30 års kamp mot EEC
– Vårt demokrati fungerer ikke i EEC-spørsmålet. Derfor er folkebevegelsen viktig i denne saka, sier Rune Fredh, motstander allerede i begynnelsen av 60-tallet, og sitter nå i fylkesstyret til Nei til EF i Østfold. Med Arthur Berg, bokstavtro kristen, foran i fylkingen, organiserte Fredh motstandskampen på Vestlandet før folkeavstemningen i 1972. Arthur Berg fikk hedersnavnet Kongen. Rune Fredh ble følgelig Generalen.
– En dag, på høsten 1970, banket Aino Grøhn og jeg fra Bergen Arbeiderparti av NKP på døra til rommet der styret til Folkebevegelsen mot EEC i Hordaland og Bergen satt i møte. Arthur Berg brød seg ikke om organisatoriske finesser. – Der er de altså. Det er bra. Me hev venta på flere. Sett Dykk ned. Dette styret, som aldri formelt hadde blitt valgt, kom til å fungere under hele EEC-kampen. Trass i at det favnet fra Høyre til Kommunistpartiet kom det aldri fram noen alvorlige politiske motsigelser i de to åra det eksisterte. En ting forenet alle: å hindre at Norge ble medlem av det europeiske fellesmarkedet.
Selv ble jeg valgt inn i arbeidsutvalget og fikk etter hvert hovedansvaret for den politiske ledelse av organisasjonsarbeidet i Bergen og Hordaland. For å reise en bred motstandsfront mot EEC gjaldt det å tilpasse taktikken de lokale forhold. Og Vestlandet, slik jeg lærte det å kjenne, var noe ganske annet enn Østfold.
Bonde, fisker, arbeider og pinsevenn
– I hjembygda mi Borge, var det greit: enten var du arbeider eller bonde. På Vestlandet, la oss si på Sotra, kunne en person være arbeider, ha et lite småbruk og drive med fiske. I tillegg kom de forskjellige religiøse retninger som la sitt nett over terrenget. Jo lenger du var der, jo flere nyanser ble du klar over. Da jeg dro derfra, skjønte jeg iallfall hvor lite jeg ennå visste. Grobunn for et organisert EEC-arbeid var til stede i rikt monn. Ikke minst i utkantbygdene hadde svært mange tatt et nei-standpunkt før vi kom i gang. Disse gjaldt det å trekke med i Folkebevegelsen.
Mange forbinder EEC-kampen med stands i Nygaardsgata, med diskusjoner og argumentering på gatenivå, med flagg og transparenter og løpesedler og klistremerker, NEI til EEC! I en liten bygd på Vestlandet var det en helt fremmed tanke for folk på stedet å stille seg fram foran lokalforretningene på samme måte. For politikk ble gjerne drevet etter middagsluren og mørkets frembrudd, da man tok seg en tur til naboer eller venner for f.eks. å drøfte en sak som skulle opp i herredsstyret. Noen gikk oftere enn andre på slike besøk – det var de politiske nøkkelpersonene i bygda, og de ønsket vi å få fatt i.
Eg hev verva 92%
– Utafor Bergen har vi for eksempel kommunen Masfjord med 270 stemmeberettigede. Folkebevegelsen hadde ikke ett eneste medlem på stedet. Jeg ringer en dag til den ennå hånd- og munnbetjente lokalsentralen: – Det er Rune Fredh i Folkebevegelsen mot EEC – kan De sette meg i forbindelse med den ledende personen i bygda? Pause, deretter: – Det må no vere ordføraren det? Jeg: – Det er vel ikke så sikkert, kan det ikke være noen annen? Ny pause, så sier jenta: – Jau, då må det vel vere han Hans Daa. Daa kommer på tråden, om han var villig til å verve medlemmer til Folkebevegelsen? Det var Daa, og medlemskort ble sendt. Det går en tid, jeg har skjøvet Masfjord til side, så banker det en dag på døra til kontoret vårt på Marken. I døra står en kar, nærmere 2 meter høy og nesten like bred over skuldrene, i vadmel fra topp til tå. – Eg har klart å verve 92% og resten er vist EEC-motstandarar dei og. 25. september 1972 hadde Masfjord en av de høyeste NEI-prosentene i hele landet. Hvorfor? Ordre og direktiver og rundskriv nytta lite, Masfjord ønsket verken å bli dirigert av kommisjoner i Brüssel eller av et nei-styre på et kontor i Bergen. Men fikk de ta initiativet, fant de raskt melodien på egen hånd.
Romatraktaten var vårt beste NEI-argument
– Under EEC-kampen ble vi motstandere beskyldt av ja-sida for å drive en hetskampanje. Vår linje var imidlertid at saklig opplysning var det mest reale og hadde den beste virkning. Vi gikk så langt at vi ofte sendte ut ja-sidas materiell sammen med vårt eget. – De sier det og det, med det er ikke riktig, det er derimot slik og slik – finn sjøl ut hvem som har rett.
Vi satset på å spre Romatraktaten – vårt beste argument for å stemme nei til traktat, stemme nei til union og stemme ja til sjølråderetten. Vi bestilte tusener på tusener gratiseksemplarer fra Utenriksdepartementet. Fredag på kontoret var det allmenn forlystelse når jeg ringte min kjære, nå avdøde erkefiende Tim Greve, hadde en hyggelig prat og avsluttet med å bestille enda 20 000 til.
Ved siden av utkantkommunene var mange av industristedene Nei-bastioner. Stord Verft, Høyanger, Årdal, Odda var helt klare. Det var på de stedene LO-ledelsens korttidssekretær kort og godt og håndfast ble lempet ut av spiselokalene.
Det er synd at vi ikke har fått en ja-bevegelse i 1991, det ville gjøre jobben mye lettere for oss som er motstandere av fellesmarkedet.
Selve kraften i agitasjonen blant industrifolk var selvsagt Ragnar Kalheim. Han sto på talerstolen sammen med Arthur Berg under kanskje det største folkemøtet i Bergens historie som samlet tusener av mennesker på Torgallmenningen.
Kalheim hadde en enorm utstråling. Han fant øyeblikkelig den rette tonen, han snakket rett ut i et språk som folk forsto, uten et øyeblikk å være vulgær eller bruk av banneord eller andre unødvendige fakter. Kalheim hadde en stor trygghet i seg: dette mener jeg, dette står jeg for. Gamle, trofaste Arbeiderpartifolk som før møtet hadde fulgt parolen «En A-velger er en JA-velger», nikka og nikka når Kalheim snakka og klaska til slutt sammen hendene i begeistring.
Borgerlige og kommunister sammen i motstandskampen
– Til jobben min hørte å tale på mindre møter i Hordaland. Et husker jeg spesielt godt. Sammen med Kristian Meyer i komiteen, 84 år og lett på foten, dro vi til et tillyst møte ute i Fana.
Det var kveld, et pent dekorert lokale, levende lys på bordene. Møtet åpner med Mot havet av Fliflet Bræin, vakkert tolket av en lokal utøver, deretter en like vakkert framført prolog – så er det min tur. Jeg ser nedover i salen: Tett i tett med trygge Fana-bønder med jenter og kvinnfolk innimellom. Her gjelder det å finne den rette tonen og jeg begynner med å si at ingen behøver lære dere hva det vil si for bøndene hvis vi blir med i EEC, men jeg vil snakke om hvilke konsekvenser det vil få for industriarbeideren. Jeg klemmer til, taler meg varm i 3/4 time, stor applaus. Jeg nøler, hadde jeg trampa i klaveret, var det av skjær høflighet de hadde klappa i hendene. Men Kristian Meyer følger i sin tale lojalt opp: – Kjære venner, denne kvelden er viet industriarbeideren! Og får stormende applaus fra Fana-bondeflokken. Kvelden hadde kort og godt vært vår. I bilen innover sier Meyer: – Her ute lå jeg under krigen og drev motstandskamp sammen med kommunistene. Nå står vi igjen sammen i kamp for felles sak, og den kampen er riktig! Senere overlot Meyer gården til sønnen på 53, solgte sauene og kom en dag opp på kontoret, åpner seddelboka og klasker fire tusenlapper på bordet: – Her er sauenes bidrag til kampen mot EEC.
Aldri en bortkasta dag
– Det var bare ett av alle bidragene til motstandskampen, enten de var i kroner og øre eller i form av dugnad. JA til EEC hadde en anseelig lønnet stab, det var stort sett de som drev agitasjon på ja-sida. Vi hadde en ansatt sekretær, Audgunn Oltedal, resten ble gjort på frivillig basis. De siste fem månedene hadde vi stands 8 steder i Bergen fra morgen til kveld. Slagordet var: En dag uten EEC-arbeid er en bortkasta dag. Ellen Lahn som sitter sammen med meg i styret for Østfold Nei til EF, verva mange hundre medlemmer på Stord.
Ungdommen gjorde en stor innsats. Bergen er en universitetsby og vi hadde en 6-700 medlemmer blant elever og studenter. Hele A-stud-laget på Handelshøyskolen sto sammen med oss. Nåværende statsråd Matz Sandmann skrev økonomiske utredninger som vi brukte i motstandsarbeidet. Vi fikk installert telefon i et hjørne av lesesalen. Trengte vi 20-30 stykker til å gjøre en jobb, var det bare å ringe, så var gjengen snart på plass.
Her stend folket!
– 17. mai i Bergen er noe helt spesielt. Der går det ikke barnetog, men borgertog med Bergensnoblessen i flosshat med subbeside 17. maisløyfer, i spissen. Folkebevegelsen dannet egen 17. maikomité og ba om å få delta i toget. Kontant avslag: ingen politisk markering på nasjonaldagen. Vi tok ikke nei for et svar og organiserte på vår måte: Alle EEC-motstandere møter i gatene på tvers av Torgallmenningen før toget. Pene klær, ingen dongeri, på jakke eller kåpeslaget vårt merke: 17. mai: Ja til Norge, Nei til union. Ingen transparenter, unngå provokasjoner.
På Torgallmenningen er toget klart til avmarsj: Et svært norsk flagg i spissen, deretter 17. maikomiteen i flosshatt. Musikk: Sønner av Norge! En i 17. maikomiteen, en offiser, oberst eller noe annet med stjerner på, aner uråd, overser meg og går mot Arthur Berg: – Hva har De til hensikt? Myndig fra Berg: – Folket stend her, det kan De ikkje gjere noko med. Så gikk beskjeden ut pr. megafon i gatene til våre folk: – fem mann i rekka, inn i toget, følg på! Følg på!
5000 EEC-motstandere sluttet seg til, langt flere enn buekorps og turnere og speidere og hele sulamitten. Jeg skulle gjerne lest tankene til flosshattfiffen.
Glad i ein kommunist
– Innspurten var hard, hver dag sendte vi ut dagsedler med båt, buss eller bane slik at de lå i postkassene før JA til EEC-dagsavisene. Jeg sov knapt på 3 uker. Valgvaka var i Folkets Hus. Servering: ertesuppe og pils. Sjøl slappa jeg av ute i vestibylen med et par øl, registrerte at pila på skjermen med barometer og Sørebø og Krogh vippa til venstre mot JA, og sovner i sofaen. Plutselig røsker folk i meg, bærer meg inn i salen, sluttresultatet er klart: 53.5% for NEI. Jeg sier noen ord til takk til alle som har jobba for seieren, så ser jeg Arthur Berg i døra. Han beholder frakken på, ingen må tro at hans stil er pilskalas. Også Arthur takker, så sier han: – Eg har hatt mange opplevingar og har lært mykje i folkerøyrsla. Det største et har opplevd: at eg har vorte glad i ein kommunist!
Trykt i Demokraten 1991