Andre verdenskrigFredrikstaddistriktet

Telegrafist Kjelsaas på lufta igjen

Prikk, prikk, strek og prikk, strek, prikk, ble en del av Jens Kjelsaas liv.
Først som dekksgutt og gnist, så som radiooffiser og instruktør i Little Norway i Canada.
– En helt hverdagslig historie, slår oberstløytnant Kjelsaas fast.

– Mitt første møte med den trådløse var vel i stua hjemme på Kjelsaas der vi satt og pirka og pirka på krystallapparatet og håpet å få inn i øretelefonen lokalprogrammet over Ørasenderen, snekra sammen av kringkastingsbestyrer Helland fra et studio på loftet på Pikeskolen. Senere ble det anskaffa Folkemottager til kr. 175 + stempelavgift – da kom Petra Henriksen og Lyktemannen pr. høyttaler inn i stua.

Noen radiot var jeg vel ikke, men Forsvaret frista med ni måneders radioskole på Festningen i Oslo. Lokkebetet var skipsradio-telegra­fistsertifikat hvis prikkene og strekene falt som de skulle.

Så satt vi da der 25 mann i alt og tikka og trente for å nå den lovbestemte hastighet av 100 bokstaver i minuttet. Knut Haugland, helten fra Rjukansabotasjen var en av elevene, en annen var Odd Wickstrøm-Nilsen fra Fredrikstad som hoppet ut med radiosender over Telemark under krigen og ble drept da skjermen ikke folda seg ut.

Musikalitet skulle være en fordel når det gjaldt å lære morse, ble det sagt. Om jeg var noe spesielt musikalsk skal være usagt, men en dag sto jeg der med sertifikatet i handa og kunne mønstre på M/S Marpesia, som kombinert dekksgutt og radiotelegrafist. Det var 2. juledag 1938. Skuta lå i Kiel, nedisa fra pop til bakk, i gatene blafra hakekorsflaggene og skremte jøder snek seg rundt hushjørnene.

Jeg banka prikker og streker og rust

– Det ble mye dekksguttjobbing og lite radio. Gjennom Kielerkanalen gikk det greit, der hadde du dårlig armslag, men i rom sjø sa styrmannen over skulderen min: – Jeg ser du har S i slutten av navnet ditt, Kjelsaas. Neste ordre lød: – Se å ta rustpikken og sett i gang. Senderen om bord var en McKay som ga en 500 watt til en omvendt L-antenne. I tillegg hadde vi en nødsender, en gnistsender til å lage leven over et bredest mulig bølgebånd. Mye trafikk å snakke om ble det ikke – det holdt med tre halvtimesvakter i døgnet på 600 meter. Stasjonen var nærmest en sikkerhetsforanstaltning: i påkommende tilfeller kunne du prikke ut i eteren tre prikker, tre streker, tre prikker… Jeg lytta på Jeløysenderen og laga radioavis, det hadde ikke hendt før der om bord.

Men førstereisgutten kom i allfall til Afrika – til Dakar og opp Gambiafloden der afrikanerne sjaua og svetta og bar svære peanøttsekker ned i lasterommet og gjorde sitt fornødne i kroken for noe annet sted å gjøre det hadde de ikke.

Sommeren -39 var det tilbake til det militære på Hvalsmoen, men så snart det bød seg en sjanse, tørna jeg ut igjen. Krigen hadde brutt ut i september, jeg mønstra på M/T Basilea 7. november uten å ense meldinger om torpederinger og minesprengninger som daglig sto å lese i Demokraten og Fredriksstad Blad. Skuta var svart og hvit – en moderne tanker på 15.000 tonn i fart på Fjerne Østen. Sjøl bytta jeg ut rustpikken med skrivemaskinen som skipperens sekretær.

Stasjonen om bord var fin-fine greier, Telefunken sender og mottager med kortbølge, noe som trengtes når du skulle snakke med Bergen Radio på andre siden jordkloden. Soloppgang og solnedgang var beste tiden, da stilte du senderen på 36 meter og tikka i vei: LJES kaller LGB, Basilea anroper Bergen Radio. Så var det å lytte etter svar mens de atmosfæriske forstyrrelsene sprakte i hode­telefonen.

9. april 1940 husker jeg godt. Vi var på vei til Singapore, men hadde greid å renne på et korallrev og måtte ha hjelp i havn. Så kom meldingen over radioen: – Tyskerne har gått i land i Norge. Quisling danner regjering. Noen svor og noen gråt, og da ordren fra nazistene kom: – Gå straks til norsk havn, var avgjørelsen grei: vi blir ute og seiler for Nygaardsvold og Norge.

Menneskene kan være jævlige mot hverandre

– Når folk hører du seilte ute under krigen, kommer det: – Du ble vel torpe­dert? Nei, jeg slapp heldigvis unna, farten vi gikk i, med fly­bensin fra St. Pedro i USA til Australia og New Zealand var av det rolige slaget. Men vi fikk da montert 20 millimeter maskinkanoner på bruvingene, og jeg fikk utlevert kodebøker som måtte holdes strengt nedlåst i radiorommet, og gnisten ble pålagt streng radiotaushet ved anløp og avreise fra storbyer, for utafor lå ubåtene og lurte. Og ved kai kom alltid polisen om bord og forsegla radioutstyret.

Det nærmeste jeg kom Stillehavskrigen, var da vi gikk gjennom Malakkasundet og jeg sto på bruvingen og så japsen senke Prince of Wales som vi hadde på styrbord ca. en mil unna. Flyene kom i svermer, en 60 i tallet, dukka og stupte, bomber og torpedoer falt, vi så røken og glimtene, vi hørte detonasjonene helt til det digre skroget velta rundt og forsvant. 300 mann av en besetning på 2.000 ble redda – vi traff dem senere i en leir i Singapore. Du var ung, du tenkte ikke så mye over det den gang, men senere har jeg kommet til varige konklusjoner: Herregud, hvor menneskene kan være jævlige mot hverandre.

I mai 1942 løp det inn en melding: – Telegrafist Kjelsaas skal gå i land og melde seg for oberst Dahl på det norske militærkontoret i New York. Oppdraget lå klart: radioinstruktørjobb i Little Norway, Toronto, Canada.

Mitt første møte med campen sitter spikra: rett innafor porten løper jeg på en kar, Kåre Fjeld fra Ise, som jeg hadde eksersert sammen med på Halden festning i -34. Neste mann er Rolf Sollie fra Gamlebyen i Fredrikstad. Gjensynsglede: – Er du her! og deretter en øl eller tre i messa.

Little Norway ved Lake Ontario er skildra mange steder og ganger – vi nøyer oss med noen glimt: en lang rekke brakker, en flystripe, Fairchild- og Harvardfly i rekke og rad, noen hangarer, og en flaggstang med det norske flagget. En av brakkene huset radiokurset ledet av løytnant Nicolaisen. Apparatene var mer moderne enn gnistsenderen på festningen – men ellers var mye likt. Fire timers prikker og streker daglig, radioprosedyre, repara­sjonsteknikk, radioteori, helt til elevene var klar for radiooperatørtjeneste til lands eller til vanns.

Men så var det en slik åttemanns gruppe – skal vi kalle oss eksperter – som var plukka ut til litt sånn hysj-hysj-tjeneste. En av oss var forresten Thor Heyerdahl, som hadde kommet over fra Påskeøya med kone og barn. Vi skulle betjene mindre, mobile kring­kastingsstasjoner som hadde blitt konstruert av telegrafbestyrer Karl Larsen, sendt over fra Sverige. Ved en eventuell invasjon av Norge skulle stasjonene følge troppene og gå på lufta for å gi lokalbefolkningen informasjon og instrukser.

Jeg skaffet meg en Oldsmobile og en kjæreste

– Mr. Little Norway var sjefen, major Ole Reistad. Asket og sports­mann og uvøren i kjeften.

Kanskje det var derfor han aldri avanserte etter innsats og for­tjeneste. Han var førstemann ut i terrenget om morran og slo 20 år yngre karer suverent i skistafett. Når flygeren skulle over dammen til en tjeneste der sjansene til å overleve var små, sendte Reistad en hilsen med på veien: – Nå får du huske å få med deg diskosen. Nå får du se å holde deg i form.

Little Norway var hva navnet lovet: et Norge i miniatyr. Kokken diska opp med kjøttkaker og stua kål. 17. mai ble feira med øl og akevitt og besøk av Sonja Henie. Sersjant Karl Karlsen fra handelsflåten hersa med rengjøringspersonalet på en ubeskrivelig blanding av engelsk og norsk. Rekreasjonsstedet var tømmerhyttene på Lille Skaugum ved Ontariosjøen der Nygaardsvold, Torp og kron­prinsesse Märtha slo seg ned sammen med gutta i peisestua.

Forholdet til lokalbefolkningen var formidabelt: vi sto på samme side i kampen, ja, Norge lå et hestehode foran for vi var jo okkupert! Ofte vanket det middagsinnbydelser til kanadiske hjem. Det førte til både det ene og det andre og det tredje, for ikke få av gutta fant seg en kone der borte. Sjøl skaffa jeg meg både en Oldsmobile og en kjæreste. Jenta lærte meg å slå tennis og sjøl trimma jeg henne i skigåing så det gikk sånn opp i opp.

Stamstedet i byen var baren til Hotel York. Betjeningen ble flinke i norsk: – One øl til sergeant Kjelsaas. Det hendte at elleville flygere tok en runde i lav høyde rundt bygningen mens kanadierne rista på hodet.

Men alvoret var aldri langt borte. Beskjeden kom: – Den og den er saknet over norskekysten. Han og han er skutt ned over kanalen. Noen kom aldri så langt. Conrad Mohr fikk kona på besøk, gikk på vingene, meldte over radioen: – Jeg går ned i en dive og gikk rett i bakken. Kona så det hele. Reistad ga ordre: – Alt flygende personell, også de som står på vent, går tilværs så raskt som mulig. Flyskrekken måtte ikke få gripe om seg i avdelingen.

Sjøfolkene var de virkelige heltene

– I august -43 dro jeg over til England med Queen Mary. Vi var 2.200 mann om bord – alle bar livbelter under overfarten. I Canada merket du lite til krigen – nå kom du til et land i frontlinjen. Men en morgen våkna du sammen med ei jente ved at den ene veggen var vekk. Du var vant til å gå på lufta, ikke i lufta. Engelskmennene tok det kaldt: postbudet rusla sin rute mellom murbrokker og knust glass. På nærmeste pub kasta de piler og prata om fotball og hesteveddeløp. Shaftesbury Hotel – Norway House – var møtestedet i London. Der traff du de virkelige heltene. – Torpedert? «Arendal» tok seg et tankefullt drag av Woodbinen: – Jo, det har vel blitt et par ganger.

Henley on Thames sier deg vel ikke stort. Men der lå altså lytte­stasjon STS 54 – hvor jeg en tid tjenestegjorde som vakthavende offiser. Det var et typisk engelsk herresete med eføydekte murer midt i en stor park. Høyt over huset hang radioantennene, for STS 54 plukket inn meldinger fra alle de under­jordiske senderne utover hele kontinentet. I værelsene hvor lorder og ladyer hadde holdt til huse, var det stilt opp mottakere i rekke og rad, betjent av 25 søte kvinnelige telegrafister i temmelig usmarte, grønne uniformer. Vaktene gikk døgnet rundt, på bestemte tider tunet de inn bestemte frekvenser. Så kom meldingene i kode, i grupper på 5 og 5 bokstaver: VQTRP, AMILT. Hvem som sendte visste de ikke, hva bokstavene betød ante de ikke noe om – de noterte på skjemaer som med «maximum security» ble sendt til London for å dekodes. Det hendte at en av senderne ikke kom på lufta til avtalt tid…

Siste delen av krigen tjenestegjorde jeg som sambandsoffiser i staben i brigaden i Skottland. Vi kløv omkring i de skotske heiene med 18 og 22 sett og sloss mot våre egne markører, og fra tid til annen med storkjefta engelske marinegaster på pubene i Glasgow, og forberedte oss på en invasjon av Norge som aldri kom. Og godt var vel i grunnen det.

Trykt i Demokraten 1990