Myk lærerinne på loftet

Grethe Sørensen, myndig og myk instruktør såvel i gymtimene på Den gule, Greåker og Frydenberg, som på sine private turnpartier.
Håndarbeid hørte også til skolefagkretsen. Mange har sydd skjortebluser og strikket Selbuvotter under fru Sørensens fagmessige veiledning.

– Det startet på Vestre Fredrikstad Pikeskole. Et stort rom der piker og gutter strikker i vei med svette fingre og tungen i munnviken.

Vi, pikene, strevde med strømper av ull, grå, solide saker som rakk langt opp på låret og holdt Fredrikstad-kulden ute. Spennende var det ikke og fremgangen var til tider minimal, men mors hender hjalp til med noen centimeter rette og vrange før neste håndarbeids-, unnskyld, håndgjerningstime.

Guttene strikket ullskjerf og halte og dro i endene for at håndarbeidet skulle få den skolereglementbestemte lengden.

Gymnastikken hadde gutter og piker for seg – såvel på Pikeskolen som senere på St. Croix. Vi stilte i lyseblått, i lerretskitler og ditto bukser som nådde godt ned mot kneet. Det gikk mye i armer oppad og utad strekk og tøy og bøy og sammen etter frøken Holms myndige kommando. Men så slapp vi oss løs i allehånde leker: Slå på ring, bro bro brille, og erteposestafett. Vi løp, bøyde oss og hentet posen, så opp og fôr videre for å gi kameraten et slag på skulderen. Jeg brukte selv ofte øvelsen da jeg ble gymnastikklærerinne og kanskje løper barn med erteposen ennå?

Vi holdt til i skolegården – med guttene på den ene siden og jentene på den andre og anledning til øyenkontakt. Fra St. Croix marsjerte vi ofte over til den store lekeplassen som grosserer Jacobsen i sin tid hadde skjenket skolen, og der de senere var så uforstandige å bygge brannstasjonen.

På vinterstid gymnastiserte vi innendørs – både Pikeskolen og St. Croix hadde etter måten store og prektige gymnastikksaler. I enden av salen sto den store, sorte koksovnen. Rundt ovnen var temperaturen tropisk, noen meter unna sank gradestokken mot null. Dessuten var det gulvkaldt – du gruet deg alltid til å ligge pladask når frøken og øvelsen krevde det.

Salen på St. Croix hadde et galleri. Iblant så tuslet og tasset det der oppe – uvedkommende hadde tatt seg opp trappen for å nyte synet av de små yndighetene i blå lerretsinnpakning. Noen dusj fantes ikke, etter timen var det anledning til en katte­vask i springen med kaldt vann ute i garderoben.

Tangloppa krevde taushet

– I håndarbeidstimene fra tredje klasse av slapp vi den evinnelige strømpestrikkingen. Vi laget tøyposer av rutete blåtøy med initialene våre i sirlige korssting. Vi sydde hvite forklær og hvite skaut til bruk i skolekjøkkentimene – jeg har skautet mitt i kommodeskuffen ennå. Til sist sydde vi oss serker. Det var selve mesterprøven der vi risset nedover med synål til sirlige legg og broderte kunstferdig hullsøm i brystet. Ble det tid til overs, spedde vi på med grytekluter og prøvelapper i lange baner og digre hauger. Lærerinnen, populært kalt Tangloppa, krevde at vi måtte være drypp stille i timen. Jeg var løsmunnet og fikk T i faget, men hjalp en mer taus og litt klosset venninne som høstet blank M. Utakk er verdens lønn var lærdommen jeg høstet av den episoden.

Etter folkeskolen fulgte Den gule anstalt. I gymnaset ble lærerne plutselig dis med oss: – De frk. Sørensen, kan De være så vennlig og forklare … Vi sa selvsagt aldri noe annet enn De til lærerne. Da jeg selv var blitt lærerinne, kvapp jeg til da en elev for første gang sa du til meg. Men så var hun fra landet, fra Rekustad og der sa jo alle sammen du til hverandre.

Se å få på litt jod!

– Opp trappen til gymnastikksalen på loftet trenger vi ikke gå – der har jo Arvid Hansen vært en ypperlig cicerone. Men jeg synes vi bør ta en tur bort til Tollbodplassen, når guttene hadde fått opp fotballmålene sine i den øverste ende og pikene spilte kurvball så grusen knaste under turnskoene på den delen som ligger nærmest Tollboden.

Lærerinnen vår het Ranveig Bryne. Hun kunne øvelsene perfekt, hun hadde respekt til tusen, hun kunne være litt grov i munnen, men det syntes vi bare var kjekt, og hadde du fått deg et skrubbsår, het det: – Se å få på litt jod! En gang hadde jeg gått skikkelig overende, koksgrusen satt i skrubbsåret og da jeg hinket over på skolen for å be om behandling av den ellers tøffe frøken Sulema Aamodt, bleknet lærerinnen: – Den joden må du nok pensle på selv!

Håndarbeidsrommet lå i første etasje, i den mørkeste, tristeste og mest nordvendte kroken på skolen. Det hendte ikke sjelden at rektor tok en tur bortom Tollbodplassen, i håndarbeidsrommet satte hverken han eller noen andre lærere sine ben. Bortsett fra frøken Lønnich og frøken Bertels som hadde den ikke helt takknemlige oppgave å undervise under temmelig nødtørftige forhold. Vi satt to og to ved pultene og hadde lov å prate sammen innen rimelighetens grense. Vi hadde et klippebord som alltid sto ustøtt og en del hånddrevne symaskiner som surret og gikk, foruten strikkepinner, meterbånd, sakser og nåler. Skoleforklær hadde vi allerede laget på folkeskolen – nå tok vi det i reprise, litt dristigere i fargevalget og med pyntebånd rundt erm og hals for å gjøre inntrykk på guttene i klassen.

Myk pike i stram givakt

– Etter artium sto spørsmålet åpent: Hva skal du bli? Mest lyst hadde jeg på kunstnerbanen – der sa pappa blankt nei. Lærerskolen hørtes for kjedelig ut. Statens gymnastikkskole var straks mer spennende – dessuten hadde jeg debutert som 18-åring i Arbeiderforeningen i badedrakt som «Den myke piken» mens Madsens orkester spilte Mustalainen, og gubbene ved ølglassene gjorde store øyne.

To år tok gymnastikkskolen. Benhard disiplin hersket, du måtte alltid stå i givakt når du tiltalte hovedlæreren og holde deg på venstre side hvis dere gikk sammen i byen. Det var stor forskjell på elevene: pappapiker med to pelser og jenter fra landet som knapt hadde sett en pels og levde på 120 kroner i måneden. Noen fag var guttefag og andre pikefag: herrene fektet og skjøt mens damene danset folkedans med frk. Midtun i Turnhallen.

Første prøvetime med elever sitte spikret: Rodeløkka folkeskole som ennå lå i et ruskete strøk, elever som kanskje ikke var helt propre på hals og i ørene, men herlige, levende unger slik at det hele fant nåde for gymnastikkinspektør Elisa Platous kritiske blikk.

Bra papir på utdannelsen fikk du, men noe fast var ikke å få her i Fredrikstad, der det alt fantes et par damer som var etablert i faget. I stedet ble det vikariater og atter vikariater: – Våger De, så våger jeg, sa Klem som var rektor ved Den gule anstalt etter at Nerdrum måtte flykte til Sverige.

Det krydde av elever i bygningen i Ferjestedsveien etter at tyskerne hadde lagt beslag på Seiersten og St. Croix-skolene. Det var å stille opp der det trengtes: i norsk, i geografi, i regning og selvsagt i gymnastikk. Det var kan hende det letteste faget å være ung lærer i.

På loftet i valsetakt

– Du kom raskt på bølgelengde med elevene. Jeg hadde selv tatt timer i danseakrobatikk hos Agni Klein her i byen og prøvde å ta lærdommen med meg inn i timene. I stedet for å bruke skjemaer og faste opplegg forsøkte jeg å bruke fantasien, jeg deltok alltid selv i øvelsene og planla neste øvelse mens jeg utførte den fore­gående. Av og til kunne det nok bli for løssluppent – når jentene slo knute på tauene og husket frem og tilbake istedenfor å klatre til topps.

Ved siden av skolen drev jeg mine private turnpartier. Det startet med to – min svigerinne og en apotekerfrue. Etter at tyskerne hadde nedlagt forbud mot Turnforeningen bare strømmet det på: turnjentene kom, rojentene likeså, håndballjentene troppet opp, alle trippet de på fiskeskinnsko med tresåler opp den kronglete trappen til loftsrommet på skolen.

Jeg slepte med meg trekkoppgrammofon og platebunke og snart strømmet Straussvalser og foxtroter gjennom det lave, lange rommet. Noen var klumpedumper, andre fant raskt takt og tone og noen ble de rene mestere. Jeg er litt stolt over at såvel Alfhild Blom som Else Skau-Johansen var blant de som fant veien til timene mine på loftet på Den gule i begynnelsen av 40-tallet. Krigen kunne skape avbrudd i undervisningen. Undertiden ulte sirenene på taket – særlig utover i 1944 ble det flere og flere flyalarmer – da var det bare å rydde salen, sende elevene hjem og selv traske av gårde gjennom blendingsmørke gater med grammofon og plater og håpe det beste.

Først i 1954 ble det en stilling ledig så jeg kunne få fast ansettelse. – Men da må De nok belage Dem på å ta håndgjerningen, fru Sørensen, sa rektor Nerdrum.

Shorts, skjortebluse og babytøy

– Rommet hadde jo ikke forandret seg stort siden jeg var elev – riktignok hadde det kommet til et par elektriske rettsømsmaskiner, men det var like mørkt inne i kroken og saksene var fremdeles like sløve og skjærebordet like ustøtt.

Særlig kronglete var det på midten av 50-tallet, da skulle alle pikene ha sorte shorts, og det kunne være vanskelig å skjelne nål, tråd og tøy fra hverandre.

Vi hadde et fast program for hvert årstrinn. I første klasse sydde elevene shorts, solide og tekkelige plagg med strikk i bena. Til pensum hørte videre fingervanter i forskjellige kulører – det gikk med atskillige meter Ara perlekreppgarn i den produksjonen. I annen klasse sydde de unge damer seg skjortebluse med brystlomme og v-formet hals.

Noen strevde fælt: – Frøken, kan’ke du komme hit litt ‘a? Andre fikk det riktig pent til. Jeg minnes en, hun skar til uten mønster og forbilder, tråklet og sydde de flotteste kreasjoner, hun burde nok ha blitt designer.

Ellers hadde alle elevene arbeidsbøker der de skrev opp allehånde råd og vink.

Ble det tid til overs strikket vi ullsokker av Heilogarn kjøpt inn i store partier hos Engeseth og Larsen.

I tredje og siste klasse strikket vi Selbuvotter i alle slags farger og kombinasjoner – en pedagogisk utfordring er det visst det heter – for både lærer og elev. Pikene var blitt 16 år og hadde tanke for fremtiden og produserte babytøy i lyserødt og lyseblått.

Kronen på verket i tredje var grønnrusskjolen. Flittige hender la mønster på bomullsstoffet, klippet og tråklet, prøvet og sydde og strøk. 17. mai sprang jentene ut i finstasen med så mange stive underskjørt under at to stykker knapt fikk plass på benkene i Skoleparken…

Trykt i Demokraten 1990