Glade jul på Lahellemoen

Når grisene hylte, nærmet jula seg på Lahellemoen. Vispeselgerne knakket på dørene, ungene badet i zinkbalja, far stappet ny høvelflis i madrassene. Veldedige fruer vandret rundt til verdig trengende. Julekvelden ble feiret med skinkestek og harpespill. Heine Andersen (79) minnes sin barndoms juler.

– Juleforberedelsene begynte tidlig på Lahellemoen. Først og fremst gjaldt det å få veden i hus. Folk var veldig opptatt av fyringa, vedkassa måtte alltid være full, og utmed husveggen lå vedstabler som varte til langt ut på sommeren.

Et årvisst tegn på at jula var i anmarsj, var grisehyla over hele Lahellemoen. Mange hadde en, noen hadde to, Grise-Haraldsen hadde flere. I desember gikk Johannes og Jacob, to brødre som arbeida på Kiærbruket, rundt og slakta for folk. Gutteflokken fulgte hakk i hæl. Det var litt av et sirkus. Grisen ble dratt ut etter trynet med hyl og skrik, på med slaktermaska, pang! Og der lå’n. Kjerringer og unger løp for bare livet med spann og kjeler med kokende vann for nå skulle kultingen skoldes og skrapes. Vi guttunger sto og trippa og venta på pisseblæra som vi brukte som fotball. De som ikke hadde gris, ga griseeierne skjulene og fikk som takk et stykke flesk eller en liter eller to av blodet. Mor rørte ut med rugmel og byggryn, kokte og dytta i ister. Fersk blodklubb var noe av det beste jeg visste. Av fleskebiten laget mor sylteflesk med nellikspiker. Det smakte bedre enn det evinnelige salte, amerikanske flesket og ble spart til julebordet.

Vi hadde ikke bakerovn, men det hadde Langvik tvers over gata og der bakte mor til jul. Vi henta gratis ved på bruket, den var så rå at vannet rant av’n. Vi tørka den i gården, kløvde den i smått og mor fyrte opp under ovnen, knadde deigen og bakte: Vørtekake, julekake, hvetekake og brød. Vi ungene fikk litt av deigen og bakte boller.

På julehandel i Fredrikstad

– Snart var det dags for juleinnkjøp. Det var tre agenter på Lahelle, Oscar Johansen for Brenna, Kristian Melby for Lund og Tallaksen og Johan Pettersen for Stene Isaksen. Far gikk alltid til Pettersen og fikk en anvisning på 200 kroner. Så ble beløpet betalt tilbake med fem kroner hver uke, og ved sankthans var vi kvitt.

Far, mor og vi fire søsken, tre gutter og ei jente, tælla og gikk til byen. Buss fantes ikke og ned til Trippebrygga var en omvei. Det var alltid noe artig å skue og beundre i butikkvinduene i Nygaardsgata, det var alltid noe som lea på seg, alltid en nisse som sto og nikka. Sammenligner du med julegater og Lucia-opptog i dag, var det nok beskjedne saken.

Hos Stene Isaksen handla vi kanskje ei mansjettskjorte til far, et forkle til søster, ei bluse til meg og bukser til brødrene mine, gardinstoff til huset og kjolestoff til mor. Kvinnfolka sydde kjolene sine sjøl, eller det ble gjort av sydamer som satt rundt i husene og sveiva på Singer-maskinen. Etter at vi hadde handla, bød alltid Nicolaisen eller Fredriksen far på en sigar som takk for handelen, og når jeg kjente den fine lukta av sigaren, syntes jeg av vi var blitt rene storfolk.

Fottøy handla vi hos skomaker O. Johnsen i Torvstredet. Drømmen var randsydde støvler, men jeg måtte nøye meg med pluggditto. En gang tagg jeg til meg tretøfler, slik som fattigunger gikk med, men så var de så fine å skli med i Mobakken.

I Østbergs papirhandel som lå der trygdekassa ligger nå, kjøpte vi glanset papir i alle farger til juletrepynt. Dessuten hadde Østberg pappark med leamenn til å klippe ut. Vi klipte dem ut, gikk med dem rundt halsen i en snor og solgte dem for 10-15 øre stykket. Noen ekstraskillinger til jul fikk vi også ved å spikke blomsterpinner av ved fra bruket og selge dem buntvis til Nicolaisen i Bilethavna, som forsynte byens gartnerier med produktene våre.

Julehandelen kunne bli avslutta i Løveapoteket som førte byens beste kongerøkelse, langt bedre enn Hjortens. Og til sist, lessa ned med store og små pakker, traska vi hjemover til Lahellemoen.

Smått stell for mange

-Kolonialvarene handla vi som ellers i året i Kiærforeninga. – Å ska’ det væra? Spurte frøken Hansen og Martha Sjømann bak disken. Til jul kjøpte vi gjerne litt ekstra: Noen appelsiner, litt nøtter, noen klumper brunt kandissukker. Frøken Maren Thoresen satt i det lille glasshuset sitt, kremta og kremta, og førte sirlig inn i boka med rødt blekk. Var det fast kunde, som de fleste, fikk du til jul et kremmerhus med Riegel-sjokolade og karameller på kjøpet.

Vi var blant de heldige på Lahellemoen, far hadde fast arbeid på Cheviotspinneriet, med ukelønn og betalt for søn- og helligdager. Bruks- og teglverksarbeiderne var verre stilt, for hvis saga og verket sto, var det ikke stort å feire jul for. Knappest var det vel for enkene og de faderløse, og dem var det mange av etter at spanskesyken hadde herja. Før jul rykka veldedige foreninger ut, og byens bedre fruer vandra rundt og delte ut litt kaker, et par strømper og en juleglede til verdig trengende.

Juletreet fikk vi gjerne til døra. Det kosta en femtiøring, og ble levert av bønder vi ellers kjøpte egg og poteter av. Ellers fikk vi besøk av sopelimeselgere fra Torsnes eller Skjeberg, og vispeselgere som var varelageret i et snøre rundt halsen. Noen kunne fortelle at de hadde lært håndverket i fengslet.

Så var det læbbisene: Springdansen, Otto Aben, Apekatten, Wennersten som banka på døra og ba om noen skillinger i Guds navn, slik at de hadde litt å feire jula med på brennerovnen på verket.

I Jesu navn går vi til bords

-Like før jul ble innholdet i madrassene skifta ut. Vi henta sekker med høvelspon nede på bruket, og så satt far og vi ungene og rev opp spona i smale strimler og stappa i bolsteret. Den kvelden gleda vi oss til å gå til køys.

Lille julaften varma mor vann i den store kjelen på veakomfyren på kjøkkenet. Vannet ble henta i bøtter med åk i vanntroa oppe på Lahelle. Så kom zinkbalja fram på kjøkkengulvet, og så bada hele familien. Søster Marie og jeg bada alltid sammen i balja i samme vannet. Når vi hadde tørka oss, tok mor fram finkammen, det var slik det var, det var noe av vårs.

Klokka fem på julaften ringte klokkene på Vestsiden kirke inn helga for oss på Lahellemoen. Etter at vi hadde satt oss til bords, leste far bordbønnen: – I Jesu navn… Julematen hjemme var alltid ribbe eller skinkestek som vi hadde kjøpt av Hilda Auli eller Emilie Bjerring på torvet. Mange på Lahellemoen serverte risengrynsgrøt med mandler, det brukte aldri vi. Far hadde kjøpt ei flaske ingefærøl til maten, sterkere saker forekom ikke. Etter måltidet het det som alltid: – Takk for maten, far, og takk for maten, mor, og mor svarte velbekomme og far sa værsågod.

Den første julepresangen jeg kan huske, var et lite lommetørkle med røde nisser på. Bestemor pleide å strikke og gi oss strømpelegger eller votter. Det hendte at jeg fikk ei munnharpe – en gang en svart, av merket Ramona, en annen gang en blank som het På Sydpolen, med bildet av Roald Amundsen og teltet. Det aller gjeveste du kunne få var tinnsoldater. Vi ungene kunne skillinge sammen og gi mor en pen gipsfigur til å ha på hylla, far fikk en lommekniv og bestefar en bartekopp.

Søster Marie hadde fått en harpelek, sjøl hadde jeg munnharpa og bror klunka på gitaren og alle sammen var vi glade i å synge, så julaften klang både Et barn er født og Du grønne, glitrende tre i stua på Lahellemoen. Før vi ungene krøp til køys, hengte vi strømpene på sengekanten. Vi visste jo at nissene kom på besøk om natta, og ganske riktig, på morran fant vi både nøtter, appelsiner og et par fiken i strømpefoten.

Juletrefest for en 10-åring

I romjula vandra julebokkene rundt på Lahellemoen. Vi rota fram noen gamle plagg fra kottet, sverta nesa og gikk fra hus til hus. Foran bar vi stjerna, et rent vidunder, laga av far til Kristian. Den var trekt med sølvpapir og hadde et stearinlys i midten som blafra når vi gikk, og det glitra så pent i papiret og så sang Josef:

Se så svart jeg er,
se hvor solen har brent meg.
En fattig tømmermann
fra de jødiske land.

Folk ble rørt og ga oss litt juleknask og kanskje en skilling, og fru hovedkasserer Bjørge ga alltid mest. Så traska vi videre, mens vi sang:

Takk for gaven som vi fikk
den gikk lystig ned.
Kroppen fikk en annen skikk
ut i alle lemmer
Fjær på ei høne, hår på en katt
reale gutter, go’ natt, natt, natt!

Etter romjul og nyttår fulgte juletrefestene. Som rent liten sokna jeg til søndagsskolejuletrefesten på kapellet. Vi gikk i puljer så alle skulle slippe inn. Festen kosta 10 øre og hendte det at noen sto og trøkka og ikke hadde råd, la alltid lærer Persen en tiøring i skåla på bordet ved inngangen. Så rusla du inn i det digre rommet med åpent loft og bjelker under taket. Varmen slo mot deg fra de to svære, svarte rundbrennerovnene som gamle økonom Skalle hadde fyrt opp i tidligere på dagen, og lysene glitra på det store treet som rakk helt opp til mønet. Vi unger var i finstasen: Guttene i bluse, kortbukser og svarte ullstrømper ned i lærstøvlene og jentene hadde på seg julekjole med plissé og lange fletter nedetter ryggen.

Først skulle du høre gudsordet: Lærer Persen eller Georg Eriksen holdt andakt, og så fulgte serveringa og utdelinga av posene. Vi unger satt på rekke og rad på benkene og slurpa kaffen som ble skjenka fra de digre kjelene på kjøkkenet og spiste utregna julekake: – Husk, det er tre støkker til manns!

Gang rundt juletreet hørte med, ring etter ring utapå hverandre, og hver sin vei så vi ikke skulle bli huggærne. Og høyt oppe under takbjelkene svevde den gullblanke engelen som du liksom ikke klarte å ta øya fra.

Tyven, tyven i Glemmen fagforening

-Da jeg hadde blitt en 11-12 år, hadde begynt å røke og spille bajas, flytta jeg over til juletrefestene til sangkoret Freidig som ble holdt i Glemmen fagforening. Der gikk det mer verdslig for seg, der var det mer liv, der hadde de julenissen med maske og vattskjegg og dyp stemme: – Er det noen snille barn her? Der lot vi reven raske over isen, og sang Så går vi rundt om en enerbærbusk.

Det var alltid sprengfullt på Freidig-festene. Sangkoret talte en 50 mann, og når det i enkelte familier kunne være en 7-8 unger, så kan du jo tenke deg sjøl.

Serveringa var overdådig, der var det ingen som regna kakeskivene. Karl Johansen hadde bakt kaker i lange baner og digre kørjer og du fikk så mye du kunne døtte i deg. John Larsen, kameraten min, og jeg kappåt. John klarte 31 stykker julekake, men jeg måtte gi meg etter nummer 30.

Det var alltid vakt ved inngangsdøra så uvedkommende ikke skulle få slippe inn til herligheta, men ut bakdøra til doene i gården gikk du fritt. John og jeg fløy ut og inn gjennom døra med julekakelast under genseren til kameratene våre John Melby og Kristian Kristiansen som venta utafor. De to var ikke så heldige å ha fedre som sang i Freidig.

Koret sang og revygruppa gjøgla og når klokka gikk mot åtte ble ungene skyssa hjem på spark eller kjelke og pakka til sengs og juletreet i lokalet ble skjøvet bort i kroken. Så gjorde Karl Trantærn og Oliver Kjæra sin entre med trekkspillene. Så dansa mor og far og de andre voksne til både ett og to mens nyttårsmånen seilte over Kiæråsen.

Trykt i Demokraten 1990