– Jeg er grammofonsjarmør

..sang Rolf Gjermundsen fra scenen på Fjellhøi i fjerne tredveår. Losje Norge var mer enn avholdssak – den ble en skole i organisasjon for kommende politikere, et sted der ungdom møttes til lek og leven og hvor gryende talenter fikk forsøke seg som cabaretartister under snille og kyndige Birger Madsens veiledning.

– Velkommen i vår skare, velkommen i vår krets, her skal du vill ei fare, men være vel tilfreds, sang broderringen i den store salen på Fjellhøi en dag i 1936, da jeg avla losjeløftet og ble votert inn og opptatt blant brødre og søstre i losje Norge av NGTO.

Det var et stort øyeblikk for 15-åringen. Den høytidelige seremonien ble ledet av losjetemplar, assistert av sekretær, rådgiver og viserådgiver. De var i sin fineste puss og foran på brystet hang de røde fløyelsregaliene med hemmelighetsfulle tegn og symboler. Kjøpmann og losjebror Ulriksen hjemme på Labråten fikk meg til å ta skrittet: – Kan du ikke bli med oss i losjen, Rolf?

La meg slå det fast med en gang: Det ble en rik tid i et varmt og godt miljø som jeg stadig minnes med glede. Huset oppe på St. Hansfjellet er forlengst borte, det brant for ti-tolv år siden. I tankene er jeg ofte der ennå: Den store salen med de nakne veggene og strenge stiftere i glass og ramme som skuet ned på nykomlingen. Den digre, svarte, runde ovnen nede i hjørnet, de harde trebenkene på rekke og rad oppover og scenen på den ene kortveggen. Det lille værelset bak scenen der barnelosjen kom sammen, og kjøkkenet hvor staute losjedamer kokte kaffe og solgte wienerbrød når det var dansefest. Forværelset der frakker og hatter og sixpencer hang på rad og rekke, og trappa som knirket opp til annen etasje der økonom og politi Syvertsen bodde med familie – jeg husker det alt sammen.

– Losjetemplar, kan jeg be om ordet?

– Det var to losjelokaler oppe på fjellet. På knausene ut mot elva lå, og ligger, Valhalla. Dit soknet gjerne avholdsfolk som følte seg litt finere på det. Losje Glemmens Fremtid og Losje Norge på Fjellhøi var tufta på arbeidsfolk, med en og annen kjøpmann innimellom. Jeg minnes også den gamle garde av solide losjetravere. Mange er gått bort, enkelte rusler ennå rundt i byen: Ludvig Larsen og kona Asora, Ludvig Gulbrandsen, Hans Ulriksen og Berta Ulriksen, Arnt Møller Hansen med sin Elsa, Rubin Såheim og kona Kari og mange flere. Sjøl var jeg med mine 15 år en av de yngste i broderringen. Men jeg gikk på Middelskolen, noe som ikke var så vanlig i miljøet, og det var vel helst derfor jeg etter et års tid ble valgt til sekretær. Et ærerikt, men svært så ansvarsfullt verv. Du måtte sitte med ørene på stilker, for det nytta ikke å stille med justert referat til neste samling. Protokollen, en svær lærinnbundet historie, skulle føres i løpet av møtet og leses opp og undertegnes før medlemmene gikk hver til sitt. Var noe uteglemt, fikk du høre det: – Hr. sekretær, mitt innlegg i diskusjonen i barnelosjen mangler i referatet!

Mange sosialdemokrater har trådt sine ungdomssko i arbeiderungdomslaga, losjen ble min skole i organisasjonskunnskap. Du lærte å ta ordet i diskusjonene, å ordne tankene dine og legge dem fram på en ryddig måte. På de fleste losjemøter var det innledning eller foredrag med ordskifte etterpå. Det skulle mot til å gripe ordet når tilreisende som Willy Enesen la ut om ungdommen og avholdssaka. Men losje Norge hadde mange diskusjonsglade og taleføre debattanter med Ludvig Gulbrandsen i spissen. Du begynte så smått å våge deg utpå sjøl med en forsiktig pekefinger i været: – Hr. Losjetemplar…

– Det lukter sprit, kom igjen neste lørdag!

– Losjelivet var alvor og skjemt i fornuftig forening. Vanlige losjemøter kunne avsluttes med selskapelig samvær og runddans. Høydepunktene var sildeaftenene: Rubin Såheim og Arnt Møller Hansens medbrakte sild fra basarene ble kunstferdig anrettet med masser av løk og melne poteter av matvante losjedamer.

På lørdager åpna Fjellhøi sine dører for almennheten: Jensens kvartett spilte opp til dans – inngangspenger koner én – og flokken med danseglad ungdom med Fredrik Gravern og Gunnar Påsan i spissen trengte på i forværelset. For inne i salen sang Carsten Søland smektede i roperten om En liten, gyllen ring. Carsten Søland har jo nylig offentlig rost Fjellhøi for ryddige forhold på dansegulvet. Pertentlig oppofrende økonom Syvertsen må ha mye av æra. Og i døra sto Ludvig Larsen, en kar på vel 100 kg og nærmere to meter og la kraft i kommandoen: – Det lukter sprit, Dere får komme igjen neste lørdag! Dessuten møte stadig flere av de eldre losjemedlemmene opp og trådte dansen med ungdommen. Sjøl lærte jeg trinnene i såvel vals som foxtrot trygt trykket til Asora Larsens mektige og moderlige barm.

Losjeliv var mer enn avholdssak

– Losje Norge skjøt knopper. Barnelosjen fant oppofrende ledere i ekteparet Juhlin – han fotograf og opprinnelig svensk og idealist og esperantist og absolutist på sin hals. Vi som var litt eldre, skaffa oss luft under vingene ved å danne ungdomslaget Fri, for nå gjaldt det å trekke enda flere gutter og jenter opp de bratte kneikene til lokalet på fjellet. Vi søkte utover og ordna turer til losjehytta på Faratangen der vi gikk og vi gikk og vi gikk i marsjkonkurranser og drev allehånde idrettsutøvelser under mottoet: «En sund sjel i et sundt legeme».
Videre var det vel i ungdomslaget tyngdepunktet etter hvert kom til å ligge når det gjaldt amatørteatervirksomheten i losje Norge.

Uten forkleinelse for noen – primus motor og selve drivkraften i teaterarbeidet var uten tvil Arnt Møller Hansen. Han var sjelden å se på scenen, den skygga han vel litt unna, men Arnt var et riktig jern til å administrere og organisere: – Nå skaffer du det og nå ordner du det…

Når det gjelder de litt eldre garde amatørskuespillere, får jeg vel ta med troikaen Erling Pettersen, Bjarne Kjølberg samt Karl Sanbæk, og av den yngre garde Randi Bang og i all mulig beskjedenhet meg sjøl.

Jeg er grammofonsjarmør!

– At vi nådde så langt som vi gjorde på de skrå bredder, skyldes ikke minst Birger Madsen. Han skrev viser og sketsjer, fint beregna på den ene, den andre eller den tredje av oss, han plukka ut melodiene og øvde med oss jevnt og trutt og snilt og tålmodig uten en eneste gang å heve stemmen: – Jeg tror vi tar det en gang til, jeg Rolf. Ved pianoet satt bror Erik, bror Håkon, eller fru Madsen. Sjøl var jeg i stemmeskiftet, i blant høyt oppe, iblant dypt nede, men virtuos Madsen fant alltid de riktige tonene på klaviaturet.

Visst var cabaretene våre enkle greier, uten lydanlegg, uten spotlights eller rampelys. Entusiasmen fikk veie opp for manglene. Kostymer spora du opp sjøl – godt assistert av slekt og venner. Jeg husker hvordan jeg slet med å organisere sjakett og floss da jeg skulle trå fram og parodiere Book Jensen, Jøranstad eller Braarud. – Jeg er grammofonsjarmør, synger så at hjertet blør, i en lakrisbåt i søtsuppe jeg ror… Kulissene, Sydens palmetrær eller Bakgatemiljø, fiksa Armann Karlsen eller Walther Nilsen med pensel og maling på papplater utover gulvet i salen. Vi sminka oss foran de to speilene i den små salen bak scenen: – Er jeg fin nå, Randi? Og hvis Randi nikka bekreftende, kunne teppet gå til side for losje Norges ekstra prima fenomenale vårcabaret. Randi Bang elsket gutteroller og spilte dem med bravur.

Og far min er slakter, og jeg må jo bli me’n når han drar avsted, det er klart!
Jeg går inn i bingen, tar grisen i grimen og får’n med meg ut i en fart.
Du må ikke tru jeg er skvetten og snau, far!
Jeg skolder’n og skraper’n så snart han er dau, far!
Det er sønn at jeg ikke er gutt!

Økonom Syvertsen titta forskrekket i døra – letta losjetaket virkelig på seg?

Jeg var dødsens nervøs hver eneste gang

– Min grammofonsjarmørparodi er nevnt. I neste runde kunne jeg entre scenen som bredbent sailorboy med sleng i buksene:

I går på Glade Hjørne var det to som sloss
og blod fra begge neser rant som en liten foss.
Til slutt så lå de der i gata og rulla kant i kant –
jeg stod og tippa lenge hvem som vant.

Opp med humøret, venner, for jeg skal også være med!
Juling det er bra, jeg kan gi og ta
alle knep og lurestreker godt jeg kjenner!
Opp med humøret, venner, det trengs kvalm i gata nå og da!
Her vanker hovne mugger og store, blåe glugger
i overflod til alle som vil ha!

Av og til gikk det i stå, du glemte ei linje eller to og gløtta forvirra etter suffløren som sto bak teppet på den ene sida, men kom deg stort sett ned på bena likevel. Karl Sandbæk var kanskje ikke av de flinkeste til å pugge roller, men når han i nødens stund ga seg til å improvisere, var han det rene oppkommet, det rene naturtalentet som kunne få til det utroligste.

Sketsjer hørte også med til cabaretene – de fleste har nok gått i glemmeboka. Men det var iallfall en om storgangsteren John Dillinger som i 30-åra herja i USA, og på scenen på Fjellhøi stod et bord og bak bordet kom det opp ei hand, og en hul stemme krevde flere skillinger til John Dillinger, og så husker jeg ikke mer.

Det var veldig lærerikt alt sammen, det ga et ungt menneske selvfølelse slik å stå foran et publikum, selv om du var dødsens nervøs hver eneste gang du skulle inn på den vesle scenen i losjelokalet.

Revy i det okkuperte Fredrikstad

– Suksess gir mersmak. I 1940, på høstparten, våga vi oss på det større formatet med revyen Bølgene ruller, som trakk fulle hus på biblioteket. Det var stort sett den samme gjengen som var i ilden. Jeg sang ei vise:

Kjære Norge, vi må rømme fra krigens gru og bort fra deg,
men i tanker og i drømme følger du oss på vår vei.

Tyskerne og nazistene var herrer i Norge, og kritiske ører og øyne fulgte oss fra salen. Birger Madsen ble innkalt og fikk klar beskjed: hvis vi prøvde på slik jøssingpropaganda en gang til, så ville det gå gæernt.

Krigen og okkupasjonen førte til et veldig oppsving i losjelivet på Fjellhøi. Men sjøl lot jeg handling følge ord og dro over til Sverige, så vil du ha historien om Fjellhøi i de fem svarte årene, får du la andre overta.

Trykt i Demokraten 1991