Også vi når det blir krevet

Etter 9. april 1940 flytta ungdomslaget på Losje St. Hans virksomheten en trapp opp og en trapp ned. Rundt bordet i styrerommet møttes den illegale gruppa til studier i dialektikk, på madrasser på gulvet sov flyktninger på vei til Sverige og friheten. I kjelleren sto radioen av merket Tungsram innstilt på Moskva og London.
Angell Simensen var begge steder.

– Jeg møtte opp i Gamlebyen om morgenen 9. april. Det var stor forvirring, noen sang Ja vi elsker og Gud signe vårt dyre fedreland og jeg fikk ordre om å kjøre regimentsarkivet opp til Katrineborg. Noen uniform fikk jeg ikke og noen krig var jeg ikke med i, men etter et par dager kom det telefon til baker Bøckmann: – Kjør bilen over grensen så tyskerne ikke får tak i den.

Jeg rakk å gjemme unna protokollene til ungdomslaget bak noen planker i skjulet på losjen før bilen og jeg dro over til Sverige. Bilen ble stanset i et skauholt og jeg havna på et teglverk. Svenskene var greie nok, men arbeidstakta var annerledes enn på Narnte: – Arbeta, ni jäklar, i graven får ni vila!

Etter tre måneder hadde jeg fått nok og dro hjem. Det var rart å se de grønne trampe omkring i Fredrikstad – det du før hadde lest om i bøker på studiesirkelen, var blitt virkelighet. Folk hang med hue og på Nabbetorp var det lite liv i laget. En begynte jo å fundere på hva en kunne gjøre for å få tyskerne ut av landet igjen. Allerede tidlig på høsten 1940 hadde Arne Pettersen fra det kommunistiske ungdomsforbundet vært her nede og ordna et møte i Kiæråsen. Deretter kom Rolf Gerhardsen fra AUF. Der var ikke jeg, men litt senere kom Arne Gauslaa, formann i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Arne Molteberg, Karsten Johansen og jeg traff han hjemme hos Molteberg.

Gauslaa ønsket å treffe folk fra ungdomslagene. Det hadde vært gnisninger mellom kommunistene og oss under Finlandskrigen. Nå måtte vi legge bort slikt, nå var oppgaven å knuse nazismen og få tyskerne ut av Norge: – Nå er det ikke våre egne kapitalister som er hovedmotstanderen, sa Gauslaa, – nå må vi vende våpnene mot tyskere og nazister. Jeg husker tydelig ordene til Gauslaa. Han var klar i tanken, tydelig i ordene, han ga på en måte startsignalet for motstanden i distriktet. Senere, i 1943, falt Gauslaa i kamp mot tyskerne.

Ei lita gruppe eller celle, mest ungdomslagsfolk, begynte å treffes regelmessig på losje St. Hans. Vi kom spredt og gikk spredt, selv om vi var blant venner, var det best å ikke vekke oppsikt. Vi holdt heller ikke møter lenger i forværelset eller salen, men bak nedrulla blendingsgardiner i det små styrerommet i annen etasje.

Av de som satt rundt bordet husker jeg Karsten Johansen, Morten Nilsen, Harald Hansen, Sigurd Gustavsen, Arne Molteberg, Birger Syversen og Sigurd Hansen. Vi studerte dialektikken og den historiske materialisme og som studiemateriell brukte vi blant annet Trond Hegnas artikkel i Arbeidernes leksikon. Karsten Johansen var studieleder, en klartenkt, rolig type som hadde hatt lektor Jens Jenssen som lærer. I partiet og ikke på skolen, for det var de færreste på Nabbetorp som hadde råd til å sende ungene over elva på Middelskolen.

Karsten Johansen sa: – Det er ikke nok å tro at vi har rett og at vi vil seire og nazismen vil tape. Vi må vite hvorfor, og derfor er vi samla her.

Sovjet er et digert land

– Den sommeren gikk Tyskland løs på Sovjetunionen. Det ene nederlaget fulgte på det andre – snart sto herrefolket utafor Moskva. Vi kom helt fortvila til møtene. Karsten Johansen holdt hodet kaldt: – Dette er bare begynnelsen, gutter. Så fortalte han om intervensjonskrigen fra 1908 til -21, hvordan Sovjet var omringa av 14 arméer og slo dem en etter en. Sovjet er et digert land – tenk bare på hvordan det gikk med Napoleon, sa Karsten Johansen på losje St. Hans. Du så litt lysere på det da du snubla nedover den svarte Enggata, det lyste bare såvidt fra ei blenda løkt ved Klarakaféen. Bombeflyene måtte ikke finne fram og slippe lasta si over Nabbetorpskolen og Bøckmanns bakeri.

Fett og flott hadde det aldri vært på berget, nå ble det trangere enn noensinne. Det ble stadig glisnere i hyllene til Danielsen. Noen tråkka på sykkel til Skjeberg og Ullerøy og kjøpte matvarer i dyre dommer av bøndene. Dessuten hadde så å si hver eneste familie potetparsell på jordene mot Sibirien der far og mor og ungene spadde og hakka og sådde og vanna til langt på kveld. Mange dyrka tobakk, far hadde noe han kalte for Virginia utafor losjeveggen. Griser grynta i skjul eller kjeller og aldri har det vært så mange kaniner på Nabbetorp som i de fem krigsåra.

– Jeg har ei sending til deg, Angell

– Gruppa vår oppretta kontakter utover – til den illegale faglige ledelse i Sarpsborg. Møtene ble holdt på losje St. Hans. Molteberg reiste som kurer til Oslo og holdt kontakt med Halfdan Jönsson i sentralledelsen. Parolen kom: mot lønnsnedslag, mot stopp av melkeleveranser til arbeidsplassene, mot tvangsutskrivning til tyske militæranlegg. Parolene sto trykt i den illegale avisa Fri fagbevegelse. Avisa måtte ut til bedriftene. Her var en jobb som måtte gjøres, og den ble gjort.

Avispakka kom til posthuset i Fredrikstad adressert til en forlengst avdød kar på Kråkerøy. Henriksen, et postbud på Labråten var vår mann og passa på å være i lokalet når posten kom og vinka meg til side. – Jeg har ei sending til deg, Angell.

Avispakka plasserte jeg i et melkespann bak på sykkelen av merket Diamant og tråkka i vei og fordelte: Til Sigurd Hansen på FMV, til Jon Nilsen på Glomma Mek., til Harald Hansen og Eilif Graarud på Nabbetorp Mek. På Narnte teglverk tok far min imot avisene, på Sorgenfri teglverk var Lars Larsen mottaker. På Denofa var Thorleif Olsen kontaktperson, på Fredrikstad Preserving Ruth Molteberg, på Kiærs Brug Birger Syversen, på Hauge Brug Gustav Adriansen og Morris Olsen forsynte politikammeret med et antall eksemplarer. E-verket tok Einar Hem seg av. Så sykla jeg grusveien ut i Borge og leverte til Morten Nilsen på Selbak og Karl Kvarud på Torp Brug. Borge kommune tok Sverre Sjø Hansen seg av. Avisa gikk videre med kureren Knut Karlsen til Borregaard der han og Oscar Lauritsen sto for utdelinga.

I begynnelsen var vi urutinerte og uvørne. Jeg husker jeg fikk en faderlig overhaling, som rett og rimelig var, av Molteberg da jeg i skjær uforstand hadde stukket noen aviser i dørsprekken hans da han ikke var hjemme.

Etter hvert begynte det å komme mer enn papir inne fra Oslo – de første flyktningene begynte å komme nedover. Telefonen hos Bøckmann kunne ringe. – Det er beskjed til Angell. Kolliene kommer med toget i kveld.

Vi sto og tråkka på Fredrikstad stasjon med Fritt Folk opp av frakklomma. Det var tegnet. Toget rulla inn, en kar i hatt og frakk og med koffert i hånda kunne komme bort: – Unnskyld, De vet ikke hvor mye klokka er? Var klokka sju og du svarte 12, var saken grei og kontakten oppretta. Folk ble tatt over med ferja ved Nabbetorp og installert på styrerommet på losjen. Madrasser lånte vi nede hos far og mor og en av søstrene mine ordna et mål mat. Etter hvert ble det for gjennomsiktig – vi gikk over til å ta imot på Lisleby stasjon og Morten Nilsen ordna innkvartering på kommunelokalet i Borge.

Torpefabrikken hadde gått over til å fyre med torv som ble henta inne ved grensa ved Aremark. Det passa bra at lastebilen hadde med blindpassasjer innover. Vi ringte til formann Karl Kvarud på Torp: – Sendinga er klar. I grålysninga neste morgen dro vi av gårde – jeg tråkka foran på sykkel – flyktningene traska et godt stykke bak – langs Kirkeveien og opp i et skogholt i nærheten av Borge kirke der vi sto og hutra i morratåka og lytta etter generatorbildur fra veien nedafor.

Nils Karlsen kunne sitte bak rattet, han var uforferda, han hadde vi mye glede av. Etter at Nils og en gruppe flyktninger var blitt tatt i tysk kontroll, kjørte Arve Berntsen, en stø, rolig kar som gjorde en fin jobb.

Vi hadde gode kontakter med politikammeret i Halden og fikk beskjed om kysten var klar. Iblant måtte vi ligge på været og reisefølgene ble innlosjert på hytter rundt omkring. Da kjørte gjerne Reidar Bøckmann. Han var bare unggutten, nettopp fylt 18 år, men vi stolte fullt og fast på Reidar.

En gang ble en hel gjeng, mannfolk og kvinnfolk og unger innlosjert på Kristian Hansens hytte på Kråkerøy. Kristian var bortreist og da familien kom på besøk for å nyte hyttelivets gleder fikk de et lettere sjokk da de fant hytta stappfull av fremmedfolk.

De fleste bare kom og forsvant men noen kjente jeg navnet på: Jon Aae, ordføreren i Trondheim, sjefen for trygdekontoret i Langesund, Tore Stokke fra Oslo kom seg trygt over grensa på vårt apparat.

Vi bar aldri våpen. Da Arne Molteberg hadde møtt NKPs ledelse på Vikersund, satt de med revolvere foran seg på bordet. – Det går aldri bra, sa Molteberg forskrekka.

– Dette er London med nyheter på norsk

– Vi hadde i lange tider frakta flyktninger til grensa og spredd Fri fagbevegelse, Radionytt og andre illegale aviser. Så fikk vi idéen: skal vi ikke lage en lokal avis som nettopp passer for vårt distrikt? Dermed så Sterke Viljer, redaksjon og distribusjon Nabbetorp, dagens lys. Radioen hadde vi allerede sikra oss. En Tungsram var installert godt skjult bak løse bord i kjellerveggen på losje St. Hans, underfundig tilkopla strøm og antenne.

Den andre hadde jeg på rommet mitt i annen etasje i Teglverksbygningen. Jeg var innkvartert der oppe fordi jeg hadde jobben med å frakte suppe til teglverkene fra et kjøkken i kjelleren. Antennetråden hadde jeg hengt opp innover loftet og mange kvelder var tilbrakt foran den lysende kortbølgeskalaen – på 30 m båndet leste Ingrid Dalland nyheter på norsk over Moskva Radio, vred du knappen til venstre hørte du V-tegnet og Øksnevad, stemmen fra London. Skrivemaskin ble organisert fra kontoret til Faglig utvalg i Fredrikstad, stensilmaskinen fikk vi av Dankert Melleby på teglverket.

3 måneders kurs i maskinskriving og stenografi

– Å kjøpe mengdevis av papir fra forretningene ble for risikabelt, vi ordna oss med leveranser fra Borregaard, brakt pr. sykkel av Karl Knutsen som tok med det ferdige produktet tilbake. Charlie Jansson fra arbeiderungdomslaget Nybrott hadde fått snusen i planen og meldte seg til tjeneste. Charlie og jeg slet trepulten på et 3 måneders kurs på pikeskolen for å lære maskinskriving og stenografi, for stemmen fra London dikterte, og da gjaldt det å få med seg så mye som mulig.

Molteberg skrev lederne på kjøkkenbenken hjemme i Nabbetorpveien, Charlie knakka ned Moltebergs og egne ledere på stensilene, han var mest dreven i den kunsten, og så sto vi på rommet i Teglverksbygningen og sveiva ut 400 eksemplarer av Sterke Viljer to ganger i uka.

Stort sett fikk vi være i fred, for utafor vokta en Grand Danois og vaktmester Sverre Moen eiendommen.

Sterke Viljer ble spredd gjennom det samme apparatet som vi hadde benytta til Radionytt og Fri fagbevegelse. Bladet slo an, fikk vi høre, det gikk fra lomme til lomme på bedriftene i distriktet til det bare var en papirfille igjen.

Lenge gikk det som smurt – til det en dag kom opp et oppslag nede ved ferjestedet: «Dødsstraff for den som lager og sprer illegale aviser.» Enkelte ble skremt, mista motet, en del av kontaktene våre ville legge ned: – Du vet, Angell, jeg har kone og unger å ta vare på…

En faglig tillitsmann kom nedover fra Oslo og holdt møter rundt om for å stive opp moralen: – Nå må dere ikke gi opp, nå gjelder det å holde fronten.

Hände hoch på kjøkkengulvet

– Karen skulle overnatte hjemme hos meg, jeg hadde flytta inn med kona og gutten over Amundsen i Gamlebyen. Molteberg og jeg bar divanen min over fra rommet på Teglverket. Da flyttefolka åpna døra, står gestapisten Dargel på kjøkkengulvet og peker med en pistol: – Hände hoch! og smekker på oss håndjern. Da karen fra Oslo rett etter banker på, sier Ruth, kona mi: – Sikkerhetspolitiet er her. Karen bråsnur, gestapisten brenner av fem skudd, men bommer og karen kommer seg over gjerdet til sidegården og videre i fullt firsprang over isen på vollgravene og vekk.

Resten er kort fortalt: Jeg ble dengt i et par dager av Dargel og kompani i Skippinggården ved Ferjestedet så blod og tenner skvatt. Jeg svima av alt i ett så noen tilståelse var ikke å hente. Deretter ble det Grini og Sachsenhausen fram til freden. Vi starta opp ungdomslaget på nytt – aldri har oppslutningen vært større.

Nå er det ikke noe ungdomslag lenger på Nabbetorp. Nå skulle det trengs, for nazisme og fascisme er igjen på marsj. Det må stoppes før det er for sent.

Trykt i Demokraten 1990