Du skal få sukkertøy

..du skal få lade! Sang ungene før i verden. Bringebærdrops, sitronsukkertøy, cachou eller sjokoladerocks fra Brynildsen fristet i glass-sylindre på disken i Yo-Yo eller Valencia. Harald Magnussen var med på tremannslaget som produserte søtsakene hos Brynildsen nede på brygga. Sukkertøyveteranen har 50 år i faget bak seg.

– Jeg er Gressvik-gutt. Vi bodde i et hus som bestefar hadde bygd i Gressvikveien. Han var byggmester og har satt opp menighetshuset her borte. Far var innredningssnekker på Værste. Han tok også imot arbeid hjemme. Han laga trapper for folk og tegna trappa på verkstedgulvet slik den ville se ut fra annen etasje.

Tre år forløp på småskolen på Åle – de siste fire åra på losjen. I storskolen herska lærer Lyngset. Vi guttunger løp ofte ut i Hauerskauen i frikvarteret og kom for sent til timene. Da langa Lyngset ut etter oss med læreboka med stive permer.

Siste året skulle vi gå til St. Hans, men jeg kvitterte ut til påske og skaffa meg sesongarbeid på Grundvig Engelsviken. Jeg tjente 25 kroner uka for å kjøre trommelen med sagmøle som rensa stengene som jentene hadde tredd silda på. Neste korttidsjobb var i Engelsviken der jeg tredde silda sjøl, og i 1929 sto jeg ett år i tredje etasje på Gullichsens trevarefabrikk sammen med Gunnar Paulsen, Arthur Hansen og Reidar Olsen og laga tretønner for Titan. Gubben sjøl, gråhåra, med sixpencen på snei, rusla litt morsk rundt og passa på at alt gikk riktig for seg.

I et treetasjers murhus på Molvigkaia

– Ved juletider spurte svogeren min, John Gondrosen, om jeg kunne tenke meg å begynne på Brynildsens fabrikker der han sjøl var dropsbaker. Du skulle gjøre alt mulig, og i den tida tok du det som var å få enten det var å spa eller mure eller hva det skulle være. 13. januar 1930 gikk jeg for første gang inn porten til fabrikken som holdt til i en treetasjes murbygning på Molvigkaia – rett overfor baker Eriksen. Huset står der ennå. I første etasje var kontoret. Bak skrivebordet ruva Birger Brynildsen og styrte det hele. Lønninga – jeg starta med tolv kroner uka – betalte han sjøl ut hver fredag. Faren, Hans Petter Brynildsen, som hadde grunnlagt firmaet, gikk ennå å rusla i lokalene, men døde i 1933.

Bak kontoret lå mineralvannlageret, og opp svingtrappa til annen etasje kom du til brus- og seltersfabrikken. Det var den eldste delen av virksomheten og ble starta allerede i 1895 som Fredrikstad Mineralvandfabrik i Bredagården, som skrevet står i bedriftshistorien.

Og i tredje, helt på toppen, foregikk drops- og sukkervareproduksjonen, og det var der oppe jeg i åra som fulgte kom til å ha arbeidsplassen min.

Til huset hørte også en gårdsplass med garasje og ishus – et annet ishus hadde vi oppe i Nygata. Isen fikk vi fra Bjørndalen, levert med bil av kjøpmann Eriksen. Den første tida het det ofte: – Harald, ta issaksa og hjelp til å løse opp isblokkene inne på gården! Vi leverte nemlig is til brus- og selterskundene. Rundt i butikkene ruva ennå digre isskap som holdt drikkevarene behagelig avkjølt. En annen dag kunne jeg bli sendt avgårde til Kirkebrygga for å sjaue i land 100 kilos sukkersekker fra prammene. Så tok sjåføren Erling Dahl Karlsen sekkene på lemmen og kjørte dem hjem i gården. Eller de kunne rope: – Harald, Harald, vi trenger hjelp i flaskeskyllinga. Da var det ned i annen etasje der vi skylla for hånd ved en innretning med to vannstråler fra en ring og to koster som roterte. Var det noen ekstra uhumskheter, døtta vi flaska ekstra godt opp mot kosten.

Seltersflaske med hvit porselenskork

– Kom de i bet for flasker, hendte det at du måtte stille midt på natta. En St. Hans spilte jeg ute i Helnekilen, en vi kjente hadde kiosk der og vi sørga for musikken, og så kom det bud: – Vi mangler flasker i tapperiet! Det var bare å la fest være fest og traske innover til Molvigkaia og sette i gang og skylle så folk kunne få sodavann til morrapjolteren. Innafor skylleriet, inn gjennom ei dør, lå tapperiet der brus, selters, soda samt ingefærøl spruta ned på flaskene og gamle tapperimester Helge Hansen trampa på en pedal så korkene smalt på. Hansen pluss en eller to kvinnfolk sto for hele mineralvannproduksjonen.

Jeg var stort sett betrodd å klebe etiketter på flaskene: Var det ikke et brusmerke som het Start, mon tro? Eller jeg hadde jobben med å klistre kontrollapper over patentkorkene på seltersflaskene. Mange husker nok den solide, gammeldagse typen med hvit porselenskork som i mangfoldige år gjorde tjeneste som kaffeflaske for arbeidsfolk. Flaskene kom fra Moss Glassverk, beslagene fra en annen kant og jeg hadde også jobben å montere dem på tuten av seltersflaskene med Brynildsen pent prega inn i glasset.

Oppe i tredje var et stort rom: Til venstre dropsfabrikken og til høyre kom du inn i lageret. Ute i gangen var det en liten vareheis – en ganger en ganger en meter – som du dirigerte opp og ned med en hendel.

Tre mann på laget i dropsproduksjonen

– Da jeg begynte hos Brynildsen, var vi i alt tre mann som laga sukkertøy og drops – i dag er det vel over to hundre. Dropsmester – eller baker – var John Gondrosen. Han var selveste håndverkeren blant oss og var lært opp av forgjengeren, en kar som het Karlsen. Så var det Walter Karlsen og tredjemann på gølvet var altså jeg.

Inn døra til fabrikken hadde du den kølafyrte fyren med en diger, blankpussa kobberkjele på til venstre, så fulgte to jernbord og midt i rommet det store arbeidsbordet. Det var et skap med dører under og der inne sto to parafinovner – beatricer ble de kalt – som skulle fylles og tennes hver morgen. Over bordet var spent et skinn som vi jevnlig smurte inn med fett så det holdt seg mykt og fint. Varme måtte til, for ellers ville sukkermassen herde eller stivne for fort – «krepere» som vi sa, og da var den ødelagt.

På den ene veggen var kroker. Ikke til å henge klea på – vi brukte dem når vi trengte hvit sukkermasse. Når massen kom fra kjelen, var den gulaktig, men når vi slengte den på kroken, «trakk den på kroken» som vi sa, ble den fin og hvit og porøs. Lenger inn i rommet sto valsemaskinen – med en valse nede og en oppe som rulla rundt og klemte sukkerstanga så det tøt ut de vakreste dropsputer. Her kunne du variere og sette inn forskjellige former så resultatet ble Kongen av Danmark eller kjærlighet på pinne. Så hadde vi en hakkemaskin vi brukte når vi lagde sukkertøyet som het rocks. Samtlige maskiner durte og gikk med balataremoverføringer fra en motor oppe på veggen. Ikke sjelden røk remmene, og du måtte gå i gang med å skjøte. Langt inne sto samlingsbordet med ei kraftig vifte over – der ble dropsen kjølt ned før den havna i spannene.

Klar til å koke kamfer!

– Det kunne hende at jeg på morran hadde vært inne på lageret og kikka i hyllene: – Nei, nå har det minka fælt i spanna med kamferdrops – nå må vi lage mer av den sorten. Vi fyrte opp med koks under kobberkjelen, fylte i vann og sukker og lot det koke opp, deretter hadde vi i en kladd glukose til det ble fint og bløtt. Termometer hadde vi ikke den første tida, du titta etter om det småbobla og stakk ned en pinne, putta den i munnen og prøvde: – Jo, det begynner å bli ferdig. Koka – sånn omtrent 16 kilo – ble helt utover jernbordet, mens ei ny kok ble gjort klar. Det kunne flyte litt utover, vi var raske på labben og bretta sammen og laga høl i massen med fingeren og helte i: peppermynteessens fra den ene og oransjefarge fra den andre flaska på hylla langs med veggen.

Så elta og knadde vi av alle krefter – ble det for hett, lufta vi hendene ved å slå dem mot bukselåra. Arbeidshansker brukte vi aldri og et digert forkle var arbeidstøyet ellers. Så bar det over på arbeidsborder der vi rulla ut massen til en stang forma som en lang, lang ropert. Jeg rulla og John stakk smalenden inn i valsemaskinen, det dura og gikk og ut kom en lang rad med fristende og gule kamferdrops til lindring for såre halser.
Walter slo av dropsen, skjøv dem mot vifta så de ble kalde og så var vi dem inn på lageret. Det var et langt rom med to takluker, en lem på to bukker, ei kjøttvekt og en liten kølaovn i hjørnet. Jeg veide opp tre kilo i slengen på kjøttvekta, fikk dem opp i blikkspanna fra Moss Blikk, klistra på etiketter: Brynildsens Kamfer Drops og stabla i hyllene. Når større ordrer kom, var det å plassere spanna i trekasser og spikre på lokkene og sende dem ut i verden. Neste dag kunne en ny beskjed gå ut: – Sett i gang, gutter, vi mangler Kongen av Danmark!

Cachou, sjokoladerocks og kjærlighet på pinne

– Produksjonen var ganske variert fra den vesle fabrikken i tredje etasje. Vi laga avanserte produkter som cachou og sjokoladerocks.
Cachou var et populært merke å ha i kremmerhuset og by kjæresten på Røde Mølle: firkanta drops med lakrisdryss, rene nam nam for slikkmunner. Vi laga et kok på åtte kilo, helte det hele over på jernbordet i en form laga av to korte og to lange firkanta jernstenger som var så tjukke som dropsen skulle være. Så strødde vi på strøssel, det franske ordet for strølakris. John sto klar med et kjevle med kniver på – og når det hadde stivna, brøt vi løs sukkertøyet med fingrene.

Eller vi laga sjokoladerocks – røde og hvite som dambrett og med brunt sjokoladeovertrekk rundt. Det var innvikla, du måtte sjonglere med masse i tre farger, men John var flink, han klarte det, han var rene tusenkunstneren. Senere starta han jo også egen dropsfabrikk nede på Gressvik.

I glassylinder på disken i Yo-yo og Valencia

– Ellers laga vi jordbærdrops, bringebærdrops, sukkertøy med sitronsmak eller alle ungers favoritt – kjærlighet på pinne. Ei dame satt inne på lageret og pakka inn i cellofan: røde, grønne og gule til å friste småfolk i godtebutikkene.

Fra lageret fikk søtsakene ut til kundene. Til Valencia eller Yo-yo tråkka visergutten Kristian Olsen med et spann Kongen av Danmark i kørja. Iblant hendte det at jeg tok med meg et spann eller to på Gressvikbåten for å levere til Karl Olsen, Helene Olsen eller Førrisdal. Det gjaldt å sikre avsetninga. Eller vi sendte større partier med bil til forbruksforeningene rundt i distriktet eller til grossister som Martin Johnsen eller Thomas Gundersen. Agenten vår, Eriksen, reiste tre dager i uka rundt og noterte bestillinger: 10 spann cachou, 5 spann bringebærdrops…

I 1936 kom de store forandringene i fabrikken. Steamen kom – det ble innretta fyrhus, nå varma vi opp med damp, nye maskiner ble installert med motor på hver maskin. Lageret ble utvida, og fikk store vinduer mot Storgata, personalet økte bare på. Gamletida var slutt.

Trykt i Demokraten 1991