Kvinnfolka tidde ikke i forsamlingen

Søndag den 13. mai 1990 møtes stenhoggerveteraner og andre interesserte til treff på Folkets Hus i Torsnes. Mannfolk og kvinnfolk vil minnes tida som var. Ofte var det kvinnfolka som måtte ta de tyngste takene: vaske klærne, lage maten, passe ungene, pelle bær og selge på torget i byen. Likevel tok mange seg tid til politikken. Torsnes Arbeiderkvinnelag ble stiftet alt i 1902. Minni Molander meldte seg inn i 1933.

-Far kom fra Sverige, mor mi var norsk. Jeg er født på Øgarn som tredjeyngst i en søskenflokk på åtte hvis du regner med veslejenta som døde som ganske liten.

Mor døde i barselseng da hun fikk yngstemann. Da var jeg tre år. Bestemor overtok ungeflokken – jeg syntes hun var det snilleste mennesket i verden. Om kvelden lå hun på kne ved sengen og ba til Gud for søskenflokken. Da jeg var syv år, døde bestemor.

Far min var helt enestående, han var en flink arbeidsmann som lå mye ute på arbeid. Det ble de eldste brødrene som tok seg av småsøsknene sine. Mest var jeg kanskje knytta til Henry, han som tyskerne tok livet av i Sachsenhausen. Da jeg var 12 år fikk jeg så fryktelig tannverk og Henry tok meg på sykkelstanga og vi dro til Fredrikstad og fikk plombert tanna, og den har jeg ennå og nå er jeg snart 80.

Da jeg skulle konfirmeres, var det streik i Torsnes og far hadde ikke penger til konfirmasjonsutstyr. Henry hadde arbeid i England og han sendte noen sedler til det jeg trengte. Tante Anna kom fra Sverige og hun og den eldste søstra mi sydde den hvite kjolen med blonder på som jeg hadde på meg i kirken.

En gang dro vi og besøkte familien i Sverige. Vi dro med toget til Prestebakke og underveis kjørte vi gjennom en tunnel. Jeg skrev stil om turen på skolen «Da trodde jeg at jeg var kommet til svarte Sverige».

Jeg likte godt å gå på skolen. Men jeg husker at de som kanskje hadde litt tungt for det, fikk juling – hvis de var stenhoggerunger, vel å merke. Noen gikk stadig med digre kuler i pannen. De ble jo bare enda reddere av all prylinga, de torde jo ikke svare hvis det var noe de kunne.

Fylkesskolen var mitt livs opplevelse

Åtte dager etter konfirmasjonen fikk jeg jobb som barnepike i Tune. – Ta godt vare på deg sjøl, sa pappa. Jeg hadde det bra der jeg var, passa ungene og hjalp til litt på kjøkkenet og fikk ellers ordne meg som jeg ville.

Mitt livs største opplevelse var året da jeg fikk gå på fylkesskolen i Rygge. Samtidig hadde jeg en liten post hos forstanderen på prestegården der. Nå har de flytta våningshuset på gården til Vaterland. Når jeg er på de kanter, titter jeg opp på vinduet i annen der jeg delte rom med budeia, hun lå i underkøya og jeg i overkøya.

Jeg fikk låne skolebøkene av ei bondejente, så fikk jeg et lite stipend og klarte meg på det.

Skolebestyreren het Tvedt, han hadde vi i regning og historie. Ellers hadde vi skrivning og norsk, håndarbeid og matlaging. Vi sang og leste i leseboka og lærte om de store norske dikterne. Jeg skulle gjerne ha gått mer på skole, men det ble det ikke anledning til.

De aller fleste på skolen var bondejenter, jeg var vel den eneste som hadde en far som arbeida i fjellet. Dette var i 1928 og det året danna jo Hornsrud den første Arbeiderpartiregjeringa. Det var nok mange på skolen som ikke likte det noe særlig. En dag hadde de satt opp bilde av Hornsrud over skjulevannsbøtta på kjøkkenet så det skvetta på statsministeren når de helte ut vann i bøtta. Jeg tror at også lærerinna hadde vært med på moroa. Da ble jeg sint, for jeg har vært sosialist og stemt Arbeiderpartiet all mi tid – og regner meg til venstresida i partiet.

Etter året på fylkesskolen fikk jeg arbeid på kooperativen her i bygda. Det var et fælt slit, jeg har heller aldri vært noe særlig sterk av meg. Det var et slikt landhandleri den gang. Under taket hang monitorer og Lindstrøms tretofler nr. 26, 27 og 28 på rekke og rad. Vi førte spiker, hestesko, køl, parafin og tjære. Tyngst var det å bære de digre kørjene med brød fra bakeriet. På fredagene hadde vi oppe til 10 og 11. Når jeg kom hjem, var jeg så trøtt at jeg kasta meg rett ned på golvet. Jeg husker mange stod utafor disken med matlappen i neven. Far min lånte heller penger av bror sin enn å gå til fattigforstander Lande og få anvisningen. Men stenhoggere her har aldri latt seg pille på nesa. – Nå skal jeg i allfall få meg ved, sa en, og tok med seg et fange vedklabber fra vedkassa på fattigkontoret.

Jeg gikk tidlig med i ungdomslaget, vi diskuterte politikk og spilte teater, jeg satt på et fang og sang kjærlighetsviser.

Vi studerte organisasjonskunnskap og barnebegrensning

I 1933 gikk jeg med i Arbeiderkvinnelaget. Det var etter et stort åpent møte på Folkets Hus mens Jenny Karlsen var formann i laget. Jeg meldte meg inn sammen med Malvine Nilsen og Martha Johansen. Det var mange som var med da, jeg kan tenkte meg vi var en 70-80 stykker. Arbeiderkvinnebevegelsen har veldig lange tradisjoner her i bygda. Laget ble stifta allerede i 1902. Ennå var mange av de gamle veteranene med: Gerda Larsen, Hulda Gulbrandsen, Gerda Veel, Hilda Eklund og mange flere. Jeg husker at jeg særlig beundra Gerda Larsen – hun var et arbeidsjern av de sjeldne og var med i skolestyret i bygda her i mangfoldige år.

– Arbeidekvinnelaget beskjeftiga seg mye med politikk da jeg kom med. Det hadde ikke alltid vært slik, de første årene hadde kvinnelaget nærmest vært en støtteforening for mannfolka i arbeidet med å drive Folkets Hus. Nå hadde dette endra seg og enkelte av de eldre syntes nok at vi var for radikale, at nå ble det for mye politikk, ja, det fantes da de som rynka på nesa over at vi gikk med røde flagg i 1. maitoget.

Vi leste og vi studerte i Arbeiderkvinnelaget, vi hadde stadig studiesirkler på gang, enten hjemme hos hverandre, eller i den små salen i Folkets Hus: Mor og barn, demokratisk sosialisme, kommunepolitikk, organisasjonskunnskap. Vi pugga utenat og streka under i Tillitsmannen av Einar Gerhardsen. Tove Mohr kunne komme på besøk og innlede om fødselsregulering. Det var nok et uvant emne for mange, men svært nødvendig, det var så altfor mange munner å mette rundt i stenhoggerhjemmene på 20- og 30-talet.

Så holdt vi store, åpne møter på Folkets Hus. Jeg har en svak erindring om Katti Anker Møller på talerstolen i den store salen. Bedre husker jeg Marie Skaug, hun kom over fra Vestfold, hun var så ivrig at hun begynte på talen sin mens hun satt og fortsatte mens hun reiste seg og gikk mot talerstolen. Tina Tollefsen som organiserte hushjelpene hadde vi på møte, Sigrid Syversen og Werna Gerhardsen. Werna overnattet her hos meg, vi var ute på kvelden og plukka nyper for det var Einar så ille glad i.

Mange viktige saker som senere ble gjennomført, ble først tatt opp av arbeiderkvinnelaget her i bygda. Vi sendte inn forslag til Stortinget om enketrygd, og Trygve Bratteli som dengang var formann i sosialkomiteen sa at det var det beste forslaget han noengang hadde fått i hendene. Vi var tidlig ute og fikk i stand ei ordning med husmorvikar. Jeg satt sjøl i nemnda den første tida og jeg hadde ikke telefon og Anni Alsterberg som var den første vikaren hadde ikke telefon, så det var bare å ta bena fatt og varsle når hun skulle rykke ut.

Lenge var det slik her at gamle mennesker som ikke kunne klare seg alene, ble stua sammen i den gamle brakka på Holm og der fikk de bærje seg som best de kunne de siste åra av et langt og strevsomt liv. Vi i kvinnelaget tok tidlig opp tanken om å skaffe Torsnes et skikkelig aldershjem. Vi skrev og vi agiterte og vi samla inn penger og tok opp saka om igjen og om igjen i herredsstyret, og mange år senere, i 1963 sto hjemmet der. Og den innsatsen, kan du notere, er Arbeiderkvinnelaget her i bygda veldig stolt av.

Vi fortsatte også tradisjonen fra den første tida, ved å støtte opp om Folkets Hus. Vi har vel samla inn til hundrevis av kopper og krus og skåler og skjeer og til en slik maskin til å koke oppvasken i.

Vi banka takten med kjelelokkene

– For å få inn penger, arrangerte vi basarer på Folkets Hus. Evald og Torgny stilte gratis med trekkspill og fiolin, og resten av underholdninga sto vi for sjøl. En gang husker jeg spesielt godt – da hadde vi samla oss på scenen, smått og stort, på rekke og rad. Noen satt med strikketøyet, andre hekla, noen slo på store kasseroller, andre på små og sjøl klaska jeg takta med to kjelelokk. Og så sang vi:

Frem alle kvinner,
Frem mot borgerånden
Frem mot mannens tyranni.
Slå alle mannfolka våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri…

Og da teppet gikk ned og vi kikka i hølet, så vi lærer Malnes holde seg på magen og le så han rista – dette var det morsomste han hadde sett på lenge.

Men det var alvor i morskapen, for det fantes da mannfolk som knurra: – Kjerringa flyr på møter støtt! Du vet at det heter jo at kvinnen skal tie i forsamlingen, men det gjorde slett ikke vi!

Første mai var arbeiderkvinnelaget igjen i ilden. Vi var tidlig på’n for å servere trøtte og slitne musikanter rykende varm ertersuppe etter at de hadde blåst Internasjonalen og Gryr i Norden gjennom bygda tidlig på morran. Og senere gikk det slag i slag med kaffeservering og boller etter toget utafor Folkets Hus.

Først gikk de pent rundt juletreet, og så sloss de

– Men aller best husker jeg de fine juletrefestene vi arrangerte på Folkets Hus. Dagen før hadde vi vært ute i skogen og valgt ut den peneste buska til juletre. Så på selve julekvelden kom ungene pent med far og mor og så gikk de vakkert rundt juletreet og så fikk de brus og boller, og så sloss de …

Når de var blitt slitne og de eldre ville være litt i fred var det bare å ta ungene opp i annen til Gerda Larsen og der ble de lagt på rekke og rad. Der sov den unge generasjonen tæssinger vakkert i vinternatta mens de eldre fikk seg en svingom. Artigst var det å se de aller eldste danse: der svinga Nathalie Olsen seg, der dansa Hermen og Johan, og Andrine Brekhaug som var godt over de 80, hun trådde dansen så det skvatt!

Trykt i Demokraten 1990