og delte sjokoladen med oss.

Tyskerne ble begravet med militær honnør, jeg sto i givakt med snø til langt opp på legga og hørte Daun legge ut om die englischen Seepiraten. På kisten lå kranser fra Hitler og Göring.

Klart skip – og fyr!

– Natten mellom 8. og 9. april lå vi i bøye på kaia i Horten, Olav Tryggvason var inne for å få overhalt maskinene. På kvelden gikk vi til køys som vanlig, vi hadde ikke hørt at noe spesielt var i gjære. Så gikk plutselig lyset, så kom beskjed over høyttaleren at vi skulle blende ventilene og litt etter blåste horn­blåseren klart skip! Jeg og en kar fra Møre, Jostein Lauvsund gikk på post på signalbrua. Det var kaldt, jeg hadde frakken utenpå liv­beltet. Vi ble på brua hele natta, det var blikkstille og det drev tåke over sjøen. Så, sånn ved 5-tida så vi en skygge som nærma seg. Olav Tryggvason satte lyskasteren på den og vi så et marinefartøy med det tyske krigsflagget akter. Vi hadde ikke sett det før, det var hvitt og et øyeblikk trodde vi det var en engelskmann eller amerikaner, men så fikk vi øye på hakekorset i midten og saken var klar. Han gikk mot land i full fart da ordren kom fra brua: – Salve! Det smalt, Olav Tryggvason la seg over, vi måtte treffe, han var knappe 200 meter fra oss og granatene fra 12 cm hadde en voldsom virkning. Jeg tror vi skjøt to eller tre salver til og ammunisjonslageret på tyskeren gikk i lufta med et drønn – han var ferdig, condemned!

Jeg så dem stå og skjelve…

– Men så fikk vi ilden på oss for det var flere tyske fartøyer i følge. De skjøt korte serier med maskinkanoner, det braka og det smalt, det hagla med knust treverk, glassbiter og granatsplinter. En liten splint traff meg og satte seg fast i benet i kinnet, jeg nappa den løs, den var glovarm, det lukta svidd gummi da den havna på gummimatta på brudørken. Det var et rent under at Olav Tryggvason ikke fikk større skader – noe høl der og noen bulker der var alt. Og at ingen ble drept, var enda merkeligere. Mange sa etterpå at de ikke hadde vært redde, men jeg så at de sto og skalv. Sjøl tenkte jeg på kona mi, vi hadde gifta oss fire måneder før. Hans Schlambers, en tysker som var oppvokst i Norge kom bort til meg og tok meg i neven og sa at det er best vi tar farvel for innen kvelden er vi døde begge to. En ble gærn, sinn­s­syk, han krøp omkring og skrek og ville hoppe i sjøen, vi måtte legge’n i lenker. Men det gikk over, jeg traff’n senere, da hadde han fått igjen vett og forstand. Like ved oss lå minesveiperen Rauma, den fikk en forferdelig medfart, vi så kaptein Winsnes ligge død på brua, vi så rorgjengeren henge død over rattet mens Rauma drev mot land.

Han kasta lua i dørken og trampa på’n

– Men sjefen vår var i sitt ess, han fløy frem og tilbake på brua som en foxterrier og da signalet kom fra land «Er fartøyet skadd?» skrek han: – Send Nei! Han var en riktig kriger. Men ikke lenge etter kom ordre fra admiralen på land: «Samtlige fartøyer heiser det hvite flagg». Sjefen ble rasende, han rev av seg lua si, kasta’n på brudørken og trampa på’n. Noe hvitt flagg så vi ikke, så vi måtte heise en duk fra offisersmessa.

Så kom Deutsche Kriegsmarine om bord og skulle overta, de var våte som katter etter å ha vært i sjøen. Ellers ble vi behandla pent og korrekt, vi fikk sove en natt på banjeren og fikk tyske sigaretter før vi ble sendt i land. Hver mann fikk billett til hjemstedet og 10 kroner utbetalt enten han bodde i Florø eller Fredrikstad. Jeg hadde gitt et slags løfte eller æresord på at jeg skulle melde meg for Ortskommandantur i Fredrikstad, men det ga jeg pokker i for ved brygga lå en bonde fra Herføl og lossa høy og han ble jeg med hjem. Da jeg sto i stua hjemme, begynte mor å gråte, hun hadde hørt rykter: – Jeg har vært så redd for deg, Ole.

Da Briseid tok avskjed med besetningen på Olav Tryggvason sa han at han ville huske oss selv hvor gammel han ble. Kort etter krigen gikk jeg nedover gata i Tromsø da jeg ser Briseid komme mot meg i paradeuniform med tresnuta hatt – han skulle i marine­begravelse.

Jeg var kledd i møkkete dongeribukse og genser, jeg hadde ikke lyst til å treffe’n slik jeg så ut. Men han roper: – Hei, Hermansen, har du ikke lyst til å hilse på meg! Jeg forklarte grunnen og da sier’n at det er mannen, ikke klærne det kommer an på. Slik var’n, Briseid, men sinna som selveste Gamle-Erik!

Trykt i Demokraten 1990