Skip o’hoi – det er tollen!

– Er Gressvik Norges hovedstad? spurte tyske spritleverandører. I forbudstida flommet smuglersprit inn over distriktet. Hurtiggående smuglerbåter brakte dram fra Færder samlag til tørste struper. Pågående tolltjenestemenn slo med køller og skjøt med skarpt. Steinar Eriksen (83) var med i striden.

– Første gang jeg var med og kapra spritsmuglere, var jeg bare guttungen. En eldre bror som var ansatt i tollvesenet og jeg var i et eller annet privat ærende oppe ved Seutelva. Med ett hører vi stemmer og dunking av metall. Bror min lukta lunta, vi tjuvlånte ei eke og rodde over. Helt riktig, sju mannfolk drev i sin ansikts sved og lempa iland svarte spritkanner. Bror hadde en Browning i baklomma, det ble hands up, vi er tollere og beslaglegger spriten. Litt senere kommer jeg til å granske skyteren og oppdager at magasinet måtte ligge igjen på bordet hjemme. Hadde de sju karene visst det, hadde de kanskje slått oss forderva, for det var åpen og uforsonlig krig mellom de som smugla de våte varene og tollerne i forbudstida. Partiet, på 21 kanner, ble behørig levert på tollbua, og vi innkasserte ei belønning på 21 kroner. Det var min første fortjeneste i Tollvesenet.

Det var egentlig slakter jeg skulle blitt. Etter endt skolegang på Trosvik skole og konfirmasjon i Glemmen kirke begynte jeg hos slakter Syversen som gikk overende trass i at han laga byens beste pølser. Så bød jeg meg fram i Halvorsens slakteforretning. – Jeg kan gå gratis i to år bare jeg får læretida mi. Blankt avslag. Så dårlig stilt var det overalt på 20-tallet.

Stortrafikk ved Grisebåene

– Bror kom til hjelp, han ante kan hende talenter for tollerfaget, og ordna et vikariat på Huth tollstasjon. Egentlig var jeg for ung, 17 år, og gikk i 13 år som vikar før jeg fikk fast ansettelse i etaten.

Huth tollstasjon var ikke svære greiene. Den aller første tida leide vi oss inn i annen etasje hos Guri Larsen. Senere ble det oppført ei lita rødmalt stue med to rom og kjøkken. Det ene rommet var kontoret til sjefen: uthavnsbetjent Håkon Høye, ellers besto mannskapet av Rummelhoff Olsen, Pettersen fra Hvaler, Nils Samuelsen samt Ole Simensen med tilnavnet Ole Lukkøye. I et hjørne i stua sto en gnisttelegraf og utafor på en knaus raka et spetakkel av en radiomast i været. Meldinger kom tikkende inn: Stor trafikk ved Grisebåene. Undersøk!

Til å begynne med tjenestegjorde jeg om bord i T5, en forhenværende smuglerfarkost som ble tatt som krigsbytte borte ved Sandefjordkanten. Tollbåten hadde skutt varselsskudd, så nok et skudd som ramma styrhuset og skipperen hadde ikke annet å gjøre enn å sette skuta på land. Han og mannskapet forsvant som skygger i natta i nærmeste skog, og at det ikke hadde gått helt smertefritt for seg kunne en se av blodsporene i styrhuset. Båten ble tømt for en diger spritlast og seilte siden som tollkrysser med splittflagget vaiende akterut. T5 var lang og smal, kravellbygd som det het, og hadde tre motorer, hver på 200 hestekrefter under dekket. Tre propeller drev henne opp i en fart på 36 knop. Det fantes knapt en farkost i fjorden som gikk hurtigere.

Med bekvemmeligheter for mannskapet var det så som så. Skipperen hadde en bra køyplass, ellers stua vi andre oss sammen på harde trebenker forut. En primus var hele byssa og lugaren ble varma opp av en kølaovn. Du gikk og harka og hosta svart ei hel uke etter at du hadde gått av vakt.

Tre varselsskudd og så skyt for å treffe!

– Tjenesten gikk ut på å patruljere fjorden og ligge på utsikt ute ved tremilsgrensa med slukte lanterner og avslått motor og speide og lytte etter mistenkelig trafikk i farvannet. For utafor Færder, utafor tremilsgrensa ved Færder samlag, som det ble kalt, lå Paul Weber og andre større spritbåter fra Tyskland og Danmark og venta på kunder.

Kundene kom. Vi kunne høre den svake susinga fra propellene som nådde langt i vannet når det var stille vær. Utkiken meldte og purra mannskapet, skipperen starta de 600 hestene og T5 la i vei. Det var helst på natta det foregikk. Snart så vi en skygge og en hvit kjølvannstripe, vi tente lyskasteren i masta og fikk en lav motorracer, en vabåt eller ei snekke i lyskjeglen. Du grep roperten: – Skip o’hoi, det er tollvesenet, stans for kontroll!

De som hadde ren samvittighet la bi med det samme. De med spritkanner over eller under kjølen forsøkte å smette unna. Ordren lød: tre varselsskudd, skyt så for å treffe, men sikt slik at faren for at menneskeliv går tapt er minst. De fleste ga opp etter første smellet.

Tollsnok og tolljævel var de peneste uttrykkene

– Du tok på deg tollerlua, entra og spurte om det fantes tollpliktig vare om bord. De fleste nekta, var illsinte og brukte kjeft – tollsnok og tolljævel var blant de penere uttrykkene. Som oftest gikk det uten at blod fløt, men vi var utstyrt med lange gummikøller, og mange av tollerne hadde en uoffisiell revolver i baklomma. En toller kom ved et uhell til å skyte midtskill i hodet på en smugler med en lyspistol, og en kanoner fyrte av et skudd som traff en smuglerbåt midtskips og drepte en mann. Han som skjøt hadde dårlig samvittighet resten av livet.

Spriten kom raskt for dagen – under bånnlemmene eller i rom forut og akter. Noen smugla med Zeppeliner – da var spritkannene festa til ei jernramme som hang i ei line etter båten rett under vannskorpa. Nærma noe mistenkelig seg, var det bare å kappe lina og møte tollerne med uskyldsblå blikk: – Sprit, nei det visste de knapt hva var. Noen ganger nådde de ikke å slette sporene, og det var fort gjort med ei båtshake å finne ut om zeppelineren hang på plass.

T5 var gjerne ute på vakt et døgn av gangen. Hadde vi gjort et beslag, ble båten samt lasta taua inn til Tollbua i Fredrikstad.

Rørete toller rørte i vei

– Beslaglagt sprit ble lagra i et rom i kjelleren med to digre låser på døra. Den ene nøkkelen hadde en skipsmekler oppe i byen, og den andre hadde tolloppsynsmannen i Fredrikstad. Alt som kom inn, såvel 96 prosent sprit på kanner og edlere vare som Hennessy og Black and White på flasker, skulle blandes før det ble sendt inn til Apotekernes Fellessentral der det ble destillert til teknisk bruk. I kjelleren på tollbua sto en tollfunksjonær og rørte og rørte i et svært 200 liters kar til han ble mildest talt rørete av brennevinsdamp og duft og måtte ta seg fem minutter og vel så det på en divan en trapp opp før han kunne fortsette jobben.

Selv om vi beslagla titt og ofte, var det nok bare en brøkdel av spriten vi fikk tak i på sjøen. Store mengder ble brakt i land og fortsatte på sin farefulle ferd til konsumenten, enten han satt ved bordet på restaurant Lucullus i Oslo eller sto og venta på gauk på et gatehjørne i Fredrikstad.

– Er Gressvik Norges hovedstad?

– Tolletaten jakta også på landjorda. En kar ute på Hvaler, han var forresten finne, hadde mottatt et større parti våtvarer. Han skulle være lur og grov ned kannene på stranda og satte en bjerkekvist ved hver grop som merke. Morran etter hang kvistene med nebbet, så tollerne hadde gode merker å gå etter. Inne i stua lå kjerringa og jamra seg i sengebenken: – Å, jeg er så sjuk, så sjuk. – Reis deg du, mor, sa tolleren som lukta lunta og under kjerringa i benken lå spritkannene på rekke og rad. Da vi bar ut kannene, var kjerringa frisk som bare det.

Ellers gikk transporten videre med bil. Vi fikk meldinger, hogg ned trær og lagde sperringer: – Stopp! Det er tollkontroll! Noen ganger knep vi noen, andre ganger ikke. Og så var det han som hadde en kanne bak på sykkkelen og lensmannen skjøt varselsskudd og karen sank om. – Herregud, hva har du gjort, sier jeg til lovens håndhever, men karen hadde blitt så redd da han hørte smellet, at han tråkka kjedet tvert av og gikk på trynet og levde i beste velgående i mange år. Det er kanskje farlig å framheve enkelte steder, men tyskerne på båtene trodde lenge at Gressvik var Norges hovedstad.

Vi gikk med skytern i baklomma

– Noen smugla i smått en to, tre liter til husbruk, andre i store partier på hundrevis av liter til videresalg. Det var voldsomme penger å tjene. En kanne som kosta 10 kroner ute ved Grisebåene, fikk du galant hundre kroner for inne i Oslo. En gang vi gjorde en husundersøkelse på Hvaler, tøt det bokstavelig talt tusenkronerssedler opp av en kommodeskuff. Men pengene forsvant fort, for mange smuglere var veien kort til fattigkassa. Jeg kjente godt selve storsmugleren i Fredrikstad og han kjente meg. Karl Casper var en diger branne, over to meter høy og brei som ei låvedør og bodde oppe på Frydenberg. Han drev stort – med flere racerbåter og fire-fem Chevroletbiler. Han hilste alltid blidt når vi møttes i byen: – Goddag, Eriksen, du gjør jobben din og jeg gjør min.

Andre var mer aggressive. Jeg kjente knapt en toller som ikke hadde en skyter i baklomma når de skulle til byen. Sjøl møtte jeg en gang med tre-fire karer like ved der jeg bodde: – Nå skal vi ta deg, din tollerfaen! En dytta til meg en gang, to ganger, så tar han tak så knappene farer av jakka. Jeg var nødt til å klinke til’n så’n sovna en stund. Og det var ikke den eneste gangen smuglere gikk løs på meg.

Portstolper av spritkanner

– La det stå fast: det har aldri vært så mye fyll og så mye råskap i Fredrikstad som i forbudstida. Særlig på lørdager og søndager rava haugetalls fulle folk rundt i byen og konstablene sloss som bare rakker’n. Utpå Hvaler var det stadig blodspor i snøen etter nattas utskeielser, for styggfulle ble de av spriten og slåss måtte de. Likevel var det de som var direkte stolte av at de drev spritgeskjeften. I Moss var det en smuglerkonge – jeg tror han het Kure, som bygde portstolper til huset sitt av spritkanner.

Spritsalget foregikk i full offentlighet. Glade Hjørne var et av stedene: – Å mange trenger du, sa gauken og letta på frakken. For å slippe å gå hjem i enninga hadde gaukene nærlagre – et kom vi over i grunnmuren til et hus som lå der Nygaardsplassen er i dag. Du tok ut en sten og innafor lå flaskene kjølig og fint på rekke og rad som i det rene barskap. Og ønsket du drinker i mindre spartanske omgivelser, sto cafeene til tjeneste. I Hollendergata drev en som het Tindlund en slik smugkro – der ble det servert sterkere saker enn Kaffe, The samt Bouillon, slik det sto på skiltet ved døra. Ja, folk var gærne! Vi får ta med historien om spritselgeren som var så opphissa og så nervøs at han havna på gårdsplassen til politikammeret med hele agenturet. Om han fikk solgt noe – ja, derom tier historien.

Trykt i Demokraten 1991