Den siste kinomusiker

Fristerinden fra troperne til tennenede tremolotoner

Thomas Larsen, en av de siste i den gamle garde av kinomusikere. Douglas Fairbanks og Mary Pickford møttes i hete kyss på Røde Mølle til Larsens sensuelle buestrøk fra orkestergraven.
Kino var høytid. Folk tok finklærne på, hadde lommetørklet klart når tragedien rullet over lerretet og nynnet Lilac Times, mens de trasket i høstløvet hjemover langs Traraveien.

– Det var mye musikk å høre rundt på Gressvik da jeg vokste opp. Påskemorgen blåste musikkorpset Viken fra fjellet her borte, og fra Lenaberget svarte Jacobsenmusikken så tonene møttes midtveis. Vi ungene fløy opp klokka seks og la i vei på fastende hjerte i morrakulda for å få med oss alt.

På våren og sommeren var det dans i Krossneslunden der utvalgte musikere fra korpsene blåste populære Brussigmelodier så dansegærne gutter og jenter og eldre med kunne svinge seg til tonene fra klarinett og horn.

Musikken kunne iblant gå i moll. Hjemme i stua her samla en del av karene i orkesteret seg til øvelse før de traska i vei ut til bøndene for å spille på tunet og håpet på en halv kilo poteter eller noen øre i honorar. Det var i de harde tjueåra da du knapt kunne se en kæll nede i veien med matpakka i handa på vei til arbeid.

Bror bygde grammofonen sjøl

– Hjemme klang tonene titt og tett. Far hadde i yngre dager spilt klarinett i den gamle losjemusikken og tok ofte noen takter på instrumentet. Bror min var ivrigst – han spilte både fele og klarinett og hadde på forunderlig vis bygget seg sin egen grammofon. Når han kom hjem fra dans på lørdagkvelder og søndagskvelder, sveiva han opp, og vi seks søsken lå i sengene våre og lytta til valser og reinlendere som strømma ut av vidunderet.

På Gressvikskolen tråkka lærer Peder Grøtvedt det vesle harmoniumet som sikkert var over hundre år gammelt, og ungeflokken stemte i med Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge. Mor mi, Karen, var i alle år pedell på den skolen. Hun hadde jobben med å vaske og rydde og fyre opp i den gamle bygningen. Karen må ha vært Gressviks sterkeste kvinnfolk. Hun fødde opp sju unger og hadde likevel ei ekstra hand til folk som trengte hjelp. Da jeg gikk i siste klasse, ymta læreren frampå om middelskolen. Noen mente vel at det var noe ordentlig jåleri. Når du hadde stått til konfirmasjon, var karrieren staka ut nede på bruket. Men middelskole ble det på forunderlig vis, for vi som bodde i Onsøy måtte betale 30 kroner måneden i skolepenger.

På middelskolen hadde jeg Severin Svensen i sang. Den undervisningen tok han temmelig lett på, for sang har vel aldri vært noe hovedfag på Den gule anstalt. Men på si hadde bror min funnet ut at jeg hadde anlegg for musikk og sagt seg villig til å betale spilletimene for meg. Fela hang på veggen i stua, og musikk-læreren var den selvsamme Severin Svensen. En gang i uka vandra jeg med fiolinkassa i handa og notene rulla rundt fela, hjem til Svensen oppe på Lahellemoen. Severin Svensen var en røslig og myndig herre. Kunne du ikke leksa di, var det en pekefinger mot døra: – Pell deg ut og kom tilbake når du har øvd skikkelig. Jeg var ikke høy i hatten da jeg skulle prøvespille første gang. Jeg sto midt på gulvet og spilte en springdans, men Svensen nikka og dermed var jeg godtatt. Hver leksjon var på en halv time og kosta 3 kroner, hvis jeg ikke husker feil. Det var etyder opp og etyder i mente, korreksjon og på’n igjen. Svensen var nøye med buestrøkene:

– Skjønner du ikke at du må holde fele og bue riktig, da gutt! Gjennom timene til Svensen kom jeg inn i et musikkmiljø og begynte å spille fiolin i Fredrikstad Byorkester.

Inn den grønne døra på National

– Mennesket lever ikke av toner alene, og etter middelskoleeksamen med et handelsskolekurs attpå, var det å prøve å få seg noe å gjøre. Jeg søkte og søkte og ble innkalt til noe jeg vil kalle et tredjegrads forhør hos sjefen for Tekstilfabrikken. Det dreide seg om en kontorjobb til 50 kr måneden, han spurte og grov om mor og bestefar og søsken og tanter, det var bare såvidt han ikke ville vite hvilken rase jeg tilhørte. Til slutt fikk jeg vite at jeg var for gammel for jobben. Da var jeg 18 år. Men i stedet hadde jeg flaks og fikk et vikariat som felespiller i orkesteret på National Kino i Nygaardsgata, der jeg overtok etter Hendricksen fra Gamlebyen som var blitt syk. Noen husker vel ennå National som lå der Grotta ligger i dag. Enkle greier, spør du meg. Først inn ei grønn dør fra gata, så en gang med kassa til venstre og til høyre gjennom et forheng kom du inn i salongen med trebenker på skrå nedover mot teppet. Helt framme satt musikken i en hestesko i en ganske grunn fordypning.

På National flimra mange seriefilmer over filmduken. Det var slike filmer som slutta når helten hang i en sytråd over en svimlende avgrunn, men: Fortsettes neste uge, og folk kom igjen og igjen til siste mann var død på lerretet.

Ta med deg fela og dra på Mølla!

– Jobben varte ikke lenge, men en dag da Byorkesteret øva, sa Svensen: – Jeg hører de mangler en felekæll i orkesteret på Mølla. Ta med deg fela di og møt opp klokka ni og hils fra meg. Røde Mølle var kremen blant kinoene, og temmelig skjelven la jeg i vei opp Glemmengata med felekassa under armen. Det var rett ned i gropa, notene var oppslått, jeg spilte Prima Vita fra bla’ og prøven var passert.

I Røde Mølles kinoorkester på slutten av tyvetallet spilte ekteparet Skaarberg – fru Anni klunka piano og Victor Skaarberg gne fiolin. Så var det Emil Vik, kjent divisjonsmusiker fra Halden, på cello, og undertegnede på obligat fiolin. Jeg starta med 280 kroner i måneden, slett ikke dårlig for en 18-åring. Etter en tid ble jeg forfremma til konsertmester og tjente 320 kr. Da var jeg rik.

Jobben besto i å spille to ganger hver dag på sju- og niforestillingen. Iblant hadde vi også barneforestillinger klokka fem. Konsertmesterens oppgave var å ta ut passende musikk til filmene hvis ikke filmselskapet hadde sendt egne noter med filmrullene. På formiddagen, to ganger i uka når vi hadde fått nye filmer, ordna jeg meg til i salongen med orkesterstol med lys på, papir, blyant og lommeur med sekundviser.

Så lot kinomaskinist Karl Ramberg filmen rulle, jeg noterte hvor lenge hver enkelt scene varte, hvor lenge Douglas Fairbanks kyssa Mary Pickford, hvor lenge William S. Hart red over prærien, hvor lenge Tarzan svingte seg i lianene. Noen ganger varte scenen bare noen sekunder, andre ganger kunne det dreie seg om flere minutter. Når spenningen steg mot klimaks, passa det best med heftige, dype molltoner og tremoloer med rumling i bassen. Når helt og heltinne smelta sammen i et kyss noterte jeg søtsuppemusikk som Lilac Times eller Mustalainen. Det gjaldt å plukke ut populære melodier som folk kjente på forhånd, så de kanskje nynna dem på hjemturen bortover Traraveien eller Glemmengata. Notene hadde vi i et lite kott på loftet, og så supplerte jeg med egne forsyninger innhandla hos musikkhandler Mathiesen. Så å si hver eneste dag stakk kinosjef Carl Bruun og senere kinosjef Karl A. Hansen innom for å overvåke det hele. Orkesteret pleide å møtes en gang i uka for å øve – gjerne i stua hos Skaarberg som bodde rett om hjørnet. Når vi hadde spilt til en 6-7 forestillinger, gikk det nesten av seg sjøl.

Kinokveld var høytidsstund

– Jeg møtte opp med fela en timinutters tid før forestillingen. Var det en populær film, kunne folk stå i kø helt opp til eka. Det var knivskarp konkurranse mellom Mølla og kinoene i byen om å trekke mest folk. Politikonstabel Traran med gullsnor i lua ordna køen og delte inn i puljer: – Ikke døtt sånn, Charles, alle kommer inn. I kassa satt Ingeborg Dale og solgte billetter – 1 krone takk! Det var mange penger i de dager da lungemosen kosta 40 øre kiloen.

I døra til salongen sto en godslig kjempe på to meter, kontrollør Mostad, og rev billettene. Så var det bare å finne seg en plass i den elegante salongen med polstra stoler i rød fløyel. Ingen skulle trodd at huset en gang hadde romma ei kornmølle. I salen var stemningen dempa, det var rene høytiden å gå på kino den gangen. Mannfolkene trakk i lørdagsdressen, og damene tok på seg penkjolen. Du hviska litt til sidemannen, en og annen la dristig en beskyttende arm rundt kjæresten, maskinisten dempa lyset. Kinoreklame: «Sossidi cigaretter er best» og «Kjøp dressen på gunstig avbetaling hos Stene & Isaksen». Så ble det helt mørkt og «Fristerinden i Troperne» med Josephine Baker, «Skriket i natten» med vidunderhunden Rin Tin Tin, eller «Tarzan i det hvite kompani» rulla fram på lerretet til tonene fra Røde Mølle Kinoorkester. Jeg skulle lede, med ryggen mot publikum og ett blikk opp på filmen rett over meg, et annet ned i notebla’ og det tredje på resten av orkesteret. Du kunne få vondt i nakken av mindre. Av og til hadde vi i tillegg med oss en solist i gropa. Sigurd Pettersen fra sangkoret Nor stemte i med sin vakre tenor i takt med munnbevegelsene til heltetenoren på filmen.

Spenningen steg – og så var det pause

– Når det gjaldt filmene var det nok mye Hurry up! og pang-pang på Mølla. Men ikke bare, vi viste også russiske filmer, jeg husker spesielt «Storm over Asia», der sandstormen føk over lerretet, og vi hadde ordna til i gropa med en sylinder med sand i som vi sveiva rundt så det låt som du var midt i Mongoliet.

Naturfilmer var svært populære på en tid da folk ikke reiste så mye. Premieren på naturfilmen «Se Norge» trakk mye folk. Jeg heva fiolinen og så opp og såvel kirketårn og Galdhøpiggen stod på hodet – mens folk hyssja og lo til maskinisten omsider fikk naturen på rett kjøl.

Så var det de romantiske og sørgmodige og tragiske filmene. Plutselig sto det: DØD AV SORG, med store bokstaver på lerretet. Og midt i det tristeste og mest tragiske, når kvinnfolkene hadde fått fram lommetørkle og karene renska halsen, kom lyset på. Pause, for nå måtte maskinisten sette på en ny rull før mora og faren kunne fortsette å stå ved sin datters grav. Det kunne bli både tre og fire pauser, da grov folk i vesker og lommer og ropte på sjokoladegutten i piccolouniform: – Få en Riegel a’ deg ‘a! inntil maskinisten dempa lyset på nytt. Av og til røk filmen. Da fikk publikum en ekstra pause mens maskinist og assistent svetta og strevde og skjøtte oppe i maskinrommet.

På slutten av 20-tallet begynte det å gå rykter: i Amerika snakker personene på det hvite lerret. Utrolig, men sant og snart kom lydfilmen til Norge og byen ved Glomma. En dag installerte de nye maskiner, først på kinoene i byen, deretter på Mølla.

Jeg så første lydfilmforestilling på Mølla – filmen het «Broadway Melody» og dagen etter sto jeg på gata med fiolinkassa under armen – uten jobb i en tid da hundretusener gikk ledige. Det ble å slå seg gjennom som best du kunne – en strøjobb her og en strøjobb der, og så starta noen kamerater og jeg jazzbandet Roxy: piano, banjo, saksofon, trommer og fele og spilte til dans på Fagen, på Arbeiderforeninga og Turnhallen for kr. 25, delt på fem. Men den swingen er en annen historie.

Trykt i Demokraten 1990