Værsågod, ta plass i stolen

– Hvordan vil De ha håret? – Som min bror. – Og hvordan har Deres bror det? – Takk, bra!
Ulf Borge har hørt vitsen hundrevis av ganger i løpet av de femti årene han svingte kniv og saks. Fra dengang barbering hørte til frisørens gjøremål over Snill hest- og Beatles-perioden frem til dagens motefrisyrer. Salongen i Voldportgaten var såvel et sosialt senter som et sted du klippet håret.
– Jeg har knapt opplevd en utrivelig kunde, slår Ulf Borge fast.

– Første dag jeg skulle begynne i salongen hos far, fikk jeg beskjed: – Du Ulf, kan du pusse speilene, vaske arbeidsbenken med salmiakk og tørke støv. Når du er ferdig, kan du ta deg fri. Klokka elleve hadde jeg nemlig avtalt å dra og bade med arbeidsledige kamerater. Jeg svingte kluten og gledet meg til turen. Far inspiserte arbeidet: – Det er en flekk på speilet – du får ta det om igjen. Jeg gned bort flekken, men fikk klar beskjed: – Ta alt sammen om igjen. Jeg var sur og sint og lei meg, for nå gikk badeturen i vasken, men gubben ville gi meg en lærepenge og en resept om aldri å slurve, og den resepten forsøkte jeg å følge de femti årene jeg drev i bransjen.

At bruge kniven selv går aldri bra!

– Far, Ole Borge, hadde etablert seg i faget allerede før første verdenskrig. Salongen lå i Bryggeriveien 1. Nå kan du kjøpe vesker og kofferter i lokalet. Tre trinn opp fra gaten og inn døra under den digre såpeskåla i messing som svaiet i vinden. På skiltet på veggen sto OLE BORGE, FRISØRSALON i hvitt på svart. Inne i salongen – et lokale på en 25 kvadratmeter – sto fire eketrestoler på rekke og rad: – Værsågod å ta plass! Klipping eller barbering? Senere ble stolene skiftet ut med amerikanske vidunder i blank nikkel. De kunne heves og senkes – en velsignelse for trette frisørrygger når du fikk småvokste herrer til behandling. På veggen hang store speil i sine eketrerammer over arbeidsbenken av ekte marmor, med Eau de Portugal, Keratin, Antiseptin og Alpecin på romslige literflasker.

Over speilene igjen hang håndmalte malerier med humoristiske poeng, utført av en eller annen kunde som betaling for klipp eller barbering. Et maleri forestilte en mann med barberkniv i hånden og blodige kinn, og den dystre advarslen lød: – At bruge kniven selv går aldri bra. Langs veggen sto ventestolene oppmarsjert, i det ene hjørnet sto stumtjeneren, i det andre den runde vedovnen – og på et bord kassaapparatet av merket National. Telleverket kunne maksimalt registrere kr. 2,95, for det var på den tiden du betalte én krone for klipping og kr. 0,40 for å bli av med skjegget. Sist, men ikke minst, hadde salongen en såpemaskin der varmt vann langsomt ble blandet med såpespon. Når du dro på en sveiv, tøt det ut liflig barberskum til ventende haker og kinn. Første kunde kunne ta plass i stolen klokka ni, så gikk det slag i slag til klokka sju. Vi holdt også åpent noen timer 1. og 17. mai.

– Nøye med overgangen, Ulf!

– Læretida var fire år og lærdommen fikk du i salongen. Til å begynne med var det å gjøre forefallende grovarbeid: tørke over gulvet, pusse skiltet, stable barberkapper i hyllene.

Den første tida fikk du beskjed om å gå rundt og titte: studere hvordan far og de to svennene Leif og Gunnar håndterte saks, kam og kniv. Du begynte så smått å tørrtrene med saksa. Viktigst var å holde den riktig, med tommelfinger og guldbrand. Du gikk der dagen lang og klippet i tomme lufta inntil du ble betrodd ditt første hode. Det var gjerne en mer eller mindre velvillig kamerat med så tykt hår at far i verste fall kunne utbedre skadene.

Neste skritt var å gå over til vanlige kunder, stadig under fars kyndige veiledning: – Pass på overgangen, Ulf, pent og jevnt skal det være fra kronen og ned i nakken. Husk nå å runde pent og markere godt ved ørene.

Mye variasjon i frisyrene forekom ikke. Det gikk mest i sveis med skill på venstre side. En og annen midtskill kunne forekomme, og hadde kunden en kraftig, for ikke å si fleskete nakke, klippet vi cutting. På lørdager kom byens løver og forlangte full vannondulering før dansen i Arbeiderforeningen.

Barn hadde vi ikke så ofte i salongen, folk snudde på skillingen og klipte ungene hjemme. Men det hendte da at Pål og Per sto i døra og da kom lett hylene: – Mamma! Jeg vil ikke! Vi så vel ganske skrekkinnjagende ut der vi sto i våre knelange, hvite frakker og rotet i hodet på folk med blanke redskaper. De fleste roa seg når vi først fikk dem opp i den små barnestolen. At noen slet seg og stakk av – nei, det kan jeg ikke huske.

– Tør du, så tør jeg, sa Sanengen

– Verktøyet var vel stort sett det samme som vi bruker i dag: klippesaksa, efilérsaksa som vi tynna håret med, kammen og klippemaskinen. Gode sakser var og er en frisørs alfa og omega. Å overlate dem til omvandrende skjærslipere som det ennå fantes mange av, var utenkelig. De ble sendt til Oslo, til Oslo Specialsliperi, der de ble satt opp etter alle kunstens regler sammen med kirurgenes kniver og skalpeller. Elektrisk klippemaskin fantes i salongen, den hadde holdt sitt inntog i bransjen noen år før. Likevel har jeg klippet mye med håndklippemaskin – under siste krig da det var umulig å få tak i deler til den elektriske.

Foruten hårbehandling omfattet faget ennå barbering. Det første læregutten måtte kunne, var å sette opp barberkniver. Det kunne være en langdryg affære. Var det en aldri så liten ujevnhet i eggen, ble du stående og gni med glassbrynet i timesvis. Første barberoffer var far. Det gjaldt å kunne teknikken: bevege håndleddet, ikke armen og stramme kinnet der det trengtes. Jeg skalv på hånda, men gubben slapp fra det med skinnet i behold. Første vanlige kunde var glassmester Sanengen. – Tør du, tør jeg, kom det tørt. På med barbersmekka som lå pent vasket og strøket – det var mor sin jobb. Så fram med Sanengens såpeskål, – de faste kundene hadde hver sin såpeskål med nummer på. Du såpet inn og lot kniven gå. Det gikk som smurt: Sanengen var god og rund i kinnene og lett å barbere og satt snart tilbakelent i stolen og nøt de varme klutene over hals, hake og kinn.

Ved- og kullhandler Skaarberg var en verre nøtt å knekke. Grei og hyggelig nok, men med et forferdelig skjegg, de rene stålpigger som skulle under kniven tre ganger i uka.

– Jeg arbeidet i salongen til far til 1942 – da flyttet jeg over til min bror som allerede hadde salong i Voldportgaten. Da jeg overtok salongen og drev alene, var det tid for svenneprøven. Kommisjonen, Borger Sørensen, Ivar Hansen og Hans Olavesen steg inn i salongen for å kontrollere mine ferdigheter med saks og kniv.

Klipping og barbering gikk greitt, massasje og manikyr likeså, men så skulle du til å stusse skjegg og lage lokker med krølltang. Det stod riktignok en tang i en liten, rar ovn i salongen til far, og han hadde brukt den før i tiden på overdådig forfengelige herrer. Jeg brukte instrumentet for første og siste gang ved svenneprøven – og klarte meg og fikk et papir der det sto: «Da han saaledes har godtgjort at han har den forlangte kunnskap og fagduelighet, erklærer vi han for svenn aa være i frisørfaget.»

På denne tida var det bare gamle kæller og en og annen kunstner som bar skjegg. Reglementet for svenneprøven påbød uttrykkelig skjeggklipp, og så var det å tråle byens gamlehjem for å finne en og annen hedersgubbe som ville stille skjegget til disposisjon.

Frisørsalongen – et sosial senter

– Uten forkleinelse for noen – jeg likte meg kolossalt godt i Gamlebyen. De to andre frisørene der, Finn Johansen og Jan Johansen var kollegaer, ikke konkurrenter. Det er noe ekstra med folk fra Gamlebyen og Østsida ellers: Det er lite jåleri, det er skvære, reale mennesker.

Du lærte dem godt å kjenne. Over 90 prosent var faste kunder som gikk inn og ut av døra i salongen i Voldportgaten. Salongen ble et sted der folk traff hverandre, et sosialt senter om du vil. Tonen var fri og uformell: – Ja, her har du meg igjen Ulf, forrige gang måtte kona ta saksa og rette på det meste! Hvordan står det til med gikta, Anders? Jeg hører at svigerdattera di er på sykehuset, Per. Du Olaf, kona di var innom og sa at ho skulle et ærend over i byen, men dere skulle møtes utafor Thoresen om ei time.

Praten gikk, i røk og i damp, for det var før fanatikerne fikk overtaket. Om vind og vær, om alt og ingenting, om siste kamp på stadion, om det siste begredelige vedtaket eller mangel på vedtak i bystyret. – Har du hørt han Erling Johansen har fonni en kar i myra på Kråkerøy? Han skal være 25.000 år, det er sikkert den første formann’ i brokomiteen. Groviser kunne svirre i lufta, men av dem husker jeg ikke en eneste en.

Minnes med glede!

– Av de faste kundene kunne jeg ramse opp hundre. Du får nøye deg med noen få: Greven, en fallen storhet av Gamlebyen, en gentleman i all sin ferd og ikke plaga av unødig hårvekst. Første gang jeg hadde’n i stolen spurte jeg som vanlig: – Er De fornøyd? – Nei, var svaret. Dette var pinlig, jeg fikk spørre hva som var gæli. – Hår nr. 14 ligger gale veien. Feilen ble retta.

Så hadde vi Herman. Han var i sannhet en lystig fyr, hele Gamlebyens muntrasjonsråd, full av de utroligste skrøner og historier. Det kunne være en vanlig grå hverdag, saksa gikk tregt og kundene som venta hang med hue over en og annen avis eller stirra ut i lufta. Så går døra opp: Herman! Saksa stanser, folk ser opp fra aviser og blad – nå er det moroa begynner.

Eller Niklassen – det gode mennesket fra Torsnes. Alltid i lyst humør: kona var snill og sønnene hjelpsomme og barnebarna arta seg bra og du var en kløpper til å klippe. En kunne bli optimist på menneskehetens vegne av mindre.

Klipp Ola, det er jeg som betaler!

– Etter krigen kom de store forandringer i faget. Først kom føhnen. Du sto dagen lang og blåste krøller i håret på dårebasser som hadde tenkt å gjøre erobringer på dansegulvet på Tamburen.

Deretter fulgte yankeefrisyren – også kalt proff, pigg, snill hest. Den overlevde med Ronald Bye og Bjartmar Gjerde og er tilbake på nytt.

– Love me tender, sang Elvis over i statene, så det ga gjenlyd i salongen i Voldportgata. Nå var det Brylkremens storhetstid – med dåresleik og anderumpe i nakken og frisøren som ble så fet på hendene at han måtte vaske seg flere ganger under behandlingen.

Beatlesbølgen var en forferdelig tid for faget. En ting var at vi fikk så lite å gjøre – ungdommen klippet seg en gang hvert halvår. Men videre fikk du kultursjokk og generasjonsmotsetninger veltende inn i salongen. Morsk far inn døra med snufsende guttunge på slep: – Klipp gutten, så’n ser ut som folk! Du sto mellom barken og veden: snaua du guttehodet, hadde du skaffet deg en dødsfiende for livet. Du prøvde å megle: – Vi har alle vært unge. Du ble satt kontant på plass: – Kløpp han Ola, det er jeg som betaler! I dag har ofte fedrene lengre hår enn sønnene.

* * *

Jeg tok ned skiltet for to år siden. Jeg tenker tilbake på tida med saksa og kniven med vemod og med glede. Jeg kan nesten ikke huske at jeg har hatt en ubehagelig kunde. Viktigste egenskap for en frisør? At han liker folk, at han trives med å være i lag med mennesker.

Trykt i Demokraten 1990