Det var hjem vi sjøfolk skulle

Skrev Nordahl Grieg i 1942 om krigsseilerne.
Kristian Kristiansen, dekksgutt fra Ålestranda, gikk for første gang opp gangwayen i 1937 med skipssekken over skulderen.
Europa drev mot krig – i Tenerife trosset norske sjøfolk Franco-fascistene ved å synge Internasjonalen fra popen. Etter 9. april fortsetter Kristian å seile – i alliert fart – til en tysk raider dukker opp i Det indiske hav en junidag i 1942…
Fra 1945 står Kristian Kristiansen igjen på dekk og på bru, som styrmann, førstestyrmann og overstyrmann til han fortøyde for godt i 1973.

– Jeg vokste opp på Ålestranda og gikk på Rød skole. Etter skolen var det lite arbeid å få. Jeg skrev og skrev til Wilhelmsen, men fikk stadig svar: – Dessverre, vi beklager, kanskje senere. Men en dag dumpa en gledelig melding ned i postkassa: Kristian Kristiansen kan gå om bord som dekksgutt i M/S Trianon.

Vi seilte fra Göteborg, gikk innom Rotterdam og Lissabon, videre inn i Middelhavet, ankret i Barcelona, så gjennom Suezkanalen og Rødehavet. I Port Sudan møtte vi etiopiske havnearbeidere som brukte kamelskitt som hårsjampo og slet med kasser og sekker og baller i stekende tropesol. Sjøl banka jeg rust og malte mønje og hadde bakstørn i messa tre ganger om dagen. Den siste jobben likte jeg dårlig. Det var god avstand mellom høy og lav. – Vask skjorta mi, Kristian, kom beskjeden fra en eldre matros. Gamlekara bemerka at jeg var litt for stor i kjeften – men jeg svarte jo bare på det de spurte om. I Østen møtte du fattigdommen. I Shanghai venta tiggerhæren på kaia, mens engelskmennene holdt kustus i byen og roveret med en liten garnison og to små kanonbåter. Men jeg har aldri sett blankere knapper og mer blankpussa pullerter enn om bord hos engelskmennene.

– Opp, alle jordens bundne trelle i Francohavn

– Jeg fortsatte å seile, mens det gikk mot en ny krig. Vi gikk fra Barcelona samme dag som borgerkrigen brøt ut. Senere ankra vi opp med M/S Caledonia i Tenerife som var Franco-kontrollert område. Francosoldater kom over fra fastlandet på permisjon. Vi stilte oss opp på popen og sang Internasjonalen. Det ble stor oppstandelse. Høye Franco-offiserer trampa om bord og ville snakke med kapteinen. Vi fikk inndratt passene og ble nekta landlov mens vi lå i Tenerife. Skipperen sa at vi fikk være glade som slapp med skrekken – de kunne knerta oss ned når de ville. Rett før jul i 1938 mønstra jeg av i Le Havre og dro gjennom Tyskland for å feire jul hjemme. Rett over grensen blafra hakekorsflaggene. Det var etter Münchenkrisen og tyskerne var kjepphøye. Det var tjukt av permittenter på toget – de breia seg med bena på setene mens kvinnfolk og unger måtte stå i korridoren. En bølle smelte kupédøra igjen over fingrene på ei dame – han ensa henne ikke, han gikk rolig videre.

I januar 1940 var jeg med å hente M/S Scotia i Bremerhafen. På husveggene i Hamburg sto det JUDE med store, hvite bokstaver – vi vassa i glasskår i gatene.

Da krigen kom til Norge, var jeg i Peters Boarding House i East London i Sør-Afrika. Vi lytta på radioen og leste i avisene: Tyske tropper har hærsatt norske byer, nordmenn gjør motstand, en diger, tysk krysser senka i Oslofjorden.

Det kom telegram fra Quisling: Gå til norsk eller nøytral havn. Vi ensa det ikke, vi fortsatte å seile – det var ikke tvil om hvilken side vi hørte til.

– Kom akterover, det er noe som ikke stemmer!

– Det ble tankfart på Østen i tida som fulgte – først om bord i M/S Gylfe – senere med M/S Herborg – Herlofsens rederi, med kaptein John Westad på brua. Herborg var på en 14.000 tonn, med noen år på baken – men var en trivelig og velstelt og gråmalt båt som gjorde en 12-13 mil på last. Etter Pearl Harbour fikk hun en tre toms kanon på popen og et Lewis maskingevær på hver bruving. Sjøl ble jeg plukka ut til engelsk gunnerskole i Bombay og lærte å handtere redskapen.

I juni 1942 var Herborg sånn midtveis i Det indiske hav på vei til Freemantle med 11.000 tonn crudeoil i tankene. Den 19. juni, sånn ved firetida om ettermiddagen, oppdager vi et fartøy langt av gårde på styrbords baug – en 180 grader på solretningen. Det var noe rart med kursen, hun styrte annerledes enn avtalt når vennligsinnede fartøyer nærmer seg hverandre. Vi drev og malte dekket, da skipperen roper fra brua: – Sett inn redskapen, karer, og kom akterover, det er noe som ikke stemmer! Så, i neste øyeblikk stuper et fly med avslått motor ned mot oss i solstripa. Etter flyet henger en line med en krok og ett, to, tre så er radioantennen vår av. Deretter følger en maskingevær-salve – den går inn midtskips, i pentriet, og prosjektilene eksploderer på dørken. Så gir flyveren et røksignal og det ukjente fartøyet begynner å skyte mot oss. Vi ser blink på blink fra kanonmunningene, shrapnelgranatene eksploderer forut og akterut og midtskips, splintene drysser, vi ser hvite striper i sjøen der de slår ned. Jeg løper opp på stormbrua og hiver opp flagget som ligger klar – skytinga bare fortsetter. Senere ble det fortalt at hun hadde skutt 24 salver mot Herborg. Kapteinen gir ordre: – Slå bakk i maskinen. Skummet som fosser opp akter er et signal: vi gir opp. Så får vi beskjed: Alle mann i båtene. Jeg er med å låre forreste livbåt, det blir noe tull med fanglina, jeg må fire meg ned, havner i vannet men blir halt opp i båten. Vi er redde: er angriperen japansk? De er kjent for uten nåde å meie ned livbåtbesetningene. Vi heiser seilet, vi vil prøve å komme unna. Da er flyet der igjen og fyrer av en lang maskingeværsalve foran baugen. Kaptein Westad roper: – Det nytter ikke, få ned seilet!

Jeg seiler for Norge!

– Så blir vi liggende og drive til fartøyet kommer sigende ned mot oss. Akter blafrer hakekorsflagget – altså en tysk raider – en hjelpekrysser kamuflert som handelsfartøy. Tyskerne lårer entrenettet, vi klatrer om bord, ved rekka står marinegaster med maskinpistoler. Kort forhør: – Døde og sårede? Ingen. Kapteinen blir spurt om han ikke har hørt Quislings ordre om å søke norsk havn. Westad ser stivt på tyskeren: – Jeg seiler for den norske regjering…

I 16 dager var vi fanger om bord i Thor, en 5.000 tonns fruktbåt med et ekstra dekk forut. Skutesidene kunne slås ned, frem stakk kanoner og torpedorør. Besetningen på Herborg ble plassert i lasterommet, tre dekk nede. Det var andre fanger om bord – bak en plankevegg oppholdt det seg indere. Når alarmen gikk, påkalte de Allah. Og alarmen gikk ofte – da ble lukene lagt på, lyset gikk og luftviftene stansa. Vi satt der nede i bekmørket, svetta og hørte detonasjonene. Det var fire her fra distriktet som holdt i hop, Arne Bunes, Frank Hansen, båtsmann Mathiesen fra Kråkerøy og meg sjøl. Vi lurte av og til på om vi skulle få se hjembyen igjen.

Ellers var behandlingen korrekt. Vi fikk samme mat som besetningen og ble lufta på dekk en time hver dag med bevæpna vakt på andre siden tausperringa. En dag tok Thor nok en prise, en norsk tankbåt som het Madrono. Alle fanger ble overført til henne. På Madrono var det trangere og vi fikk mindre mat. Ordren fra byssa lød: spar på alt. Omsider gle vi inn på havna i Yokohama. På brygga i Yokohama så vi en japansk soldat bruke geværkolben på en engelsk kvinne med tre mindreårige barn. Igjen kom redselen: havner vi japansk krigsfangenskap?

På kaia lå Herborg – nå omdøpt til Hohen Friedeburg – med tysk kaptein og tysk befal. Omsider fikk vi beskjed at vi skulle dra med henne til Europa – som en mellomting mellom fange og mannskap.

På veien anløp vi Singapore. På kaia arbeida engelske og australske krigsfanger. De vendte tommelfingeren ned mot skuta – og fikk rett. Etter at vi hadde fylt tankene med kokosolje i Manila og omsider kommet oss 200 mil sydøst for Azorene, dukket den engelske krysseren Sussex opp. Hun gikk i 30 mils fart i en stor halvsirkel og plugga Hohen Friedeburg fra for til akter. Hun fløt lenge på kokosoljen, men gikk tilsist ned med akterenden først mens det blåste fra luftrørene som fra neseborene på en hval.

10 døgn i batterirommet

– En tysk ubåt dukket opp fra det ukjente og tok besetning og fanger om bord fra livbåtene. Vi var 10 døgn om bord i ubåten. Noen plass å ligge på fantes ikke, sjøl hang jeg mesteparten av tiden over et rekkverk i batterirommet. Vi hadde ikke lov å snakke sammen – over høyttaleren kom ordren: – Schlafen! Timene gikk i en døs. Lufta ble etter hvert dårligere – mannskapet ropte på Kalipatronen. De aller første dagene slapp vi opp på dekket om natta når ubåten gikk i overvannsstilling og lada batteriene. Men når lysene blinka grønt og alarmen gikk var mannskapet lynrask med å komme seg ned mannhullet. Var du ikke snar nok i vendingen, ville du blitt igjen der oppe. Arne Bunes var ute i siste liten og fikk luka i hodet. Under alarmen var mannskapet stive og redde og gjorde jobben som roboter. Under et dykk var det noe som klikka – etterpå fikk vi høre at torpedorørene var blitt fylt med vann – og ubåten raste mot dypet i 45 graders vinkel. Jeg så viseren på dybdemåleren i batterirommet gli forbi merket med maksimal dybde. Det knaka i skroget og vannet dryppa inn mellom naglene i taket. Så klarte de å blåse tankene, og båten skjøt mot overflaten som en kork. Da døde jeg. I krig risikerer du ikke bare å dø en gang – fysisk – du kan dø psykisk mangfoldige ganger.

Til sist løp vi inn på havna i St. Nazaire, og ble sendt videre med tog til marinebasen i Wilhelmshafen.

En ruinby i måneskinn

– Derfra gikk ferden videre til Milag Malag Nord mellom Bremen og Hamburg. Der opplevde vi bombingen av Hamburg. I tre-fire dager sto det på. Vi så flyene over himmelen og hørte drønnene når bombene detonerte. Fosforbombene lyste slik opp at vi kunne lese avisa midt på natta. Vi kom gjennom Hamburg etter at angrepet var over. Det var måneskinn, vi så skygger av utbrente husfasader over ruinhaugene og kjente lukta av brann og lik. Noen steder, i kjellerne, blafra det lys, der nede bodde ennå mennesker som hadde overlevd. Ellers var det øde og tomt. Et sted var det ei bu med en lem som var slått ned: der delte noen Røde Kors-søstre ut suppe til oss. I leiren hadde vi en vakt som het Hans – vi kalte han Hund – han var av den ubehagelige sorten. Hans mista kona og to døtre under bombingen. Han var som forandret: – Krigen er over for meg.

I Milag Malag Nord kunne det være en 4.000 fanger: hollandske, engelske, australske, amerikanske sjøfolk fra handels- og orlogsflåten. Marinepersonellet ble holdt for seg. Gjennom piggtråden fikk vi kontakt med nordmennene: kaptein Braadland som hadde mistet et Øye under Måløyraidet, kaptein Monsen, han ble senere fører for kongeskipet.

Er du der, Kristian?

– Stort sett ble vi bra behandla – bortsett fra når gestapist Gossmann og hans drabanter kom på besøk. Men vi visste gjerne om det på forhånd – vi hadde i grunnen greie på det meste for under lokket på potetkjelen kunne du finne en avis: Tyskland taper på alle fronter. Etter 10 måneder kom beskjed: Alle sivile nordmenn skulle sendes hjem. Tyskerne hadde vel ikke råd til å fø på oss lenger. Hjemreisen gikk med tog til Århus og med troppetransportskip til Oslo. Jeg tok kveldstoget til Fredrikstad. Da jeg på natta rusla nedover veien til Ålestranda, fikk jeg et velkomstkyss av en diger St. Bernhardshund som tilhørte noen tyskere i en bil med noe greier på taket – jeg tror de drev og lytta etter radioer. Jeg banka på døra hjemme. Jeg hadde vært ute i fem år, de hadde fått beskjed gjennom Røde Kors at jeg var tatt til fange i Japan. – Er du der, Kristian, sa mor.

Trykt i Demokraten 1991