Losje St. Hans – kulturhus for grasrota

Den rare kassa øverst på Nabbetorp: et lokalt kultursentrum. Her holdt voksen- og barnelosjen sine møter, her ble det sunget og musisert, her gikk dydig losjedans over tilje, her lærte kommende organisasjonstalenter å svinge dirigentklubba.
Her fikk lokale teatertalenter prøve seg på de skrå bredder, her møttes sosialister og kommunister til drabelige debatter.
Angell Simensen vokste opp på losjen.

– I 1918, da var jeg et halvt år, flyttet vi fra Kjølberg og inn i annen etasje i Losje St. Hans. Sverre, far min, hadde sitt arbeid på Narnte teglverk. I lange tider var det stopp på verket. Da kom vaktmester- eller økonomjobben på losjen vel med for det betød at vi alltid hadde fritt hus, lys og brenne.

En hendelse fra barndommen husker jeg som det var i går. Det var streik på verket. Far lå syk i giktfeber, ikke til å undres over slik han slet, sto dagen lang og skuffa den tunge lera opp i vaggene. En morgen kom hele verksdireksjonen opp trappa og inn døra til far. Far var formann i fagforeninga, nå gjaldt det å få karene i arbeid igjen. De pressa: – Går du tilbake Sverre, så følger de andre etter. Jeg kunne høre de høyrøstede stemmene gjennom døra; at de kunne få seg til å gå fram på det viset!

Far, mor og tre søsken bodde på to rom og kjøkken. Vi hadde alltid mat på bordet, for utmed losjeveggen hadde far et potetsett, i hønsehuset kakla tuppene og sjøl har jeg drevet med kaniner fra jeg var en guttunge.

Lokalet sto aldri tomt

– Helt fra jeg var liten fulgte jeg med i travelheten nede i første – jeg gikk stort sett ut og inn som jeg ville i den store salen og forværelset. Det var støtt noe å se og noe å høre. Det starta på mandagen med religiøse møter: metodistene, pinsemenigheten og Frelsesarméen sang salmer og holdt oppbyggelse i forværelset. Tirsdag låste far opp for den sosialdemokratiske kvinneforeninga, onsdag øvde Nabbetorp Blandede Kor i storsalen, torsdag stilte sangkoret Nor, på fredager kunne det være litt sånn forskjellig: barnekor eller film eller sjakk eller basar, og så kom lørdagen som var hellig: reservert for losjemøtene.

Først leda Gunda Tangen barnelosjen Hjemmets støtte, og deretter overtok voksenlosjen storsalen.

Til og med søndagene måtte tas til hjelp for klokka ti eller halv elleve på formiddagen samlet Østsidens Sosialdemokratiske Forening kadrene til drabelige politiske debatter i den lille salen.

Det var sannelig nok å henge fingrene i for økonomen med familie. Mor mi, Kaspara, vaska gulvet med salmiakkvann, klut og langkost hver eneste kveld, og selv hadde jeg jobben med støvfilla – på benker, på bord og hyllene over brystninga på veggen, for på den tida trakk karene i svart eller blå dress når de skulle på møte.

Ute i forværelset sto spyttebakkene i hjørnene. Skikken å tygge skrå eller snus i leppa skrev seg fra bruket der tobakksrøkning var strengt forbudt. Spyttebakkene fikk jeg beskjed om å holde meg unna – dem var det fars jobb å tømme. Ennå var tæringen – tuberkulosen – en farlig trussel, og ute på kjøkkenet hadde vi en anordning, en kjele nede i en annen kjele til å koke oppvasken i – først da kunne du være trygg for de lumske bakteriene.

I vinterhalvåret skulle det fyres – ofte i begge de to digre, runde vedovnene. Sjøl hadde jeg stadig jobben med å dra storsaga i skjulet. Det gikk som en lek for bestefar som hadde vært filer på verket, holdt redskapen i prikkfri stand. Losjen hadde lyset på vippe, og de 1.000 wattene strakk ikke alltid til. Hadde foredragsholderen lysbildeapparat, smalt sikringen alt i ett, til et lyst hode fiksa vippa med tegnestifter og en kork. Da foredraget var over, formante en av losjemedlemmene som satt i E-verksstyret: – Så får dere ikke glømme å ta ut korken, guttær.

– Kan du ikke spelle for vårs, Angell?

– Før møtene i losjen hendte det ofte at jeg satt og klunka på pianoet, lette meg fram på tangentene for å finne melodien. Losjefolka kom inn døra: – Bare fortsett å spelle, du Angell. Etter hvert kunne det komme bud opp i annen: – Kan ikke han Angell komme ned og spelle for vårs? Så satt jeg da der, på pianokrakken og akkompagnerte Rett som ørnen stiger, eller Alles vel, det er vårt mål. Jeg endte som den rene huspianist. Ellers var det nok å se og høre og undre seg over under losjemøtene. Det gikk ytterst høytidelig for seg – med katetere i forskjellig høyde der førøverstetemplar, øverstetemplar, visetemplar og kapellan tronet i fulle regalier. Så var det seremonier og hemmelighetsfulle ritualer – ikke minst når en ny broder skulle opptas: – Jeg lover aldri å drikke alkohol, – og så var det sang og så var det musikk til møtet var slutt ved 10-tida og noen ble ennå stående og prate under den store eika foran losjelokalet.

Jeg ble kjent med hele flokken av gamle, trofaste losjefolk: Einar og Astrid Hem, Erling og Agnes Bøckmann, Håkon og Antomine Karlsen, Ludvig og Gunborg Johannesen, Fritz Tolfsen, Bjarne og Ingrid Johansen, og mange flere med dem.

Jeg husker stifteren av losjen og første formannen, Edvard Eriksen, en snill og hyggelig gubbe med hvitt skjegg. Hjemme hos han sto rulla på Nabbetorp – der var jeg ofte med mor og sveiva det svære bestet – og fra tid til annen inviterte Edvard hele familien til snekketur til Søster.

Da han døde lå han på lit de parade i storsalen med fire kandelabre rundt kista. Første dagen var lokket åpent, og losjebrødrene på rekke og rad tok avskjed med hedersgubben. Kista ble stående i salen til begravelsen og noen ville sette guttungen på prøve: – Kan du gå ned i salen og slokke lyset, Angell? Og jeg gikk ned og vred om bryteren – det var ingenting å være redd for: det var jo bare snille Edvard som lå der.

Det lange begravelsesfølget med losjemusikken i spissen vandret langsomt nedover Nabbetorpveien til Østsiden kirkegård. Far blåste på waldhornet, Fritz Tolfsen på piccolofløyta, Arnt Tolfsen på klarinett og Einar Hem slo takten til sørgemarsjen på stortromma. Fra alle losjer i distriktet hadde de møtt fram, knapt halvparten fikk plass i kapellet og da kisten ble senka, dannet losjemedlemmene broderring rundt grava.

Etter jordfestelsen ble alle innbudte kjørt med karjol tilbake til losjelokalet, og flagget utenfor huset til foreldrene til Arne Oliver Hansen blafret slik i vinden at en av hestene løp ut og ble først fanget inn langt oppe på Selbak.

Dagsordendebatt, avholdsløfte, losjedans

– Losjen var med andre ord samlingspunktet på Nabbetorp – en sosial institusjon, en skole, et kultursenter.

Arbeidsfolk kunne ha alkoholproblemer: – Nå, Nils, kunne det hete, – du burde la flaska stå og melde deg inn hos oss og ta løftet, så skal vi hjelpe deg til å komme på bena igjen.

Videre var losjen en skole i organisasjonskunnskap. Du lærte å reise deg og ta ordet i forsamlingen, du lærte å svinge klubba og lede et møte, du lærte å sette opp en dagsorden. Det er ikke få partifolk og fagforeningsfolk i Fredrikstad som trådde barneskoa i losjen.

Sist, men ikke minst: losjen var et lokalt kultursenter. Her møttes ungdom til lek og moro. Mange husker vel losjedansen – jentene med armene opp og hendene strekt bakover, og gutten bak jenta tar tak i hendene hennes og så kan paret svinge seg av gårde i vals eller polka.

Da vi startet Arbeiderungdomslaget i 1936, begynte vi å trå dansen med de farlige forsidene vendt mot hverandre, og Einar Hem rista vel på hodet, men lot det passere.

Losjemusikken har jeg alt nevnt. Hver påskemorgen tok de seg en tur rundt i gatene på Nabbetorp, stilte seg opp på bestemte steder – jeg husker spesielt utenfor Effata, og stemte i med Påskemorgen slukker sorgen, så rutene klirret i Ebbesensgate.

Etterfølgeren ble en oktett til innebruk der Håkon Karlsen spilte trekkbasun, Fritz Tolfsen blåste fløyte, Ludvig Johannessen gned fiolin og Ragnvald Henriksen slo lilletromma.

Korsang en del av miljøet

– Du skal tidlig krøkes, heter det og barnekoret «Vårklang» talte 60 klokkeklare røster under dirigenten Andreas Olsen fra Guldbergsiden. Ut av losjemiljøet sprang også Nabbetorp Blandede Kor – også kalt «vørterølkoret». Johannes Almgren heva taktstokken over 2 damestemmer og 2 herrestemmer. Opprinnelig var det et rent losjekor, men veien over elva var kort, så med tida kom det tilsig både fra Guldbergsiden og Lahellemoen og repertoaret kunne etter hvert bli noe blanda når koret opptrådte utenfor losjens fire vegger: «Skal det bli noen fest og moro i kveld, så må vi nok ta oss en liten en tel» lød refrenget og tilhørerne svarte med «Skål, skål».

Koret var ofte utpå og holdt konserter – jeg husker spesielt julekonsertene i Østsiden kirke «til indtekt for de trengende», og dr. Thorvaldsen la mest i bøtta – han visste nok hvor hardt skoen kunne trykke hos mange.

Iblant stilte koret opp til operaer og operetter i Arbeiderforeninga. Operettekulissene ble ofte malt på gulvet på losje St. Hans, der Waldemar Dahl lå på kne og tryllet fram middelalderborger og mauriske palasser som så ble fraktet med hest og vogn over til Vestsiden.

Best husker jeg Sigurd Jorsalafar av Bjørnstjerne Bjørnson. «Hvem banker så silde på klosterets port», lyder barytonstemmen innenfor pappkulissen og Agnes Bakkens sopran klinger gjennom salen: «Fattig mø i fremmed land…»

Nabbetorp blandede kor hadde en knivskarp konkurranse i mannskoret Nor – dirigert av Severin Svendsen, senere overtok Karsten Andersen taktstokken.

Koret hadde en rekke topp sangere: Einar Eliassen, Filip Eliassen, Sigurd Pettersen – det var rene elitekoret. Når enkelte snakket nedsettende om sosietetskor, var det helst av ren og skjær misunnelse.

– Hallo, Nabbetorp kaller

– Nor gikk til og med på lufta over selve riksprogrammet. Helland og teknikerne styrte og strevde og skrudde og strekte ledninger fra losjeveggen og bort til telefonstolpen ved hønseriet, og midt i salen sto mikrofonen eller sukkerbiten som vi sa den gang, og alt gikk direkte på lufta for lydbåndet var ikke oppfunnet, og Helland ga signalet og Svendsen heva pinnen og koret knekte til med «Sølvet det er seg så edelt et malm» og folk på Nabbetorp og ellers rundt i byen søkte og pirket for å finne det riktige stedet på krystallbiten så de riktig kunne nyte toneveldet fra losjesalen i hodetelefonene. Så gikk Helland bort til sukkerbiten og annonserte: – Som neste nummer vil mannskoret Nord fremføre «Brede seil over Nordsjø gå».

Trykt i Demokraten 1990