Jazz, Jam og Janitsjar

Arne Oliver Hansen tar tonen fra 30- og 40- og 50-årene: Medstifter av Fredrikstad Guttemusikkorps, swingende saxophoneplayer bak svarte blendingsgardiner, presis akkompagnatør til dristige dødssprang i manesjen, smektende vokalist som lot Volare klinge ut over et fullsatt dansegulv i Folkets Hus, førstemann ut på nattjammen etter at siste gjest var gått ned trappa…

– Det første instrumentet mitt var munnharmonikaen. Jeg skifta til klarinett da jeg var ni år gammel, og i 1933 var jeg med og stifta Fredrikstad Guttemusikkorps. Korpset var noe nytt her i byen, med smågutter som blåste på horn og slo på tromme. Skolekorpsene kom langt senere – og småjenter i korps var det vel ingen som drømte om dengang. Den første dirigenten var Eugen Madsen. Han ble snart avløst av Sverre Nilsen som førte taktstokken i mange år. Det er bare godt å si om Sverre, langmodig og snill var’n, det var aldri noe refs og høfs fra den kanten. Gutteflokken øvde jevnt og trutt på skalaer og løp i den gamle trebygningen til St. Croix skole. Da vi første gang debuterte i 17. maitoget, glante folk fælt og stolte foreldrehjerter banka vel i takt med musikken der vi marsjerte fram, 40 mann sterke, i hvite bukser, blå jakkevest og trekantlua med dusk i kjekt på snei. Lilletromma slo kjent opp og så lød Gammel jægermarsj eller Guttene kommer, mer eller mindre taktfast og rent mellom husene i Nygårdsgata. Særlig den siste var veldig populær for den hadde dirigenten vår laga.

Noen av medmusikantene fra korpset kan vi vel ta med: Olav Ekvik, Sigurd Sjøberg, Odd Gundersen, Per Svensson og Odd Grimstad strevde med å holde takten i rekkene.

Til de store opplevelsene hørte korpsturen til Strømstad. Vi stua oss om bord i to drabåter, spilte på dekk og på gatene i Strømstad og kunne stolt slå fast: – Nå har vi vært i utlandet! Det var noe rent storveies den gangen. En annen anledning å minnes var konserten i Arbeiderforeningen. Vi benka oss på scenen og klemte i vei så rutene klirra. Etter oss på programmet fulgte munnspillvirtuosen Kalle og til slutt spilte Madsens orkester dansemusikk nede fra gølvet, jeg kan ennå se for meg gamle Madsen myse nærsynt mot notebla’!

Fra Kapellfjellet til Bryggeriveien

– Tredveåra lakka og lei mot slutten og du oppdaga at det fantes annen slags musikk enn Sousamarsjer.

Det ble en liten gjeng av oss som møttes og spilte danse- og schlagermusikk, melodier vi hadde snappa opp i radioen eller høst på tutgrammofonen i stua. Noen skikkelig besetning var det ikke snakk om. Vi stilte med trompet, klarinett, saxofon og trommer, men mangla både bass og gitar. Trangt bodde alle, hvor skulle vi finne et sted å øve? Vi fiksa et bryggerhus på St. Hansfjellet med en ovn i ene kroken. Ved var ikke inkludert, så på vinters­tid henta vi sekker med mølebriketter nede på bruket som vi dro på kjelke til øvingslokalet. Resten av oppvarminga fikk musikken sørge for. Sjøl hadde jeg skifta ut klarinetten med saxofon, kjøpt på langsommelig avbetaling hos Felix Mathiesen. Jazz ble det ikke ut av det, det gikk helst på En liten gylden ring og Pige fortell …

Mer swing på sakene ble det da jeg traff Finn Pettersen. Finn hadde noen venner, et par brødre, som åpna døren for utvalgte jazzfans i et hus i Bryggeriveien. Far var på sjøen, mora var vekk og de levde svært så fritt med en husholderske til å ta seg av det grøvste. Og toppen av alt: i stua sto en svært avansert radiogrammofon med en meget velbeslått jazzplatesamling. Her klang Jimmie Lunceford, Benny Goodman, Duke Ellington, Coleman Hawkins til langt på natt. Hawkins var guddommelig, han ble idealet, hadde du bare klart å lage en brøkdel av det han spilte, hadde du vært langt på vei. Det var på denne tida jeg forsøkte å jamme, å spille de første improviserte chorus.

Først spiller du melodien, så improviserer du; du må ha takten, du må ha harmonien i hue, du teller ikke, du spiller på feelingen. Du må kunne og skjønne mye musikk for å få det til. Du kan starte fint, så kommer du skjevt ut og så roter du deg bort. Det skjærer seg … det har hendt meg mange ganger.

Swingtime bak blendingsgardiner

– Nå har vi nådd frem til krigens dager, jeg jobba på Janssons skofabrikk og spilte på fritida.

Vi danna noe vi kalte Fredrikstad Rhythm Orchestra, til tross for at jazz var «negermusikk» og verboten av tyskerne. Illegale fester ble løsningen. En gang dro vi for å spille på et lokale langt pokker i vold på Kråkerøy. Det hele var veldig hysj-hysj. Rhytme-gutta dro med drabåten Franken, godt stua ned under dekk. Den tyske vaktbåten med lyskaster på brua måtte ikke få snusen i at det var swingtime på Blomsterøya. Og midt under krigen, mens russerne kjempa ved Stalingrad og engelskmennene i Afrika, så Fredrikstad Storband dagens lys bak svarte blendingsgardiner.

Det var svære saker i en beskjeden by: dirigent var Knut Strand, så fulgte Elling Gundersen på trombone, Ragnar Stensvik på trompet, Ronald Nilsen på trompet, René de Truck på bass, Knutsen på sax, meg sjøl på samme instrument, Odd Grimstad på trommer, Sigurd Sjøberg på sax, Hans Sand på gitar, Hans Eriksen på sax og Knut Barth Hansen på piano. Vi øvde jevnt og trutt, gruppevis og samla, i Eventyrsalen på Biblioteket og den små salen i Arbeiderforeninga. Så en kveld heva Knut Strand taktstokken for den første konserten vår i den store salen i Biblioteket. Da faren til Knut så sønnen på fotografiet, sa’n: – Ja, der står’n Knut og trekker i forhenget. Folk kom i strie strømmer – det var smekkfulle hus for folk hadde jo lite å ta seg til. Radioene var jo inndratt og det var ganske utplukka i platehyllene hos’n Felix. Tyskerne og nazistene hata jo swinglåtene så for sikkerhets skyld hadde vi klipt bort tittelen på notebladene og lot det stå til med Undecided som klang fint med stående fire­manns saxchorus under lysekronene i kinosalen.

Ledende musiker i orkesteret var vel Sigurd Sjøberg, han hadde virkelig talent, vi andre var vel mer eller mindre en grå masse.

Cirkus for alle pengene!

– Krigen tok jo slutt en gang, og det løsna både på den ene og den andre måten. I 1946 kom Arne, bror til Hans Eriksen, bort til meg: – Har du løst på cirkusjobb, Arne Oliver? Betalinga lokka, 1.300 kroner måneden, og det var jo på den tida de tjente 100 kroner uka på Værste så jeg sa Yes, Sir og ga meg artistlivet i vold. Sirkuset het Empire og teltet romma 1.600, men problemet var at det var få til å fylle det, for vi turnerte i Telemark og der lå konkurrenten foran oss i løypa. Men i Oslo klaffa det, for der hadde et lite sirkus, De tre Ikellos, skaffa seg fast plass. Det hadde ikke vi, men vi hadde det digre teltet og så slo vi våre pjalter sammen og reiste teltstengene våre på Solplassen og Oslofolk kom i lange baner.

Mange tror vel at å spille på sirkus er bare å panke i vei. En del har vel hørt dårlig sirkusmusikk og hva skal en gjøre når artistene dukker opp og har med noter for helt andre instrumenter enn de i orkesteret og alt skal være klappet og klart til premieren neste kveld?

Vi spilte så godt vi kunne, og var vel ikke blant de dårligste. Det er ikke bare å sette i gang 1 og 2 og 3 og 4, nei, tempoet skal variere, musikken skal nøye følge bevegelsene til artistene i trapes og stillas. Særlig måtte batteristen være påpasselig: først langsomme rattatta på skarptromma, så et enkelt slag på basstromma: – Nå gjør The flying Devil dødsspranget! Artistene, de var ofte utlendinger, var veldig nøye på det. Spilte du ikke akkurat etter deres noter ble de sinte som tyrkere og skjellsordene flomma, det var en fordel at du bare skjønte halv­parten. Et par av artistene husker jeg godt – trollmannen som satte dama i tønna, la et teppe over hodet på henne og stakk den digre kniven tvers igjennom! Eller balansekunstneren som plasserte en høy, blank jernstang på skulderen og på toppen av den turna og vrei seg kompanjongen mens publikum måpte av forundring. Dyr mangla ikke på Cirkus Empire, direktøren leide en jerv i jernlenke rundt manesjen: – Mycket, mycket farligt rovdjur! Det biter! til akkompagnement av dempede trommevirvler.

Dobbelt cirkus med Grahm Paulsen

– Orkesteret talte tunge musikernavn som Lulle Kristoffersen på piano, radiofantomet Kurt Foss på gitar og Grahm Paulsen på trompet. Paulsen var topp jazzmusiker med et avslappa forhold til jobben. Skulle han ikke i ilden, leste han i et oppslått ukeblad på notestativet. En gang ble det dobbelt cirkus. Vi satt på slike fluktstoler som Demokraten arrangerer konkurranse i å slå opp. Grahm Paulsen skulle regulere høyden, så klappa stolen sammen og fingeren kom i klem. Paulsen lå oppå stolen og skrek som en stukket gris, vill oppstandelse blant artister og publikum mens vi andre uforstandige tosker i orkesteret lo oss skakke.

Noen av oss var fornuftige, bodde på enkle hospitser og pensjonater og la oss opp penger. Andre i orkesteret hadde vaner: alltid de beste hoteller og beskjed i resepsjonen: – Smørbrød og pils skal stå klar på rommet når vi kommer fra jobben. Da vi skulle ha utbetalt sluttoppgjør, skyldte en av gutta penger til cirkuset.

Volare og jazz med The Roxy Swingers

– Hjemme i Fredrikstad økte danselysten på utover på 50-tallet. Orkestre skvatt opp som sopp etter regn. Først var jeg med i Three Stars, deretter i Roxy Swingers som i en seks års tid nærmest ble husorkesteret på Folkets Hus. Besetningen kunne skifte, men en tid var det Joel Fredriksen på gitar, Karl Jensen på trekkspill, Jon Gjørs, Ronald Nilsen og meg sjøl på sax. Stedet var uhyre populært, der leide sjakklubben og sangkorene lokale av husstyret: – Velkommen til dans førstkommende lørdag og søndag! Tilstrømningen var enorm: halv sju når dørene ble åpna, sto køen langt nede i trappa, og da de klokka sju ubønnhørlig ble stengt, var det mange som vandra skuffa hjem. Men presis klokka halv åtte satte The Roxy Swingers i gang.

Vi hadde en masse låter, kunne spille i ett kjør hele kvelden, men det hendte ofte at en kom bort: – Kan dere ikke ta Volare en gang til? Og det gjorde vi.

Italienske låter var veldig i skuddet på 50-tallet: Volare, Anna, Arrivederci Roma. Trengtes det refrengsang så trådde jeg sjøl ofte til: – Nel blu dell pinto dell blu, om publikum følte seg hensatt til Napoligolfen får andre dømme om. Utstyret var beskjedent nok, en mikrofon midt på scenen med en høyttaler i hvert hjørne. Og serveringa var enkel: en brusbod i den ene kroken. Det hendte at en og annen hadde en knert på lomma og skjenka seg sjøl og kameraten, men noe bråk var det sjelden eller aldri på Folkets Hus. Og for sikkerhets skyld var det alltid et par poliser til stede. De holdt seg diskret i gangen og titta iblant i døra. Publikum var pent: gutter i dress, skjorte og slips og jenter som hadde tatt på penkjolen. Ikke slik som i dag, du kan jo se rene fillehauger på dansetilstelningene.

Vi spilte til 12, så var det Godnattvals og slutt. Det forekom at noen av musikerne ble igjen og Ronald Nilsen og jeg tok et jazzchorus eller tre – og særlig etter at Bjørn Hellberg kom med kunne det bli jam-session til både to og tre i den ærverdige salen hvor sosialistpionerer med kraftig helskjegg stirret strengt ned på musikerne fra veggen.

Trykt i Demokraten 1990