Da verden het Nabbetorp

Noen hundre mennesker på Sindingberget, 5-6 butikker, snekkerverksted, skomaker, rådstue samt brannstasjon. Kvinnfolk som bar vann fra postene utenfor E. K. Olsens Kolonial eller utenfor skolen. Fru Ødmann som solgte fisk fra kassa på trillebukken, og Eugen Lundheim som kjørte rundt melk i blanke småspann. Arbeidsledige panka sten i fjellet, mens de som hadde arbeid vandret til verkene, Tremelfabrikken eller Nabbetorp Mek. Verksted. 17. mai sang Nor i skolegården. Astrid Hem minnes årene som var.

– Jeg er født på Krosby utenfor DeNoFa. Da jeg var 10 år gammel, flyttet vi til Kjølberg. Vi var 11 barn, jeg var den yngste og er den eneste som er igjen. Bestefar var skredder, og far fulgte etter i faget og satt med bena i kors på bordet i verkstedet og sydde frakker og vester og dresser. Fra Lahelle og Lisleby og fra Torp og Selbak kom det kunder. Pappa tok mål og så prøvde de både en og to ganger til finhabitten satt som den skulle. Enten hadde kunden med stoff sjøl, eller så dro pappa til byen og handlet cheviot og kamgarn hos Lund på torget. En gang sydde han en frakk til Angell Simensen, det var vel eneste måten den lange stakan kunne få noe som passet. Søstra mi Helga er bestemor til Otto Hauglin. En gang kom vesle Otto innom verkstedet: – Hva skal du bli, spurte pappa guttungen. – Skredderkæll, kom svaret som smurt.

Jeg gikk på Kjølberg skole for lærer Glosli. Han var snill mot oss jenter som satt andektig med flettene nedover ryggen, men renska fælt etter guttene som ikke klarte å sitte stille på pulten. Jeg likte bibelhistorien, det var artig å høre fortellingene fra det fjerne Jødeland. Konfirmasjonen var i Borge kirke. Eugen Lundheim kjørte mor og far og meg til kirken i trille med Blesen og Balder i dragene. Jeg sto å kirkegulvet i pen, hvit ullkjole. Vi var nærmere 100 konfirmanter for gamle presten Borchgrevink, og svære gutteslamper fra Torp var så nervøse at de begynte å besvime bortover. Etter skolen ble jeg hjemme og hjalp mor i huset. Det var nok å gjøre, men på kveldene etter dagens strev satt jeg og søstrene mine på fjellet med strikketøyet og pratet om løst og fast. Et par av brødrene mine hadde andre interesser, de blåste klarinett og bass i Borgemusikken som gikk først i 17. maitoget over i byen.

Vann fra vannposten, melk og fisk på døra

– Da jeg var 14 år gammel, begynte jeg og søstrene mine å gå på losjemøtene på St. Hans på Nabbetorp. Vi syntes uka var altfor lang, slik gledet vi oss til møtene. På losjen traff vi så mange artige mennesker, det var sang og musikk og brikkespill og bevertning og Anker Larsen med trekkspillet og Tyven, tyven og losjemarsj. Og så traff jeg jo Einar som ble mann min der. Vi gikk forlova lenge og giftet oss i august 1930 og flyttet inn i annen etasje i Narntegata 1. Ole, bror til Einar, og kona Martha bodde i første, og vi var venner og vel forlikte i alle år. Den første tida lengtet jeg veldig til Kjøberg, for Einar var ofte borte lange tider på tømmeroppmåling. Da sa svigerfar: – Jeg tror du får ta en tur bortom Kjølberg, jeg Astrid, og etter en stund trivdes jeg riktig godt på berget.

Vi hadde ikke innlagt vann den første tida, jeg bar inn bøtter med åk fra springen utafor kjøpmann Olsen. Ellers var det vannposter oppe i Narntegata, ved butikken til Olga Moen og helt oppe på toppen i nærheten av huset til drosjeeier Ekeberg. Det var ikke få bøttene som gikk med når du hadde storvask og hadde fyrt opp den digre bryggerkjelen ved brannjernet. Etterpå trillet jeg vasken på trillebukken ut til vannposten, og så var det å skylle og skylle til lakener og putevar var gullende rene.

Melka fikk vi på døra, for flere ganger i uka kjørte svogeren min, Eugen Lundheim, med hest og vogn rundt på Nabbetorp og leverte i husene til folk. Dattera, Mary, sørget for å holde spannene så rene og blanke at du kunne speile deg i dem. Da flere av bøndene gikk sammen for å levere til det nystarta meieriet i Gamlebyen, sa Eugen plent nei: – Jeg leverer på gamlemåten, og det fortsatte han med i lange tider. Fisk ble også levert rundt i husene. Fru Ødmann dro fiskekassa på trillebukken oppover Nabbetorpveien, rundt oppe ved losjen og kom nedover Enggata og snart freste både makrell og pir i stekepannene både på Øvreberget og Nedreberget.

Ellers handla vi gjerne hos E. K. Olsens kolonial med bakeri i gården. Jeg savner ennå den koselige butikken med fru Olsen bak disken: – Å ska det væra i dag, da Astrid? Med den hånddradde kaffekverna sveiva hun ut halvkiloen med Java-Mocca. Digre bøler under disken rommet gryn og sukker og mel. Kjøttvarene kom med Trippen fra byen, og nedpå brygga sto ivrige guttunger og ventet på sjangs til å bære rundt de nødtørftig innpakka pakkene rundt i butikkene. De heldigste gikk for Olsen og fikk 15 øre for jobben, mens Gullichsen punga bare ut med en tiøring.

Ellers ringte bjella over mange butikkdører på Nabbetorp. På toppen solgte Kristine Johansen kolonialvarer, og så fulgte Dalebutikken i kjelleren på Dalegården. Tvers over gata foran Brakka var et lite torg hvor folk solgte grønnsaker, og hvor Frelsesarmeen og metodistene holdt møter iblant. Gikk du videre nedover, hadde du Samvirkelaget på høyre hånd rett ovafor den gamle skolen. På andre siden av gata igjen fulgte Anker Gullichsens kolonial, og deretter på hjørnet inn mot lekeplassen Ødmanns kafe og godteriutsalg. Så kom Olga Moens butikk og tvers over gata igjen Foss bakeri. Ingen på Nabbetorp hadde så godt brød som baker Foss. Nå har vi nådd ned til Klarakafeen på hjørnet av Narntegata og Nabbetorpveien der Garmann fremdeles driver tobakksutsalg. Klara hadde telefon og sendte bud i øst og i vest: – Han Kristoffer har fått beskjed om å ringe stuerkontoret. Lenger ned på venstre hånd lå E. K. Olsen som vi alt har vært innom, og helt nede på hjørnet ved ferjestedet solgte fru Graarud brus og sjokolade fra den vesle kiosken sin.

Teglverk, mekanisk verksted, skofabrikk

– I perioder gikk mange arbeidsledige på Nabbetorp. Jeg kan huske hvordan noen gamle gubber satt og panka sten oppe i fjellet der lekeplassen er i dag. De tjente noen ører på nødsarbeidet og gamle smed Berg ruslet rundt og kvesset bora for karene.

For øvrig var det mange verksteder og virksomheter rundt omkring på berget. Nederst, mot Presteløkka, lå Nabbetorp og Gudeberg teglverker. Litt høyere opp hørte du klinkinga og hamringa fra Nabbetorps Mekaniske Verksted og Støperi. Litt eldre folk husker nok ennå støperimester Larsen som bodde oppe i Sibirien. Så kom Hem-tomta der svigerfar var formann og hvor Einar, mann min, arbeida som oppmåler da vi gifta oss. Tømmeret kom på flåter nedover elva, ble halt opp på piren og målt for så å bli sagd opp og lagret og senere skibba som props til England og andre steder. På andre siden av Nabbetorpveien ligger den dag i dag en lang, smal, gul bygning. I den ene enden holdt filer Edvard Eriksen, fagmann av den gamle skolen til. Eriksen filte sager til folk på Nabbetorp, og de svære sagbladene fra brukene. Resten av bygningen rommet Tangen skofabrikk der brødrene Tangen sydde såvel solide støvler som lette sko å svinge seg i på losjedansen på St. Hans. Helt over på andre siden av Nabbetorp lå som i dag Unger fabrikker, og deretter igjen Tremelfabrikken som ble nedlagt for mange år tilbake.

Men jordmora måtte hentes på Selbak

– Ellers fantes det mangfoldige smågesjefter rundt i gatene på Nabbetorp. Oppe ved lekeplassen satt Syver Molteberg i sitt lille krypinn av et verksted og hel- og halvsålte sko for folk. Nygifte kunne kjøpe kjøkkenbord og fire stoler hos Martinsens Møbelfabrikk i Fjeldstadgata. Ved Brakke oppe ved skolen hadde Johan Koster hest og vogn for allehånde transportoppdrag. Ville du riktig flotte deg, så bestilte du drosje hos Ekeberg helt på toppen. Blomster til høytidelige anledninger sørget Ragnvald og Charles Strøm i gartneriet i Enggata for, og fine, ferske egg var å få i hønseriet til Petter Martinsen i Lundheimveien. Martinsen hadde vunnet første premie på landsutstillingen i 1931 og hadde et rent vidunder av en rugemaskin. Hadde en og annen skjenka seg for mye – det hendte iblant selv på Nabbetorp – fikk de overnatte i arresten på rådstua som lå der Bøckmann senere drev bakeri. Og ellers patruljerte konstablene Mattis Hem og Hartvig Gudevold med hendene på ryggen på berget og passa på at folk holdt seg på matta. Og skulle det trenges, så fantes en liten brannstasjon – et pumpehus utafor skolen der de frivillige brannmannskapene var tilsagt å møte når varselklokka på kjøkkenveggen satte i å kime.

Lege hadde vi ikke. Ved behov kom enten doktor Torvaldsen fra Gamlebyen eller doktor Ellertsen fra Selbak. Og var en ny Nabbetorpborger under oppseiling, kom jordmor frk Heie fra Selbak med veska si og loset gutten eller jenta trygt inn i jammerdalen.

Vi var sjølberga i det meste på Nabbetorp. Og måtte du av og til likevel et ærend til byen, så var det å bli ferja over av sønnen til Karl Simensen, og så traska du videre over Lahellemoen og Trara og Dammyrbrua og til Fredrikstad.

Jula varte helt til påske

– Året på Nabbetorp hadde sine helger og høytider. Gjevest var kanskje jula. Vi har jo allerede vært innom losjen der Einar med tiden ble øverstetemplar. Angell Simensen har før i bladet fortalt om livet i det ærverdige lokalet. Likevel får du spandere noen linjer på juletrefestene. For på St. Hans var det juletrefester nesten til påske. Kaspara og Sverre Simensen hadde gnikket og gnudd lampene så de skinte som soler, og Johan Holberg var ytre vakt og ordnet køen i døra. Og hadde Sverre kastet ut treet, for nå var det vel slutt, så kom Frelsesarmeen med sin fest helt på tampen og Sverre måtte ta inn den kvista grana og bore høl og stikke inn kvistene så kadetter og kapteiner og majorer fikk noe å gå rundt.

Etter jul fulgte påsken og da slo Einar tromma i losjemusikken som spilte Paaskemorgen slukker sorgen så det klang dobbelt mellom husene i Ebbesensgate.

Nå var det ikke lenge til 17. mai som ofte kom med varme vinder og lysegrønt på bjerkene ved skolen og alle møtte fram i finstasen, og sangkoret Nor stilte i hvite sangerluer i skolegården, og dirigent Svensen hevet taktstokken og så sang de Norge, mitt Norge og Ja, vi elsker og det var en høytidelighet uten like. Og hele Nabbetorp fulgte etter ungene i barnetoget ned til Østsiden kirke.

Om sommeren dro vi på tur. Helt til Gangsrød i følge: Kaspara og Sverre Simensen, Charlotte og Oskar Tolfsen, Ragna og Frits Tolfsen, Antomine og Håkon Karlsen og mannen min og jeg og ungeflokken. Vi gikk benveien over løkkene. Angell var så liten at vi trakk ham i slik liten firehjula vogn med remmer på siden så han ikke skulle falle ut.

Vi endte helt ute ved odden ved Skytterhuset. Så gjorde vi opp varme og hadde med oss middagsmat og koste oss fælt. Mannfolka satt i skjorteermene og spilte whist og ungene vasset og fikk beskjed: – Nå går dere ikke for langt ut!
Når sola gikk ned over byen og trærne kastet lange skygger trasket vi tilbake over løkkene til husene på berget.

Trykt i Demokraten 1991