Med Lenin i lasten

I 1930 dro Leif Bøckmann til Sovjet som kølalemper på D/S Karlander.
Mye var det å se, både på godt og vondt, mye var det å høre om kommunismens velsignelser og kapitalismens forbannelser. Da Karlander dampa hjemover, lå pakker med revolusjonær litteratur i kølaboksen.
Leif Bøckmann beholdt sin sosialdemokratiske innstilling.

– Jeg er elvagutt fra Nabbetorp. Noen av de første lydene jeg kan huske, er tøff-tøffet fra drabåtene oppover og nedover elva. Jeg kunne stå på en krakk ved vinduet og beundre Klypa og Ruggen og hva de nå het alle sammen. I klassen min på Nabbetorp skole dro 6 av 13 gutter til sjøs. Sjøl gikk jeg aftenskolen og prøvde å komme inn ved Værste, men det gikk ikke, så det ble sjøen for meg og. Mor satte seg mot i det lengste, men en januarlørdag i 1930 ga hun seg. I hui og hast var det å skaffe seg klær, ordne med papirer fra doktor og lensmann, slik at jeg neste dag kunne mønstre på D/S Karlander av Fredrikstad med sjøsekken min. Første turen gikk fra Oslo til Gravesend med tremasse. Vi kasta anker utenfor Pilot Pier. Senere fortøyde vi ved kaia og neste morgen lå Karlander på tørt land, slik var forskjellen på flo og fjære der borte.

Først seilte jeg som messegutt, senere som kølalemper.

Det var et slit på slutten av turene når vi måtte lempe fram køla fra bakerst i boksen. Køl og køl kunne være mange ting – polske nøttekøl var fin-fine greier, den engelske køla var ofte rene sorgen.

Ei husklynge var hele Murmansk

– Første turen til Sovjet gikk nordover, til Murmansk. Los tok vi om bord i Kopervik, han var med oss fram og tilbake. Murmansk var det ødsligste sted i verden: en fjordpoll, 4 brygger av tre, en husklynge – og det bare landskapet som heva seg mot åsene bak. Gater var det ikke snakk om, det var nærmest lerete tråkk mellom de 6-7 digre tømmerhusene der russerne bodde. Vi lå og lasta pæler, lange stokker på 10-15 meter som skulle gå til Gent i Holland. Kraner fantes ikke, vi tok dem i heisen på Karlander, fikk dem om bord og stabla dem i rommet og på for- og akter­dekket.

Stort å ta seg til på fritida var det ikke. Vi fikk gå helt uhindra omkring og stakk av og til innom en slags klubb som var innreda i en av de digre tømmerhusene. Der satt russerne i fin­pussen og røkte og spilte sjakk og dam og andre brikkespill. Jeg festa meg ved at de spilte etter andre regler enn de vi brukte hjemme.

Ellers gikk vi på besøk til de andre båtene som lå ved brygga: en båt fra Bergenske som lossa sild, og en amerikaner, fra McCormack Line, som hadde levert en last med maskiner og maskindeler. En dag ankra nok en norsk båt opp, D/S Nina, med Fredrikstadfolk om bord. Wernersengutta kunne fortelle ferskt fotballnytt fra byen ved Glommen.

På senere turer kom jeg med Karlander til flere plasser i Nord Russland. Arkhangelsk var jo rene storbyen sammenligna med Murmansk. Så gikk vi til Kovda langt inne i Hvitehavet for å laste props. Et knøttlite sted der vi lå en hel måned og fikk tida til å gå med å male, banke rust, fiske og løpe på tømmerstokkene som lå og duppa i sjøen. En og annen fikk seg et uønska bad i det kalde vannet.

Mer å se og mer å oppleve var det i Leningrad – revolusjonens vugge og fyrtårn som de sa som hadde rette trua. Vi kom i ballast fra Ant­werpen, gikk gjennom Kiel-kanalen og inn i den grunne Østersjøen med svær sjø. Videre inn Finskebukta, forbi Kronstadt på babord og så ankra vi opp langt ute på havna, blant bord og plankstabler, med det gullforgylte spiret på Admiralitetet i det fjerne. Her var det kontroll og kustus. Alle mann måtte stille på dekk, pass og papirer ble granska, og passene beholdt russerne så lenge vi lå i byen. Vi lasta kubb til Borregaard, overoppsynet hadde Svendsen, han var i fabrikkens tjeneste og oppholdt seg deler av året i byen. Han må ha hatt jobben i mange år. Han husket godt onkelen min som hadde vært stuert på Sarpen og døde i 1915. Han hadde lært seg en del russisk og lærte oss uttrykk som «ne raboty», ikke arbeide og god dag – «strasvyitje».

Mahorka, kålsuppe og svart brød

– Lastearbeiderne i propsen var mannfolk. Ved et senere besøk, da vi lå lenger inne og lossa salpeter, var sjauegjengen kvinner. Til og med formannen var kvinne. Vi sperra vel øynene opp for slik likestilling. Jentene bar og slet og sydde igjen høla i sekkene og samla seg iblant i stokkhølet til maskinen for å varme seg. De rulla sigaretter av avispapir og dampa og røkte så det lukta mahorka fra for til akter.

Det var stor trafikk på Nevaen, lektere og prammer på vei til og fra Leningrad. Det hendte at hele familien til lekteskipperen samla seg på dekket for å spise. Vi fulgte med og titta: maten var ikke rare greiene – svart brød og kålsuppe – men folka så likevel ganske velnærte ut. Lossegjengen ble ofte ferga til og fra kaia – da sang de gjerne, jeg kan ennå høre de melankolske russiske sangene.

Elva frista til en dukkert. Mange av oss hadde trening fra gutte­dagene i å svømme fra Nabbetorp til Guldbergsida, så vi la i vei over Nevafloden. Men på andre bredden sto en soldat eller militær i ankelsid kappe og ropte: – Stoi! – Stans! – og vifta med hendene så det ble med den ene turen.

– Leif, du er en riktig småborger

– Snart entra en kar fra den internasjonale sjømannsklubben Karlander. De internasjonale sjømannsklubbene som fantes i alle store havnebyer, var organisert av Komintern. De var klubber og rekreasjonssteder for sjøfolk i havn og fungerte samtidig som sentre for spredning av revolusjonær propaganda.

Karen het Dahl, en slank, middels høy trønder med bart. Han fortalte at han var politisk flyktning fra Norge. Offisielt kunne han ikke sette bena på norsk jord uten å bli arrestert, men hadde vært hjemme på besøk illegalt. Han kom daglig på besøk, tungt lasta med revolusjonært propagandamateriell når han klatra opp leideren. Han delte ut i øst og vest – et revolusjonært fagforeningsblad trykket på norsk, eller brosjyrer, pamfletter og flyveblad som priste kommunismen og hudflettet kapitalismen. Han prata og agiterte, og gikk løs på reformister i Unionen generelt og på forbundsformann Birkeland spesielt. Det var ikke fritt for at det virka på enkelte blant mannskapet. Særlig en kar fra Kråkerøy ble svært så glødende. Sjøl hadde jeg et sosialdemokra­tisk grunnsyn fra ungdomslaget på Nabbetorp og han køla løs: – Du Leif, er en riktig småborger som bare drømmer om et lite hus med hage rundt og det norske flagget i toppen av flaggstanga! Da vi kasta loss hadde vi en illegal last gjemt unna i kølaboksen. Revolusjonær litteratur – Lenin og Stalin og hva vet jeg, – pakka inn i gråpapir og stukket vekk blant køla. Og lemperne fikk pent følge instruksen: – Så får dere passe på å ikke grave akkurat der, da gutter. Da vi kom til Sarp, ble pakkene henta, men hvordan og av hvem fikk jeg ikke greie på.

Nå er det folket som har tatt makta!

– Dahl inviterte på rundtur i Leningrad. Vi fikk passerseddel, propusk, som vi viste den væpna vakta ved porten til kaiområdet. Noen kvia seg litt, for hadde ikke stadsfysikus i Sarpsborg sagt at hvis vi fraterniserte med Sovjetmakta slapp vi ikke inn i Norge mer! Slik skrekk sto det av Sovjet, men det viste seg at det var tomme trusler.

Turen inn til byen gikk med sporvogn, en overfylt trikk der folk hang utapå vogna. Det var søndag, lite folk i gatene, biler var så å si ikke å se, her og der skrangla ei hestekjerre over brolegninga. Mannskapet på Karlander trava nedover Nevskij Prospekt, hovedgata som var 1/2 mil lang. Det var andre dimensjoner enn i Nygaardsgata i Fredrikstad. Vi hadde to russiske jenter som guider og tolker: – Her på Marsmarken ligger de som falt under revolusjonen, begravd under monumentet. Der, på andre siden kanalen var før et adelspalass, nå er det hvilehjem for slitne arbeidere.

Mest inntrykk gjorde Vinterpalasset der tsaren hadde hatt 3.000 rom å breie seg i. Brolegninga ned mot Nevaen var av treklosser satt på enden, du hørte knapt en lyd når hester og vogner kjørte forbi.

Inne i palasset var revolusjonsmuseet. I monter av glass lå knutten – en trehalet pisk med blyknuter i enden som godseierne kunne bruke mot ulydige bønder. – Men nå er det annerledes, nå har folket makta her i landet, slo tolken fast.

Kirkene var åpne – vi så gamle koner som kysset ikonene, skjøv barna fram for å gjøre det samme. Vi syntes det så uhygienisk, ja, grisete ut.

En kveld inviterte Dahl oss på kulturforestilling. Hva stedet het, husker jeg ikke, men det var en overveldende sal, med gull og krystall, med losjerader og parkett og publikum i sin fineste puss – men snittet i klærne liksom mangla.

Først film: Panserkrysseren Potemkin, om opprøret i Svartehavs­flåten i 1905. Så spilte orkesteret og så trippa de vakreste ballettdanserinner inn på scenen og dansa med de nydeligste bevegelser så gutta fra Karlander gjorde store øyne. Og musikken hadde vi i ørene da vi krøp til køys i ruffen om kvelden.

– Hvordan var det i Sovjet, spurte gutter og jenter i ungdomslaget Skansen da jeg hadde kommet hjem. Jeg hadde jo lest i historien og skjønt at revolusjonen måtte komme. Men jeg var og ble sosialdemokrat. Det jeg hadde sett, overbeviste meg ikke. Samfunnet der borte virka kaldt, upersonlig, det var slik avstand mellom folk. På Nabbetorp kjente alle hverandre, der hjalp vi hverandre i et knipetak, der deltok alle i sorg og i glede.

Trykt i Demokraten 1990