Det klang så fint i julefjellet

Nå gror det mose på stenene i brøtta i Torsnes.
Ennå husker gamlekarene Leif og Sven Svendsen lange dager med Pelle eller Bron foran stenlasset.
Eller tida innunder jul da det glimta i parafinløktene i åsen, og feiselslaga i vinterfjellet ringte julen inn.

Leif: – Arbe i fjellet – det var tradisjon i familien. Far var hogger og kjører, han kom fra Ødeby socken i Dalsland, vandra på sine ben fra Skjeberg stasjon til Torsnes og fant kona si her på Holm. Engang fortalte han at det kom 90 svenske stenhoggere på en gang hit til bygda. Da var det storkonflikt i Sverige.

Sven: – Vi var alt i alt elleve søsken i familien, seks gutter og fem jenter. Alle gutta arbeida før eller senere i fjellet. Første jobben var å hjelpe nest eldste bror med kjøringa på Kråkerøy. Stenrederen var Emil Johansen og hesten het Pelle. Det var i 1928, samme året jeg sto til konfirmasjon.

Leif: – Jeg starta også i kjøringa. Da var jeg elleve-tolv år og assisterte bror Peder som var et par år eldre og ennå gikk på skole. De dagene han ikke satt i skolestua, kjørte han sten for Jens Jacobsen.

Sven: – Jeg syntes det var ganske artig å rusle hjemmefra og ta i et karslig tak på Kråkerøy. Men smågutter har tynt skinn på fingrene, du var dyktig sårhendt når du hadde lempa noen hundre gatesten.

Leif: – Vi kjørte sten ned til Holmbrygga – så kom båtene fra England, Frankrike, ja, helt fra Cuba. Jeg husker godt siste båten fra Cuba, det var i 1921.

Var båten stor, snudde den ute på Flaket, og så tok de stenen ut i prammer.

Sven: – Vi kjørte stenen ned til Østerelva, til en lita plass vi kalte Ælve. Derfra gikk det videre med prammer eller engang iblant med ei jakt eller to.

Vi arbeida på akkord

Leif: – Alt arbe gikk på akkord. Kjørerne hadde betaling for kvadratmeteren. Vi hadde 60 øre meteren for å kjøre pædde – det var navnet vi brukte om X-sten, det ble to kroner lasset.

Om vinteren brøt de ikke råk for båtene. Da la vi opp ranke etter ranke med gatesten på Holmbrygga. En sto i slaen og lesste opp, andre sto på ranka og stabla. En gang la vi 61 høyder med H-sten – at ikke brygga gle’ ut, begriper jeg ikke!

En gang gle Bron som vi kjørte med ned i ei grop ved det gamle teglverket. Vi klarte ikke å få ut ene sælepinnen og Peder stakk i å gråte. Så kommer gamle Haraldsen gående: – Å er’e for noe guttær? Så hjalp han guttungene med å få ut sælepinnen og få opp Bron.

Sven: – De gamle kjørera, det var spesielle typer. Edvard Nicolaisen, med tilnavnet Kjører, Otto Kjører som var født Olsen, Johan Holberg, Lars Aasen, og ikke å forglemme Alexander Kjører – det var han far.

Leif: – Da far kjørte sitt siste stenlass var han 82 år.

Sven: – Hestebytte var ikke uvanlig når kara dro til byen for å sko mærra. Det var vel en viss sjarm med det!

Leif: – Vanligvis var det kjørerane som eide hesten. Iblant stilte bønder som ville tjene seg en ekstraskilling. Noen av stenrederne holdt egne hester, det gjorde han Johansen på Kråkerøy.

Også var det bøndene som eide fjellet og leide hoggeretten til hoggera. Stenrederne kjøpte også fjell. Engang slo Beer under seg hele Heiegården på over 200 mål.

Sven: – Du får notere at det ofte kunne bli lange arbeidsdager i kjøringa. Hesten dro lass på nærmere tonnet, og trengte mat mellom hver vending – og da ble det pause på både en og to timer.

Så starta vi som kilegutter

Leig: – Jeg begynte som kilegutt oppi brøttet i åsen her i 1923. Vi sa brøtt, ikke brott her i Torsnes. Da Johan Helgesen hørte jeg snakka slik, sa han: – Jaså, du kommer der bortefra du!

Sven: – Jeg ble kilegutt på Lunde på Kråkerøy, i kantstenshogginga. Fjellet, granitten, var grovere på Kråkerøy, den egna seg bedre til kantsten.

Leif: – Jeg starta med gatesten. Sto hele vinteren 1923-24 og slo kiler i blått og hardt vinterfjell som gikk så fint og slett som ei glassrute. Det var far som lærte meg opp, det var ofte slik at du fikk lærdommen i familien.

Sven: – I kantstenshogginga brukte du rundkil – hølet skulle være så grant og fint som mulig. Betalinga var sju øre hølet – 10 øre for sidesøm som var tyngre å slå. Vanskeligst var det å slå meiselslaget så kanten ble snorrett og fin.

Leif: – Gatestenhogging foregikk litt annerledes. Vi gikk i fjellet, panka og panka for å finne dypt nok fjell. Så bora vi og brukte rimærn for å bestemme sprekken. Så var det å legge i minekrutt og skyte.

Sven: – Dynamitt ble sjelden brukt, da var det vanskelig å kontrollere sprekken.

Leif: – Så kila vi og kila vi til vi fikk ut pæddene, og så tok vi dem på pussetønna som sto i brøttet og jevna og pussa dem fint til.

Det klang så fint i julefjellet

Sven: – Det var ganske trivelig å arbe i vinterfjellet. Stenen var lett å handtere, og innunder jul klang det nesten som juleklokker når hoggera satt utover kvelden ved parafinløkta for at julelønninga skulle bli litt drøyere.

Vi starta gjerne om morran med ullvotter på henda, men de måtte snart av selv om det sve i fingra når du handterte den iskalde redskapen.

Leif: – På bena hadde vi trebånner eller tofler som vi sa. Lindstrøms var de beste, men fælt dyre, 3.60 for paret. Engang kjøpte jeg en billigere sort med brede hæler. Da kom det fra Otto Nilsen: – Du har så brede tofler at du dekker hele Vardekullen!

Sven: – Noen brukte lærstøvler eller monitorer. På hodet satt skyggelua med øreklaffer. Dongeribuksa og blåjakka ble fort slitt. Noen forsøkte med forklær – det gikk dårlig, det hindra en i arbe’.

– Har ni nå’t bluss, guttær?

Leif: – Det sto i tariffen at var det så og så mange mann i et brøtt, så skulle det være spisebrakke. Jeg minnes at det sto flere slike gamle kåker i fjellet – med benker, bord og fiolinovn i kroken.

Sven: – Kåker sa vi, det var svensk. På anlegga het det spisebrakke. Det var ikke alltid vi tok oss tid til å gå til kåken. Hvis den lå litt unna, så sparte vi heller inn tida så vi kunne ta kvelden før.

Leif: – Mange ganger laga vi varme under en gran. Jeg husker engang oppi åsen her, vi la på varme, hadde med den digre kaffekjelen fra huset her, så slo kara kaffeflaskene oppi og så sto vi der rundt varmen og drakk den brennvarme kaffen. Så kommer han Henning Olsen: – Har ni nå’t bluss, guttær? sa han.

Sven: – Vasking? Nei, det ble det dårlig med. Hadde du klina deg orntli ned, så fikk du komme det borti en pøl og få vekk det grøvste.

Det hendte det smalt i utide

Leif: – Ulykker, jo, det kunne forekomme, men det gikk vel ikke så gæli at noen strøk med. Det forekom at det ble bora i et høl der ladningen hadde slokna. Du vet, vi brukte lunte, aldri elektrisk tenning. Så smalt det jo, og så fikk doktor Harboe plukke stensplinter og rense opp. Jeg tror aldri noen mista synet.

Sven: – Dreva på kranene kunne være leie, når du tok i kammen og ikke i sveiva. Det gikk nok en og annen finger der. Og den første tida kunne venstre og høyre handa gå i utakt – og du dælja til handa i steden for boret.

Leif: – Som guttunge gikk jeg med fille på handa – da het det: -Jaså, du har begynt i fjellet nå!

Sven: – I gatestenhogginga arbeida dem ofte en og en – på hver sin bete, som de sa. Vi i kantstenshogginga likte å stå to og to, kantstenhogging var vel også noe tyngre.

Leif: – Og så hadde vi storbrøtta, som stenrederen starta når det lønte seg å sette igang stordrift. På Øgarden og i Humlekjær var det storbrøtt, med brøttbas og en to, tre mann på fast lønn som tok ut stenen. Resten av hoggera jobba som ellers på akkord.

Du trengte kvass redskap

Sven: – Smeden var en viktig person. Det var flere smier rundt om, og smeden gikk fra den ene til den andre. Jeg har hørt fortalt at smeden fikk betalt gåpenger.

Smia på Brekkhaug husker jeg best, med Olufsenguttane, far og flere sønner, to esser og to ambolter og trebalje til å herde redskapen i. Her leverte vi inn verktøyet: bredmeisel, pigg, rundkilebor, kantjern, støt – merka med nummeret vårt eller forbokstavene våre. Når smeden var ferdig, la han dem i ei hylle, den kunne minne om ei verpekasse, i det rommet der nummeret eller navnet ditt sto. Da var det bare å hente.

Leif: – Det var mye å holde styr på. Foruten det som Sven ramsa opp, hadde du krushammerem, riffelhammeren, pusshammeren, brenneren, avveiningsblokker foruten feisel, slegge og spett, selvfølgelig.

Mange ble arbeidsløse på 30-tallet

Sven: – Det var ikke mangel på stenredere her i Torsnes, men på 30-tallet ble det mangel på bestillinger. Svært mange stenhoggere ble gående uten arbe. En del måtte ta nødsarbeid på veiene her, for en betaling på 2.50 for dagen. Hadde du hest, fikk du 5-6. Det var lite å fø kone og unger på, det.

Leif: – Det hendte at noen bortimellom her måtte gå til butikken med en matlapp i handa. Det var ingen lett gange.

Sven: – Så kom krigen, og det retta seg noe opp. Han Hitler’n bestilte jo granitt til seiersmonumentet herfra. Bra at det aldri ble noen leveranse! Borti vegen her heter det ennå «Hitlersvingen».

Etter krigen kom det kompressorer, boremaskiner og hoggemaskiner – arbe ble noe helt annet. Men nå er det stilt i fjellet. På det meste kunne det jobbe 300 mann i fjellet her. Nå er det knapt en eneste igjen.

Leif: – Når jeg står slik ved vinduet om kvelden så blinker lyset fra stua i ruta, og da ser det akkurat ut som de sitter oppi åsen med løktene sånn innunder jul. Da sier jeg liksom til meg sjøl: – De står sent i kveld, kara…

Trykt i Demokraten 1987