En sjømann gikk i land

og skiftet ut smørekanna med pensel og sudd som maler i Henry A. Johannessens håndverksforretning. Olaf Mauritz Øhrn har 31 år i bransjen bak seg. Fra tiden da maling var linoljemaling, da gulvlakken brukte en uke på å tørke, da maleren kom pr. sykkel med stigen over skulderen og malerspann og pensler på bagasje­brettet.
Men først var det 10 år foran masten.

– Mauritz heter jeg etter bestefar som var finsk, kom med en skute fra Hangö og slo seg ned på Hvaler. Øhrn heter jeg etter far som var svensk og fant seg ei kone fra Kirkøy. Han var kusk og hadde fraktet kong Haakon og dronning Maud til Holmenkollen.

Jeg er født i gården til skomaker Andersen, «Bekkokern» kalt, i Sarpsborg. Så flyttet vi til Oslo, deretter til Halden for å ende opp i Damstredet i Fredrikstad. Far kjørte ut varer fra Samvirke­laget med hest og vogn. Jeg satt ofte sammen med far på bukken. Senere skiftet han ut tømmene med rattet på en rød Chevroletbil. Av og til lurte jeg meg til å prøve gass, kløtsj og brems. Det var i de tider du kunne løpe barbent i gatene uten å skjære deg på glasskår. Vi lekte indianer og hvit i kriker og kroker og gater og smug rundt Kommunestallen og Slakteriet. I dag står Stabburet og Torvbyen på tomta. Jeg gikk på St. Croix skole. Det var ingen spøk, for en gang holdt en lærer på å rive av meg øret. Det blødde fælt og mor klaget til skolebestyrer Johansen, men læreren slapp med en advarsel. Jeg har av og til vondt i øret ennå.

Etter skolen jobbet jeg i en bransjeforretning og i Brogatens elektriske. En dag gikk ryktet: – Det er hyre å få på arbeids­kontoret. Jeg var blant de heldige. Jeg seilte ut første gang som wiper, som smører. Båten het Madrono, en gammel holk av en tanker med plass til åtte mann forut. Det var nakne jernskott i ruffen, halm i køyene, en ovn midt på dørken og en kommode til deling på åtte mann. På første turen holdt det på å gå galt. Madrono var en oljefyrt damper med helt åpen maskin.

En vakt da jeg gikk runden med oljekanna og slo på mellomrista, festnet tuten seg i smørekoppen på leddet mellom veivakselen og stempelet. Jeg ble trukket med og ble liggende over rekkverket. I aller siste liten fikk jeg løs fingeren fra håndtaket på kanna. Det var kan hende en som holdt handa over meg den gangen.

Jøssenavn, går skuta ned?

– Med Madrono opplevde jeg havet i storm og stille. På vei fra Gulfen til Syd-Georgia blåste det opp til storm. Jeg hadde 8-12 vakta og skulle forut for å purre avløseren. Sjøen var svær, bølgene slo mot baugen og fylte brønnen på midtskipet med vann. Jeg krøp stormbrua og hadde tenkt å komme meg ned leideren til ruffen mens vi var på en bølgetopp. Jeg beregna feil, sjøen traff skuta da jeg var på toppen i leideren, alt var bare grønn sjø og hvitt skum, jeg klamra meg fast til kaldt metall med armer og ben, hadde jeg sluppet taket var jeg blitt feid til havs.

Senere har jeg opplevd bølger som har knust det tykke glasset i ventilene til sukkerbiter, smadret livbåter, slått inn skylightet til maskinen så maskinfolka kom opp leideren: – Jøssenavn, går skuta ned?

Navnene på båtene sitter spikra. Jeg seilte ute i 10 år med M/S Siljestad, M/S Sterlingville, M/T Stiklestad og M/S Tiradentes ..

Jeg feira ikke en eneste jul hjemme – julaften var vi enten på et eller annet sjømannshjem eller i sjøen med ekstraforpleining: skinkestek og dram med Løitens akevitt, skjenket av skipperen personlig etter at han hadde gått rundt og tatt hver og en av oss i handa og ønsket god jul

De lå på fortauene og strakte handa fram

– Vi gikk mye på det fjerne Østen, på Calcutta, Cowloon, Rangoon. Inn roveret til Calcutta lå de elendige bølgeblikkskurene der de fattige bodde helt nede ved vannkanten.

På gater og i smug møtte du fattigdommen: folk lå på fortauet, i portrom og i nisjer i veggene, et par øyne og en utstrakt hånd:
– Bakshish, Mister.

En hendelse sitter spikret: to engelske offiserer kom nedover, et par skikkelser, et par indiere kommer et øyeblikk i veien. Offiserene feier dem til side med et støt så de går overende på gata. Så tar den ene engelskmannen ridepisken og slår: ett slag, to slag, tre og fire, så er avstraffelsen over og offiserene går uanfektet videre.

Da krigen brøt ut i -39 lå vi i Middelhavet. Vi malte TIRADENTES, NORGE, med svære bokstaver på skipssiden. Gjennom Gibraltar­stredet fikk vi en lyskaster på oss: – What ship? I London drev sperreballongene over dokken, mens luftvernsirenene ulte. Vi gikk til Antwerpen, der jeg fikk meg en ordentlig trøkk av hjelpe­motoren og måtte mønstre av. Ellers hadde jeg kommet til å seile ute under hele krigen.

Det ble diverse småjobber hjemme. Jeg hadde ofte svingt penselen til sjøs og trivdes med det, så jeg sa ja da malermester Henry A. Johannessen ba meg male et gjerde på Kråkerøy. Jeg ble i firmaet i 31 år.

På sykkel som maleren til Bjercke

– Da jeg startet i malerbransjen var sykkelen framkomstmiddelet for svenn som mester. Selv ikke Johannessen hadde bil, men hentet varer i byen eller på brygga med en vanlig drakjerre. Når du dro på jobb, lesset du alt du trengte på sykkelen. Og det var ikke småtterier: stige eller trapp, et par planker, malerklærne, spann med maling og sparkel, alle slags koster og pensler. Så var det å tråkke bakke opp og bakke ned på vei til jobben – akkurat som maleren til Bjercke på gamle reklameplakater.

Malingen ble laget for hånd i verkstedet som lå i møbelhandler Larsen-gården tvers overfor Brannstasjonen. Vi fikk inn store fat med linoljemaling fra Titan. Så kjøpte vi inn tube på tube med brekkfarge: brent umbra, grå umbra, oker, fiolett, gult hos fargehandler Kjøstelsen, og så var det å blande og røre og røre til malingen hadde den riktige konsistensen og den fargen som kunden ville ha. Linoljemalingen var fine greier, god å arbeide med og så lukta’n så godt og var sikkert mindre farlig for lunger og lever enn dagens superprodukter. Aberet var at linolja tørket sent og det kunne trekke ut på tiden når et vindu skulle tas 5 ganger: først grunning, så helsparkling – vi laget sparkelen selv av kitt og linolje – så sliping, deretter et strøk og nok et strøk før maleren kunne si: – Ja, etter et par dager kan De henge opp gardinene, frue!

Vi får sende bud Øhrn

– Jeg hadde alle slags jobber, for det meste innendørs, og kom ofte igjen til de samme: til Gunnar Nilsen, gartner Hannestad, direktør Knudsen, Engeset og Larsen, rørlegger Henriksen… Jeg hadde ord på mg for å være en ordentlig pirkemaler, men likevel het det det ofte: – Vi får sende bud etter Øhrn.

Jeg lakkerte gulv med god, gammeldags gulvlakk som brukte en uke på å tørke så mor og far og ungene måtte balansere seg fram på brett og bord i kjøkken og stue. Jeg har tapetsert salonger og spisestuer med papirtapet med mønster, og jare som måtte skjæres av på tapetbordet før du gikk i gang i det ene hjørnet.

Jeg har malt hundrevis av kvadratmeter tak med kost for maler­rullen var ikke oppfunnet ennå. Største jobben var nok taket i Bibliotekets Aula – men det var forsåvidt greit for det skulle bare krittes. Andre steder skulle først maskinpapiret på plass -svære flak meter på meter, som du først la utover gulvet og fuktet med rugmelsklister. Så skulle papiret opp – en presset de våte papirlengdene mot taket med en planke, mens den andre gikk etter og gned over med en sudd. Papiret måtte strekkes slik at lyset ikke fremhevet skjøtene. Når papiret var limt, kunne du gå i gang med kosten. En flink maler skulle helst ikke få en dråpe takhvitt på klærne eller i håret …

Krevende jobb i orgelbrus

– Mest krevende og mest interessant var nok arbeidet med å male orgelet i Vestsiden kirke. Det var svære greier – ni meter høyt og ble installert i 1963 av eksperter fra orgelbyggeriet i Aabenrå. Så skulle skroget males i farger som var samstemt med kirkeinteriøret. Først var jeg alene, så fikk jeg en mann til hjelp, til helsparkling, sliping og maling.

Arkitekt Ianke var fargeekspertem, med malermester Johannessen som sin høyre hånd. De kom stadig innom, tok et overblikk over arbeidet, studerte helhet og detaljer, drøftet og diskuterte. Fargene måtte være på prikken riktige, harmonere godt, stå vakkert sammen. Jeg kan se dem foran meg: Ianke skrever over et malingspann, Johannessen kneler på gulvet over fargekart og fargeutkast: – Jeg tror vi prøver med litt grønn umbra – og på gelenderet passer det med brunt. Det kunne hende at jeg satte opp en bestemt farge, så tørket den og ble lysere og neste dag kom Ianke: – Nei, nei, det går ikke, det passer ikke bra… og så var det å male over og om igjen.

Ofte kom Søren Gangfløt innom for å prøve instrumentet – jeg arbeidet i et evig orgelbrus. Pirkearbeid var det og lang tid tok det, fra 5. november 1963 til 2. januar 1964, men riktig pent ble resultatet om jeg skal si det selv. Og jeg tok riktig godt vare på alle malingspannene og det kom godt med da jeg i neste omgang fikk jobben med å male det vesle posituret.

– Hvor mange barn har De egentlig, spurte en eldre dame malermester Johannessen. – Jeg har tre, kom svaret. – Det kan jeg ikke skjønne, for alle malerne som har gått ut og inn her snakker om han far. Og som en far var han, svær, røslig, jovial, godhjerta. Det hendte at en kunde kunne akke og uffe seg når grunnarbeidet tok lang tid. Johannessen tok en tur innom og la armen rundt damen: – Hva er på styr her, da mor? Så holdt han et foredrag om hva fagmessig malerarbeid var, og så hørte vi ikke mer fra kunden enn ros over resultatet.

«Han far» var fagmann til fingerspissene. Han ådret – etterlignet treets naturlige mønster ved å male trepanelet i Østsiden kirke slik at folk trodde det var ubehandlet edeltre de så.

Penslene må være rene!

– Jeg renset og la bort penslene for 13 år siden. Hva som kreves av en flink maler, kan du spørre? Tålmodighet, nøyaktighet og rene pensler. Jeg hadde mine i et stort spann, det var helt fullt, de stod opp og ned som tinnsoldater – aldri på skrå, for da blir busta bøyd. Så, med jevne mellomrom tok jeg dem opp, renset dem og satte dem i vann igjen. Var det størknet maling på skaftet, skrapte jeg den ren med pennekniven min. På spannet hadde jeg malt med store bokstaver ØHRN. Da jeg gikk av med pensjon, ga jeg spannet til malermester Johannessen.

Trykt i Demokraten 1990