Da Øivind sveiva knakkpølser hos Klemsdal

Knakk og wiener, sveitser og spekepølse, godt hengt biff, ferske koteletter samt tiur og rype. Nylaget lungemos med ingefær og løk – alt hva magen begjærte hang på kroker eller lå på stentøysfat hos A. Klemsdals Kjøttforretning i Storgata. Inne i pølsemakeriet sveiva Øivind Andersen pølsemaskinen.

– Jeg er fra Lahellemoen, født i Smedgården i Torsenbakken utpå fjellet. Bestefar var smed på Kiærebruket, derav navnet. Far var reparatør på Torp Brug og spilte i Valhallamusikken. Jeg har et bilde av dem på trappa til Phoenix: Stive hatter, svarte dresser, løsbrøst samt løsmansjetter. Sjøl fulgte jeg opp og blåste horn i 40 år i Kiæremusikken. Mor sørga for at blankere instrument fantes ikke på moen.

Vi spilte Alte kameraden 17. mai, så rutene klirra i Nygaardsgata og Måkeskjærvølsen på dekket på Oscarsborg på familietur til Hvaler. Far døde da jeg var ni år. Vi var seks unger hjemme, og det ble smått stell. Mens far levde hadde jeg fått brune golf-sko, jeg misunte kameratene som hadde fått tretofler på fattigkassa. Nå stilte jeg også i tretofler. Fattig-forstander Nicolaisen var snill og grei, det var aldri problemer med 10 kroner uka til mat. Skulle du ha litt ekstra, måtte du ty til Hystad. Du satt og trøkka sammen med likesinnede og venta på at Hystad skulle ta i mot. Så smått som folk hadde det dengang, trur jeg aldri vi får det igjen.

En sjokolade og en appelsin til bladgutten

– Vi bodde slik at vi kunne spøtte over til gamle kjøpmann Thoresen. Fra jeg var sju-åtte år het det: kan du ikke fly et ærende for meg? Jeg henta kaffe, fløtebokser, fyrstikkpakker og melsekker med ei lita kjerre med sykkelhjul fra Adolf Gundersens grossistforretning nede i byen.

Jeg fikk en 25-øring for jobben, men dengang kosta et svært kremmerhus blanda drops to øre hvis butikkdama var av den snille sorten. Ellers gikk jeg med Fredrikstad Blad fra Hassingen til Kiærebruket og leverte til 129 abonnenter. For det fikk jeg 15 kroner måneden. På blomsterbordet i gangen hos Anton Pedersen lå det alltid en sjokolade og en appelsin. – Det er til bladgutten.
På skolen satt ungene til formenn og annen fiff foran, vi andre fikk benke oss på pultene bakover i klassen. Jeg var dårlig til å lese innat: – Nå får vi litt hakkemat igjen, sa lærer Ottestad. Men bibelhistorie likte jeg bælgodt, og i regning ble det en blank sekser. Etter konfirmasjonen fikk jeg en strøjobb som anviser på skytterbanen i Bjørndalen.

Det var vanskelig å få folk til 600-meteren, men jeg traska i vei med skiver og lappesaker og vel framme ble jeg kjent med Klemsdal junior. En dag i 1933 sto det i avisa at de trengte visergutt i forretningen. Jeg dro ned på kontoret og møtte senior og junior. Jon Klemsdal slo fast: – Det er ikke snakk om, han tar vi. Neste dag stilte jeg i blåbukse og hvit jakke og gummistøvler. Arbeidstøyet holdt du sjøl. Lønna skulle være sju kroner uka og arbeidstida fra sju til sju – på lørdager slapp du klokka fem.

– Er den biffen overhengt, De?

– A. Klemsdals Kjøttforretning sto det i gullbokstaver på det svarte skiltet som lå i Storgata mellom Vestsidens apotek og farver Mostad. Butikken hadde hele første etasje – med en dør i ene enden og en dør til en nisje i andre enden. I nisjen frista ryper og tiur og orrfugl mer velbeslåtte kunder. Inne i forretningen strakte den fine, marmorerte glassdisken seg fra den ene siden til den andre enden av lokalet. Foran disken var gulvet av sten – bak av tre av hensyn til bena til betjeninga. Den ene veggen var dekka av speil så kundene kunne kontrollere vekta. Over døra hang bjella, og på disken pranga det blanke kassaapparatet som sa Pling! når du dro i sveiva: Kontant salg: 71 øre. På den ene veggen romma reolene knakk- og wiener- og medister- og røkte pølser, på kroken på den andre hang lyserøde griseskrotter og parter av ku og okse på rekke og rad. På stentøysfatene på disken lokka allehånde lekkerbiskner: suppekjøtt, biff, koteletter samt okserull, kalverull og sveitserpølse. Kresne kunder kunne pirke, ja, nesten granske varene med kikkert: – Si meg, er den biffen godt overhengt, De? Servicen var den sirlige, gammeldagse: Kotelettene er alldeles fortreffelige i dag, frue! Hvis kunden på høsten ringte etter rensdyrstek, kunne han få svar: – Vi skal varsle Dem så snart varene er på plass.

Bak disken herska fru Klemsdal. Litt av et rivjern, en hvass type med et øye på hver finger og bælflink til å ta ut varer til kundene. Konsul Berrum ringte og forlangte oksestek, og fru Klemsdal lette og vendte og fant et passende stykke og ga beskjed: – Øivind, av sted med pakka for nå er stekepanna varm borte på Cicignon. Gamle August Klemsdal rusla omkring i brun dress med ur og gullkjede på magen og tok hver dag på seg skjermlua for å gå på torget og kjøpe slakt av bruksfolk som hadde alt opp gris for å spe på inntekta.

Ellers bak disken fantes fru Mathiesen og frk Tomtum i hvite forklær og kapper: – Værsågod, De, og på lørdager rykka fru Dalen inn fra Greåker – en snill dame med spesiell godhet for yngstemann. På vinterstid frøs de svære glassrutene igjen – for noen slags oppvarming fantes ikke i lokalet. Men vi hadde et lite rom eller avlukke å stikke inn i og der sto ovnen rødglødende, for Klemsdal hadde slektninger med skog i Varteig. I avlukket holdt vi til når vi ribba fugl, og fru Klemsdal solgte fjæra til folk som trengte fyll i puter og dyner. Ofte ropte jentene: – Å, Øivind, stikk og hent kotelettrad til meg. Da var det å komme seg ned trappa til kjølelageret i kjelleren, hente råvarene og ta fatt med øksa ved den digre stabben innerst i lokalet.

Jeg grudde meg for slakterbua

– Innafor butikken lå røkeriet. Der holdt pølsemakerne Martin Fjeld og Gustav Knudsen til. I en krok sto bryggepanna som vi fyrte opp med køl om morran, i den andre, røkeovnen som gikk på sagmøla som var gullet i røkinga. Jeg hadde jobben med å hente bjerkemøla fra Gullichsens trevarefabrikk. Var jeg flink, fikk jeg 10 striesekker på lasset.

Klemsdal hadde egen slaktebu med ti spilltau i Damstredet – der parkeringsplassen ved Glemmen kirke er i dag. Jeg måtte være med å holde og vaske råslaget og innmaten som gikk til revefarmen han hadde ute i Vikane. Jeg grudde meg når jeg ble sendt i bua. Jeg var redd for ungoksene, og kunne ikke glemme øya på småkalvene som hvert øyeblikk fikk slaget i skallen med knappøksa.

Etter at Klemsdal senior hadde tatt runden og handla griselsakt hos bønder og bruksarbeidere, dro jeg avgårde med drakjerra, henta slaktet på torget, dro det bort til Kierulfen så han fikk tatt trikinkontrollen, så videre med kjerra til høyvekta og deretter knirka vi videre ned til butikken. Litt etter kunne du få beskjed om å sykle med ei pakke koteletter til Kiær på Bellevue – så du fulgte hele utviklinga fra slaktet og ned i gapet på kunden. Dessuten var det kjekke jenter på kjøkkenet der, så du ble rent oppliva!

– Du sliter deg rent ut, gutt

– Ellers var det å gjøre all slags forefallende arbeid. Om mandan dro du slipestenene ute i gården og slipte kniver og økser. Eller du fikk beskjed: – Øivind, ta og gjør ren påleggspressa. Eller: – Øivind, ta og spyl gårdsrommet. Neste dag var det av sted med søppel til Petterstomta. Hver dag etter stengetid skulle gulvet strøs med sagmøle, og vaskes. På fredagen kunne det komme 10 griseskrotter i slengen. Det var å gå i gang, fem av gangen skulle parteres, deretter klyvde du, skar fra fleskesidene, kotelettkammen og bauen og hengte dem pent ned. Av noen av sidene pelte du ut bena og la dem i lake for at de neste uke skulle bli til Klemsdals berømte bacon. Det ble lange og slitsomme dager for en 16-åring.

Jeg sa aldri nei, og led av det. Da jeg begynte, var jeg en slik lang, tynn stake. – Du sliter deg rent ut, Øivind, sa fru Dalen. Den gode maten redda meg.

Om morran ropte kokka: – Kom opp og spis, gutter, og vi benka oss rundt kjøkkenbordet. Tre solide måltider om dagen – og du begynte å kjenne det i kroppen – du hadde noe å by igjen.

Allehånde, ingefær og godt med løk

– Jeg starta i det små inne i røkeriet: – Ta en ringe og kvern for meg, Øivind. Gamlekara ville i blant ta det litt pent og lot visergutten slippe til.

Mandag var lungemosdag. Først kokte vi råstoffene, så pelte vi og kverna og hadde i krydder; allehånde og ingefær, og dertil godt med løk. Et nytt oppkok i bryggepanna og delikatessen var ferdig. Det hendte ikke sjelden at vi laga opp en 20 ringer i slengen som kvikt gikk unna såvel på Hassingen som på Cicignon til en pris av 35 øre marka.

Spekeskinka har alltid vært populær blant sommergjestene på Hvaler. Ei uke på kiloen skulle det være, og når den rundskjærte skinka veide seks- sju kilo, hadde vi den like mange uker i lake i det store støpekaret i kjelleren før den havna på krokene ute i butikken.

Klemsdal var kjent for førsteklasses påleggsvarer. Vi pella ut det beste som var til å skjære av, brukte ekte båndtarmer og laga okserull, kalverull og gjøkalvrull. Etter å ha ligget i laketønna, gikk de i håndpressa ute i gården. Rullen skulle akkurat ha den rette høyden – vi la i mellom trestykker for å få det helt på millimeteren – det var håndverk, det var presisjonsarbeid.

Vi sveiva ut pølsene for hånd

– Etter hvert slapp du til i pølsefabrikasjonen. Knakk og wiener sto ofte på programmet. Først henta du råvarene i kjelleren, finhakka kalv, ungt oksekjøtt og litt flesk. Først gikk det i kverna – den og hakka og spekkmaskinen durte i vei med removerføring fra en 20 hesters motor oppe i taket. Deretter gikk kjøttet til hakka der du spedde med vann, hadde i fett, potetmel og krydder og smakte innimellom: jo, dette blir brukbart. Så tok du blandinga og fylte i sprøyta som var montert ved det digre marmorbordet midt i røkeriet. Du satte i tuten – smal til wiener, tjukkere til knakk og dro sveiva og fin og rund og lang tøt pølsa ut på bordet. Så slynga vi pølsene to og to og knytta hyssing mellom. De hang til de var dryppa klare, og så havna de til sist i røkeovnen og etter et par timers tid var knakk og wiener gylne og fine og klar for gryta.

Kapitalist med sykkel på avbetaling

– En dag står fagforeningsmannen i døra: – Hvor mye får du? Jeg sa som sant var at jeg hadde sju kroner og kosten. – Du skjærer til og alt, sa’n – jeg trur du tar og tvangsorganiserer deg, du skal minst ha hjelpearbeiderlønn. Forretningsføreren i forbundet kom nedover og ordna opp. Jeg var blyg og unnselig oppe i alt styret, men enden på visa ble at jeg gikk opp til 25 kroner uka. Da følte jeg meg som rene kapitalisten og tok en Trygg-sykkel på avbetaling hos Ole Ek og var i den syvende himmel.

Jeg arbeidet hos Klemsdal til rett etter krigen. Så fikk jeg jobb hos Gunnar Nilsen i Stabburet, deretter arbeida jeg en periode hos Arnesen der jeg tok svenneprøva og så var jeg igjen i Stabburet til jeg gikk av med pensjon for sju år siden.

Faget har forandra seg enormt siden jeg sveiva pølsemaskinen hos Klemsdal på 30-tallet. Maskiner har overtatt mesteparten av produksjonen. Her i byen er det vel kanskje bare Ole Olsen som ennå driver litt på gamle måten.

Det er slutt med å ringe og bestille overhengt biff og ferske koteletter. Du kan ikke lenger velge og vrake blant sveitserpølse, kalverull og okserull på disken. I supern putter du pakka fra kjøttdisken ned i handlekørja. En gammel pølsemaker gruer seg i blant for å ta av plasten.

Trykt i Demokraten 1991