Stenhoggerliv i Statene

I 1908 gikk Johan Eriksen Bråthen i brøttet for første gang. Han hogg sin siste sten vel 70 år senere. Noen år på 20-tallet svingte Johan slegga i Maine, USA. Folk fra distriktet var blant arbeidskameratene. I dag tar Johan seg en pust i bakken på Torsnes aldershjem.
– Snillere og flinkere folk enn de som arbeider her har jeg aldri møtt, slår stenhoggerveteranen fast.

– Jeg er født den 9. oktober 1899 på Kile i Torsnes. Far var fra Värmland. Først arbeidet han på Larvik-kanten der han traff mor, og så fulgte han etter fem brødre som hogg sten i Torsnes. Vi var åtte barn hjemme, fem gutter og tre jenter. Det er bare meg igjen nå.

Først leide vi på Øgårn, så bygde far huset i 1903. Det første jeg kan huske er jordskjelvet i 1904. Da trodde folk at verdens undergang var nær. Merkelig nok klarte vi oss bra hjemme, sjøl om det var veldig snaut. Vi hadde to griser, den ene gikk til å betale gjelda hos kjøpmann Bjor der vi handla på krita. Til fattigkassa behøvde vi aldri å gå. På skolen ble jeg mobba en del fordi jeg var så småvokst: Se på han der som er så liten! Det tok meg en del, og en dag rømte jeg til skogs. Senere har jeg aldri brydd meg om det, jeg har alltid vært ærekjær og sto i fjellet til mitt 70. år. Ni år gammel var jeg første gang med far min og slo kilehøl. Jeg arbeida sammen med Henry Hansen, beste kameraten min. Betalinga var to øre hølet. Etter skolen jobba jeg sammen med far i brøttet, men så slo N.S. Beer av prisen på stenen, og det var å søke etter arbeid. Et år var jeg hos bonden, hos Anders Kristoffersen på Veum. Deretter dro jeg sammen med far og brødrene mine på anlegg på Vestlandet. Vi var med på å bygge den 650 meter lange og 30 meter høye muren i Skjeggedal som skulle demme opp Ringdalsvannet. En som het Blakstad fra Fredrikstad leda arbeidet. Nils, bror min, og jeg bodde i ei brakke og kokte middag og sviskegrøt i ei bøtte. Etterpå måtte vi vaske klea i samme bøtta. Vi dro videre til Larvik og hogg sten og bygde undermuren på gamlehjemmet i Brunlanes. Da vi var ferdig, fikk vi halvannen flaske landsøl pr mann som takk for vel utført arbeid.

Søster sendte penger til billett

– Søster mi, Inga, som tjente på Kolstad, gifta seg med en kar av Steingrimsen-slekta på Selbak. Først dro han over til Statene, og så fulgte Inga etter. Jeg tenkte at jeg også burde prøve lykken. Jeg skrev til Inga, og hun sendte penger til billetten som jeg kjøpte av agenten, Skaug Sørensen i Fredrikstad. I 1923 dro jeg over til Amerika med en dansk båt som het United States. Det jeg husker best fra turen over, var en storm som varte i tre døgn. Når United States fikk bølgene på tvers, snurra propellen i løse lufta. Jeg og en skipper som skulle over for å overta en båt, var eneste passasjerer på dekk. Skipperen var blitt sendt ned fra første til tredje klasse fordi han hadde bråka så fælt.

– Røk cigar, sa’n, så blir du ikke sjøsjuk. Og det ble jeg ikke heller. På Ellis Island sto jeg splitter naken mens en lege undersøkte underlivet, en annen magen og den tredje resten.
– Very well, sa tredjemann og vifta meg inn i Guds eget land. Jeg fikk en del trøbbel, for agenten hadde lurt meg: billetten gikk ikke lenger enn til New York. Jeg kom meg videre med en hjulbåt til Fall River og telegraferte til søster: Send penger. Johan.
Jeg tok toget fra Boston og ble satt av på en stasjon midt på natta: – Take the next train 4 o’ clock in the morning, sa konduktøren. Det gjorde jeg og kom til byen Berlin der Inga sto og vifta på perrongen. – Du får være velkommen, sa søstra mi.

Sink or swim

– Det første jeg spurte etter var arbeid. Jeg fikk jobb i et bakeri som ble drevet av en kar fra Telemark. Jeg hadde aldri hatt deig mellom fingrene før, men bakte brød og boller i to samfulle år. Om vinteren var det mindre å gjøre, men om sommeren hadde vi fingrene fulle, for husmødrene brydde seg ikke om å fyre opp bakerovnene når det var varmt i været. Vi starta ved sjutida og drev på til utpå morrasida – da hadde vi 3000 brød klare. Foruten oss var det en masse kvinnfolk som pakka inn brødene. Jeg starta med 15 daler uka og på slutten tjente jeg 30.

Nattarbeidet tok meg veldig, det var vanskelig å legge seg til å sove om morran. I solrenninga gikk bakeren og jeg ofte ut til en plass og kasta hestesko. Den som fikk tredd flest rundt pålen hadde vunni.

Jeg trivdes ellers bra i USA. Du var så fri, du kunne gjøre akkurat som du ville. Ville du starte en business, var det bare å sette i gang, du behøvde ikke spørre noen om lov. Så var det opp til deg: sink or swim. Den eneste skatten du betalte var poll tax – to dollar året for å få gå på fortauet. Det var mange nordmenn i Berlin, de fleste arbeida på en stor papirfabrikk. Møtestedet var The Norwegian Lutheran Church på hjørnet av 7th Street og Norway Street. Presten ble lønna av menigheta og het Lilleheid. Senere fikk vi en ny prest fra Mandalskanten. Han røkte sigaretter og jeg så vel forundra på’n. – Se, sa’n, hvordan jeg brenner opp elendigheten. Sjøl slo jeg meg på cigarer av merket Seven-twenty four. Da jeg kom hjem sa dr. Søtorp at jeg var nikotinforgifta.

Med engelsken gikk det bedre etter hvert. Jeg lærte språket ved å stave meg gjennom overskriftene i avisene og spørre og grave etter ord og uttrykk. Etter et par års tid kunne jeg både lese og skrive og snakke ganske brukbart.

En dag dumpa det ned et brev i postkassa stempla Quincey. Det var fra kameraten min, Oscar Johansen fra Torsnes. Han hadde dratt et par uker før meg. – Kom hit, skrev han, her er det arbeid i massevis for folk som kan hogge sten. Så brøt jeg opp fra Berlin og bakeri og dro til Quincey. Der ble jeg med i en gjeng på fire mann som hogg sten og satte opp undermurer til hus. Det var hardt, men trivelig arbeid. Basen var svensk, han het Sanberg og var fra Skåne. En dag hendte det en fæl ulykke. Noen svensker skulle fløtte krana og så kom wiren bort i en kraftledning og en av svenskene ble drept på stedet, electrocuted. Om det var denne hendinga som gjorde utslaget, skal være usagt, men da en svenske kunne fortelle at det var gode penger å tjene i brøttene oppe i Maine, dro Oscar og jeg dit sommeren 1927. Det var et skotsk firma, Boot Company, som eide og drev brøttet der vi havna. Skottene drev mange stenbrøtt langs vestkysten på den tida.

Klyven gikk øst-vest som hjemme

– Vi var i alt 30 mann, nordmenn, mange svensker og noen finner. Formannen var skotsk. Det var storbrøttsdrift, noen av folka tok ut sten i fjellet, vi andre sto i og hogg og pussa. Emnene fikk vi tilkjørt på ei tralle som gikk på en skinnegang ned til dit vi sto ved tønna. Sjølve hogginga foregikk som i Holm og Roppestad og klyven gikk øst-vest som hjemme. Men jeg la merke til at finnene ikke hadde pusstønne, men satt på en sekk på bakken og holdt emnet mot jorda når de pussa. Det måtte lete på ryggen når de arbeida på det viset. Når vi hadde råka opp for sten, skrev vi navnet vårt på ei tavle som hang i brøttet så det kom ny forsyning. Vi arbeida i sju timer hver dag og hadde akkord, fire cent per sten. Du måtte jobbe så du kjente det, skulle det bli ei lønning til å leve av. Den ferdige stenen ble frakta ned til kai på et damplok og lasta om bord i båter. Det var sju-åtte meters forskjell på høyvann og lavvann langs kysten av Maine. Var det fjære sjø, lå båtene nede på lera.

Arbeidsklea var litt annerledes enn hjemme. Amerikaneren brukte livrem i stedet for seler. Og under dongerien hadde vi en slik union suit der underbukser og trøye gikk i ett og med klaff bak. På huet plasserte du sixpencen, jeg så aldri noen som gikk med hatt i arbe. Når klea var blitt skitne, leverte vi dem til kineserne som vaska, og snart kunne du hente pakka med rene, gode kleer. Vi losjerte hos private, folk som hadde kommet før oss og hadde bygd seg egne hus.

Jeg leide meg inn hos en Greåkerkar. For kost og losji betalte jeg åtte daler uka. Vi hadde ei spisebrakke, den var bygd av kompaniet og det var finner som drev den med egen kokk og greier. Maten var solid og god, men mange hadde vanskelig for å venne seg til det evinnelige hvite, amerikanske brødet. Det var flere fra Torsnes i brøttet, flere av dem hadde kommet ned fra Canada der de hadde hatt skogsarbeid. Foruten kameraten min, Oscar Johansen, var det Hans Grønli fra Holm og Arnt Nes, bror til Kristian Smed, og Døve-Olsen fra Holmen. Nordmenn og finner gikk bra sammen, men mellom finner og svenskene var det stadig kneting. Kalle Glad, en av svenskene tok en dag og hengte seg. Han pleide å gå mye for seg sjøl og gruble.

Stenhoggera var populære blant jentene

– Vi hadde organisert oss i American Labor Association. Vi holdt møter i ei brakke, tillitsmann var formannen vår, vi var stort sett enige om det meste.
På fritida var det ikke så mye å ta seg til. Vi hadde jo kafeene og saloonen, men der var det ofte mye bråk. På søndagen var det å trekke i finpussen og gå turer. Når vi satt på benken utafor boardinghuset, kom ofte de amerikanske jentene og ville prate. Yankeene likte det dårlig, men holdt seg i skinnet, de var redde for stenhoggera. Noen fikk seg kjærester og noen gifta seg der borte. Sjøl forble jeg frimann.

Kino kosta 10 cent, da kunne du sitte i tre timer. I -27 så jeg den første lydfilmen. Folk på lerretet snakka, det syntes jeg var rart. Det hendte at vi dro på tur til Canada, det var bare 70 miles nordover. En gang var jeg ved Niagara. Det var svære greier. Noen av gutta dro over bordern og kjøpte brennevin som de solgte sydpå. Det var forbud i Amerika, og de tjente gode penger på boozen. Men mye fyll vil jeg ikke si det var blant stenhoggera. Det hendte vi gikk på dans, men melodiene var annerledes enn valsene og reinlenderne fra Humlekjær og Holm. Her het det quick step – jeg syntes musikken var rene ulåten. En gang dro jeg avgårde for å se Otto von Porat bokse mot Christer fra Cleveland i Boston Garden. Jeg har aldri blitt så skuffa i mitt liv: Porat slo digre høl i lufta over hue på Christer, og så fikk han en smell så han gikk i gulvet, helt knock out. Senere sa folk at han hadde fått 15000 dollar for å tape.

Oscar pelte appelsinskrell

– Etter året i brøttet vendte jeg tilbake til Quincy og fortsatte med undermurarbeidet. En tid arbeida vi for en franskmann. Vi fikk sten, vraksten i alle sjatteringer, grått og brunt og grønt fra et brøtt som var over 200 fot dypt. Så hogg vi dem til og murte opp. Mens jeg drev på der fikk jeg brev fra Henry Hansen som hogg sten i Skottland: – Kan du skaffe meg jobb over hos dere? Men nå er vi framme i -29, Hoover var president og da kom jo det store krakket. Det ble etter hvert stopp i alt som fantes av industri langs kysten, hver bidige en ble sagt opp. Kameraten min, Oscar, gikk ledig og pelte appelsinskrell på gata som han spiste. Sjøl dro jeg hjem før jeg ble sagt opp. Jeg reiste over med Gripsholm, det var en masse hjemskremte nordmenn om bord. Da jeg gikk i land ved Göteborg, lå passet nedlåst i kofferten. Jeg klarte meg gjennom tollen på mitt ærlige ansikt og emigrasjonspapiret. Det ærlige ansiktet var ikke stort å stille opp med når du sammen med hundretusener andre søkte jobb i Norge på 30-tallet.

Trykt i Demokraten 1991