Lek og arbeid langs elva
– Pass dår for elva, sa mødrene på Torp. Likevel var elva livsnerven. På elva kom tømmer, flis, splittved og kalksten til Torp Brug, og på elven ble celluloseballer og papirruller fraktet ut til kundene over hele Norges land og enda lenger. Skulle du til Sarpsborg eller Fredrikstad, var det lettere å løse billett om bord i Trippebåten enn å plundre seg av gårde i en skranglet buss på den humpete landeveien. På prammene ved Sundløkka svingte ungdommen seg i sommerkvelden.
Leif Jakobsen forteller om livet ved elva.
– I guttedagene hang vi nede ved elva støtt, til glede og morskap for oss sjøl og evig bekymring for engstelige foreldre: – Hold dår fra elva, sa mor støtt. Formaningene hjalp lite for flåten der tømmeret ble halt inn til bruket, var den beste fiskeplassen. Der var det djupt, der sto abboren og bramsen tett, der lå vi på magen eller satt på huk i timesvis og vakta på duppen. Tillatt var det vel knapt, men vaktmannen fra bruket kom sjelden eller aldri og jaga oss. Ble du før ivrig når fisken bet, kunne du ende på hue i elva men ble fort halt i land av hjelpsomme kamerater. En gang gikk det gæli, kan jeg huske, en smågutt som gikk med Socialen sykla på prammene, så en annen vei et øyeblikk, havna i elva og drukna. Jeg så da de tok’n opp, det var et trist syn.
Ai laik pisup!
– Jakter og båter kom og gikk og gutteflokken var raskt om bord og prata med sjøfolk fra Larvik og Liverpool. Var båten alldeles utenlandsk klarte du deg bra med Torpeengelsk: – Gudbai, veri vell og tænk ju. Var du heldig kunne det vanke en tallerken varm pisup servert av en kokk like svart i fjeset som ovnsrøret i byssa. Ennå har jeg stående på hylla hjemme en elefant av blankt metall kjøpt for et par krones penge på en båt som nok hadde seilt på det fjerne Østen. Det hendte vel at du hørte og så ting som lite egna seg for unger – jeg husker iallfall et drabelig fylleslagsmål, men varig skade fikk vel ingen av oss.
Falt tida lang ved fabrikkbrygga, stilte det engelske skipsmannskapet med ordentlige fotballstøvel på banen og seira knepent over et sammenraska Torpelag – men da var gutta på A-laget på skift, vel å merke.
Tidlig våkna utferdstrangen. Det gikk rykter om gammelt vrak av en sjekte som kunne hentes uten penger og uten betaling borte ved det nedlagte Torsøkilens bad. Vi lånte to trillebukker på bruket og manøvrerte farkosten med en bukk foran og en bukk bak en fem-seks barbente og støvete kilometer til fallet ved elva. Sjekta ble tetta og lappa etter alle kunstens regler med både blikk og kobber, og ble til stor glede for gutteflokken på Torp.
Daniel Knutsen og jeg rusta oss for Hvalertur med kroker og snører og kaffevann på flasker men klarte å miste alle fiskegreiene på utoverturen. Å gjøre vendereis var forsmedelig og vi overnatta i båten men hørte at det knæsla og knaka i busker og kratt – det måtte være selveste styggen som var på ferde. Vi døpte stedet Djevlebukta, det letta ikke akkurat på humøret. Det var to glade gutter som i grålysninga dro dreggen og satte kursen hjemover. Utafor Slaveri’ går strømmen stri, vi sto og rodde, og kom ikke av flekken. Den gang lå det tømmersopper helt nede ved Isegran, vi hoppa opp på stokkene og dro sjekta oppover mot far og mor og Torp og tryggheten.
Med søndagsskole på Hvalertur
– På Pella var det misjonsforening og søndagsskole. Snille voksne arrangerte søndagsutflukt for gutter og jenter til Hvalerøyene. Sjøl sokna jeg til Frelsesarméens søndagsskole, men betalte du ørene turen kosta, var du hjertelig velkommen hos Pellafolket. Nedover elva dampa drabåten Torp, alle Torpeungers stjerne og blikkfang. Den kunne lage så fine røkringer med pipa, og i styrhuset sto Johan Johansen og sveiva på rattet. Etter «Torp» hang husprammen, en slik en som vanligvis ble brukt til å frakte høvellast, men for anledningen pynta med Bjerkeløv og fylt av en glad ungeflokk som så fram til brus og julekake og lek i det grønne.
Mor hadde kjøpt en fin skjermlue til meg, men jeg stakk vel hodet for langt fram, for plutselig kom et vindkast og stasen havna i elva. Det rykka i munnvikene men Johnny Slettevold, en av de voksne som var med, trøsta: – Ikke vær lei deg Leif, dette skal vi ordne. Så samla han inn kollekt, Emil Olsen ga en 25-øring og Oskar Davidsen en hel krone og ingen ga en bukseknapp, og snart hadde jeg til en ny skjermlue og vel så det.
Bare lommerusk i bukselomma
– Du vokste til og fant andre fornøyelser enn julekake og Tyven, tyven. Dansemoro på prammene hadde vi ikke her på Torp, ville du på den galeien ble det å traske til Sundløkka der ungdommen svingte seg i valsetakt til tonene fra trekkspillet til Torbjørn Normann. Det var fri entré, men musikken lot lua gå rundt og det hendte visst at de ivrigste havna i elva, men det så aldri jeg.
Her på Torp dansa gutter og jenter i Torpelunden – av og til på onsdager, men aller helst på lørdagskvelden. Lovlig var dansemoroa knappest og det hendte folk rundt omkring klaga, men hva kan stanse unggutter i fravokst konfirmasjonsdress når løvet spretter og været er vakkert og det er høyvann i elva? Når dansen var slutt og Marit og Pauline bodde på andre sida oppsto det problemer: ferja til Hauge kosta 10 øre hver vei og en arbeidsledig unggutt fant bare lommerusk i bukselommen. Da fikk en heller forlenge avskjedsklemmen på Torpesida av elva.
Men elva bar ikke bare lyse minner om lek og leven, men også om lange, slitsomme arbeidsdager på Torp Brug. Helt fra du var guttunge hadde du drømt om å få arbeid på fabrikken, for det var tryggere enn sesongarbeid på teglverket og sagbruket. I juni 1941 var jeg frampå og fikk jobb. Far arbeida på bruket, to eldre brødre likeså og etter meg kom nok en bror i A. Kiærs tjeneste.
Båter og jakter og arker og tømmersopper
– Etter en nedgangsperiode rett etter krigsutbruddet gikk produksjonen igjen for fullt og de trengte alle de råmaterialer de kunne legge henda på – og det aller meste kom elveveien. Fra Vestlandet kom jakt på jakt med splittved og første jobben min var å losse og stable, lett og greit arbeid og du lærte fort knepene av gamlekara. Lekter med kalkstein kom fra Larvikkanten, stenen ble dradd opp av rommet med trillebår og karene sto slik i for å holde akkorden at en svenske som så på undret seg: – Säj, brinner det nere i båten?
Nede fra Kiærbruket kom «Torp» dampende med digre arker fylt med flis på slep og flisa ble lossa med transportbånd opp til fabrikken.
Tømmeret ble fløta til bruket fra mange kanter, fra Halden, fra Sørlandskysten, men mesteparten kom ovenfra, gjennom Fellesfløteforeninga i Glomma, for Kiær eide svære skoger i Rendalen. Sto du på kaia, lå det tømmer overalt. Det kom etter drabåtene i lange tarmer bunta sammen i sopper eller klubber med en 500-600 stokker i soppen. Det kunne ligge en 2-3 bredder i elva og en 40-50 lengder oppetter, fra Kjølberg Teglverk og opp til Lecasiden.
Også på vestsiden lå det sopp ved sopp langs Omberglandet – bare med små åpninger imellom så Trippebåten kunne legge til med koner og kæller som hadde vært på torget og handla.
Stadig ble tømmerstokker til papir og cellulose, stadig kom drabåtene med nye slep med det grønne gullet. Soppene ble dratt inn til piren, så smalt stengslet igjen og nå skulle banda som holdt stokkene sammen løsnes. Vi brukte en diger tang, først bandet på den ene sida, så bandet på den andre, og til sist klipte du over bandet i midten. Da måtte du være rask og lett på foten for å komme tørrskodd i land. De tyngste gubbene hadde lett for å trå igjennom, ja, det hendte at jeg havna i elva sjøl, men det kosta ikke mer enn ei våt bukse og trøye.
Ved kjerraten sto Erling Edvardsen, Olaf Johansen og Breinert Arnesen og stakk en og en stokk på bandet med piggen på. Om sommeren var det trivelig arbeid, om vinteren en sur jobb når stokkene hadde klaka seg sammen og du måtte hogge og hogge med ispiggen for å få dem fra hverandre. Men omsider fikk du stokkene løs og så vandra de opp kjerraten til hoggern der de på et blunk ble til flis som gikk videre i produksjon. Når stokkene var blitt til papir og cellulose, gikk også de videre ut i verden på elva.
Vi trilla papirruller så svetten hagla
– Celluloseballene lagra vi på tomta, de tålte godt vær og vind. Papirrullene, derimot, måtte vente innendørs, de ble frakta med en linebane ned til de to store lagerhusene ved brygga. Det var mange kunder og mange partier å holde styr på. Lagerhuset var delt i båser for hver enkelt avtager, og ansvaret for å holde orden på sysakene hadde lagerhusformenn som Einar Nilsen og Ellef Karlsen. Fra lageret ble rullene med papir trilla på håndtraller om bord i båter ved kaia. Karene var små og rullene var digre, det var et forferdelig slit. Eller vi trilla om bord på prammene og der overtok sjauegjengen og huka på og signaliserte til mannen ved vinsjen om bord.
Var det mindre partier det dreide seg om, dro «Torp» de fullasta prammene ned til jernbanekaia i Fredrikstad der det gikk videre med jernbane eller til båter som hadde ankra opp ved Prestelandet der rullene ble lasta om.
Du kjente godt båtene og sjøfolkene – det kom godt med under krigen. Det hendte at du kunne ordne deg en pakke tollfri og ellers uoppnåelig pakke snus eller tobakk, eller en flaske det klukka i når du gikk ned leideren.
På andre måter kom også elva og sjøen til hjelp i de fem lange årene. På bruket drev vi matauk på vår egen fasong. På friskiftene dampa «Torp» nedover elva med en gjeng fra fabrikken som ville prøve fiskelykken for eventuelt å kunne spe på litt utover det du fikk på rasjoneringskortet på Torp samvirkelag. Tett i tett ved rekka sto karene med snørene og håpa på torsk og makrell å ha med hjem til ho mor. Maskinisten på «Torp» var sjølve lykkefuglen, han fikk napp alt i ett.
I dag er tømmeret borte fra elva – de solide drabåtene er vel forlengst hogd opp. Der kjerraten en gang var, ligger det igjen en plankehaug, mellom plankene vokser det gress. Lagerhusene der karene stelte med papirrullene brente for noen år siden. Gamlekarene, han Einar, han Ellef, han Ola, har rusla, den ene etter den andre.
Ennå drar båter oppover elva, på vei til Greåker og Melløs. Snekker med fire hesters Sleipnermotor dunker forbi, men de har blitt færre, cabincruisere i plast har overtatt. Men elva glir videre, slik den alltid har gjort.
Trykt i Demokraten 1990