Da kassererne satt som løver i bur
Pensjonert banksjef Wilhelm Edvardsen, et stykke levende bankhistorie, runder snart de åtti: Bankkarrieren startet med et sommervikariat i 1927 i Christiania Bank og Kreditkasses ærverdige tempel på Stortorget i Oslo. Så gikk den unge bankmann gradene fra filialsjef til avdelingssjef og tjenestegjorde 1 1/2 år i Midlands Bank i London. Wilhelm Edvardsen var første rektor ved Kreditkassens interne bankskole, og elev og senere lærer ved Bankhøyskolen. Fra 1956 øverste leder i Fredrikstad og Omegns Bank, etter fusjoneringen i 1969 banksjef i Kreditkassen i Fredrikstad.
– Hadde jeg visst hva jeg gikk til da jeg ble banksjef i Fredrikstad, hadde jeg kan hende ikke søkt stillingen, sier Wilhelm Edvardsen. – Fredrikstad og Omegns Bank var praktisk talt konkurs. Banken hadde tapt svære summer da Gressvik og Hauge Brug måtte innstille sine betalinger. Hele en bloc-fondet var brukt opp. Jeg samlet de ansatte: – Det ser mørkt ut, vi skal klare det, men det kommer til å koste blod, svette og tårer.
Takket være et ytterst lojalt personale klarte vi å få skuta på rett kjøl.
Kristianiagutt i de harde tyveår
– Det startet på Oslos Vestkant for nærmere 80 år siden. Jeg er Kristianiagutt fra Frogner og Skillebekk. Jeg har stått på ski på Husebyjordene der villaene ligger tett i tett. Jeg har løpt seier på Stranda, nå heter det strandpromenaden, der tusener av biler suser daglig forbi. En dag kom en eldre bror hesblesende hjem og fortalte at Oscar Mathisen hadde slått McLean på Frogner stadion.
Da jeg var 13 år gammel ble mor enke, og utdannelsesplanene måtte forandres. Etter middelskoleeksamen på Frogner Privatskole gikk jeg et år på Oslo Kommunale Handelsskole. Deretter var det rett ut og søke jobb. Mange snakker om de harde tredveårene, tyveårene var minst like harde. Klassekameratene satte kryss i taket når en av oss fikk jobb. Nyutdannede jurister betalte 50 kroner måneden for å få lov til å praktisere på et advokatkontor.
Sammen med en stor skare arbeidssøkende la jeg inn billett på et sommervikariat i Christiania Bank og Kreditkasses hovedkontor. Personalsjef Widerøe mønstret strengt 16-åringen under buskede bryn. Jeg måtte fortelle at resultatet fra Handelsskolen først var klart påfølgende dag.
Widerøe: – Kan De rundskrift? I det faget hadde jeg blank 1. – Når kan De begynne? Spør Widerøe, og jeg skjønte at jeg var ansatt, og at sjefen ønsket at jeg skulle ta fatt med en gang. Jeg ba om å få ringe til mor: hun vil bli så glad når hun hører at jeg har fått jobb. Og mor ble glad, og Widerøe var menneskekjenner som ga meg en krone til wienerbrød slik at jeg skulle slippe å starte min første arbeidsdag på tom mage.
Arbeidet var temmelig trivielt. Første del av dagen satt jeg på loftet og rev gamle brev i fire stykker for deretter å putte dem i sekker og bære dem ned i kjelleren der bitene ble kastet i fyren. Den andre økten satt jeg ved en pult på et kontor som vendte ut mot den store overlyssalen, dyppet stålpennen i blekkhuset og skrev så sirlig som mulig på etiketter som skulle klistres på arkivmapper: Barclays Bank, Midland Bank og samtlige norske banknavn fra A til Å. Arkivet var et veldig rom, for banken hadde startet i nr. 7 og etter hvert ett steg innover i Stortorvet 10. Dessuten fantes arkiver i hvelvene under såvel Vår Frelsers og Jacobs kirke, men der var aldri jeg.
Da kassererne satt som løver i bur
– Gamle bankfunksjonærer og kunder husker nok ennå Kreditkassens hovedbygning på Stortorvet, den sto stort sett uforandret til 1953. Ekspedisjonshallen hadde overlys, var utstyrt med et galleri og takhøyden var nærmere 10 meter. På begge sider innover satt kassererne bak messinggitre som løver i bur og betalte ut knitrende sedler og klingende mynt til mer eller mindre høytidsstemte kunder.
I dag går kasserer Hansen og bankfunksjonær fru Nilsen i sine smarte, velsittende uniformer i moderne farger. De eneste uniformerte på 20-tallet var tempelvokterne, to vakter i mørkeblått med gullknapper og skjermlue som i hver sin ende av lokalet veiledet kundene og overvåket den gode ro og orden i banklokalene. Dessuten var et par av de yngste volontørene et slags piccololignende antrekk. Av personalet ellers ble krevd pene, ordentlige, diskrete samt velpressede kledebon. Hvit skjorte og slips var obligatorisk. Begynnerlønnen strakk ikke alltid til når det gjaldt ekstravaganser i klesveien, men vi som lå lavest på lønnsstigen, kunne for bankens regning kvittere ut en dress årlig og en vinterfrakk hvert annet år i en herreekviperingsforretning i Rosenkrantzgate så vi ikke skulle gjøre skam på Kreditkassens gode renomme.
Ennå var banken stort sett et mannssamfunn. Enkelte damer fantes – noen i sorte forklær, andre i kjoler – nede i ekspedisjonen. Tradisjoner er seiglivede. Da jeg ble ansatt i Omegnsbanken fantes det en dame i lokalene og hun betjente sentralbordet.
Noe annet enn De og tittel var helligbrøde
– Ennå så sent som på 20-tallet var tonen ganske ovenfra og ned. Sjefen var en pater familias med stor makt, med rett til å irettesette, men dog med en viss omtanke for de underordnede. Når banksjefene, det var to, Sandberg og Rask, en sjelden gang gikk gjennom lokalet, sto personalet på pinne. Den samme respekt hadde man for avdelingssjefene som selvsagt var oftere å se. En annen tiltaleform enn De og hr. og tittel ville være utenkelig. Slikt sitter lenge i. Da jeg første gang skulle møte personalet i Omegnsbanken, var det en funksjonær som bokstavelig talt skalv når han så meg. Jeg måtte legge hånden min på skulderen hans og fortelle ham at jeg slett ikke var farlig.
Etter en tid fikk jeg fast ansettelse og ble forfremmet til postekspedisjonen og fikk pålegg i lønnen til 110 kr måneden. Hvert eneste brev skulle bringes ned til kontorsjefen, senere banksjef Eilif Due, for hans personlige underskrift. Due skrev raskt under, på hans venstre side sto en piccolokledd volontør som med en rask bevegelse med en trekkpapirløsjer tørket det ennå våte blekket, og deretter det neste og det neste. Etter stengetid ble tonen noe friere, det hendte at kontorsjefen brølte opp mot galleriet: – Mer post!
Jeg sto i lange tider ved kopipressen. Brevene, skrevet med maskin med kopifargebånd, ble plassert i instrumentet som ble drevet med elektrisitet og en, to, tre kom en kopi ut på silkepapir som så ble behørig plassert i rett arkivmappe. Etter nok en tid ble jeg overført til innskuddsavdelingen. De første årene hadde banken fremdeles håndført bokholderi. Noen husker kan hende ennå de gamle hovedbokholdere i sine sorte satins armbeskyttere, som dagen lang sto ved de høye pultene og førte kolonner av tall inn i store protokoller. Man skrev med stålpenn som ble dyppet i blekkhus og det ble stilt store krav til skriften. Jeg øvde meg flittig, mens min kollega var mer opptatt med å selge epler til personalet. En dag våget jeg å spørre bokholderen om å få slippe til ved pulten.
– Det er intet jeg heller vil enn at De skal lære, sa den alvorlige herre. Det var som å motta selve ridderslaget.
Bokholderimaskiner og bankkrakk
– Den 1.1. 1930 skjedde en revolusjon i Kreditkassen. National Kassaregister installerte sine bokholderimaskiner i lokalene. Nå ble kontokortene de viktigste, de lå i store trau og så fikk vi en ny tittel i banken: kortplukker. Kom en kunde og ønsket å ta ut eller skyte inn penger, plukket man ut kontokortet, avdelingssjefen fikk det til kontroll, kontokort og bankbok ble lagt i maskinen, noen slag på tastaturet og deretter fikk kunden boken og kunne få eller betale inn penger i åpningen under kassagitteret. De gamle bokholderne betraktet maskinene med dyp skepsis. Det samme gjaldt enkelte kunder. Jeg betjente en meget striks og stram og konservativ herre fra Son, som da han fikk bankboken med maskinskrift, slo med den sølvknappede stokken mot disken og ropte: – Jypling, De må ikke tro jeg lar meg by hva som helst! Og herren fikk boken på nytt, ført for hånd. Etter noen år forsonte også han seg med fremskrittet. Men da jeg begynte i Omegnsbanken i Fredrikstad, ble folio og kassakreditt ennå ført for hånd – bare når det gjaldt vanlige innskudd hadde man tatt i bruk maskin.
20- og 30-årene var bankkrakkenes triste tid. Størst inntrykk gjorde det da Centralbanken for Norge, Norges største bank, innstilte sine betalinger på 20-tallet. Folk begynte å miste tilliten til pengeinstitusjonene, og hundretalls bankfunksjonærer ble kastet ut på et på forhånd presset arbeidsmarked.
Senere, på begynnelsen av 30-tallet, kom Bergens Privatbank og Den Norske Creditbank i store vanskeligheter. Ryktene gikk, folk sto i kø for å ta ut pengene sine. En tid betalte Creditbanken bare 300 kr pr uke til hver kunde. Kreditkassen sto på solide føtter. Ordren lød: La innskyterne ta ut det de ønsker. Men det var mange engstelige ansikter ved skranken. – Tror De jeg taper pengene mine, hr Edvardsen? Rare ting kunne skje – vi hadde en kunde som tok ut penger i filialen på Grünerløkka og satte dem inn ved hovedkontoret på Stortorvet, men han kan muligens ha forvekslet navnene på bankene.
Med pistol og inkassoveske
– Da jeg senere på 30-tallet ble overført til filialen på Torshov ble vi utstyrt med pistoler som hang bak skranken og skulle brukes til å forsvare kassen. En smule opplæring i å bruke våpenet fikk vi nede på festningen. Bankrøverier opplevde jeg aldri. Derimot ble jeg ofte sendt ut i inkassooppdrag i strøket. Den gang kunne grossistene sende sine fordringer til en bank som mot en viss provisjon tok på seg å få inn pengene. Jeg har vandret fra utstyrsforretning til møbelforretning på Torshov med en veske med anvisninger i det ene rommet og penger i det andre. Min erfaring fra et langt liv som bankmann er at de fleste vil gjøre opp for seg.
Tidligere var veksler mye brukt. Ønsket man en større ting, men ikke hadde kontanter, utstedte man en veksel som selgeren diskonterte i bank. Når forfallsdagen var der, ga vi kunden telefonisk beskjed om at fristen løp ut ved stengetid. På Torshov kunne tonen overfor kjente kunder være ganske gemyttelig: – Det er fra politiet. Nå har De en time på Dem! Den spøken hadde vært utenkelig på filialen på Solli plass. Ble vekselen likevel ikke innfridd, ble den sendt til protest på Børsen, og dermed hadde banken et rettskrav gjeldende.
***
Jeg tar meg ofte en tur innom min gamle bank på Nygaardsgaten. Det er lite som ligner på tempelhallen på Stortorvet i Oslo. Kopipressen er borte – Rank Xerox gjør jobben. Bokholderne og bokholderimaskinene er erstattet av lysende dataskjermer. Ingen bankfunksjonærer blir sendt på inkassooppdrag, bankgiro gjør samme nytten. Tonen mellom overordnet og underordnet og mellom funksjonærer og kunde er mer avslappet og uformell. Men kundens tillit til min gamle bank og bankens tjenestevillighet overfor kunden er uforandret.
En bank skal være en samfunnsinstitusjon, samtidig som den skal tjene penger. Den strenge restriksjonslinjen fra myndighetenes side på 50- og 60-tallet trakk kan hende opp en for snever ramme for bankvesenet. Likevel skjedde det en vekst, uten store og dramatiske sprang. I 1970- og 80-årene ble situasjonen en annen. En stor del av reguleringene ble fjernet, samtidig som utviklingen veltet inn over oss.
Åpningen mot Europa, mot EFTA, mot EF førte til en intens kamp om markedsandeler, og mange banker tok sjanser som de tidligere ikke hadde drømt om. Utviklingen lar seg vel ikke vende, men et langt liv i bransjen og ikke minst minnene om bankkrakkene på 20- og 30-tallet har lært meg forsiktighet.
Konkurranse må det alltid være, men en må ikke ekspandere for hurtig, strebe etter for enhver pris å vokse opp i himmelen.
Dessuten – i de senere år har det grodd opp paddehatter, også her i distriktet – foretak som takket velvillige banker har fått etablere seg uten et fast fundament. En del av de store banktapene i den senere tid burde vært unngått, slår Wilhelm Edvardsen fast.
Trykt i Demokraten 1990