Fra Widnes til Valencia

Valborg Buer har solgt godterier i en menneskealder. Fra hun som ungjente solgte smultringer og vafler over disk hos Widnes i Bryggeriveien til hun fylte poser med lakrisbåter, karameller og Lohengrin i egen frukt- og sjokoladeforretning i Nygaardsgaten.

– Når jeg går forbi plankebæreren nede på torget, er jeg stolt av far min. Jeg husker han fra tomta på Røds Brug der han barbent, lett og smidig som en guttunge småløp av gårde med plankene på bæreputa på skulderen. Så et lite rykk, et lite vipp og plankebøra havnet der den skulle. Vi så han hver dag, vi bodde på andre siden av Floa, og ungene rodde over i eka med matspanna til fedrene sine.

Elva ble nærmest dagligstua vår. Først bodde vi i annen etasje i bakeriet, så flytta vi til et lite hus helt nedmed vannkanten. Nå bor Gunhild Johansen i huset, og på innfartsåra rett utenfor suser bilene forbi.

En natt da jeg var ganske liten, var det springflo. Vi lå i sengene våre, mor hadde fyrt i etasjeovnen, det lyste rødt og koselig ut av trekkhølet, vinden pep rundt huset og sjøsprøyten slo mot vinduene. – Stakkars den som er ute på sjøen i dette været, sa mor.

Jeg gikk på Seiersten skole for frøken Borgen. Det var ikke alltid så lett å følge med på tavla, for fra vinduet i klasserom 16 så du rett ned på Pettertomta der søplevognene tømte lasta si. Kom det vogn med avfall fra markedene, kunne du finne både skillemynt og rødegardister og bolsjeviker blant rusket og rasket. Fant jeg ikke penger, samlet jeg filler som jeg vasket og tørket på berget og solgte for en slant til fillekremmeren. Mens jeg gikk på skolen, fikk jeg skarlagensfeber. Jeg ble lagt inn på lasarettet som lå der Fjeldberg aldershjem ligger i dag. Mor og far og søsken måtte stå utenfor og se på meg gjennom ruta. Jeg måtte ligge på lasarettet i syv uker til jeg var ferdig avskallet, som man sa dengang. Så skrev frøken i karakterboka: «Noget har vel sygdommen sat henne tilbage, men jeg har godt håp om at Valborg vil følge klassen.» Og det gjorde jeg.

Ei lita, blid jente bak disken

– Første arbeidsplass etter konfirmasjonen var hos familien Widnes. Widnes selv hadde før vært kinoeier, nå var han blind og sto dagen lang i vedskjulet og saget all veden som trengtes til den store husholdningen. Fruen drev en brød- og kakeforretning i Bryggeriveien tvers ovenfor frikirken. Det var en diger ungeflokk i huset, for de hadde tatt til seg barna til sønnen og svigerdatteren som begge hadde dødd i spanskesyken. De trengte ei barnepike i huset, og det ble meg. Fru Widnes var sterkt religiøst interessert og gikk gjerne på møter. En dag het det:

– Jeg har så lyst til å komme i kirken i dag, kan ikke Valborg passe butikken? Så ble Widnes Brød- og Bagerforretning den nye arbeidsplassen min. – Å er’e for ei lita blid jentunge du har fått bak disken, spurte en av kundene fru Widnes.

Det kunne bli lange dager for jentungen. På lørdager kom Widnes opp trappa til kvisten klokka fire: – Mor er alt oppe, Valborg. Ellers fikk jeg sove helt til klokka seks. På hverdagene holdt vi butikken åpen til klokka 11 på kvelden. Jeg hadde fri kost og losji, fri hver søndag og fikk 55 kroner måneden i lønn.

Widnes solgte mange slags godterier, og smultringene var kjent over hele byen. Fru Widnes og jeg skiftet på i bakrommet med å kjevle ut og dyppe i smult. Råvarene var ekstra prima, sekker med det fineste hvetemel og store bokser med Royal Bakepulver. Ved åttetiden om morgenen dukket viserguttene fra alle byens kafeer og spiseforretninger opp og snuste inn smultlukten: – Jo, fru Widnes’ smultringer var klar for levering.

Her lukter hjembakt

– Det hendte av og til at jeg tok meg en tur på Verdensspeilet. Familien hadde fri adgang fra tiden da Widnes drev kino. Fru Conradi slo akkorder på pianofortet, mens Valentino kysset dypt og inderlig, på lerretet, men snart lød det nedover benkeradene: – Her lukter hjembakt brød! Smultlukten var nesten umulig å få ut av hår og klær.

Widnes solgte byens beste fløteis. Folk kom fra Lahellemoen, Østsiden og Kråkerøy for å la isen smelte på tungen. Iskremdunken sto ved siden av disken: – En fløteis, takk … Først en flat kjeks, så tok jeg et mål is og la på kjeksen, så nok en flat kjeks oppå og så var det bare å la herligheten smake. 10 øre kostet nytelsen, hvis jeg ikke husker feil.

Trengte du solidere saker, så stekte fru Widnes og jeg vafler i røk og damp i bakværelset og serverte dem rykende varme med meierismør på.

Fru Widnes var et snilt menneske. Dessuten eide familien en gård og hadde nok å ta av. Føltes dagen ekstra lang og strevsom, kunne fru Widnes slå fast: – Vi strever slik du og jeg Valborg, nå får vi unne oss noe godt, og så klasket hun en solid kotelett i stekepanna.

Saft og vann, Lohengrin og Fyffes bananer

– Etter en tid døde fru Widnes. Jeg var en slags bestyrerinne en tid, men fikk lyst til å flytte på meg og havnet bak disken i Dovre, frukt- og sjokoladeforretningen som lå vis à vis det gamle postkontoret. Eieren var en skipper som hadde gått i land. Iskrem hadde han lite greie på, så der måtte jeg tre støttende til, men til gjengjeld kunne han mikse alle slags leskedrikker, og den kunsten kom vel med da jeg i begynnelsen av 30-årene leide frukt- og sjokoladeforretningen Valencia ved siden av Verdensspeilet i Nygaardsgata. Prislista over leskedrikkutvalget i Valencia har jeg tatt vare på. Den ble i sin tid kunstferdig malt av Chr. Monkerud:

Forsøk vore kolde drikke!
Saft og vann i forskjellig smak 10 og 15 øre
Lemon squash (citronade) 25 øre
Drue squash 25 øre

Saften serverte jeg i glass tappet fra kranene i de store beholderne på disken. Ellers kunne jeg tilby iskrem, frukt, sjokolade, konfekt og sukkertøy til kundene mine. Epler, appelsiner, druer, pærer og bananer fristet i kasser foran vinduene. Druene kom i tretønner og lå i kork, appelsinene kom i trekasser av den gamle sorten og bananene het Fyffes, uttales Faifs. Trekassene ga en ekstra lunk i ovnen på vinterstid. Frukten ble levert av fruktgrossistene Adolf Gundrosen og J. C. Johansen. Røde delicious og Granny Smith-epler og appelsiner av merket Flag gikk særlig unna. Småsjokolade, lakrisbåter og seigmenn fristet i skåler på disken. De større sjokoladene lå i eskene sine i hyller på veggen. Slagene var av de gode, gamle: Firkløver, Freia Melkechokolade eller Lohengrin. Lohengrin var vel storslageren: på lønningsdagen den 1. og 15. i hver måned kom alltid damene fra Brenna og kjøpte en eller to eller tre plater av det slaget. Og kanskje en hekto eller to sukkertøy attpå fra butikkens stolthet, en rund sylinder av glass som du kunne dreie rundt og bestemme: – En pose kachou, takk!

Kachou var riktig noe for slikkmunner: vaniljedrops med lakrisfyll. Den eldre garde holdt seg helst til sterkere saker som kamferdrops fra Brynildsen. Øverst i hyllen sto konfekteskene på rekke og rad: Kong Haakon i rødt og gull, Sfinx i hemmelighetsfullt sort. – Og så får De pakke den riktig pent inn da, fru Buer, for det er til kjæresten, skjønner De.

Fredrikke Olsen var min høyre hånd

– På sommeren kunne Valencia tilby vanilje-, jordbær- eller sjokoladeis fra maskinen i bakrommet. Kunsten å lage is hadde jeg med meg fra fru Widnes, og isblokkene kom med hest og vogn fra Skrellen gård. Så knuste jeg dem i en sekk mot stengulvet, fylte ismaskinen og startet produksjonen. Ismaskinen sto i kjøkkenet bak butikken. Der bodde jeg selv på hybel før jeg giftet meg. Opp en hønsestige, så inn i rommet som jeg hadde delt av med en lettvegg, og installert meg med sovesofa, kokeplate, marmorbord og iskassen i ene hjørnet. Da kunne jeg være parat til enhver tid og sannelig kunne det være travelt, særlig på fredag og lørdag og foran de store høytider. Etter at jeg under krigen flyttet til Gerroldgården, fikk jeg Fredrikke Olsen til hjelp, et utmerket menneske, min høyre hånd, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne. Det var stadig en strøm av mer eller mindre faste kunder inn døren til Valencia. Foran påsken kom alltid rørlegger Henriksen og rørlegger Egil Olsen for å få fylte påskeegg til barn og barnebarn. Gartner Hannestad var ofte innom: – Gi meg et hekto Kongen av Danmark, fru Buer. Lærer Ulleberg var fast fruktkunde, Anton Olsen kjøpte gjerne sjokolade. Over gaten bodde dr. Opsand og dr. Ellefsen, og fruene og døtrene gjorde innkjøp hos meg. Av og til kunne fruene komme med et hjertesukk: – Nå må jeg gjemme sjokoladen for min mann, han er så glad i søte saker og har ikke alltid godt av det.

Arne Stangebye var stadig innom, han kjøpte gjerne bananer, han mente det var godt for magen.

Fra tid til annen kunne det stå en litt usikker herre foran disken: – Unnskyld frue, kan De veie opp 10 konjakkonfekt til meg? Herren kom fra en bedre middag i Handelsstanden og ville gjerne dekke seg inn overfor fruen: – Konjakklukten? Du, jeg kjøpte noen nydelige konfekt hos fru Buer i Valencia. Av og til skred det inn tilreisende syklubber i butikken, for helt oppe i Sarp gikk ryktet: – Når dere kommer til Fredrikstad, må dere handle knask i den rare, lille butikken i Nygaardsgaten.

Etter en del år ble jeg sagt opp – og trålet Nygaardsgata i jakt etter lokaler. Kjellerlokalet i Gerroldgården var ledig, navnet beholdt jeg etter en rettssak og fikk maler Nilsen til å male noen fargestrålende plakater med FRUKT og KONFEKT og VALENCIA.

Gulvkaldt var det i kjelleren, men et lokale med tradisjon var det, for en dag sto selveste revyartist Herberth i døra: – Kan jeg få se meg om på gamle tomter? Og han trålet huset opp og ned, han var i bakgården og overalt, for mor hans hadde drevet forretning i kjellerlokalet.

Jeg drev Valencia til jeg var 70 – det er 18 år siden. Nå er gården revet. Kredittkassen holder til der jeg solgte saft og vann, Lohengrin og Kachou og Fyffes bananer.

Trykt i Demokraten 1990