Fisk i femti år
– Kan de sende bort gutten med laksen, lød telefonbestillingen fra direktørfruene på Cicignon før i tiden. I dag trekker folk nummerlapp til fiskedisken i supermarkedet.
Bjørn Strand har vært i fiskebransjen i over 50 år. Fiskeforretningen har familien drevet siden århundreskiftet. Lille julaften (1990) vrir Bjørn nøkkelen om for siste gang. Et fagmiljø og et hyggelig trekk i bybildet forsvinner.

– Jeg er tredje generasjon av slekta her nede på brygga. Og den siste, for til nyttår spyler jeg golvet og vrir om nøkkelen i døra for siste gang. Bransjen er i ferd med å forsvinne. Om noen få år finnes det knapt en fiskehandler i Fredrikstad. Jeg mener at noe verdifullt forsvinner. Det er forskjell på å gå i en fiskeforretning i ro og mak, studere varene, få råd av fiskehandleren, slå av en prat om vind og vær og gikta og siste rivgærne vedtaket i bystyret, og å stå og trøkke i stimen med en nummerlapp i handa foran fiskedisken på Domus eller Stabburet.
Det var bestefar Simon som starta gesjeften omkring århundreskiftet. Han kjøpte basarplassen av en som het Andersen, men han vet jeg lite om. Bestefar ville vel være nær brygga og sjøen, for han hadde i yngre år vært en vill krabat, seilt foran masten, stukket i land fra skuta i Sør-Amerika og vært med på en eller annen borgerkrig der borte. Fremdeles hadde han ei kule i ryggen som jeg fikk kjenne på når gubben var i godlag. Dessuten var han et språkgeni som habla espanol og sprecht deutsch og konverserte rektor Western på gresk når den lærde skolemann skulle innhandle lørdagstorsken.
Bestefar Simon sto i arbeid til han var bortimot 70. Så steppa Anker, far min, inn og smått om senn begynte jeg i bransjen og da er vi i slutten av tretti-tallet. Egentlig skulle jeg bli dreier, men helt fra jeg gikk på Trara skole, trivdes jeg bedre i fiskelukta på brygga enn i et eller annet støvete og innelukka lokale.
Du kjente båtene på låta
– Frisk luft fikk du nok av, for ennå lå de åpne fiskebasarene på rekke og rad – oppover mot torvet og nedover mot elva. Bak disken fant du hele den gamle garden av fiskehandlere: Peter Humlekjær, Olaves Hansen, Edvart Bye, Rubin Såheim, Alf Graarud, Hellik Eriksen, Hans Hansen, Karl A. Jensen, Ingvald Jørgensen, Gustav Jacobsen. Jacobsen husker jeg spesielt godt, han gikk med skalk, hadde stort, hvitt skjegg og likte godt å prate med seg sjøl, for da fikk han visst de mest vettuge svara. Humlekjær var skøyeren i flokken. Da jeg ennå var guttunge med fløyelskinn, hadde gubben moro av å skjegge meg. – Kom hit og gi meg en klem, Bjørn, sa’n og gne de ru skjeggstubbene mot ansiktet mitt. Jeg var både glad og sorgfull over behandlingen. Vondt gjorde det, men så fikk jeg gjerne ei krone som plaster på såret.
Dagen starta tidlig på brygga. Når klokka gikk mot fire, kom de første båtene dunkende rundt odden ved FMV. Du tok dem på låta, skøyter, vabåter, snekker, hver motor hadde sin spesielle melodi. Særlig husker jeg Johan Langeron, dunk, dunk, DUNK, dunk, dunk, DUNK – du var aldri i tvil. Langeron var fisker som få, om det så blåste stiv kuling gikk han ut og dro garn. Dessuten hadde han forretningstalent, han var flink til å holde igjen så han fikk mest mulig for lasta. Det var fritt salg på brygga i de dager, det gjaldt å være raskt på pletten, for førstemann kunne fort stryke avgårde med hele partiet. Iblant falt det nok noen harde ord, det kunne bli litt knuffing med en spiss albue i magen både til høyre og til venstre, og iallfall en gang havna en fiskehandler i elva. Men når dagen var over, var alt skværa opp og glemt, og jeg kan aldri huske at noen bar nag nede i fiskebasarene. På vinterstid la dessuten kulda en demper på gemyttene. Det kunne være blåkaldt i elvedraget. Vi for vår del hadde ei lita bu på et par kvadratmeter å ty inn i når det bet som verst. Ellers ble det å kle seg godt, slå floke og trampe med bena.
Enkelte spedde på med eksemplarer av Smaalenenes Socialdemokrat eller Fredriksstad Bland innafor bukselinning og trøye.
10 makrell for ei krone
– I de åpne basarene lå fisken fritt og fint i trekasser på bord utafor disken til besiktigelse for kunden. – Hva skal det være, frue: spetteflyndre, breiflabb, sei eller makrell? Her var alt hva hjertet begjærte og pungen kunne tåle, og den tålte nok en del, for dengang fikk du 10 makrell for ei krone.
Torsken svømte sin siste ferd i de digre kummene under taket eller i nett ute i elva. At fisken ellers holdt seg fersk og fin sørga den digre zinkfora iskassa for. Isen fikk vi fra ishuset på Kråkerøy, for Anker vrikka daglig forsyninger over elva i roeka si. En tid skar vi vår egen is i en liten dam oppe ved Skrellen, og lagra den i ishuset vårt på Frydenberg rett ovafor der Sonjas mathus ligger i dag.
Butikk- eller fiskebasarutstyret ellers var av det gamle og trauste slaget. Bestefar brukte en slik diger fikehandlerpung, ellers oppbevarte vi kroner og øre i ei tine på disken. I taket dingla fiskevekta med skål og lodd til å dreie på, og du ble flinkere til å regne i hodet nede på brygga enn ved pulten på Trara skole.
Arbeidsfolk gjorde alltid opp for seg
– Jeg begynte vel nærmest som visergutt, for det var i de dager da byens finere fruer løftet av røret: – Er det fiskehandler Strand? Kan De sende gutten bort med fem kilo laks, for De skjønner min man skal ha herreselskap i aften?
Så satte du deg på den tunge, svarte viserguttsykkelen med kørja foran styret, plasserte fiskepakka i kørja og tråkka i vei mot Ridehusgata eller Ferjestedsveien mens du frimodig plystra siste schlager fra Arbeiderforeningen eller Røde Mølle.
Mange av kundene husker jeg ennå: Grosserer Mathiesen, Kiær i Skolegata, konsul Berrum, direktør Blakstad, kjøpmann Forsmann. Enkelte steder leverte du til kappekledte piger med g og svarte satinforklær. Bud bedes gå kjøkkenveien. Andre steder beveget husets frue seg ned i gården og pirket i varene med ringprydet finger for å forsikre seg om at kvaliteten var fiskehandler Strands vanlige. Det kunne bli både to og tre turer, for neste gang var det leveranse til Lahellemoen, Hassingen eller Lisleby. Krise og arbeidsledighet til tross, arbeidsfolk var ofte de flinkeste til å gjøre opp for seg. I de såkalt finere strøkene kunne det hende at jeg ringte på, ingen var hjemme, men fra avstand kunne du se handa som kom ut og fisket opp og inn fiskepakka fra trappa.
Anker Strand & Co hadde også større leveranser: til fiskehallen på Vippetangen i Oslo, til gamle Victoria og Schultz hotell, til Hankø Fjordhotell, til Tamburen og til sykehus og aldershjem. Til den transporten hadde vi den første tida en svart, pedalgira T-ford som jeg har kjørt med og uten sertifikat. En gang jeg skulle levere fisk på Åsebråten, ga kjøkkenhjelpen meg en vaffel for umaken. Den torde jeg ikke spise. Slik skrekk sto det den gang av tæringen.
Kundene pirka ut torsken med stokken
– Den morsomste og travleste delen av salget foregikk over disk nede på fiskebasaren. Det starta tidlig om morgenen med arbeidsledig ungdom fra Borge som kjøpte ei kasse fisk eller to, tok Trippebåten tilbake og dro rundt med kassa på sykkel eller spark og solgte i smått i hus og gårder. Noen kroner ble det vel ut av det, allting var bedre enn matlappene fra fattigkassa. Så gikk det slag i slag dagen igjennom – med faste kunder som kom igjen og igjen: sirlige frøken Movig trippet fram, myste mot kummen og pirket med spaserstokken. – Den torsken skal jeg ha, for i dag vil jeg overraske min bror overrettssakføreren med torskemiddag.
Fru Jacobsen, også Konsulinnan kalt, seilte fram, uvøren i minen, så sikker i sin stand at hun ikke behøvde å gjøre noe nummer ut av det: – To hummer, takk, og fort som bare pokker! Og hummeren lå klar, behørig kokt i bryggepanna hjemme. Kjøttinspektør Kierulf kunne komme ruggende forbi, svær og ruvende, og nappa til seg noen råreker i forbifarta.
På våren kom makrellkundene til i strie strømmer. Sprøstekt skulle makrellen være her i byen og med påfølgende rabarbrasuppe. Til løvsprett og 17. mai hørte alltid laksemiddag. Lutefisken hadde sin trofaste tilhengerskare. Vi kokte’n løs og vi kokte’n fast, og vi hadde en kunde som ville ha’n så hard at hun kunne danse polka på’n med tresko på bena.
På fredager kom værstekællane over med lørja: – én liter reker, takk! Og dertil ofte ei flaske bayerøl kjøpt inn litt lenger opp i gata.
Fargerikt folkeliv på torget
– Byoriginalene var et fast innslag i basarene og på torget. Den pene eldre mannen som hadde sett bedre dager. Gentleman i den slitte dressen og nobel i språket: – Unnskyld, jeg kan vel ikke få litt fiskeavfall av Dem, til de to hundene mine? Nils Gammern trava i vei og fortalte eventyr fra de sju hav til tross for at han aldri hadde vært utafor Hvaler. Spurte du han hvor mye klokka var, var svaret goddag mann økseskaft. Gule Bil dukka opp og tok en trall på munnharpa for en tiøring til kaffe med påfyll. Og mange, mange flere.
Midt i salget måtte du ta deg tid til en kopp kaffe og en skåring – enten på fru Olsens kafe som lå der hvor Cambusdoon skjenker øl i dag, eller i annen etasje hos fru Bang Larsen på National der serveringsdamene fløy til og fra tonene fra det automatiske pianoet i kroken og Randi tok dansetrinn mellom bordene.
Ekstra godt smakte kaffekoppen tidlig på morrakvisten. Var døra stengt, purra du betjeningen med en sten på ruta eller et knippe fisk opp på den lille verandaen hos fru Olsen – så sørga måkene for vekkinga. Kafeen var et samlingssted til vederkvegelse for basar- og torgfolket fra morran til stengetid. Her kom de, kvinnfolka som hadde kommet med Hvalerbåten med fisk og bær, hit kom fru Bakken, veteranen blant torgmadammene, her traff du bønder på bytur med grønnsaker og poteter, med levende griser som grynta i kasser og høns som kakla i bur. Iblant tok konstablene Gulbrandsen, Misvær samt Fjeld seg 10 minutter fra jobben med å ordne torgtrafikken og sørge for sømmelig opptreden og ro og orden.
Jeg har tre generasjoner som kunder
– Etter siste krig opplevde vi de store forandringene i bransjen: Vi kom innadørs bak digre speilglassruter, det var visst Rubin som ordna den biffen. I første følte jeg meg ganske inneklemt. Kassaappratet erstatta tina, iskassa røk ut og kjøledisken inn og den gamle fiskevekta endte vel på skraphaugen. Trafikken gikk i bølger. Rett etter krigen handla folk villig vekk, nå var det lekrere varer enn hvalkjøtt og pigghå, og prisene var lenge rimelige og stabile. Utover på 80-tallet har det dabba av. Folk har blitt prisbevisste istedenfor kvalitetsbevisste. Kan du spare et par kroner ved å handle dypfryst i super’n, så gjør du vel det. Fremdeles har jeg den trofaste stammen av kunder, selv om den er tynna ut. Men her vanker ennå barnebarna til dem som handla middagstorsk av bestefar Simon. Mange stikker dessuten innom for å slå av en prat. Dagen er liksom ikke fullbragt hvis ikke gamleordfører Thøgersen, Charlie Jansson eller Håkon Madsen har vært innafor. Du får skrive at det blir stusselig den dagen døra er stengt, og vi ikke treffes til den vanlige praten.
Trykt i Demokraten 1990