Siste vals med Jensens kvartett

– Å, Anne Mari, du er mitt svermeri, sang Carsten Søland i roperten i Nøklebygropa St. Hansaften 1936. Karl Jensen på trekkspill, Olaf Fossen på gitar og Erik Gabrielsen på fele akkompagnerte go’låta. I årene som fulgte fartet de muntre musikanter i svart syvseters Nash fra Moss til Halden, fra Rakkestad til Fredrikstad og gledet danselysten ungdom.

– Far var med og stiftet Lislebymusikken. På et bilde fra 1909 sitter han med kornetten på fanget. Onkel Thomas spilte klarinett, det samme gjorde onkel Martin, dessuten var han i mange år dirigent i korpset og skrev marsjen Lislebyguttene kommer! Diverse fettere sysla også med musikk. Skrapa du sammen smått og stort, ble det et helt lite familieorkester.

På Leie skole hadde vi lærer Hammer. Han spilte fiolin til husbruk og sang støtt og stadig med elevene. – Vi vil oss et land som er frelst og fritt, var yndlingssangen til Hammer. Mens jeg gikk i tredje klasse, begynte jeg å rusle med fiolinkassa i neven – først til Rolf Jensen, senere til Karl Sefion Johansen. Begge var habile musikere og dyktige lærere. – Husk å øve jevnt og trutt på buestrøkene, var beskjeden. Selv var jeg så liten at jeg såvidt rakk frem til fela. Mens jeg gikk på skole, begynte de første oppdragene å dryppe inn. Jeg spilte fiolin på juletrefester rundt omkring, og på landsleiren i 1932 gned jeg buen for hundrevis av speiderkamerater.

Odeon, Jensens Kvartett, The Favourite Boys …

– På losje Glymheim spilte Gudmund Johansen på trekkspill og Olaf Fossen på gitar, til lek. Gudmund ble syk og Karl Jensen ble bedt om å overta. – Ja, sa Jensen, -men da vil jeg ha med meg Erik Gabrielsen på fiolin og piano, og Carl Søland på fele. Slik trådte Jensens Kvartett inn i historien. Senere ble vi fem da Rolf Hansen sluttet seg til med trommesettet sitt. Alle var vi amatører og godt kjent på forhånd. Erik og Karl og jeg bodde vegg i vegg – Olaf et lite stykke unna, i nærheten av Snippen.

Sjøl svingte jeg hammeren som snekker, Karl Jensen kjørte lastebil for firmaet, Erik Gabrielsen stabla skoesker på Fresko og Olaf Fossen var en allsidig kar som drev med alt mulig: han solgte fisk, slakta griser og klipte hår. Karl og Olaf hadde stifta familie, den andre halvparten av Jensens Kvartett var foreløpig ungkarer og spellemenn.

Den som hadde mest peiling på musikk, var han som orkesteret var oppkalt etter. Karl hadde i flere år spilt bass i Lisleby musikkorps, var en virtuos på beljespellet, klimpra kunstferdig på gitaren, var kort sagt i stand til å ta seg fram på rytmesans og gehør. Vi andre var nok mer ad den slagne landevei.

Vi var ikke enerådende i strøket. Odeon var først ute, de trakk i hvite bukser og spilte engelske og amerikanske slagere på Larkollen og Hankø. Bortpå Lahelle spilte Trantern og Co i The favourite Boys mer hurra meg rundt og hæla i taket-musikk. Sjøl prøvde vi oss i en melodiøs, skal vi si sånn Book Jensen-stil, med norske og svenske melodier: vals, tango, slowfox.

Lambeth walk tjohei, det er en dans for deg!

– Første gang vi spilte utenfor losjelokalet var St. Hansaften 1936 under åpen himmel i Nøklebygropa, og første melodien var Lille Anne Mari, du er mitt svermeri! Det hele var sånn kom som du er, vi sto i ett hjørne av sletta og unggutter og ungjenter svingte seg på gressbakken til tonene fra Jensens Kvartett. Noen betaling verken krevde eller fikk vi for umaken. Neste gang var vi i ilden på Evjeplassen. Det var idrettslaget som inviterte til dans og det kosta 25 øre å komme inn. Vi satt under et lite tak de hadde rigga til og spilte Honolulu Lulu og fikk kr. 20 på deling for jobben.

Repertoaret ble stadig utvida. Jeg har ennå boka der jeg skrev ned tekstene, det er over 300 numre! De sorte øines makt, Når byen sover, Det gamle vraket, Vagabondvalsen, Når jeg spiller for deg på ukulele, Mary, Mary, Barndomshjemmet – noen husker kanskje ennå melodiene.

Karl Jensen var stadig innom Haube og snuste etter nyheter på Decca, Capitol eller Odeon. Når han fant noe han mente passa for Jensens Kvartett, tok han med seg plata og teksten som fulgte med hjem til seg sjøl eller ned til spiselokalet på fabrikken. Der møttes vi, sveiva opp grammofonen, lytta, øvde, sveiva opp, lytta, øvde helt til det satt som det skulle. Ved siden av å gni på fela, sang jeg refrenget alene, eller i duett med Erik Gabrielsen. Jeg trente mens jeg sto ved sirkelsaga på fabrikken. I en annonse for en dansefest i Turnhallen het det: – Hør Østfolds beste refrengsanger Carl Søland synge San Fransisco.

På dansefest på Ise slo vi til med Lambeth Walk: – Hele Norge kom igjen, alle kan jo lære den, Lambeth Walk tjohei, det er en dans for deg!

Dere får kaffe to ganger!

– Jensens Kvartett hadde drakter i mørkerød fløyel med blanke, gule silkeslag og gullknapper, sydd av Johan Jakobsen hos Lund og Tallaksen. Tromma var kunstferdig dekorert av Andreas Nilsen, og vokalistene sang i messingroperter laget på bestilling av blikkenslager Anker Martinsen. Den siste tida skaffa vi oss høyttaleranlegg, det kosta 600 kroner, og var konstruert av Jon Hansen, som arbeida på Østlandske Elektriske. Nå kunne jeg nynne i mikrofonen:

«Ditt smil er en strofe som nynner i min barm,
fyldt av all din sødmes charm.»

Vi begynte å bli kjent, det kom brev i posten: «Rakkestad 19. mars. Vi har bestemt Danseaften i lokalet Grand, Eidsberg og vil nu høre om Dere kan spille der. Det er mig som snakket med Dere på Rakkestads rideklubbsfest i Valhal. Prisen er jo 60 kr, høiere kan vi heller ikke gå, da vi får jass-band fra Mysen for 49 kr. Dere må spille fra 1/2 9-3… Send svar så snart det lar seg gjøre. Dere får kaffe 2 ganger. Hilsen…»

For at vi skulle nå ut i periferien, kjøpte Erik bil, først en firkanta kasse av en Nash, senere en Ford V8, og Jensens Kvartett rullet av gårde til Rakkestad. Og til Eidsberg, Askim, Slitu, Mysen, Degernes, Halden – foruten til de faste stedene i byen: Turnhallen, Arbeiderforeningen, Underordnede, Fjellhøi.

Minst en gang ble vi stående på isglatte bondeveier og måtte overnatte i bilen. En gang forstua Erik benet – og uten øvelse og uten førerkort måtte jeg overta ratt og pedaler. – Bremsen er til venstre og kløtsjen til høyre, sa Erik. Men fram kom vi.

Kan’ke dere spelle «Gjennom skogen»?

– En sånn gjennomsnittlig spillekveld starta gjerne ved 8-tiden. Bilen med Jensens Kvartett svingte inn på tunet noen minutter på, så var det ut med instrumentene, inn bak scenen for å skifte på oss draktene, så trampa Karl takten, og vi stemte opp: – Bli med og hør, bli med og hør Alexanders Ragtime Band, for under fest, hvem er da best, Alexanders Ragtime Band. Gutter i pendressen og jenter i gåbortkjolen svinsa og svansa på gulvet. Publikum hadde sine favoritter: – Kan’ke dere spelle Gjennom skogen? Og det gjorde vi og jeg sang i roperten:

«Gjennom skogen snor seg en sti,
svært gammel gjennem lynget.
At den er meg kjær er fordi
her jeg lærte å synge …»

De som danset sang med i refrenget – det var stemning i lokalet den gangen.

Midtkvelds var det pause: – Nå har dere streva fælt, nå må dere få litt å bite i! Staute bondejenter bar frem digre bløtkakebrett og skjenka kaffe fra romslige misjonskjeler. En var spesielt sveisen. Så ble det slutt på dansen i Råde en tid på grunn av munn- og klovsyke, det ble romantikk istedenfor musikk og jenta som het Gudrun, ble senere kona mi.

Etter pausen knekte vi til igjen. Det hendte at melodien gikk i moll:

«På skyggesiden som et offer for tiden,
jeg går her arbeidsløs som i en døs.
En av de mange, hvis dage er lange,
hver natt er tvil og sorg et liv på bånd.»

Klokka kunne bli både ett og to og tre før Jensens Kvartett kunne stemme i:

«God natt, ja, god natt
synger fugler i busker og i kratt,
månen visker så forlatt:
God natt, min skatt, god natt.»

Da Rolf Gjermundsen var grammofonsjarmør

– Det lar seg ikke nekte for at det av og til kunne bli litt klabb og babb, ja, rent av slagsmål i lokalet. Noen hadde styrka seg av en loppe på lomma, det ene ordet tok det andre, sterke gutter bretta opp ermene: – Kom igjen, forbanna bondeknøl! Redde jenter storma scenen for å komme i sikkerhet. Skremte arrangører bad pent: – Fortsett å spelle så døm roær seg!

På Fjellhøi, lokalet til losje Norge, var vi nærmest et husorkester. Der gikk det alltid stille og pent for seg – det sørga økonom Syversen og kona for. Til de faste innslagene hørte revyene. Rolf Gjermundsen kunne stemme opp med: – Jeg er grammofonsjarmør, synger så at hjertet blør, og Randi Bang Larsen stilte i sjømannsdrakt:

«Dessverre er jeg nok blitt til ei jente,
det liker jeg ikke det grann!
Nå sier jeg tydelig «dægern hente»,
i meg er det stoff til en mann!»

Og ofte var det dans etterpå – til tonene av Jensens Kvartett. Ved siden av de offentlige arrangementene spilte vi fra tid til annen i private selskaper. En gang spilte vi i et bondebryllup på Kviberg i Borge. Stemningen var høy inne og ennå høyere ute på tunet der folk som kjente brudeparet, hadde flokka seg: – Brudeparet ut! Brudeparet ut! Og brura og brudgom og gjestene og musikken måtte ut på trappa, og det ble hurrarop og gratulasjoner og til lykke med fortsettelsen, og Jensens Kvartett stemte i med: En liten gylden ring, og både innbudte og uinviterte, ja, presten sjøl, trådde dansen i skjønn forening.

***

Krigen satte stopp for Jensens Kvartett. Offentlig dans ble forbudt, men noen av oss spilte ennå på private tilstelninger. Da de fem årene var omme, var det nye tider og en ny musikk og liten plass for Jensens Kvartett. Det hender iblant at jeg nynner melodiene jeg sang i roperten på Turnhallen eller Fjellhøi:

«Fra min fiolin skal toner strømme,
all min lengsel er lagt deri,
og fortelle i dine drømme
det jeg alltid har frykt for å si.
Byen sover og natten er så stille –
kanskje hører du denne melodi …»

Trykt i Demokraten 1991