På god fot med Ruth og Bernhard

Ruth og Bernhard Brynildsen møttes første gang over lestene på Halvorsens Skofabrikk, Råde.
Ruth nåtla og Bernhard pussa mens mestern satt i kroken og skar skinnet.
Senere ble det større forhold, på Fresko og Janssons skofabrikk.
– Hadde jeg hatt ei krone for hver sko jeg har sydd, hadde jeg vært millionær, sier Ruth.

Ruth: – Jeg er fra Kjølberg i Onsøy. Etter konfirmasjonen var jeg tjenestejente på en gård. Der fikk jeg lus av jenta jeg delte seng med. Kona på gården så etter på knivene om vi hadde vært i skapet og tatt sirup til brødskiva. Jeg var glad da jeg kunne begynne på Halvorsens skofabrikk i Råde. Bestefar hadde spurt for meg, han hadde vært skredder i yngre dager og sydd rundt på gårdene og kjente Halvorsen fra den tida han vandra rundt med lesteknippet på ryggen.

Bernhard: – Jeg er født på Damyr i Fredrikstad. Jeg mista far min da jeg var fire år. Han ble borte på sjøen. Far tok skipssekken sin og sa at vi måtte være snille unger og så så vi ham aldri mer. 4 år etter døde mor mi og den eldste søstra mi tok til seg de yngre søsknene sine. Hun kjente en dame som sto bak disken i Halvorsens skoutsalg i Storgata som lå der hvor Truls Ambjørnsen har butikken sin. Så spurte hun om jeg og bror min kunne få begynne på skofabrikken. Det fikk vi, og kost og losji på kjøpet. Vi tok toget til Råde og vandra opp bakkene til Tofteberg, mellom Missingmyr og Enebakk.

Ruth: – Jeg lærte først å nåtle, jeg satt i annen etasje i den store salen i trebygningen og sydde ihop overlæret. Alt gikk med benkraft, vi tråkka symaskinen dagen lang. Det falt meg i grunnen lett, jeg hadde sveiva på maskinen til mamma helt siden jeg sydde dokkeklær når hun ikke visste om det. Men det var en diger maskin som var ille tung å trå, den sto i et siderom vi kalte kabi­nettet, og ble brukt når vi sydde beksøm- og skistøvler.

Bernhard: – Jeg husker en gang at Ruth var så trøtt i bena at jeg måtte spenne for og kjøre henne hjem med hest og vogn.

I et hjørne satt mestern og skar ut skinnene

Ruth: – Det var ikke den jobben jeg ikke var borti i tida på fabrikken. Jeg smørte på og lima, jeg bokka og bretta kantene, jeg sydde overlær og for. Innimellom satt jeg med hullpiper, og laga hull, slo i maljer og tredde i lissene. Hadde jeg hatt ei krone for hver sko og støvel jeg har hatt i handa, hadde jeg vært millionær.

Vi satt nedover ved sånne lave skomakerbord, noen dro støvlene over lesten, andre satt og sydde med bekatråd, jeg kan se dem for meg ennå.

I enden av salen satt mesterne sjøl, Halvorsen, sammen med svogeren og skar til skinnet. Han var langt opp i åra, nærmere 80 da jeg begynte og levde til han ble 96. Han la seg aldri direkte opp i arbeidet, men til ei ny nåtlerske het det: – Du syr jo som ei bikkje!

Bernhard: – Jeg begynte nede i første, i pusseriet. Der var det støv og bråk for alle penga. Oppe på veggen durte og gikk motoren som drev det hele, med en aksel tvers gjennom rommet og remmer ned til pussemaskiner og freser. En gang skulle jeg smøre akslinga, jeg var uvøren og slo ikke av motoren, jeg ble lugga ordentlig av remmen, jeg var heldig – jeg kunne ha fått flådd av hele skalpen. Jeg stod og snittfresa og hælfresa, og hadde jeg tid, så pussa jeg bånn på støvlene. Halvorsen laga herre-, dame-og barnesko og beksømstøvler – solide saker som var gode å gå i. Senere spesialiserte han seg på skistøvler – vi leverte en bråte til Gresvig i Oslo. En tid drev vi og laga damestøvler, slike med knepping på sida og fin, innsvingt hæl. Jeg sto ved en diger maskin og fresa, det gikk så bitene føk. Vi var så støvete så du kunne ikke se hva vi var gjort av. Fabrikkinspektør Betzy Kjels­berg kom på besøk og leste teksten for gubben, men det nytta lite. Så begynte vi å rete formann, og så dro’n i fullt sinne til Oslo og kjøpte ei vifte som dura og gikk og støvskyene drev utover jordene på Tofteberg.

Lange dager og lønn hver tredje måned

Ruth: – Når fottøyet var klar i første, kom de opp til oss i annen, og var det sko, så glansa vi dem så de skein som sola og pakka dem i silkepapir og la i esker merka Halvorsen Skofabrik, Råde. Så kjørte formann Magnus Nilsen dem til stasjonen i Forden, og så gikk de videre til utsalgene i Fredrikstad og Halden og Sarpsborg for slik sikra gubben seg fortjeneste også i siste leddet.

Arbeidsdagen ble lang, fra syv om morran til 1/2 8 om kvelden, med halvannen times middag og en halv times frokost. Men jeg trivdes, det hendte jeg tok en trall og da kom en av gamlekara, han Karl i Hauan bort og sa at jeg heller burde stått på podiet i Aulaen enn ved skomakerbordet i Råde.

Bernhard: – Han Karl pleide å gå på sine ben fra Solli til Råde  på vinteren kom han inn døra med is i bartene. Ellers hadde de fleste som jobba på skofabrikken kost og losji på Tofteberg, et gårdsbruk på 5-600 mål. Foruten Tofteberg eide gubben to gårder til, Rød og Ødegården, for han var flink til å legge den ene krona oppå den andre. Lønninga fikk vi utbetalt hver tredje måned, så hadde Halvorsen rentene i mellomtida. Første lønna mi husker jeg godt, den var på 100 kroner. Vi hadde timebetaling, bortsett fra de som pinna. De hadde akkord, men ingen fikk vite hva de tjente.

Ruth: – Annenhver søndag hadde jeg fri, annenhver måtte jeg melke kuer, måke i fjøset og gjøre annet arbeid på gården. Ferie hadde vi ikke, jeg husker en gang jeg skulle være med mamma og pappa og besøke familien i Gøteborg. Da måtte jeg be pent om å få en uke fri.

Bernhard: – Jeg måtte også be pent for å få fri for å besøke søstra mi på Voss. Arbeidstids- og feriebestemmelser ga gubben rakkern i, han sa at det var en paragraf som sa at fordi vi hadde kost og losji, så gjaldt ikke reglene. Ymta vi om å organisere oss, så sa’n at da la’n ned hele fabrikken. Sjøl bodde jeg på et rom sammen med åtte andre, vi sov to i samme seng på halmmadrasser. Vinduet var lite og lufta var til å skjære i på morran. Vi vaska oss i emaljefat og på sommeren dyppa vi oss i Skinnerflo.

Ruth: – Sjøl bodde jeg på et rom sammen med ei anna jente – det var ganske bra.

Midt på da’n kom kokka opp på fabrikken og sang ut: – Nå er’e middag! Hun bar med seg et matbrett til mestern og svogeren, de spiste alltid i verste. Karene spiste sammen med gårdsfolka ved langbord i et rom som ble kalt garden. Vi jentene spiste for oss sjøl i et lite rom som het sjampen. Maten var bra den, selv om lapskausen kunne være i tynneste laget når den var laga på suppekjøttet fra dagen før. Smøret var blanda med margarin, det gikk mye i hvit ost, men det var ingen som kontrollerte om du forsynte deg grovt av sirupen.

Penere ben hadde jeg aldri sett!

Bernhard: – Mye fritid ble det jo ikke – og moroa på frikvelden skaffa du deg sjøl. En av gutta på rommet hadde en torader og spilte Kvesarvalsen for åpent vindu på sommerkveldene. Jeg og bror min likte gjerne å ta en tur i skogen og se på alt som spirte og grodde av planter og av dyr. Eller vi gikk til Karls­husbanen og så Råde IF spille. På lørdagene var det fest på Bøndenes Hus. Du trava i vei med en knert på lomma – en mils vei var ingenting den gang. Senere skaffa jeg meg sykkel, og en dag da jeg lå på bakken og pussa og stelte’n så jeg ei jente med sveisne ben trådde ned trappa fra fabrikken. – Den der nye må du se å få følge med, tenkte jeg.

Ruth: – Jeg sto i sangforening og så drev jeg med all slags hånd­arbeid på fritida. Jeg sydde og jeg hekla, jeg strikka og jeg broderte og hadde en hel Amerikakoffert full. Når dattera på gården fikk besøk, så måtte jeg hente ned kofferten min, og vise fram det jeg hadde laga. Den første tida syntes jeg ikke det var noe spesielt med han Bernhard, men så kjøpte jeg en reisegrammo­fon og så pleide vi å møtes i en liten lund nedmed vannet og så spilte vi Lengselsvalsen og satt og så utover Visterflo og etter hvert ble det par av oss.

Tempo på Fresko, sju jäklar anamme hos Jansson

Bernhard: – Etter 10 år hos Halvorsen, begynte jeg i 1933 på Janssons skofabrikk i Fredrikstad. Det var en stor overgang, alt var annerledes. Hos Halvorsen var arbeidstida lang, men du ordna deg sjøl med det du hadde å gjøre. På Janssons skofabrikk var det hele mer organisert, alt var mye mer nøyaktig. Du fikk jo mer i lønningspåsan, men regna du inn kost og losji, så hadde ikke betalinga vært så dårlig hos Halvorsen likevel. Det var svensker som drev Janssons skofabrikk. Bertil, sjefen, kunne fruse over, da lyna og tordna det og gikk på «sju tusen jäklar anamme!» Han tok meg en gang – og aldri mer. Han var en renhårig kar, det gikk fort over og så var alt skværa opp og glemt. En gang jeg lå på sjukehuset fikk jeg en diger blomsterbukett fra sjefen, og det ble jeg veldig gla’ for.

Ruth: – Jeg flytta også til byen og begynte på Fresko. Her var det et farlig tempo, alt gikk liksom på løpende bånd. Hos Halvorsen hadde jeg gjort alt mulig, her ble jeg stående på ett sted – i rundsyinga – og gjøre det samme om igjen og om igjen. Det knirka litt i begynnelsen, for jeg arbeida i følge med gamle jenter som hadde vært på Fresko all si tid og de var ikke alltid så lette å ha med å gjøre.

Men så så de at jeg gjorde pent arbeid, og da fikk pipa en annen lyd.

På Halvorsen satt mestern borte i kroken og stelte med sitt, på Fresko så vi disponent Sørebø bare en sjelden gang, men så hvadde vi bestyrerinna som hadde et øye på hver finger.

På Halvorsen våga du ikke engang tenke på ei fagforeningsbok, men nå organiserte vi oss, både jeg og han Bernhard, og så gifta vi oss i 1937, og nå har vi vært gift i 53 år og her om dan kom han hjem med en diger rosebukett så etter hvert har jeg begynt ålike’n bedre og bedre…

Trykt i Demokraten 1990