Blant fiff, folk og fant på Fredrikstad torg

Lutefisk og laks og dunk, dunk opp elva. Blåbær og forglemmegei, Kerrs Pink og griselabber.
Klokkebytte og dram og skarr’u ha deg en i trynet.
Kierulf klaska stempelet, Otto Aben slo grimaser til låten av felebue mot sagblad mens Rubin Såheim solgte reker til konsulinne og kommunist.

– Fly bort på Arnesens kafe og hent ei kanne svart kaffe til oss, beordra Reidar Kristiansen, naboen vår i Fossumsgate. Og jeg sprang. Reidar Kristiansen var pott og panne hos Humlekjær og dermed begynte jeg å vanke nede på brygga som visergutt for fiskehandlerne. Så snart skoledagen på St. Croix var slutt, slengte jeg veska og sprinta ned til basarene.

Det var i den tida at Fredrikstadnoblessen sveiva på apparatet: – Er det hos Humlekjær? Kan De være så elskverdig å sende gutten bort med et kilo laks. Jeg hoppa på varesykkelen med kørja foran og tråkka i vei. Til Brenna, til konsul Høi, til Lund i Bjørndalen, til tannlege Sigvard Hansen, til Heidenstrøm på Bulevard, til dr. Forsberg, til Felix Mathiesen og mange med dem. Hos fru Aas på Victoria vanka det steady vafler og sjokolade, hos andre var det Bud bedes gaa kjøkkeninngangen.

Etter et par år på sykkel ble jeg forfremma til fast hos Humlekjær. Jeg skurte golv, flekka fisk, hakka is og spikra kasser, for vi solgte såvel en gros som i detalj. Hver søndagsmorra på vinterstid måtte du tørne til for å skifte vann på lutefisken. Hver morra ellers i uka var det å hale opp de digre kummene på bånn av elva – det kunne gå en 400-500 torsk i hver – så fru Backer på Svartli eller fru Hansen på Oljefabrikken fikk fisken de hadde tinga.

Til det triveligere morrabestyret var å ringe rundt til fiskehandlere fra Ski til Halden og Eidsberg. – Hvor mange kasser makrell skal vi sende i dag? Automattelefonen var knapt nok oppfunni, så det ga seg anledning til en stille flørt med morrasøte telefondamer.

Startkapital: kr 200

– I oktober i 1932 to et bord ledig i basaren etter Otto Pedersen som døde. Skulle jeg våge å starte for meg sjøl? Søknad ble sendt politikammeret og jeg fikk tilslaget. Brevet har jeg ennå, der står det svart på hvitt at R. Rubinstein disponerer plass i basaren mot at erlegge kroner 30 i halvårlig betaling. Startkapital var 200 kroner på aksept undertegna av en velhavende slektning og kontrasignert av banksjef Torjussen.

En oktoberdag i -32 åpna jeg butikken med 28 kg reker i kassa, kjøpt inn for den svimlende sum av kr 14. Jeg gikk nesten fra vettet av engstelse, men var den eneste på torget med reker og da sola gikk ned, var kassa skrapa og jeg hadde tjent 16 kroner og syntes jeg kjente øya til misunnelige kollegaer i ryggen.

Eldre folk husker nok de åpne fiskebasarene nede på brygga. Plassen min var mellom Humlekjær og Ingvald Jørgensen. Jeg starta med et flunkende nytt bord, tre ganger 1,20 meter, laga på bestilling og under bordet var halvparten bygd inn til et skap med en hengelås til 50 øre. Bordet var hvitmalt og skapet lysegrønt, og der oppbevarte jeg vekta fra Viig og Vraalsen. Den hadde kosta hele 110 kroner hos Jansen og ble betalt med langsommelige avdrag på 5 kr per måned. Til inventaret hørte sleiva og hel- og halvlitermål – den siste literen ga jeg som en kuriositet til en kunde siste dagen min som fiskehandler – 59 år senere. Hanne Andersen leverte papirposer til 35 øre for 50 stykker. Fisken pakka vi inn i aviser: – Værsåartig, frue, og digre bunter fra Fredriksstad Blad og Småkraten kosta 25 øre. Pengene du fikk inn havna i fiskehandlerpungen eller i ei tretine på bordet. Det var elektrisk lys i basaren, men i tillegg hadde vi ei parafinløkt til å pumpe for hånd. På vintermorran var det som et signal: det er folk i basaren. Egen varesykkel runda av investeringene. Med kørj foran og nymalt skilt: R. Rubinstein. Tlf. 1642. Den kjøredoningen var jeg lidderlig stolt av.

Fingrene frøs fast i vekta

– Sommerstid var rene gloria i basarene – med folk på rekke og rad langs elvekanten, med fiskestang, eller ei pose reker og en halv øl.

På vinteren sve det godt i nesa i frostrøyken og elvedraget. Anker Strand hadde ei ørlita bu med parafinovn i kroken, dit inn kunne du stikke var du alldeles bånnfrossen. Ellers det rusta du deg etter forholda. På bena fettlærsstøvler med trebånner, nedentil ullunderbukser, vanlige bukser og overall, ovatil genser med Smaalenenes Social-Demokrat under som ekstra isolasjon, ytterst vindjakka og på hue satt sixpencen med øreklaffene godt nedbretta.

En vinter krøp gradestokken under -28. Jeg solgte lutefisk til Erling Pedersen, veide opp med bare hender og fingrene frøs fast i metallet. Jeg måtte rope om hjelp: – Herover med lunka vann! Foruten lutefisk gikk det på vintrene i torsk, lange, lyr og kolje. En masse kolje gikk til herrskapskjøkkenene på Cicignon der jentene sto i og laga fiskemat.

Sjøgjedde var populært – ikke minst i arbeidsfolks hjem, og kom du sent på da’n, kunne du få en ordentlig ladning for en krones penge. Straasenfamilien fra Gressvik var prektige mennesker med en bråte unger – det var ikke lite sjøgjedde jeg leverte til den husholdninga.

Sommertid var makrelltid – sprøstekt skulle den serveres, med masser av sjy. Og spetteflyndre og sild, Østgaardssild var populær sommermat i mange Fredrikstadhjem.

Noen priser kan du ta med i farten: lutefisken kosta 45 øre kiloen, lettsalta torsk tok vi 60 øre kiloen for, og ville du kose deg med en kilo reker, måtte du ut med 80 øre. Det var ikke ofte arbeidsfolk hadde råd til å unne seg den luksusen.

Å mye tar du for reka di, Hagbart?

– Skal du selge fisk, må du være morrafugl. I makrellsesongen var det samling på brygga klokka tre, selv om vi ikke venta dunken fra skøytene før ved firetida. Tida ble korta med prek om livet og fisken og torget og verda og Nygaardsvold. Og stakk Johannes Bratlie fra Værste’ en tur innom, kom gjerne de drøyeste parablene.

Snurrevadfiskerne fra Alshus dunka også tidlig opp elva: Andersen, Martin Larsen, Håkonane, Andersguttene, Gundrosene, du tok dem på lyden hver eneste en.

Lenger ut på formiddagen putra rekefiskerne inn: Anker Boksviken, Hagbart Skofterud med nr. 58, Olaf med «Frida» nr 173. Fiskehandlerne sto klar og venta, det var benhard konkurranse, det var rene auksjonen. Vi fløy bortetter brygga og skrek ut: – Hagbart, å mye tar’u for reka di? – 70 øre, svarte Hagbart. – Jeg tar ho, jeg tar ho!

Selv om det gikk aldri så hardt, tok du deg alltid tid til å ta en tur opp trappa til fru Larsen på National. – En skåring og en kaffe, takk! Det ble tilsammen 35 øre og ville du ha taffelmusikk, var det bare å legge en tiøring på det elektriske pianoet i kroken.

Kunder og folk som bare kom for å slå av en prat kom fra tidlig om morran. Otto Pedersen var en av de første – blid og rund og gla’ og kommunist på sin hals stakk hver dag innom for å få med seg fisk til katten på Verste’. Partifelle Sigurd Hansen – også på vei til lørja – var også en av de faste morra-traverne. Deretter den faste kølasjauergjengen – først et glass øl hos Hansen og så dro de med Trippen til Torp og dagens dont. På fredagen kom de alltid innom, gamle Henriksen og Otto Brynhildsen for å få med seg en torsk eller noen småmakrell til a’ mor. Hederlige og rettskafne arbeidsfolk alle sammen.

Konsulinnan med byens flotteste underskjørt

– Utover dagen hadde vi dem som perler på en snor. Ragnvald Gundersen, lutefiskfanatiker, Larsen på Greåker Verksted: – Send torsken til Phoenix så pikene kan lage torskemiddag, skredder Wilhelmsen, alltid klar for en prat om fyllas forbannelse og femårsplanene i Sovjet.

Byens fruer seilte fram. Ofte krangla de på prisen. Jeg hadde en nydelig rusk av en torsk på 17 kg. – 6 kroner, frue, sa jeg til fru bankdirektør Werring. Hun pruta ned til 5 1/2, 5, så til 4 kroner. – 4,25 må jeg ha, sa jeg med gråten med halsen, og slik ble det.

Astrid Blakstad tok seg ofte en tur innom basaren, fru Kråkstad likeså, fulgt av fru Aas fra Victoria og fru Hauge fra Grand, begge med kurv på armen for å handle nytrukket fisk til kresne hotellgjester.

Så, sist men slett ikke minst, kom konsulinnan anstigende. Alltid blid og hyggelig, alltid ramsalt i kjeften og ikke så lite kokett med den svære hatten på snei og florskjørt som løftet seg i elvedraget og avdekket de eleganteste kniplingsunderskjørt.

Fleske-Emma – hele torgets primadonna

– Vi i basarbua følte nok ofte konkurransen fra torghandlerne som solgte fisk fra bord under åpen himmel. Thorbjørn Larsen var stadig på plass, stø og stram og punktlig. Fru Lorentzen likeså. – Fersk kolje, flyndre, reker, De! Rapp i kjeften var hun og like rapp til å ekspedere og nappa nok mer enn en kunde fra oss som sto under tak. Konkurransen var til å ta på, vi titta og speida og tok oss en tur ut: – Nå er det slutt på rekene der ute, nå legger vi en tiøring på kiloen.

Torget var mer enn fiskehandel – det var blomster og frukt, det var bær, det var poteter og kjøtt – det var klokkebytte og gauking og ofte et friskt slagsmål eller tre.

Fleske-Emma, hele torgets primadonna, var på plass alltid klokka seks om morran. Hun var kresen på bæra: handla du hos Emma, var du sikra ekstraprima varer. Blomster til kona handla du hos fru Bakke og Ragnhild Flod.

Lastebilene til Sponheim fra Veum og Arthur Ness fra Rolvsøy svingte inn med grønnsaker og poteter. Så var det de som solgte helt i smått: stenhoggerkoner fra Torsnes med arbeidsledig kæll som hadde plukka litt bær i skog eller hage og hadde vandra på bena den støvete landeveien med kørja på armen, stilte seg opp og håpa på salg så det kunne bli litt ekstra på bordet neste søndag.

Kjøttbasarene var et kapittel for seg: der sto Christianslund og Martinsen, Emil Bergstrøm og Nordby og solgte koteletter og læbber og ben og grisehuer og varelageret lå på en sekk på bakken og bikkjene svinsa rundt og håpa på en jafs. Midt oppe i det hele ruva sunnhetsinspektør Kierulf som stakk kniven i griseskrotten og klaska på et stempel: Godkjent!

Hvis han da ikke hadde slått seg ned ved høyvekta sammen med Olaf Pedersen og høyvektssbestyrer Knatterud for å høre siste nytt fra torgets underverden.

Salte, Otto Aben og Karl Tråkka …

– Opp ved stallen var det et yrende liv: der sverma tatere og sigøynere og loffere, der var det klokkebytte og hestebytte og kortspell og har’u løst på en dram? Og lange konstabel Gulbrandsen vagga rundt underlig uttilbens og passa på folk og fant.

Hva var torget uten originalene? Salte – med lua på snei, Nils Gammern som alltid var klar til å ta i mot trossa fra skøytene, Ola Holt sinna som en tyrk knytta neven og gapte. Eller Karl Tråkka – ikke byens lyseste hue – men Fredrikstad-patriot av reneste vann. Han holdt til ved drosjeholdeplassen ved Apoteket: – Åssen trur dere det går på stadion i morra? Herman Kørjbinder var konstant tørst og ofte på lange opphold på Vestlandet. Otto Aben – opprinnelig jurist, ble det sagt, men så hadde noe gått gæli og nå livnærte han seg vel av å gjøre de underligste grimaser. Og en spilte på sag og en annen jodla og en tredje gjorde ingenting.

Jentene var også på plass: Inga Pekka, glad i en dram og i mannfolk, Engledokka fra Moss som holdt ihop med Tirpen fra Moss, det var så mange…

Av og til røk både karer og kvinnfolk sammen i slagsmål. Stupen, garva slagsbror, ville gjerne over på andre sida, til sletta ved Aas, for der kunne de dælje løs på hverandre mer uforstyrra. Noen havna i elva, vi hadde ei båtshake i basaren for påkommende tilfeller.

Nå er det vekk alt sammen. Basarene forsvant etter krigen, fiskebuene gikk for en tid siden – får håpe de planter noen pene blomster til minne for tida som var – for det var et godt støkke Fredrikstadhistorie her nede på brygga.

Trykt i Demokraten 1991