Du blir ikke doktor på Universitetet

Dr. Mikael Frestad er av den gamle garde av huslæger med tid og omtanke for pasientene. Studiet startet i en tid da tæring ennå var en folkesykdom og hjerteinfarkt en sjelden lidelse. Etter trange og lærerike år i Flekkefjord fulgte en allsidig og fargerik praksis her i byen. Mange pasienter og pasientgrupper har hatt glede av Frestads varme skjønn. Nærmest hans hjerte sto og står kan hende alkoholmisbrukerne.

– Som gutter flest drømte jeg om å dra til sjøs. Gartnerfaget fristet også, jeg har alltid likt å stelle med blomster og grønnsaker. Far var lærer og mente det beste han kunne gjøre var å få barna sine opp på kateteret. Men da jeg skulle velge etter artium på Den gule anstalt i 1931, ble det til familiens store forskrekkelse medisinen. Uendelig lang tid tok det, dyrt var det og de der hjemme mente at Mikael hadde små evner i den retningen.

Første avdeling ved universitetet gikk i en fei: Under professorene Schreiner og Mohrs overoppsyn sto vi i formalinlukten på disseksjonssalene på Anatomisk institutt, skar i ben og armer og blottla muskler, årer og nerver. Du pugget latinske navn på alle mulige kroppsdeler og så med lengsel fram til dagen da du kom i kontakt med levende pasienter i stedet for døde og balsamerte legemer. Etter første avdeling måtte vi vente i to og et halvt år. Jeg kortet tiden med å gjøre høyre og venstre om og fremmad marsj ved infanteriets befalsskole i Halden.

Raskt på plass, studenter!

– I annen og tredje avdeling ble det sykehustjeneste på Rikshospitalet. Men fremdeles slet vi baken på lesesalen over lærebøkene i kirurgi eller indremedisin eller hygiene til det ble dags å fly av gårde på forelesningene til professorene Olaf Hansen, Salvesen, Engebretsen, Malling, Holsth, Sunde og hva de nå het alle sammen.

Prektige mennesker og dyktige lærere, jeg mener vi fikk en grundig og god undervisning etter datidens målestokk selv om vi ikke kan måle oss med dagens nyuteksaminerte kandidater, men de er jo skolelys og dukser hele bunten. Ennå fantes originaler blant lærerne ved det medisinske fakultet. Olaf Hansen lot oss forstå at det var en person som sto over alle andre, nemlig han selv som eldstemann i professorflokken. Hansen krevde nøyaktighet og presisjon av sine undersåtter. Studenter! Kom fort på plass! Fant ikke tempoet nåde for professorens myndige blikk, lød kommandoen: Ut på gangen og inn igjen.

Professor Sunde foreleste i gynekologi og fødselsmedisin. Overstrømmende begeistret sto han på kateteret og prediket løs mens han klasket sammen hendene over en eller annen detalj i forbindelse med en vanskelig fødsel.

Det ble sagt at farmakologen Klaus Hansen hadde hatt to mål i livet: Å bli professor i medisin og statsminister. Statsminister ble han ikke. Klaus Hansen var ikke så rent selvhøytidelig. En gang drakk han et glass tungt vann med stor bravur, men han hadde sørget for at Aftenposten dekket den historiske begivenheten.

Avstanden mellom studenter og lærere var utvilsomt stor. Vi kunne aldri drømme om noe annet enn De og Hr. professor til de høye herrer. Men enkelte av dem kunne slå seg løs og være student blant studenter igjen når de troppet opp på en eller annen medisinerfest.

Hjerteinfarkt var en sjelden sykdom

– En lege bør kunne stille en sikker diagnose. Vi fikk i oppdrag å undersøke pasienten på avdelingen, den neste dag ble han eller hun trillet inn i auditoriet og så skulle du fortelle hva du hadde funnet, hva som var blitt gjort og hva som skulle gjøres. Professoren nikket eller ristet på hodet og korrigerte diagnosen mens studentene var lutter øre på tilhørerplass. Dummet en seg godt ut, var det nærmest en fordel, for dermed hadde nestemann større sjanser i diagnostikkens vanskelige kunst.

Sykdommer som den gang var aktuelle, har forsvunnet, nye har overtatt. Klaget pasienten over brystet, måtte vi alltid mistenke tuberkulose. Ennå var lungebetennelse en meget farlig sykdom. I min studietid kom preparater som Prontosil og MIB 639 og ble en utmerket hjelp i kampen mot infeksjonen.

En dag sier professor Hansen: – Studenter! Bli med inn på rommet her så skal jeg vise dere en sjelden lidelse. Et liknende tilfelle har vi ikke hatt på over to år. Inne på stua lå en eldre dame i stram givakt under nystrøkne lakener. Diagnose: Hjerteinfarkt.

Ved avslutningseksamen skrev vi på bare livet, ark på ark, for som det ble sagt: Det gjelder å få så mye som mulig på brevvekta. Ryktet gikk at enkelte professorer for bekvemmelighets skyld vurderte kvantiteten framfor kvaliteten til våre besvarelser.

Dr. Frestad åpner praksis: 10-2 og 4-6

– Litt sykehustjeneste hadde jeg hatt i feriene – på St. Josephs hospital og under dr. Thorvaldsens regime på sykehuset i Gamlebyen der det hørte med til jobben å bære pasienter på ryggen opp trappen fra første til annen etasje. Jeg hadde bestemt meg for å bli allmennpraktiker og hadde fått nyss om at i Flekkefjord trengtes legehjelp. Jeg gikk av bussen julen 1941 med 156 kroner i lomma og kjente ikke en levende sjel i byen. Kontor med hybel ble leid i Kirkegaten 11, skilt ble skrudd på døra og annonse satt i avisen om at dr. Frestad åpner praksis og pasienter mottas fra 10-2 og 4-6. Utstyret var spartansk: En blodtrykksmåler, et stetoskop, en undersøkelsesbenk, noen pinsetter og kniver, litt suturmateriell, noe bomull og gas i en glassbolle og i kroken en vaskeservant med mugge. Det meste hadde jeg tatt på krita i Norsk Medicinaldepot. I hylla på kontoret plasserte jeg alt jeg eide av bøker, kundene skulle i alle fall se at jeg var et studert menneske. Medisin kunne du saktens studere ved Universitetet, å være doktor lærte jeg i Flekkefjord.

Første tiden satt jeg og ventet på skritt i trappa. Etter en uke var jeg blakk, da kom de første pasientene. Først flokken som skulle ha ekstra sterk mikstur for brystet eller noen tabletter: – For de skjønner doktor, at jeg har så vanskelig for å sove. De fleste var nok avvist av byens øvrige leger og så i nybakte dr. Frestad en ny sjanse. Deretter fulgte pasienter med virkelige sykdommer og plager. En dag står bryggearbeider Salomonsen i døren: – Jeg har så frøkteli vondt i skuldra. Kan De ta av Dem jakken, De har nok fått skulderen ut av ledd. Det er så vondt, så vondt, De må ikke ta på’n. Men det var verre før. – Før? – Ja da jeg skifta skjorte hjemme.

Da hang praksisen i en tynn tråd

– En eldre dame skal ha sprøytebehandling for store blodårer. Jeg har tidligere med suksess satt sprøyter i leggene hennes. Nå vil hun ha den i låret. Jeg setter sprøyten, damen siger livløs overende på kontorgulvet. Jeg kaster meg ned, gir hjertemassasje og ber til Gud at hun må få leve: Var hun død, var det jo fælt for hennes egen del, dessuten ville det være kroken på døra for videre praksis i Flekkefjord. Etter noen minutter slo damene øynene opp.

Brudd hørte til dagens orden. Jeg har på samme dag gipset to ben og en arm, kontoret så ut som et baker etterpå. Telefonen ringte: – Kan doktoren komme? Den første tiden tråkket jeg i vei med legekofferten bak på bagasjebrettet. I Bakke nedenfor Flekkefjord bodde en 93 år gammel kone på en liten gård. Hun pleide å ake seg rundt på gulvet på en skammel. Nå hadde hun falt overende og hadde et gapende sår i hodet. Det var kveld, 3-4 parafinlamper ble skaffet for garden hadde ikke elektrisk lys, og jeg gikk i gang med å sy med pasienten på kjøkkenbordet. To av kvinnens sønner, hver i 70-årsalderen, tviholdt på hodet hennes, mens mannen på 80 satt skrevs over gamlemor.

Burde vi ikke starte AA i Fredrikstad?

– I 1951 flyttet jeg og familien tilbake til Fredrikstad. Etter hvert ble det en stor og ganske allsidig praksis. Jeg har interessert meg for psykisk utviklingshemmede, jeg har hatt en utstrakt praksis blant sjøfolk og har arbeidet med folk som har ligget under for alkohol.

Det startet helt tilfeldig: Noe som kalte seg Anonyme Alkoholikere skulle holde et møte i Moss, og en kollega fikk meg med på møtet. Jeg syntes det var interessante saker, og da Erling Pettersen og Karl Sandbæk spurte om vi ikke burde få i stand noe liknende her i byen, var jeg straks med på notene. I kartoteket mitt har jeg navnene på en 130-140 personer som har vært innom gruppa eller foreningen eller hva du nå vil kalle oss.

Vi trengte et sted å være, og skaffet et lokale i Farmannsgate. Stoler manglet og mange penger å rutte med hadde vi ikke. Jeg gikk til rådmann Karlsen. Karlsen var lite villig. Har’em penger til å drekke, kan dem vel kjøpe noe å sitte på. Jeg appellerte til Karlsen som gammel losjebror på Nabbetorp, dessuten ville det være god forretning, for kommunen ville spare mange penger i sosialutgifter for hver alkoholiker vi fikk tørrlagt. Til slutt spytta Karlsen i en tusenlapp.

Mine beste venner er alkoholikere

– Det var en broket blanding som samlet seg i Farmannsgata: Sjøfolk, håndverkere, løs- og fagarbeidere, funksjonærer, en og annen akademiker. Svært mange sympatiske og kjekke mennesker, jeg har noen av mine beste venner blant flokken.
Vi møttes til – ja, en får vel kalle det gruppeterapi. Krumtappen i arbeidet var folk som sjøl hadde sittet i saksa og nå var tørrlagte. De innledet på møtene og visste hva de snakket om: – Ja, så har vi han Peter Olsen, hva som feiler han, hvordan han er kommet ut på kjøret.

Av og til var det personlige tragedier som hadde fått folk til å gå til flaska med sin sorg, oftere var årsakene svært banale: Petter ville ha det hyggelig, ta seg en heisafest, en tur på byen sammen med gutta – en dram eller flere kan vel ikke skade. Men Petter er – skal vi si overømfintlig når det gjelder alkohol – og dermed er heksedansen i gang.

Som lege har jeg ikke kunnet få Petter til å stoppe, det måtte han gjøre sjøl. Men jeg har kunnet ta for meg de rent fysiologiske sider ved misbruket: Skrumpleveren, oftere hjertelidelser, ikke sjelden bronkitt og lungebetennelse og ulykker som rammer fullikællen som bredbent trenger hele gata: det er ikke få alkoholikere som har endt sine dager i Glomma.

Den tørrlagte alkoholiker var min beste støtte

– Sent på kveld kunne telefonen ringe: – Kan de komme, dr. Frestad? Kona er fortvilet: – Nå drikker han igjen, han slår meg, sier fæle ting, skremmer ungene. Når han er edru er han den snilleste mann du kan tenke deg. Hva skal jeg gjøre?
Ja, hva skulle vi gjøre? Først gjaldt det å få karen inn på AA-klinikken til opptørk, så var det å forsøke å klare opp situasjonen på sikt. Igjen var det kontaktmenn, tørrlagte alkoholikere som stilte opp: – Nå skal du høre Petter, jeg rota meg like langt ned som deg, men klarte å kutte ut faenskapet… En del klarte vi å hjelpe, andre var tørrlagte en tid, men sprakk om igjen og om igjen.

Du kan slutte med en solskinnshistorie. Jeg besøker iblant en kar, en venn, han er 78 år nå, han tar alltid imot meg med et smil: – Nå er det 34 år siden jeg tok en dram, dr. Frestad! Da han var på kjøret, bodde han på ett rom, og trass i at han var sjåfør, drakk han en halvflaske daglig og var aldri edru. Nå har han vært gift i mangfoldige år, har en prektig kone, barn og barnebarn som klarer seg bra og eget hus med hage som han steller i.

Trykt i Demokraten 1991