Da Odeon snurret swing og sweet

Seks glade gutter i det berømte Odeon gledet på 30-tallet Fredrikstad med sine spenstige breaks og vågale improvisasjoner. – Visst spilte vi hot jazz lenge før krigen, slår John Huser, gjengens fiolinist og kontrabassist fast.

– Det startet med morfar, skomakermester Solberg i Fredrikstad. Tusenkunstner, altmuligmann og musikalsk interessert. I håp om at interessen hadde gått i arv, laget han ei fele til sin sønn, senere fiskehandler Rolf Solberg. Resultatene var knapt oppløftende. En gang vi var på besøk, tok morfar fela ned av veggen, pekte og sa: – Sett deg der og prøv. Jeg hadde allerede klimpra litt på en banjo hjemme, en to, tre fingre til neste steg. Dommen falt: Guttungen har peiling.

Grunnutdanningen tok gamle musikklærer Severin med tre fingre på venstre hånd seg av. Deretter ble jeg forfremmet til Sverre Madsen, en utmerket lærer som såvel kunne lytte som å korrigere elevens håndstilling og buestrøk. På den årlige elevmatiné i Biblioteket tolket jeg menuetter av Massenet og rapsodier av Kristian Lange mens Severin Svensen headhuntet i kulissene. Jeg var heldig og ble plukket ut til symfoniorkesteret, men fela var for dårlig, slo Svensen fast. Jeg fikk låne en ekstrafiolin av sønnen til byfogd Dahl. Senere ble den min for den svimlende sum av 500 kroner. Jeg kjempet lenge og vel med det banklånet.

John Jørns var sjelen i foretaket

– Det var mens jeg som 14-15-åring slet skolebenken på Den gule anstalt og strøk buen i Byorkesteret at danse- og swingorkesteret Odeon trådde inn i historien. Det hele skjedde nok ganske sånn på sparket, men den som tok initiativet var gubben sjøl, John Jørns, tenorsaksofonist og refrengsanger med gåpåmot, fantasi og praktisk grep på saker og ting.

John og jeg bodde knapt 50 meter fra hverandre på Nøkleby. Midt i mellom bodde Ivar Hansen Jørns som ble Odeons første trompetist og klarinettist. Ved pianoet satt Kjell Martinsen. Han var skolekamerat fra Den gule, en fremragende pianist med sans for såvel swing og sweet som klassisk, og dertil dattersønn av Severin Svensen. Skal vi fortsette i rekkefølge, stiller Asbjørn Myran, talentspeidet av John Jørns. Myran hadde sin musikalske bakgrunn i Frelsesarmeen, en dyktig allrounder, som foruten altsax kunne trå til med trekkspill, fele eller gitar. Bak trommene satt Rolf Molvig. Så lokket et sirkusengasjement og Bjarne Ørbekk overtok stikkene. Han leste noter, noe som kom godt med når Odeon konserterte med lettere klassiske komposisjoner. Bakerst på podiet til høyre sto Kristian Gundrosen med trompeten sin. Kristian hadde sin musikalske bakgrunn i skolekorps og janitsjarmiljø, han spilte kun trompet, men den kunne han håndtere til gangs. Og så, på ytterste fløy står en ble yngling med fiol – den og kontrabassen var mitt tilskudd til orkesteret.

Vi dura i vei i grønn fløyel

– Selve starten husker jeg ikke så nøye, men vi var vel helst en gjeng som møttes i stua i huset til foreldrene til Jørns og fant hverandre i gjensidig glede over swing og ablegøyer og alt til faget tilhørende. Først het vi Sonny Boys, men så var navnet opptatt av et band i Halden, så vi skifta til det berømte grammofonplatemerket.

Noen av oss hadde vel to og tre i følge spilt til lek i diverse losjelokaler, men første gang vi entret scenen sammen, mener jeg var Bøndernes Hus i Råde. Debuten var ikke uten spenning, for øvelsen var minimal, vi hadde vel såvidt kikket på notebladet hjemme, men går det så går det. Vi dura dristig i vei med øynene klistret til blekka. Det hendte jo at en eller to falt av lasset underveis, men piano og tromme fortsatte trøstig videre, og stort sett landet vi på bena, for publikum sa: – Ta Drømmen om Elin en gang til!

Og snart begynte telefonen å kime hos John Jørns, han var den eneste av oss som disponerte et slikt apparat. – Er’e Odeon? Vi er så ille opprådd for noen til å spelle på dansen på lørdag. Kan’ke dere komme?

Og Odeon kom: I nysydde og strøkne uniformer, sorte, stripete bukser, grønne fløyelsjakker med sorte, blanke silkeslag, hjemmesydd av sydame på Lisleby, og sort sløyfe dertil. Ned fra notestativene hang bannere, også i grønn fløyel, med gule dusker og ODEON i store bokstaver. På tromma danset dame med strutteskjørt og vifte tåspissdans til smektende fiolintoner, og kunstverket hadde jeg signert sjøl.

Telefonen ringte titt og ofte hos Jørns i tiden som fulgte: Odeon ble budsendt til Fagen på Lahelle, til Solheim på Greåker, til Arbeiderforeningens store sal, til Handelsstanden der byens bedre herrer forlangte taffelmusikk til måltidet og dansemusikk etter kaffen, sigaren og konjakken. Vi var i ilden på minst et par russerevyer og akkompagnerte Øystein Frantzen som sang smektende gjennom et hull i en diger grammofonplate malt på sceneteppet.

I veistøvet med kontrabassen på ryggen

– Nedslagsfeltet ble etter hvert utvidet, til Askim, til Sarpsborg og Halden, eller til sommerbyen Drøbak der ungdommen svingte seg for 15 øre dansen på trelemmer i Badeparken, og der den lokale stjerne Ingar Andersen entret podiet og sang med hes jazzstemme som lå langt forut for sin tid: – Dinah, is there anyone finah.. Those were the days, som en kjent Fredrikstad-kåsør pleier å uttrykke det.

En slags håndtering ble det jo av det, men fete ble vi ikke av fortjenesten. Vanligvis fikk vi en 50 kroners penge pr. spillekveld. Skulle vi et stykke av gårde, ble det å hyre bil med slagverk og bass i grinda på taket. Sjåføren måtte vente til Odeon skulle hjem ved tolv-ettiden: – Det blir 20 kroner takk. Det hendte ikke sjelden at vi tok bena fatt hjemover for å spare drosjepenger. Jeg har et minne av skitne, sårbente og støvete musikanter som bærer og sleper batteri og kontrabass på endeløse grusveier i retning Fredrikstad.

Det som drev oss var spillegleden. Vi var unge, vi hadde det moro, vi gledet andre og hadde det veldig gøy sjøl. Folk pleide å si at det var da et farlig humør på de gutta. Montro noen husker oss ennå?

Odeon hadde både swing, sweet og lettere underholdningsmusikk på repertoaret. Det startet gjerne ad den slagne landevei med evergreens og landeplager: En liten gylden ring, Tango Sjalusi – den var fryktelig populær, Ramona. Så spilte vi Orientekspressen – Ørebekk begynte pent og stille på batteriet for å øke til hurtigtogfart, og deretter slageren. Å, å, å, Åse der kvintstrengen på fela mi pleide å ryke.

Swingin’ thirties i Plankebyen

– Men det lå swing i lufta utover på 30-tallet, og Odeon fulgte opp med det nyeste nye og hotteste hotte. Stua til Jørns ble til tider jazzbule der grammofonen snurret med Nat Gonella, Coleman Hawkins, Louis Armstrong, Duke Ellington: Whispering, Dinah, Limehouse Blues, Honeysuckle Rose. Hør på det koret, John, hør hvor det swinger. Mens foreldrene ristet på hodet: At dere orker å høre på den fæle musikken.

Noter ble importert med full returrett direkte fra England eller fra Hansens Musikforlag i København. Vi plukket ut det vi likte, og snart swingte Odeon i vei med breaks og improvisasjoner. Først planka hele gjengen gjennom låta, så et lite nikk fra John, og så tok pianisten, eller saxen, eller trompeten eller fela en fire takters solo, og så var det fullt kjør igjen.

Å improvisere var spennende, men også krevende, du var ikke alltid sikker på å komme ned på bena. Når vi hadde spilt en tid, hadde vi besifringen i hodet, du slapp deg løs og laget ny musikk på grunnlag av akkordene. Du var mektig stolt når du fikk det ordentlig til. Og nede i salen satt forloveder og venninner og fulgte innsatsen med beundrende blikk.

I hvite bukser og krittete sko

– Flere somre på rad spilte Odeon på Støtvigs og Røds hotell på Larkollen. Kristian og jeg bodde fast, resten av gjengen hadde arbeid å passe og kom utover på fredagene. Badehotellmiljøet er en saga blott, en småmondén verden av yngre, velsituerte mennesker, gjerne fra Oslo, i hvite, krittede sko, hvite bukser og seilergenseren slengt uvørnt over skuldrene. Man flørtet, badet, slo tennis og seilte, og Odeon fra Fredrikstad sto for musikkinnslagene. Først klimpret vi underholdningsmusikk fra 1300-14 på formiddagene, deretter fra 1500-16 på ettermiddagen, og så spilte Odeon opp til dans ved nitiden i en nybonet og girlanderprydet spisesal.

Innimellom ble det jo tid for skarve musikanter å nippe til det søte liv på stranden og svabergene. Og da en av badegjestene, en Heyerdahl, skulle til Oslo, bad han oss passe på seilbåten sin som var rødmalt på den ene siden og hvit på den andre og følgelig lett kjennelig. Vi dro ut og plasket mellom holmer og skjær mens praten gikk på hotellet: – De gutta de er nok mer enn vanlige musikere. Betalingen var ikke all verden, men det hendte at gjestene var i det spandable hjørnet. Flere engelske og skotske familier lå ved sjøen som det het i de dager, og da pappa Mc – ett eller annet skulle dra med familien, tok han meg til side, dro opp en diger pengerull med adskillige legg: – 10 kroner please, til hver av the boys. Jeg løp på svært så lette føtter for å bringe det glade budskap til resten av orkesteret.

– I nærheten av hotellet på en hytte bodde Harald Otto, sønnen av teatersjef Otto i hovedstaden. Midt på gulvet i stua sto et komplett slagverk, på bord og stoler lå hauger med plater, for Harald var swingentusiast, en jazzdyrker på sin hals. – Kan dere den, kjenner dere den? Og vi spilte plate etter plate, diskuterte, vurderte, spilte om igjen og om igjen og når spillejobben var unnagjort og Oslofjorden lå nattstille holdt vi jam session så det swinget mot holmer og skjær.

En annen tilliggende severdighet var Ernst Rolfs sønn, likeledes på hytteferie i området. Unge Rolf var, for å si det mildt, en særpreget herre som hadde for vane å flerre langs landeveien i en torpedolignende, enseters racerbil fram til hotellet der han ba: – Kan jeg få sit in med dere? Slapp vi Rolf til ved trommene, gikk det pent og rolig til å begynne med, men så bare økte og økte farten, så den ene og den andre og den tredje måtte melde pass og det hele endte i et forrykende Tiger Rag-crescendo.

Etter endt skolegang hadde jeg fått et års vikariat i Norges Bank i Fredrikstad. Jeg ante fred og slett ingen fare da beskjeden en dag løp ut: – John Huser har å melde seg for bankchefen. – De spiller jo fiolin i byorkesteret, begynte banksjef Werring lovende, – Men vi har fått høre at de spiller såkalt jazz eller swingmusikk i et orkester som kaller seg Odeon. Den slags virksomhet kan en funksjonær i Norges Bank ikke tillate seg. Så var det farvel til Odeon og snart etter til Fredrikstad, for jeg hadde fått fast jobb i Oslo. Fiolinspillet ble en nyttig og nødvendig beskjeftigelse i årene framover, inntil jeg la fela på hylla for noen år siden.

Der får den samle støv. Et par strenger er visst røket også.

Trykt i Demokraten 1991