Judith, jenta fra skjæret

«Den isolerte beliggenhet, de vanskelige landingsforhold og den sterke sjøpågang stiller særdeles sterke krav til beboernes nerver og fordyrer betydelig alle livsfornødenheter» heter det i en reportasje om Torbjørnskjær fyr fra 1921.
Judith Pettersen hadde en del av sin barndom på fyret. – Frie og lykkelige år, minnes fyrvokterjenta. Snart står fyret ubemannet. – Vemodig å tenke på, sier Judith.

– Jeg ble født for 86 år siden på Torbjørnskjær fyr. Mor hadde fått veene i båten utover og rakk så vidt å komme seg i land, før jeg kom til verden.

Jeg levde de første seks åra av livet mitt på den forblåste fjellknatten ute i havet. Far, Just Henriksen, var 18 år på Torbjørnskjær – først som reserveassistent, så forfremmet til assistent og til sist som fyrvokter. Før han hadde Bredal passet fyret, men han har jeg ingen minner om. Stentårnet med fyrlykta, maskinhuset, bolighuset vårt, huset til assistenten og noen hundre kvadratmeter fjellknauser var mitt barndomsrike. Den dag i dag trives jeg godt med å være alene. Som jentunge klatret jeg iblant opp trappa til loftet og kunne sitte der i timesvis og lytte til vinden. Dype toner og høye toner, toner i diskant og toner i bass – det var som å sitte midt inne i et stort orkester. Og rundt øya strakte havet seg. Iblant kunne det ligge blikkstille så langt øyet kunne se, iblant gikk det hvitt med sjørøyk og fokk når høst- og vinterstormene herjet rundt skjæret.

En høst hadde det blåst i mangfoldige dager. Så stilnet været. Far kom ned fra tårnet: Kom barn, og se! Opp den smale jerntrappa og ute på plattformen møtte oss et mektig syn. Månen skinte ned mellom forrevne skyer og farget dønningene hvite. Vannet hadde steget så havet skyllet inn over øya og slo mot stentrappa til huset vårt. Det jeg så den kvelden, glemmer jeg aldri.

Iblant føler jeg at det var noe hemmelighetsfullt, noe trolsk ved øya. En kveld kom eldste sønn til fyrassistenten likblek inn i stua: han hadde sett og hørt underlige ting nede i fjæra. Han hadde kanskje en livlig fantasi, men voksne folk hadde også opplevd merkelige ting. Men de holdt stort sett inne med hva de hadde sett.

Et samfunn i miniatyr

– Vi var lilleputtsamfunn på øya. Først var det mor og far, en et par år eldre bror og en fem år eldre søster. Reserveassistenten og hans kone hadde seks barn, og assistenten kunne stille med to.

Vi bodde i det store huset av granitt som sto støtt i de verste vinterstormene. Det digre kjøkkenet med den store, svarte vedkomfyren var samlingsplassen. Der satt vi med håndarbeider eller gjorde lekser ved bordet under parafinlampen. Jeg kan ennå kjenne lukten når mor bakte brød i ovnen. Bestestua sto på stas med sine fine, stoppede møbler i grønn damask, konsollspeilet, bokskapet med Selma Lagerlöfs fortellinger i smale, røde bind og sekretæren med klaff til å slå ned. Der satt far når han skrev rapporter til fyrvesenet og forseglet konvoluttene med høytidelige lakksegl. Så hadde vi en liten spisestue der vi oppholdt oss mye, et rom til ved siden av kjøkkenet og et værelse i annen etasje til guvernanten. Ellers bodde reserveassistentens familie i annen etasje, assistenten selv bodde i et eget hus et lite stykke unna.

Vi barn levde et fritt og godt liv på skjæret, selv om vi ikke hadde mange kvadratmeter å tumle oss på. Da broren min var liten, ble han tjoret i et tau så han ikke skulle havne i sjøen. Om sommeren laget vi lekestue mellom knauser og stener, vi kokte suppe på tang i en gammel kjele eller stekte blåskjell på glør: – Værsegod, kom å spis!

På godværsdager fristet sjøen. Bror min var modigst og svømte på dypet fra den stenete stranda. En fordypning i fjellet som sjøen skyllet over, var badekaret mitt. Om sommeren kunne det ofte komme folk innom til oss på skjæret. Fossum fra Fredrikstad kunne ankre opp, møbelhandler Larsen likeså, Riddervold fra Halden og losene fra Herføl. Da syntes iv barna det ble rene festen.

17. mai feiret vi med barnetog med 11 deltakere. Trappa til huset ble pyntet med bjørketrær hentet fra fastlandet, far heiste alle signalflaggene i masta og helt i toppen det norske flagget. Så holdt han tale for dagen.

Lærerinne med tre barn i klassen

– Når høsten kom med regn og kalde vinder over fyr og skjær, tydde vi inn. Kjøkkenet og spisestua ble lekeplassen vår: der lekte vi, tampen brenner og tvibrent, der spilte vi tripp trapp tresko og svarteper. Ofte vanket det musikk, for reserveassistenten spilte gitar og sønnen fiolin og trekkspill til høststormens brus og mor hadde et lite orgel. Vi holdt hviledagen hellig, på søndagen tok vi alltid penklærne på, mor holdt andakt og spilte salmer på orgelet og etterpå samlet karene seg til en pratestund i solveggen.

Når kulda kom for alvor, kom snabelskøytene fram, for du kunne klare noen få tak på de vesle dammene på øya. Og hadde det falt snø, akte vi i full fart på slådde ned bakken til båtstøa.

En dag var jeg kommet i skolepliktig alder, og det ble ordnet med guvernante til Torbjørnskjær Fyr. Først frøken Skau, så frøken Kløvstad, unge og pene damer med oppsatt hår som sa de trivdes på skjæret. Vi satt der, en klasse på tre, i soveværelset, og jeg som yngstemann stavet SOL og MOR fra ABC-boka og skrev med tunga i munnviken mine første bokstaver med griffel på den vesle tavla. På høst og vinterstid slo vannet mot rutene. Da ble det så mørkt i klasserommet at du knapt kunne skjelne bokstavene i boka.

Rødt flagg på stanga: Send hjelp!

– På vinteren var vi svært alene der ute. Vanligvis skulle postbåten fra Spjærøy komme innom hver 14. dag. Men noen brygge eller havn fantes ikke på Torbjørnskjær. Et stykke utpå lå en bøye, båten la til ved bøya og vi rullet roeka vår ned stokkene fra båthuset, vrikket oss ut og hentet posten, avisene, parafinkanna, melkespannet eller hva det måtte være. Men blåste sønnavinden ble det et veldig dragsug rundt skjæret, da var det ikke råd å legge til og jeg har mang en gang stått med en klump i halsen og sett postbåten gjøre vendereis. Hvis vi skulle komme i nød på fyret, kunne vi heise et rødt flagg på stanga som signal til losene på Herføl. Men hva hjalp det når sjøen sto i kok? Alvorlig sykdom hadde vi ikke i min tid, men vi ungene var ofte plaget av tannverk. Det var bare å la det verke, hvis mor da ikke rykket ut med trøstende naftadråper på en vattdott til å legge på tanna. Og hadde vi mageknip, var medisinen en solid dram som far skjenket fra konjakkflaska i skapet.

Hagejord fikk vi fra fastlandet

– Det gjaldt å være fremsynt og proviantere for vinteren. I den store kjelleren, sprengt inn i fjellet, hang spekeskinker i taket, på hyllene sto all slags hermetikk og melk på boks og på gulvet tønner med salt kjøtt og fisk. Det ble fortalt at det før i tida hadde vært ei ku på øya, men det hadde jeg vanskelig for å tro, hvor skulle den ha funnet beite? Men høner hadde vi og av og til noen ender, og katt og brunhvite, snille Freia med lange ører, som ble så fryktelig syk i båt. Dessuten hadde vi hage: en liten flekk med sirlig gjerde rundt, delt i tre parseller, en for hver av familiene. Der plantet og pleide mor gulrøtter, salat og reddiker. På vinteren blåste mesteparten av jorda bort, men på våren fikk vi ny forsyning i sekker med postbåten.

Mannfolka knallet og skjøt, og ofte kunne det stå både selkjøtt og nystekte alker på kjøkkenbordet. Videre var fyret og fyrlykta karfolkenes gebet. Vi unger klatret ofte opp trappa for å beundre vidunderet. Kuppelen som gikk rundt og rundt og sendte Torbjørnskjærs signal – hvitt blink, så rødt, så hvitt igjen utover bølgetoppene så sjøfarende folk kunne finne leden trygt mot havn. Karene gikk vakter døgnet rundt, for det var alltid noe som måtte holdes øye med. Linsene skulle pusses, et lager skulle smøres, en trapp eller en leider trengte et strøk med malerkosten. Etter vakta satt far og førte journalen: «Torbjørnskjær 9. januar 1908. Intet at bemerke».

Gjennom brått og brann med Sekkeviken ved roret

-Når tåka kom tykk som en vegg fra havet, var det liten hjelp i blinkene fra Torbjørnskjær. Da satte far tåkeluren i gang. Den satt på veggen på maskinhuset – dit inn likte jeg aldri å gå – og lagde et forferdelig leven. Jeg synes jeg kan høre ulene i ørene ennå. Et dypt brøl så huset vårt skalv og rutene klirret – så stille et minutt eller to – så et nytt brøl, slik holdt det på til tåka lettet. Men du venner deg til – på fastlandet savnet jeg av og til tåkeluren på Torbjørnskjær. Det hendte iblant at vi dro innover til Hvaler, til Spjærøy der bestefar og bestemor bodde. Vi dro med postbåten, med dekksbåten til Sekkeviken. Sekkeviken var en godslig, gammel sjøulk som førte oss trygt gjennom brått og brann, til tross for at mor og jeg ofte var forferdelig sjøsyke. Verst var det på hjemturen, når det blåste sønnavind. Da måtte vi baute og baute hele dagen igjennom før vi kunne sette bena på skjæret.

Bestefar hadde i sin tid vært omgangsskolelærer, han var en gammel vismann som bodde sammen med bestemor i et hvitt hus med hage, og aldri hadde jeg sett grønnere trær og busker og rødere roser, men så kom jeg jo rett fra den grå stenknausen ute i havet.

Når far hadde noen få dagers ferie, slo vi oss løs og bodde på hotell i Fredrikstad. Jeg var helt oppslukt av alle mennene og damene på Nygaardsgata: tenk at det fantes så mange mennesker i verden! En kveld spanderte far «levende bilder» på mor og ungene. Da toget kjørte over det hvite kinolerretet, ble jeg livredd, tenk om det kommer ned til oss i salen, og mor måtte legge beskyttende hender over øynene mine.

Du grønne, glitrende tre på Torbjørnskjær fyr

– Julaften på Torbjørnskjær hører til de høytideligste stunder i livet mitt. Juletreet og kassa med julegodter bestilt hos Magnus Pedersen inne i byen kom utover med postbåten. En gang tidligere hadde ikke båten klart å legge til – da hadde de måttet synge «Du grønne, glitrende tre» rundt et pyntet kosteskaft. Men hos oss raget den grønne grana til taket i spisestua, pyntet med lenker og kurver kunstferdig klippet og klebet under parafinlampa. Julaften skulle alle barna være kledd i hvitt, og fru Olaussen slo hendene sammen ute i den mørke gangen: – Jeg trodde jeg hadde møtt en engleskare! Så spilte mor «Et barn er født» på orgelet og far leste juleevangeliet: «For det hendte i de dager…»

Så var det tid for gavene, og far hadde laget en stor, fin dukkeseng til meg, og til sist sovnet jeg i dukkesenga mens fyrlykta snurret rundt og rundt og sendte hvite og røde og hvite blink ut i julenatta.

***

Da jeg nærmet meg 7 fikk far fyrvokterstillingen på Ryvingen fyr utenfor Grimstad. Det var nesten som å flytte til fastlandet. Vi hadde vårt eget potetjorde, og kunne ro over til neste øy med eka. Jeg havnet i en skoleklasse med 25 gutter og jenter, jeg tror ikke jeg sa stort den første tiden. Og ofte gikk tankene tilbake til øya og fyret og de grå knausene på Torbjørnskjær.

Trykt i Demokraten 1990