Swing it med The Snappy Boys!

Seks unge menn i lyseblå, dobbeltspente jakker med gulltresser. Banjo, piano, fele, trommer, sax og trompet: Hands upon my knee, Sonny Boy!
Jazzsjørøverne kalte en kjent musiker av byen bandet.
De gledet en hel danseglad generasjon med sine evergreens, schlagere og til tider jazzchorus.
Knut Barth Hansen het pianisten.

– Hjemme hos oss i Losjegården i Gamlebyen var det musikk støtt og stadig. To brødre gnidde fele, men var med respekt å melde slappe til å øve. Far svingte trekkspillet og i hjørnet i stua sto et trampeorgel av bedehustypen. De første akkorder i mitt liv tok jeg på såvel orgel som bæljespell. Debuten kom tidlig, som 7-åring ble jeg bedt ned i første der det var losjemøte for å bidra til den musikalske underholdning. Gutten var mindre enn spillet men det innsamlede honoraret var fyrstelig – 16 kroner og 2 øre, og det var mange penger i 1919.

En dag sto overraskelsen der – et piano på gulvet i stua, og nå ble det orden på sakene. Jeg vandret av gårde med noteveska av voksduk i hånda til spillelærerinne Gjertrud Andersen og deretter til frk. Pettersen. Det var ikke alltid så morsomt å se frem til et par timers skalaøvelser mens kameratflokken dro på vollene for å sparke fotball.

Etter noen år flytta familien over elva til Trara og nå ble Erik Madsen min lærer på den musikalske bane. Det ble mindre alvor i leken, men jeg drev det i allfall til – sammen med en 10-12 andre – å opptre på elevaften i Biblioteket. Wilhelm Schwartzott var foran meg på programmet, selv var jeg i matrosdress men uten lakksko, det hadde pappa og mamma for øyeblikket ikke råd til. Jeg innbilte meg selvfølgelig at hele salen stirret på de gamle, slitte skoene mine. Så ble det noen små spillejobber sånn dann og vann og rundt omkring. Jeg spilte på bedehus og i avholdsfore­ninger og var en temmelig fast huspianist på gamle frøken Ruyters danseskole. Og det var i grunnen der det startet.

Fra Broadway til Snappy Boys

– Tre, fire gutter som gikk på skolen, sa en dag: – Du speller så bra, Knut, du er så god til å holde takten, vi blåser og gnir litt sjøl, vil du ikke være med så danner vi band?

Og bandet ble dannet med det svingende navnet «Broadway». Vi var nærmest en guttegjeng på batteri, sax, banjo, fele og meg sjøl på piano. Navnet var nok flottere enn musikken, kjennskapet til noter var mer enn mangelfullt og jeg husker ennå hvordan vi slet for å fremføre «Charleston i Grukkedalen» på en noenlunde anstendig måte. Men det vanket spillejobber – vi spilte fast for i allfall to arbeiderungdomslag. Under en nyttårsfeiring i Folkets Hus måtte jeg ta dekning bak pianoet for tomflaskene smalt i veggen. Det er sant som jeg sitter her.

Fra guttebandet Broadway tok man et steg oppover på den musikalske stige for i 1928 ble «Snappy Boys» eller «The Snappy Boys» som vi egentlig het, og slik det sto skrevet på stortromma, dannet.

Navnet ble foreslått av en slektning til en av de som var med, og som hadde junaiten-forbindelser. – Snappy må dere hete, sa’n, det er jo så friskt, fikst og sving­ende, og det var jo akkurat slik vi følte oss. Jeg trakk litt på det da jeg ble bedt om å stille opp igjen, jeg hadde jo skolen å passe – jeg vet ikke om en kan gi Snappy Boys skylden for at jeg måtte kontinuere i historie til middelskoleeksamen.

Bandet startet med Sverre Bjerke Magnussen på ess-sax – så fulgte to blad Johannesen: Karl Henrik som slo trommer og Harry trakterte banjoen. Sønnen til kaffebrenner Eriksen ved navn Leif spilte fele og undertegnede slo igjen akkordene på hakke­brettet. Det ble lite solospill ved pianoet – jeg har vondt i fingrene den dag i dag. I løpet av bandets 11-årige historie foregikk visse utvidelser og utskiftninger. To brødre Sørebø kom inn, Trygve på fele og Sverre på trompet, så overtok maler Alf Nilsen på ess sax, vi fikk med tiden nok en saxophoneplayer: bok­binder Kjell Henriksen på tenor, og da var vi alt blitt seks mann på laget.

Du kan vel plassere oss et sted mellom proffs og amatører. Den første tida var vi jo skolegutter, senere fikk alle seg ganske umusikalske yrker. Selv skulle jeg vikariere i 14 dager hos kullgrossist Nilsen og ble der i 50 år. En periode gikk jeg på handelsskole etter jobben. Etter skoletid hentet en drosje meg til Arbeiderforeningen der vi skulle akkompagnere en lokal revyartist eller trimme balletten. Du var ofte lei for at døgnet bare hadde 24 timer.

Øvingen foregikk ofte i Stiven – Den Konservative Arbeiderforening i Brochsgate. Derfra husker jeg et forferdelig treskeverk av et piano med et digert notestativ til å trekke ut. Eller vi ordnet oss til i stua til den av guttene som hadde best plass og det var gjerne Alf Nilsen.

Vi importerte musikk direkte fra England

– Repertoaret var dansemusikk: vals, tango, slowfox, foxtrot, rhumba. Vi plukka opp låter litt her og litt der. Vi lyttet på radio og spilte 78-plater på trekkoppgrammofon. Dessuten kom det superflotte Chat Noir-orkesteret på besøk minst en gang i året og spilte siste skrik fra Tigerstaden i Arbeiderforeningen.

Utover på 30-tallet ble lydfilmen den store inspirasjonen: Fred Astaire danset med Ginger Rogers på Mølla eller på Biblioteket. Hadde det vært kinopremiere på lørdag, kunne du banne på at hver bidige visergutt plystret filmmelodiene der de tråkket i vei på mandagsmorran.

Å få tak i notene raskt var viktig. Felix var for sen i avtrekket, vi skrev direkte til England og hentet arrangementene på posten og snart kunne Leif på Labråten og Laura fra Lisleby svinge seg til tonene fra «Singin’ in the rain».

Et skikkelig danseband må ha strøkne uniformer. Våre, kjøpt på bok i herrekviperingsforretningen, var grå oxfordbukser, lyseblå jakker med gule tresser, «S. B.» brodert i gull på brystlomma og gul tversoversløyfe. Senere, da vi nådde badehotellsnivå, trakk Snappy Boys i kremgult – dress med kort jakke med sorte silkeslag, sort sløyfe og hvite og sorte sko. Da mente enkelte at nå var den siste forskjell mellom Rivieraen og Skjærhallen forsvunnet.

Phønix, Arbeiderforeningen, Skytterhuset

– Jobber fikk vi i drøssevis og alle vegne – fra det folkeligste folkelige til musisering for småbyens fiff og creme de la creme. Finest var Phønix, der måtte du virkelig skjerpe deg, vi startet med å spille på karnevalet Vårflaks og må ha gjort det brukbart, for det fortsatte med fast engasjement.

Midt på treet lå vel Underordnede, et herlig, koselig sted med et fast publikum som ikke bare danset, men lyttet etter musikken og trampet takten – fansen vår, ville en vel kalt dem i dag.

På det jevne hadde vi Turnhallen, Folkets Hus og Arbeiderforeningen. På de store markedene kom det folk fra alle kanter fra Kråkerøy, fra Hvaler, fra Engelsviken og Torp og Selbak. Gamle motsetninger kunne føre til knuffing i krokene. – Fortsett å spell så døm sluttær å slåss, ropte en forskrekka vakt. Av de tøffeste stedene får vi ta med Skytterhuset i Torsnes. Der gikk ovnen i gulvet – en fikk være glad for at det var tidlig på høsten før fyringa hadde begynt.

Herregårdssjåføren som skulle frakte Snappy Boys til og fra kjørte i grøfta etter 200 meter på hjemturen. Det var bare å ta bena fatt og kl. 8.30 passerte gjengen med banjo og batteri og blåseinstrumenter vollporten for hjemadgående. 10-15 kroner var den vanlige betalingen for en slik spillejobb, vi syntes det var bra betalt og dessuten hadde vi det jo veldig gøy.

Takk for at du kom, kjære gamle venn!

– Kremjobbene var spillingen på badehotellene: på Skjærhallen, på Larkollen, på Tjøme.

Engasjementet på Tjøme i 1931 var vel selve gjennombruddet. Vi skulle være der i 14 dager, vi ble der i fem somre. Hvalfangerne var på landlov: – Send opp ei hel Superior Port til musikken! Vi overlot flaskene til serveringsdamene for videresalg – du trengte penger, ikke stimulanser.

Standarden på Tjøme var kjempehøy. En dag satte lensmannen opp en plakat i spisesalen: «Kun damer med strømper har adgang til dansegulvet.» På Larkollen spilte vi lørdager og søndager og i høytidene: jul, påske, pinse.

På Skjærhallen måtte jeg uttrykkelig doble med trekkspill – en del publikummere forlangte «Dansen den går utpå Måkeskjær» på det instrumentet. For øvrig holdt vi middagskonsert fra 15 til 16. Så kunne the boys slappe av på badestranda og la seg beundre av ferierende damer til vi entret podiet kl. 8. Så spilte vi til klokka 12 – på lørdager og søndager klang godnattvalsen først klokka 1. Rene drømmetilværelsen, spør du meg.

På karnevalene var det alltid høy stemning. Vi hadde til tider ansvar for dekorering av lokalet. På Tjøme festet vi hundrevis av kastanjeblader med tegnestifter til veggene, og jeg malte en diger plakat med signatursangen vår: «Takk for at du kom, takk for at du kom, kjære gamle venner!» De to brødrene og jeg sang, særlig øvelse og stemme hadde vel ingen av oss men det gikk da på et vis med ters og understemme. Høyttaleranlegg var ukjent – vi sang tre mann i digre, selvlagede roperter. Særlig vrient var det for pianisten som skulle holde roperten i den ene hånden og panke akkordene med den andre.

Swingin’ Fredrikstad

– Jeg snakket jo om Underordnede som et spesielt koselig sted. Der grodde det frem et lite jazzmiljø sånn på slutten av 30 tallet. Vi kalte oss Jazzklubben, gjengen fra Snappy Boys, Jon «Gjørs» og et par til fra Lislebyorkesteret Odeon og noen andre, i farten husker jeg iallfall Åge Engebretsen. Vi holdt til der eller hjemme hos hverandre, spilte plater: Coleman Hawkins, Duke Ellington, Nat Gonella, utvekslet noter og erfaringer: – Kan du den låten …? Spiller du den slik eller slik? Ut på natta kunne det bli jam session med et eller annet improvisert chorus i byen ved Glommen.

I 1937 var Jimmy Luncefords orkester på turne i Skandinavia. Hele Snappy Boys spleiset på drosje frem og tilbake til Aulaen i Oslo. Hele 35 kroner kom turen på, men det var verdt pengene.

Ellers kombinerte vi jazz og fotball. Vi dro innover, så finalekamp på Ullevål, spiste en bedre middag til tonene fra Nils Søgårds orkester for å ende opp på Sissener bar, – the hottest place in town – der Funny Boys: Svein Øvergaard, Finn Westbye, Kalle Engstrøm og Gunnar Sønstevold sørget for swing og show: «I say potatoes and you say potatos …» Snappy Boys ble nok bleke i sammenlikning.

I 1940 gikk teppet ned for Snappy Boys, som for så mye annet her i landet. Folk fikk andre ting å tenke på enn swing og show. Dessuten begynte jo vi å bli etablerte som det heter: med familie, trygg stilling, ansvar. Men du verden så moro det var så lenge det varte. Av og til spør jeg meg selv: – Mon tro det er noen nå som husker at det engang var et Fredrikstadband som het Snappy Boys?

Trykt i Demokraten 1990