Med fakkelen for freden

Folkenes latin er esperanto blitt kalt. I 1887 la Ludwig Zamen­hof frem sitt verdensspråk. Lett å lære, enkelt å uttale skulle esperanto knytte verdens folk sammen, uansett språk, rase og religion. Også arbeiderbevegelsen gjorde Zamenhofs tanke til sin. Esperanto skulle bære frem arbeiderklassens internasjonale solidaritet. I 20- og 30-årene seilte esperantobevegelsen i medvind. I Fredrikstad fantes såvel arbeideresperantist­klubben Torco – Fakkelen, som den nøytrale Fredrikstad Esperanto Klubb. Torstein Andersen var med begge steder.

– Far pratet av og til om et språk som het esperanto: Det var veldig lett å lære og med det kunne du klare deg til Konstantinopel og enda lenger. Far var platearbeider på Værste og hadde trolig lest om esperanto i Jern- og Metallarbeideren. Noen undervisning i fremmede språk var det ikke snakk om i de syv årene jeg gikk på Seiersten skole. I tiden som fulgte ble det liten anledning til språkstudier, for fra 1929 svang jeg slegga i Herman Forsbergs smie i Huthsgate. I begynnelsen av februar 1935 sto det imidlertid en annonse i Smaalenenes Social-Demokrat: Alinger Ajo inviterer til et opplysningsmøte i Eventyrsalen i biblioteket om verdensspråket esperanto. Alle interesserte velkommen! Jeg gikk på møtet og Ajo vant mitt hjerte for språket som skulle skape kontakt mellom folkene, uansett nasjonalitet, rase, religion – og derved fred på jord.

Jeg ble en i flokken på 15-20 stykker som framover, en dag i uka, møttes til begynnerundervisning i et klasserom på St. Croix skole. De fleste var sånn omkring tredve, det var noen flere menn enn kvinner og mange hadde sin bakgrunn i den faglige og politiske arbeiderbevegelse. For læreren, Alinger Ajo, la ikke skjul på at han var arbeideresperantist. Han bar den grønne stjernen – esperantistenes symbol – med rød rand og så på verdensspråket som et middel til å styrke arbeiderklassens internasjonale solidaritet.

Esperanto pr direkte metode

– Ajo var tysker – politisk flyktning fra Hitlers rike. Middels høy, firskåren, et kraftig ansikt, en markert hake, et forskende blikk rettet mot eleven. Alvorlig, litt tung av vesen, men med en egen evne til å komme i kontakt med vordende esperantister som to og to sammen slet trepultene i den gamle teglstensbygningen.

Ajo snakket godt norsk, med markert utenlandsk brytning, han fortalte at han hadde oppholdt seg en tid i Oslo før han satte kursen for Østfoldbyene.

La det være sagt: Alinger Ajo var en pedagog av rang. Den røde, for ikke å si den grønne tråd i undervisningen, var den direkte metode. Norsk skulle brukes så lite som mulig. Ajo står på kateteret i sin slitte, velpressede dress, ser alvorlig utover flokken, hever et ark i været: – Tio estas papero! Skriver ordene på den svarte tavla, gjentar ordene en gang, to ganger, kanskje tre. Så kommer spørsmålet: – Kio estas tio? Og Malene fra Lahelle og Marentius fra Nabbetorp svarer, litt famlende kan hende, litt unnselig for vonde minner fra skoletiden sitter ennå i: – Tio estas papero – det er et papir. Og Alinger Ajo gir seg ikke med det, ned fra kateteret bærer det og rundt i klassen så også Rolf fra Kråkerøy og Signe fra Gressvik får prøve seg. Ajo hadde psykologisk sans: Så han et illrødt fjes og merket at nervene sviktet hos eleven, tok han ordene omatt og omatt til svarene gled som de skulle.

I Adams drakt ved Tunevannet

– Det var å reise en bygning, han la sten på sten og gikk fra det enkle til det vanskelige: – Nia urbo nomas Fredrikstad – byen vår heter Fredrikstad. Hodiau estas la 27 marto – i dag er 27. mars. Estas necesa por la laboristo lerni esperanto – det er viktig for en arbeider å lære esperanto. Noen lærebok hadde vi ikke den første tiden – vi stilte med kladdebok og blyant – det var alt. Men Ajo eide en Underwood reiseskrivemaskin og på den slo han gjennomslag av det vi trengte. Det ble en hel liten lærebok av det til slutt.

Alinger Ajo var fullstendig uinteressert i denne verdens gods og gull. På sommerstid bodde han i et lite telt ved Tunevannet, på vinteren i en spartansk utstyrt hybel i et av de mer proletære strøk i Sarpsborg by. En sommerdag ble forøvrig skrivemaskinen stjålet fra teltet mens Ajo var på esperantoferd. Han var dypt fortvilet, men gode esperantister skillinget sammen til en ny maskin til sin elskede lærer. Videre var Alinger Ajo vegetarianer og naturist. Blant øvelsene forekom: – Fruktoj kaj legomoj utilias la sanom – frukt og grønnsaker er godt for sunnheten. Og tillot forholdene det, kastet han klærne og lot sol og vind og frisk luft styrke sitt legeme.

Om sin fortid var han taus – med god grunn. Det fantes øyne og ører i landet vårt som gjerne rapporterte hva en tysk antinazist sa og gjorde. Til tider kunne han diskutere sosialisme og arbeiderspørsmål med de eldre, fagorganiserte blant elevene.

Vi søkte på mellombølge etter «den grønne stasjon»

– I motsetning til mange idealister var Ajo praktisk anlagt. Han var et organisasjonstalent av format. Det bokstavelig talt grodde etter han, og i løpet av kort tid hadde han holdt grunnkurs og startet arbeideresperantistforeninger i Fredrikstad, Torp, Sarpsborg og Halden. Foreningen her i byen bar det manende navn Torco, Fakkelen. Iblant kunne det bli kollisjon på timeplanen og ordren kom: – Du Torstein, får overta begynnerkurset på Torp. Temmelig betuttet ruslet jeg av gårde mellom orebuskene langs elva, mens jeg styrket meg på et Ajo-sitat:

– Den som kan litt, kan meget mer enn den som intet kan. På Fagen på Torp ventet en skare med Gustav Ringstad i spissen, og etter hva jeg senere fikk høre, skal det ikke ha gått så aller verst.

Vi trengte stadig trening i å bruke språket skriftlig. Jeg har hatt flere pennevenner gjennom årene. Den aller første var en hollandsk lærerinne som het Jo Lenirs og fortalte at hun underviste palnazoloj, bleknebbete barn.

Det talte språket ble brakt oss på eterbølger. Vi satt rundt omkring og skrudde og skrudde på Folkemottakeren for å fange inn sendinger på esperanto: Moskva radio på langbølge, Hilversum på mellombølge og framfor alt Brno i Tsjekkoslovakia som ble kalt «den grønne stasjon». Det var en stormfull politisk tid, navn som Masaryk og Benes gikk stadig igjen i esperantosendingene. I 1939 marsjerte Hitlertroppene inn i Brno, og esperantorøsten fra Tsjekkoslovakia forstummet.

På fylkesplan ble det holdt møter og konferanser. Spesielt godt minnes jeg det store arbeideresperantistmøtet i Folkets Hus i Sarpsborg i 1937. Mange av byen celebriteter var invitert, og Ajo ville gjerne vise hva hans elever hadde drevet det til. Hver og en skulle holde en tale om et emne han eller hun hadde valgt, og Ajo hjalp oss med finpussen. Sjøl ville jeg ta tilhørerne med på en sommertur på sjøen, i sol mellom holmer og skjær fram til Hankø med regatta og salutt. Åpningen var god og sterk – så falt jernteppet. Jeg griper etter huskelappen i lomma og utbryter forpint: – Granda skandalo. Latteren og applausen reddet dagen.

Fra Torco til Fredrikstad Esperanto Klubb

– Etter en tid da klubben var i god gjenge, trakk Ajo seg ut. Frøene var sådd, faklene tent. Han dro over til Sverige, det ble sagt at han giftet seg der borte og så taper sporene seg etter den tyske internasjonalisten. En del av oss ønsket å gå bredere ut og som en etterfølger av Torco ble Fredrikstad Esperanto Klubb stiftet den 29. januar 1938. Klubben vedtok å slutte seg til det politisk nøytrale Norsk Esperantoforbund. Nå måtte vi klare oss for egen maskin. Selv var jeg lærer for et begynnerkurs her i byen og Ragnvald Tofte startet undervisning for viderekomne. En dag dukket en hollandsk esperantist, Johs. Ornstein, opp, medbringende sin høygravide kone, og bidro til å prege byens esperantistmiljø. Et avisreferat som har overlevd, kan fortelle at klubben i året 1938 hadde femti medlemmer, og at frammøteprosenten var 25,1! Vi holdt først og fremst til i Biblioteket: i Eventyrsalen og på studierommene. Biblioteksjef Kaja Stabell var forekommende – bøker på esperanto ble innkjøpt til biblioteket og i lesesalen kunne Fredrikstadfolk bla i et par esperantomagasiner: Hva i all verden var dette for et merkelig språk? Vi hadde oppslag om vår virksomhet i vinduet til Borge Sørensens barbersalong og skaffet oss til og med en grammofon så nybegynnere kunne strekke ørene mot tuten.

En esperantofamilie i Oredalen

– Vi stakk ofte innom hverandre for å praktisere språket, hos Ragnvald Tofte, hos Øivind Bilet og Borger Sørensen, hos Håkon Hansen og framfor alt hos familien Hauge i Oredalen. Harald Hauge, kona Amanda, sønnen Willy og et par døtre var ivrige esperantister, så der gikk samtalen til pianoakkompagnement. Og når kaffen var drukket og bordet ryddet satte pappa Harald seg til klaveret, Willy grep fela, søstrene flokket seg rundt pianoet og så sang vi: En la mondon venis nava sento, tra la mondo iras fort voko – i verden er kommet en ny følelse, gjennom verden går et sterkt kall… Da følte vi at vi var hva esperantister alltid burde være: Uno grandon rondon familian – en eneste stor familie.

Fra tid til annen flottet vi oss med fester ute, på Phoenix eller helst i Den Konservative Arbeiderforening, for der var leia billigere. En komité ble satt ned, mat ble bestilt, lokalet ble dekorert så ordet BONVENON – Velkommen – lyste mot gjestene fra veggen. Det skulle ikke forundre meg om det var vår allestedsnærværende tusenkunstner Manfred Juhlin som hadde ordnet den jobben. Så ble det spist og så ble det drukket: – Tosto! Skål! noen leste dikt på esperanto og jeg kan hende et stykke fra Gaja Knabo – En glad gutt. Så var det danon pro la mangajo! – takk for maten! og dans etterpå. Vi danset som folk flest: tango og vals eller foxtrot. Men konversasjonen skulle foregå på esperanto. Du så din dame dypt inn i øynene og sa: – Co tio ne estas bela melodio? – Er det ikke en vakker melodi de spiller?

Vi drømte om fred på jord

– Krigen kom. All utadvendt virksomhet ble innstilt, brevkontakter ble brutt, esperantoradiostasjonene ble tause. Men den lille flokken møttes jevnlig til møter bak nedrullede blendingsgardiner og håpet på fred. Etter krigen hadde bevegelsen framgang en kortere tid, men så flommet engelsken inn over landet og i dag er det ingen esperantoforening i Fredrikstad. Men Zamenhofs idé lever videre. I Asia og Afrika har esperantobevegelsen vind i seilene. Skjønt vår drøm – om forbrødring over landegrensene og evig fred på jord – den drømmen er kanhende fjernere enn noensinne. Men en esperantist gir aldri opp håpet.

Trykt i Demokraten 1991