Vi er unge, verden venter
klang sangen i salen på losje St. Hans når Nabbetorp Arbeiderungdomslag hadde møter. Mangt kunne stå på dagsordenen: Spaniakrig, arbeidsledighet, seksuell opplysning.
Angell Simensen gikk med da laget ble stiftet.

– Jeg har jo fortalt om da hele direksjonen på teglverket troppa opp ved sykesengen til far for å true han tilbake til arbeidet. Kanskje noe starta hos meg den gang?
Arbeidsløsheten i 20- og 30-åra var til å ta og føle på her på Nabbetorp. Borte i Enggata satt arbeidsløse kæller og knerta og knerta på pukksten – nødsarbeid for ei fattig krone eller to. Du så og undra deg: Hva slags samfunn er dette?
Folk hjalp og støtta hverandre i fattigdommen. Var noen død, gikk det alltid rundt ei liste så Nils eller Gunda kunne komme pent i jorda. Jeg har gått ifølge med mor rundt med ei slik liste.
På biblioteket sto Darwins Artenes opprinnelse i hylla. Jeg lånte og leste og forsto vel knapt halvparten. Far leste også i boka og forsto mer, men da jeg spedde på med Jacob Friis Den frie tankens ABC skjønte jeg at religionen var mager trøst i jammerdalen. Da var det bedre å følge Rudolf Nilsens parole: «… dristig å skape en himmel her etter sin egen skikk».
Sjølve losjen var en skole i politikk. De eldre losjetraverne var nær sagt sosialister alle sammen: Johan L. Johansen, Håkon Karlsen, Einar Hem, Erling Bøckmann, Ludvik Johannesen, Bjarne Johansen, Eugen Bjerke, Håkon Hansen, Håkon Volden – lista kunne lett gjøres lenger. Når karene på søndagsformiddag diskuterte seg varme i forværelset så vinduet måtte settes opp, kunne jeg høre stemmene utafor: – Nei, nå må du skjønne, Einar…! Fjernundervisning i politikk kunne en vel kalle det. Utover på 30-tallet strømma folk til Arbeiderpartiet og Ungdomsfylkingen i mengder. Ennå ved midten av 30-tallet fantes det ikke noe ungdomslag på Nabbetorp. Så gikk det ut et bud fra Nybrott, Gamlebyen AUL, fra ungdomslagene på Torp og Elverhøi: – Nå må dere se å komme etter der oppe på berget. 18. november 1935 ble Nabbetorp AUL stifta på losje St. Hans. Anker Mikalsen ble den første lagsformannen. Senere ble Leif Bøckmann formann og under hans entusiastiske ledelse hadde laget en veldig fremgang og telte på det meste 128 gutter og jenter – sånn omtrent halvparten av hver.
Etter en tid ble Leif opptatt med andre gjøremål, og så svingte jeg formannsklubba frem til krigen.
Mange kom for å diskutere politikk, noen for å danse
– Det var en rød og frisk skare som samla seg til møter i storsalen på losje St. Hans. Mange kom fra Nabbetorp, noen fra Sorgenfri og Nordby, ja, helt nede fra Gudeberg hadde vi medlemmer. En del sto i arbeid: på brukene eller verkene, på verkstedet og støperiet – for jentenes vedkommende hadde de gjerne huspost eller sto bak disk.
Ikke så rent få var arbeidsløse – det gikk ikke så svint å få hele folket i arbeid, og det sto stadig en flokk og hang på hjørnet ved Klarakafeen.
Mange kom for de ville være med å forandre samfunnet, andre tok en tur for å treffe kjente og få seg en svingom på møtene som starta på mandagene klokka sju. Rutinen lå fast: formannen åpna møtet og leste dagsordenen, sekretæren overtok og refererte protokollen. Så kom hovedpunktet: foredrag eller innledning til diskusjon. Noen kasta seg ivrig frampå, mange var nok mer unnselige. Deretter ble lagets håndskrevne avis Gnisten lest opp av ukas redaktør – med rik anledning til å gi lagskamerater en kilevink i all fordragelighet. Videre trådte kjøkkengjengen i aksjon med kaffe og sterkt subsidierte wienerbrød fra Årstein Bøckmann. Til slutt troppa Anker Larsen opp med trekkspillet og spilte for 5 kroner til klokka var blitt sånn halv elleve. Var du heldig, vandra du etter møtet hand i hand med ei jente nedover Enggata.
Hjelp Spania på losje St. Hans
– Lufta var tjukk av politikk både hjemme og ute sånn halvveis ut på tredvetallet.
Her hjemme hadde Arbeiderpartiet inngått kriseforlik og danna regjering – nå skulle hele folket i arbeid.
Ute i Europa var nazismen på frammarsj. Mussolini hadde voldtatt Etiopia, arbeiderbevegelsen i Østerrike og Tyskland var under hælen, nå sto Spania på dagsordenen.
Alt ga gjenlyd på ungdomslagsmøtene i salen på losje St. Hans. Spesielt Spaniakrigen – vi var rasende over nonintervensjonspolitikken som nekta republikken retten til å kjøpe våpen, mens Tyskland og Italia pøste på med mannskap og materiell. En dag sto Ola Karlsen fra Møllerodden på Kråkerøy på talerstolen. Soldaten fra den internasjonale brigade visste hva han snakka om: – Hjelp Spania. Karlsen ga meg et lite hefte, Det kommunistiske manifest, der han skrev en hilsen. Jeg har det i hylla ennå. Ola Karlsen ble sammen med en gruppe andre kommunister skutt på Trandum i 1943.
Ungdomslaget kasta seg ut i Spaniaarbeidet og ordna med innsamlinger på bedriftene. – Kjøp Spaniamerket, lød parolen! På Narnte Teglverk solgte Osvald Nilsen merker, på Sorgenfri sørga Lars Larsen for at arbeidskameratene kjøpte merket, 5 kroner kosta det, og klistra det inn i fagforeningsboka.
På de vanlige medlemsmøtene kunne det være våre egne som sto på talerstolen: Johannes Mathiessen, Harald Hansen eller Arthur Arntzen. Eller foredragsholderen kunne komme fra Oslo – og overnatta på en divan i stua hos et ungdomslagsmedlem eller en partikamerat.
Rolf Hofmo troppa opp, husker jeg, og prata om idrett og politikk. Rakel Seweriin kom og talte – jeg minnes det var i ungdomslaget på Gressvik. Vi besøkte ofte hverandre – det gjaldt å legge møtedagene slik at det ikke ble kollisjon. Seweriin snakka om hushjelpene – ennå et kvinneproletariat, underbetalte jenter, uten fast arbeidstid og vanskelig å organisere. I salen satt sikkert noen av den sorten og lytta til Rakel Seweriins ord.
Så nær Tranmæl som råd var …
– Jeg har opplevd selve kanonen, Martin Tranmæl, på talerstolen i storsalen på losje St. Hans. Han var innbudt av partilaget og talte avholdssak – noe som falt i god jord blant partimedlemmene som de fleste var losjebrødre. Jeg hjalp til å slå opp to svære plakater ved inngangen til salen: «En arbeider som drikker, tenker ikke», lød parolen på den ene og på den andre raver en fullikæll i rennestenen og får følgende tankevekker på kjøpet: «Den slags kultur hører hjemme i svinestien». Tranmæl kom til møtet i en liten bil, han gikk rett på talerstolen, han hadde en veldig kraft, en veldig utstråling og i pausen kretsa mange rundt ham ute i forværelset og prøvde å komme så nær som mulig -kanskje de kunne snappe opp et og annet ord fra mesterens munn.
Av andre litt eldre Arbeiderpartifolk som besøkte losjen, husker jeg Ragnvald Nygaard, Johs. Bergersen og Hans Bjerkholt fra Samorg.
Litteraturkvelder var et fast innslag i lagsarbeidet. Ennå har jeg stående et slitt eksemplar av Konsentrasjonsleiren Oranienburg, Fram forlag, 1934 i hylla mi, innkjøpt på litteraturaften i losje St. Hans. Da jeg vandra inn porten til Sachsenhausen i 1943 hadde jeg iallfall en viss peiling på hva jeg hadde i vente.
Vi hadde dikterbesøk i laget: Sigurd Kvåle, vestlending og lærer i Torsnes sto opp og leste diktene sine. Videre agiterte vi for og solgte Arbeidernes leksikon i hefter. De seks bindene betød veldig mye for kunnskapsnivået i laget. I leksikonet kunne vi lese korte, konsise og kunnskapsrike artikler og aktuelle emner, – fra statspoliti til prevensjon. Mange tok bindene på langsommelig avbetaling. Så måtte du sørge for å legge til side noen kroner av lønna til ratene på Arbeidernes leksikon og på den nye sommerdressen innhandla fra agent Melbye hos Stene Isaksen.
Avskaff kapitalismen, bygg sosialismen
– Evang hadde gitt ut Tidskrift for seksuell opplysning – de gule heftene ble lest og diskutert på møtene, her skulle ikke lenger være noe hysj-hysj, nå måtte storken ha utspilt sin rolle på Nabbetorp. Videre hadde vi studiesirkler i organisasjonskunnskap. Mange hadde allerede de ABC-en inne fra losjen, nå fikk de videregående skolering i Tillitsmannen av Einar Gerhardsen. På møtene gikk dirigentjobben på omgang så alle skulle få prøve seg – og uten å skryte må en få si at vi havna ikke bakerst i klassen på krets- og distriktskonferansen.
Når forværelset på losjen var opptatt, hadde vi studiesirkler på Klarakafeen blant annet i norsk og regning.
Vi i ungdomslaget følte oss som pådrivere: den røde ungdom, saltet i partiet. I medlemsboka sto det jo svart på hvitt at vi levde i et kapitalistisk samfunn, og at arbeiderklassens oppgave var å avskaffe kapitalismen og innføre sosialismen. Programmet kunne vært en blåkopi av NKPs program etter krigen. Det var ikke så mange kommunister i strøket: Zakken Pettersen, Arne Molteberg og Karsten Johansen. Vi oppfattet dem ikke som motstandere og de dukka ofte opp på lagsmøtene våre. Under Finlandskrigen skjerpa det seg nok en del, men jeg kan ikke erindre at laget engasjerte seg i noen innsamling for Finland.
Ved valget var ungdomslaget i ilden, både ved stortingsvalget i -36 og kommunevalget i -37. Vi stilte med lastebil, og laget i Gamlebyen med Tramgjeng og Johannes Mathiessen. Så starta vi på ruta – med første stopp ved Nabbetorp skole. Johannes Mathiessen klemte til: – Kamerater, nå gjelder det å sikre et arbeiderstyrt Norge, og tramgjengen i blå bluse og svarte bukser messa taktfast under Ole Thoresens ledelse: – Norge for folket, hele folket i arbeid …
I forværelset på losje St. Hans hadde Arbeiderpartiet valgkontor med tett forbindelse med valglokalet på skolen. Beskjeder strømma inn. Den og den har avgitt stemme, men ikke han Ola i Enggata 10. To lagsmedlemmer tok etternøleren fatt: – Nå, Ola, har du ikke tenkt å komme deg opp av sofaen og gjøre din plikt og gå og stemme Arbeiderpartiet?
Så gikk teppet opp for teatergruppa
– Fra alvor til spøk – vi får ikke glemme teatergruppa. Enkle greier, bevares, noen kulisser ble snekra på gulvet, noen kostymer rota fram fra kottene rundt om, en sjøllaga vise eller to – gjerne dikta av Harald Hansen og fremført av lokale talenter som Arnold Tangen, Johan Petter Tangen, Gerd Nilsen eller Arne Gustavsen – og dermed var suksessen sikra. Sjøl nøyde jeg meg med å sitte ved pianoet.
Av og til rappa vi ei vise fra Arbeiderforeningen:
«Håkon Karlsen han er mann for sin hatt,
håper at han kan få litt fart i den komite som byen ned har satt
for å fremme saken om en bro.
Bygg broen, bygg broen, vi venter på den!»
Andre viser kunne gripe mer nærliggende emner: om kjente kjærlighetspar i laget tett omslynga på vei mot busker og kratt på Sorgenfri, så gamlekara formante: – Nei, nå går dere over streken …
Med viser og sketsjer dro vi på turné – til Rolvsøy, Gressvik, Sarpsborg, Halden… Vi stua oss sammen på lastebilplanet til Kristoffer Kristiansen, satt på trebenker på tvers og dekka oss til med en presenning hvis det kom en regnskur.
Høsten 1939 solgte vi «Arbeiderungdommen» når det var dans på vollene i Gamlebyen. Illsinte offiserer sparka oss bak: – Pakk dere, bolsjevikyngel! Thorleif Olsen fikk til og med tilbringe noen timer i kasjotten. Noen av offiserene fant senere veien til NS.
* * *
Mandag 8. april 1940 var det vanlig lagsmøte på losje St. Hans. Tyske krigsskip nærma seg norskekysten. Dagene etter seilte de grå Junkerflyene inn over byen. Selv meldte jeg meg sammen med andre ungdomslagsmedlemmer i Gamlebyen.
Les mer: Også vi når det blir krevet
Trykt i Demokraten 1990