De kalte oss bolsjeviker

30-tallet var harde tider for mange, også for sjøfolk. I amerikanske havner gikk hundrevis og ventet på hyre – uglesett av de amerikanske myndigheter. Noen gikk til bunns i fyll og fattigdom. Ernst Olsen fra Kråkerøy var selv hardt presset, men klarte seg. Han ble tillitsvalgt i den skandinaviske sjømannsklubben i Philadelphia. «Krev høyere hyrer, stå på krava og gå til direkte aksjon», var parolen.

Mor og far gifta seg da jeg var fire og et halvt år gammel, og en yngre bror var på vei. Den gang kunne du ennå få slengt «lausunge» etter deg på gata. Jeg var svært knytta til bestefar. Han lærte meg å bokse og å regne. Bestefar døde da jeg var 12 år gammel.

Han hadde fått slag, og to kamerater kom leiende me’n fra værste. Jeg skjønte ikke riktig hva som hadde skjedd, men det var spennende og jeg løp ned til onklene mine som kom over med ferja: Bestefar er død. Bestemor ba om å få snakke med meg da hun lå på det siste – da var jeg blitt eldre og det gikk veldig inn på meg.

På skolen kjeda jeg meg. Jeg var flink til å regne og lærer Eldal sa: -Regn litt til så får du Særdeles. Men det fikk jeg ikke. Mens jeg gikk på skolen gikk – eller rettere sagt sprang jeg med Aftenposten fra Kiær i den ene enden av Kråkerøy til kjøpmann Gulliksen i den andre. For det fikk jeg 15 kroner måneden. Etter konfirmasjon var jeg i flere år visergutt hos kjøpmann I. Carlsens Eftf. rett borti veien her. Jeg vanka litt i det kommunistiske ungdomslaget. Det var beskjedne greier, vi møttes hjemme hos Pål London i Nilsegården i Glemmengata og prata om hvorfor så mange gikk uten arbeid. Karl Førde organiserte talekor og lignende, men der var jeg ikke med.

Bikkja skaffa meg hyre

– Hos kjøpmann Carlsen pleide jeg å samle melkeskvettene på bunnen av melkespanna og gi til Neger, den svære, svarte hunden til maskinist Johansen på S/S Karlander. En dag sier han: – Vil du mønstre på som maskingutt, så kan jeg ordne det. På første turen seilte vi fra Bergen og ut i uværet som Trym gikk ned i. Vi mista køllasta på dekk, men jeg var ikke redd, for noen hadde sagt at Paulsen var en flink skipper. Vi kom til Vest-India, jeg beundra de svære negrene som bar 150 kgs sukkersekker ned i rommet, og lærte å drikke te med rom på sjappene i land. Vi seilte til New York og oppover elva til Albany. Oppe i åsen lå et opplyst palass. Jeg spurte kokken hvem som eide det flotte huset. -Det er Onkel Sam, sa kokken. Palasset var Sing-Sing.

En Oslo-kar og jeg hadde planlagt å stikke av når vi kom til statene. Flere av mannskapet på Karlander var sjuke av tuberkulose og jeg var redd for å bli smitta. Dessuten sto det i kontrakta at vi måtte mønstre av i Norge, og jeg ville komme meg unna militærtjenesten. Midt på natta klatra vi over gjerdet rundt kaia og heiste kofferter og skipssekker etter i flagglina på Karlander. Vi gikk hele natta og på morrakvisten sto vi på Hamilton Avenue og så Karlander dampe i vei. Vi meldte oss på konsulatet: – Har kommi på fylla og blitt akterutseilt.

Møtet med New York ble hardt nok, helt uerfaren som jeg var. – Kan du si meg hvor Broadway er, spurte jeg en kar. Han stirra forbausa: – Du står jo på Broadway, mann! Vi leide oss inn hos ei dame i Brooklyn som hyrte ut rom til skandinaviske sjøfolk. Jeg gikk ærender i butikken for henne og utvida det engelske ordforrådet: corned beef, pineapple, maple syrup.

Kan du hilse Per fra mor hans?

Det var massevis av norske, svenske, danske og finske sjøfolk som gikk ledige i New York på den tida. Hver dag bladde du opp i «På Tørn», bladet som sjømannsklubben ga ut: Er det noen hyre å få i dag?

Oftest var det ingenting. Mange leste aldri i bladet, de hadde mista fotfestet, de hadde gått til bunns. Du traff dem rundt Frelsesarméen og nede ved dokkene: – Du ha’kke en dime å unnvære, kamerat? Et kvinnfolk i Fredrikstad sa til meg da jeg dro ut: – Jeg vet at sønn min går på bommen i New York, hvis du treffer’n så si fra mor hans at’n må komma hjem. Jeg traff Per på ei sjappe, han var down and out – han bare røra enten han var full eller edru. Jeg drakk sjøl en god del. Hadde tatt opp hele hyra, hadde penger på lomma, spilte poker og kunne spandere: – Have a beer, pal! På de greske og irske sjappene på Carol Street traff du arbeidsledige sjøfolk fra Fredrikstad, Bornholm eller Haparanda, det ble en drink eller fem, det var selve omgangsformen, om jeg skal si det slik. Iblant stakk jeg ned i Harlem. – Dit må du ikke gå, sa gutta, – det er farlig. Jeg stakk inn på de fattigslige restaurantene og tok en drink, der spilte ‘ og dansa negrene, det var annerledes enn Arbeiderforeninga og Fjellhøy: både gutter og jenter var så løse og ledige når de svingte seg, det var pent å se på.

Det var aldri noen som krumma et hår på hodet mitt i Harlem. Nede i havna var det verre.

– Gå midt i gata hvis du har tatt en drink, rådet gamlekara. Jeg husker lærdommen fra bestefar: – Slå med venstre mot tredje vesteknapp, og så en rask høyre under haka. Kameraten min og jeg røk uklar med en gjeng italienere. Neste dag stilte’n med en ny Borsalino på hodet – den var bare littegrann for svær.

En periode hadde jeg en jobb på en argentinsk båt som lå ved kai, men snart var det slutt og pengene med. Tante Klara på sjømannskirken ville hjelpe meg til småjobber, men jeg var redd for å bli utvist. Flere dager gikk jeg uten mat, tigge orka jeg ikke og begynte å tenke på om kanskje det var best å hoppe i elva og bli ferdig med det. En kar dukka opp, han hadde fått hyre og ga meg matbillettene sine. Inn på Norway House, først åt jeg en solid middag, men var for unnselig til å bestille en til i samme slengen. Ut døra og en tur rundt kvartalet før jeg fikk meg en porsjon til. Serveringsdama rart på meg – hun hadde nok lukta lunta.

Dit går bare boms og kommunister!

– Det hjalp på humøret at jeg begynte å vanke i en bokseklubb nede ved waterfronten. Det var en diger hall, et forfallent lokale, der en masse mannfolk banka løs på hverandre etter alle kunstens regler. Treninga sa seks: mannfolka måtte ligge på rygg på rekke og rad, så spaserte treneren på magen på dem. Det sto i kontrakta at når du hadde trena så og så lenge, måtte du stille til kamp i ringen. Sjøl drev jeg det aldri lenger enn til å jule opp en sandsekk.

Jeg begynte å vanke i den skandinaviske sjømannsklubben ikke langt fra kjerka og sjømannshjemmet. Jeg hadde hørt om klubben om bord i Karlander. Klubben var radikal og uglesett av sjømannsforbundet: der vanker bare boms og bolsjeviker, var omkvedet du hørte støtt.
Selve lokalet var spartanske greier: noen bord og pinnestoler; en trekkoppgrammofon, et par plater til å koke mat på, en hylle med bladet På Tørn, radikale skrifter på de fleste verdensspråkene: Workers of the world, unite! One big union!

Av lederne husker jeg Engen fra Trondheim, Alfred Lefdal fra Bergen, en svenske som kalte seg Eastman, og nok en svenske, Karl Staf. Klubbene var såvidt jeg vet nær knytta til den syndikalistiske organisasjonen IWW.

En dag leste jeg i På Tørn om en fyrbøterjobb på en engelsk båt, Dundrum Castle. Jeg hadde flaks, fikk jobben, og svetta noen måneder på fyrdørken i fart på Øst-Afrika. Tilbake i statene arbeida jeg på et skipsverft i Philadelphia. Vi drev på nede i tankene, jeg glemte meg og ba om et stearinlys i stedet for a candle – Du er altså ikke amerikaner; sa karen ved siden av meg; det var Engebretsen fra Lahellemoen.

Gå til aksjon og stå på krava!

-Jeg ble faglig aktiv for alvor og ble valgt til kasserer i den skandinaviske sjømannsklubben i Philadelphia. Vi danka ut forbundet i lønnskampen. Vanlige fyrbøterhyrer i statene lå på 150-160 kroner i måneden, vi krevde 220. Direkte aksjon, var parolen, det var linja fra syndikalistene, IWW, Joe Hill og de beinharde arbeidskampene på 10- og 20-tallet. Tillitsmennene kom til oss: Skipperen er vrien, rederiet nekter, hva skal vi gjøre? Vi ga råd: – Gjør slik og slik og stå på krava! Satte skipperen seg helt på tvers, gikk vi til aksjon.

Stuerarbeiderne tipsa oss om når båtene skulle gå. 10 av våre folk stilte på kaia. 5 mann ved fortøyninga forut, 5 mann ved fortøyninga akter – ingen seiling før lønna er ordna. I amerikanske aviser sto det tegning av Albert Lefdal, tillitsmann i klubben, som holder trossa og drar båten tilbake til kai. Politiet var varsla, det krydde av blåakker på motorsykler og i biler, skipperen prøvde å snakke med polisen, men de bare rista på hodet. Vi hadde fått klar beskjed: hold knyttneven i lomma, la dere ikke provosere, og noe slagsmål med ordensmakta opplevde jeg aldri.

Så storma politiet sjømannskjerka

– Men vi opplevde også polisen fra den harde sia: razzia i sjømannskjerka i Philadelphia.

Dagligstua var full av folk, noen spilte ping pong, noen spilte sjakk, andre leste aviser eller skrev brev hjem. Så går døra opp og politiet stormer lokalet. Det var bare come along og opp i Svartemarja. Sjøl sa de at de jakta på folk som var ulovlig i statene. Det de var ute etter var klubben og IWW, for røde og radikale folk var som faen sjøl i Gods own country.

Vi havna i emigrasjonsjailen. Det var et snålt sted, en diger sal med masse folk som drev omkring. Når du var sulten, gikk du til en disk og bestilte blant rettene akkurat som på en kafeteria, bare at du slapp å betale. En av gutta hadde fått med seg trekkspillet og korta tiden med Ramona og En sjöman älskar. Polisen lytta til både valser og tangoer, men var samtidig arrogante. De trua: – Snart sender vi hele bunten hjem med en cattle boat! Advokaten fra IWW dukka opp: Ikke et ord til dommeren karer, overlat pratinga til meg. Og vi holdt tett og slapp snart ut, bortsett fra en som skravla og ble sendt hjem med første båt.

Det amerikanske senat hadde vedtatt en lov som begrensa tiden du kunne være i statene mens du venta på hyra. Ble du lenger, sendte de deg hjem. Sjømannsklubben hyrte buss, så dro en hel del skandinaviske sjøfolk tvers over det digre landet for å protestere i Washington. Vi kjørte inn i hovedstaden med politifolk på motorsykler med hylende sirener, både forut og akterut og opp til senatet og en svær buss kom ut og vi vifta med transparentene våre og advokaten vår; en jøde, holdt en tale og bossen sa vel noen ord, men om loven ble endra, nei, det tviler jeg på.

Sjøfolk støtta Spania

I Spania raste borgerkrigen. Norske sjøfolk dro og kjempa i de internasjonale brigader. Den norske kontingenten ble kalt de tatovertes bataljon.

Karl Staf var en lavvokst, sindig kar som alle lytta til på møtene. En dag hadde han dratt av gårde for å kjempe Mot Francofascistene ved Jarama.

Det var problemer med å skaffe pass til frivillige som sto uten papirer. Sjømannsklubben organiserte: -Vil du ofre passet ditt for Spanias sak, kamerat? Parolen ble fulgt, den ene etter den andre leverte den røde boka med løven utenpå. Jeg fikk noen kroner for passet mitt. Jeg har angra på at jeg tok imot pengene. Kanskje han som fikk passet ofra livet og ligger begravd i Spanias jord. Etter en tid meldte vi fra på konsulatet at vi hadde mista passet og fikk konsulatpass. Det ble så mange som var ute i samme ærendet at konsulen ante uråd. Og du kan jo sjøl tenke deg hva han syntes om frivillige til «det røde Spania», som republikken ble kalt i borgerlige aviser.

Sjøen lokka igjen. En dag mønstra jeg på, S/S Gertrud av Helsingfors som fyrbøter. Jeg ble valgt til tillitsmann om bord. Skipperen hadde fått snusen i at jeg var organisert i sjømannsklubben. Du skal få det hardt, sa’n og stirra på meg. Gertrud dampa i vei mot Europa.

Trykt i Demokraten 1990