Veteranene forteller
Fredrikstaddistriktet

Gymnastikk skal være lek

Tusenvis av gutter kjenner Arvid «Planken» Hansen fra gymnastikk-og sløydsal.
Like kjent er Arvid fra turnmiljøet i byen.
Raus, rolig, real og ryddig, sier elever og kollegaer.

Arvid E. Hansen begynte som gymnastikklærer ved Den gule anstalt i 1939. Senere ble sløyd en del av fagkretsen. Fra 1962 var Frydenberg videregående skole arbeidsplassen.

– Gymnastikken skal være lek og avkopling, sier Arvid E.

Jeg er født i Oslo, men har bodd her i byen i all mi tid. Først gikk jeg på Kråkerøy, deretter på Trara skole. På Trara fikk vi utdelt lerretsko med lærsåler og hadde linjegymnastikk i klærne vi gikk og stod i. Jeg gikk realskolen og realgymnaset på Den gule anstalt. Gymnastikklærer og major Florenz var en småvokst, streng herre som stilte til timene i snipp, slips og jakkedress, men var spretten til tusen og et jern til å kommandere:

– Oppstilling, inndeling til to, første avdeling til bukken, annen avdeling til kassen, tredje avdeling stuper kråke og så videre. I siste klasse fikk jeg far i faget, også en striks kar som holdt kustus i rekkene og visste forskjell på høyre og venstre om, men med et utall av morsomme historier fra sin tid i marinen, så elevene ofte lo seg tvekroket. Far hadde sterk innflytelse på yrkesvalget: – Arvid, du bør bli gymnastikklærer som jeg!

Hva heter denne muskelen, da, Hansen?

– Først ble det Ingeniørvåpenets befalsskole på Hvalsmoen. Vi var innkvartert i små spissbarakker der vi sov på halm og kjempet mot loppesvermen i madrassene. Vi bygde pontongbruer og lagde veisperringer, vi red og vi skjøt og trakk i hvite kelnerjakker og hjelm med visir og fektet med sabel og kårde: – Touché!

Deretter flakket jeg et par år rundt med Statens Gymnastikkskole i hovedstaden. Vi slo stiften i Turnhallen, hoppet og sprang på Frogner stadion, og trente rygg- og brystsvømming i det temmelig ufyselige vannet på Hovedøen Sjøbad. På kullet mitt gikk Otto von Porat, han ga timer i the noble art of self defence. Prøvde noen seg med sluggermanerer, kom det kontant fra Porat: – Der er døra!

Turn ble yndlingsfaget, med overslag med strake armer på sprangbrettet: – En, to, tre! Teoriundervisningen foregikk blant annet på disseksjonssalen på Anatomisk institutt. Vi rotet i kroppsdeler og ble stilt inkvisitoriske spørsmål av professor Schreiner i anatomi. – Hvilken muskel er det De har avdekket der, da, Hansen?

Etter eksamen og korte vikariater på Frogner og Fagerborg vendte jeg hjem og ble stedfortreder for far som var utkalt i marinen. Høsten 1939 gikk jeg som nybakt gymnastikklærer for første gang opp de snirklete trappene til det nødtørftige rommet i fjerde etasje i murbygningen ved Ferjestedet.

Mange husker nok stedet – enkelte vil vel kalle det åstedet. En lang, smal tarm av et rom, med spisst tak og vinduer i hver ende. Rommet var vel egentlig kondemnert som gymnastikksal, men det brød man seg lite om. Tittet du ut av vinduet, lå skolegården dypt der nede. For alle tilfelles skyld var det kveilet opp et branntau ved vinduet. Jeg tviler på at mange av elevene hadde klart den klatreturen. Noen garderobe fantes ikke, elevene satt på noen lave benker i gangen utenfor og trakk på seg turnbukse og trøye. Læreren for sin del manøvrerte på seg turnantrekket inne i et bøttekott. Noe bad fantes ikke da jeg begynte. Senere ble det installert to dusjer – da ble det rent storveis.

Utstyret ellers var heller nødtørftig. Ned fra taket hang tre tau. Det var kort vei opp – en tre, fire tak, noe en del elever syntes var alldeles utmerket. En liten, tredelt ribbevegg, en bom tversover, en kasse, en matte – det var vel stort sett hele herligheten. Rommet var ikke på mange kvadratmeter så vi måtte dele klassen til gymtimene. Halve klassen fikk fri. Det hadde de sikkert ikke noe imot.

– For Guds skyld, ikke i takt!

– Det gikk nok med mindre fynd og klem enn i major Florenz’ dager. Det hendte nok at jeg bladde i Tues lærebok fra Gymnastikkskolen den første tiden – der kunne du finne alle slags øvelser og program for undervisningen. Men mulighetene på loftet var begrensede. Vi startet gjerne med noen enkle oppmykings-øvelser med bøy og tøy og strekk: – Ta i ordentlig, nå, Per! Nå må du ikke lure deg unna, da, Ola!

For mye hopping og tramping måtte unngås og vi måtte for all del ikke gjøre øvelsene i takt, for da ristet og svaiet hele etasjen og engstelige elever og lærere på sløyden i tredje skottet opp mot taket.

Så kunne vi trene i å klatre i tau: opp og ned og opp og ned. De flinkeste tok tre tau i slengen, de svakeste hevet seg noen centimeter fra gulvet. Deretter kunne vi gå over til øvelser i bom. Armgang i bom drev vi mye med, det var en dyd av nødvendighet på grunn av plassmangelen. Til slutt spilte vi ball – med en tennisball – en fotball hadde blitt altfor voldsom for det vesle lokalet.

Da som nå: noen var ivrige, noen late, noen var flinke, andre mer klossete. Når jeg av og til passerer en og annen kjendis av byen, stortingsmenn og andre, på Nygaardsgata går tankene ofte til loftet på Den gule. Ingen navn glemt, ingen navn nevnt, men jeg husker en kar, han skulle stupe kråke på matta – han greide ikke å bøye nakken og rulle rundt. Sint ble han og: – Hold kjeft, lærer. Men elever og lærer trådde støttende til og fikk omsider rullet krabaten gjennom øvelsen.

Privatistene til eksamen var en skål for seg. De hadde svært svevende forestillinger om hva som krevdes og stilte til eksamen i korrekt byantrekk. Da kom det fra kollega Gunnar Nermoen: – De får da i allfall knytte opp slipset, mann! Men bevares, jeg har da lært flinke gymnaster å kjenne i min skolemestertid: Roar Dahle, Jan Amundsen, jeg traff dem igjen senere i Turnforeningen, det var riktig moro…

Tollbodplassrekord: 60 m løp på 7,8

– Når så våren kom med varme og vind og sol, flyttet vi virksomheten over til Tollbodplassen. Alle gledet seg, det var rene idyllen når løvet hadde sprunget ut på busker og trær i havene på Cicignon, og elva gled sakte forbi. Her løp vi 60-meter, på asfalten med rekorder på 7,8 og 7,9. Her hoppet vi lengde og høyde, her kastet vi ball og støtte kule. Vi hadde en bu til å kle av og på oss i, med en iskald dusj til avrivning. Guttene holdt til på sin del av plassen, jentene hadde øvelser på den delen som lå nærmere Tollboden.

Og på Tollbodplassen spratt lærkula over grusen helt til isen begynte å knase under turnskoene senhøstes.

Fremragende fotballspillere la grunnlaget på plassen ved elva: Bryna og Krølle Borgen var knapt til å stanse, de la i vei til plassen hvert bidige friminutt.

Rektor Nerdrum kunne ta seg en tur nedover, han var idrettsinteressert og fulgte godt med på hva vi drev med i gymnastikken:
– Nå, hvordan går det her, da? En dag sto læreren for tur: – Ja, Arvid, nå får du vise oss hvordan et lengdesprang virkelig skal utføres. Jeg var, om jeg skal skryte litt av meg sjøl, ganske spretten i de dager, tok tilløp og hoppet til. Elevene applauderte, men om rektor var fornøyd med prestasjonen, vites ikke.

Av mange gode arbeidskamerater fra tiden på Den gule, plukker jeg ut én: vennen og kollegaen Gunnar Nermoen. Han var noen år yngre – jeg lærte mye av han og han plukket vel opp et og annet fra meg. Vi var enige om mye: gymnastikk skal ikke være teori og prestasjonsjag, men et lystbetont innslag i en stresset skoledag. Nermoen var en skvær og rettsindig kar som kunne ta elevene på den rette måten. Han kunne si ifra så det sang, men var gjerne med i bom, i tau og ribbevegg og tålte en spøk – selv om den gikk ut over han selv.

Dessuten: han gjorde aldri forskjell, han behandlet alle elevene likt. Det hendte iblant at en eller annen, også blant lærerne, kunne komme stikkende: – Per er sønn av direktør datt og Kari er datter av disponent ditt, det er vel best med en bra karakter i gymnastikk? Nermoen stirret dem i senk.

– Gutterne må ikke pisse på stenen!

– Etter at jeg under krigen hadde tatt Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden, begynte jeg også å undervise i sløyd på Den gule anstalt.

Her var forholdene triveligere: i det store, lyse, luftige rommet i tredje etasje med høye vinduer ut mot elven. Det hendte nok at skoletrøtte elever drømte seg bort når grønne Wilson Line-skrog gled forbi og ut mot havet.

Plass var det nok av, med høvelbenker i fem rader nedover i salen. Sløydutstyret i skapet ved veggen var enkelt og solid: lang-, snitt- og skrubbhøvel, alle i tre. Grindsager til å stramme med snor og trepinne. Borvinner og stemjern, klubber, strikkmåtter og vinkelhaker – da har vi vel fått med det meste. I det ene hjørnet sto slipestenen. Det luktet alltid surt fra vannkassa, og min forgjenger formante: «Gutterne må ikke pisse på stenen!» I den andre kroken sto limkjelen og putret skoledagen lang. Innenfor var materialrommet – med bord og planker omhyggelig utvalgt av assistenten og tilkjørt fra Lisleby Brug. Hver høst hadde vi et svare strev med å få materialene opp de kronglete trappene til tredje. Elevene bar og bråkte og Holmesland ristet på hodet og irriterte lærere stakk hodet ut av klasserommene: – Er det ikke mulig å gå en smule arbeidsro?

Pensum: Taburett, medisinskap, bokhylle

– Intet var overlatt til fantasien – hva du skulle lage var opplest og vedtatt på høyeste departementale hold.

Pensum i første klasse var taburett med lokk og rom under lokket til allehånde saker. Alt skulle tappes – spiker var bannlyst. Læreren forklarte, så gikk elevene løs med høvel og sag, og så gikk du rundt og hjalp til og veiledet. Ofte var utgangspunktet solide, tommetykke planker, og elevene høvlet og svetten rant og sto til slutt i en haug av fliser og spon.

I annen gym sto medisinskap på programmet, og i tredje fulgte selve mesterstykket: bokhylle med underskap og to hyller og finér i dør og bakstykke. De fleste hadde arbeid skoleåret igjennom med praktmøbelet. Problemene kunne tårne seg opp, men heldigvis hadde vi assistent Oskar Johannesen, en eldre møbelsnekker som delte sine dager mellom Nødtveidts møbelutsalg og tredje etasje på den gule. Johannesen var fagmann og tusenkunstner. Han kjente alle knep og triks uti faget – hva jeg kan av finsnekkeri har jeg lært av ham. Alltid er det en som har minst fem tommelfingre på hver hand og alt har gått på skjeve, og de kommer og klager sin nød: – Kan jeg få et nytt materialstykke, lærer? Johannesen var sparsommelig: – Jeg skal se hva vi kan gjøre. Johannesen visste alltid råd for uråd: var hyllebordet blitt høvlet alldeles skjevt, så dynket Johannesen vann på og satte i press og etter behandlingen så det nesten ut som det skulle. Dessuten var han en gemyttelig mann: – Arvid, du skal vel ikke en snartur til byen? Så gikk jeg på polet og kjøpte en flaske Estramadura, og så gikk vi hjem til Johannesen etter skoletid, og så kokte fru Johannesen kaffe og så tok vi oss en knert i all enkelhet og lot praten gå om skolen og livets gang.

En dag sto vi på Frydenberg og viste frem herligheten

– Så lar vi årene gå til 1962 og den nye skolen på Frydenberg sto ferdig. Vi gymnastikklærere som skulle over var spente og ganske irriterte: – Hvorfor hadde ikke arkitekten rådført seg med oss som skulle bruke lokalene? Men ved åpningshøytideligheten sto vi gymnastikklærere i døra til salen og «viste frem herligheten», som rektor Nerdrum uttrykte det. Mye ble bedre: gymnastikksalen var som Peterskirken, her kunne gutter og piker ha gymnastikk samtidig. Her var skikkelige garderober, her var dusjer, her var svømmehall – men så hadde de sannelig glemt en romslig garderobe for lærerne. Og når det gjaldt uteaktiviteter, hadde vi bare det lille jordet ved jernbanen – vi kom titt og ofte til å savne idyllen ved elva. Men bevares, stort sett ble det en vending til det bedre – og jeg hadde mange hyggelige år med gode kollegaer og mer eller mindre spreke elever på Frydenberg.

***

I 1980 gikk jeg av med pensjon og har altså stått på sidelinja noen år. Jeg har forsøkt å følge utviklingen i faget – noe har vært til det bedre, andre ting vil jeg ikke være med på. All denne teorien som har vunnet innpass – elevene sliter da nok med hjernen i andre fag. Gymnastikk skal være glede og avkopling for kropp og sinn. Apparatene, bukk og kasse er på vei ut, en skal ikke presse elevene, heter det. Vi presset ikke, vi truet ikke, ville du ikke hoppe, fikk du slippe. Men noe av farten, noe av dristigheten som også hører til faget, har forsvunnet: et raskt tilløp, to hender som smeller mot læret, en kropp som flott svinger seg over bukken…

Til slutt: Hvordan har man kunne gjøre noe så himmelropende tåpelig som å legge ned svømmehallen på Frydenberg?

Trykt i Demokraten 1990