Fagen var hjemmet vårt

I august 1991 innviet driftige Borge Pensjonistforening det nyoppussede Fagen på Torp. – Jeg kjenner ikke lokalet igjen, sier Tony Hansen. Hun og Anker var pedeller på Fagen fra 1930 til 1947.
De bar vann fra ila, vasket gulv og spyttebakker, fyrte opp i digre vedovner og låste opp for tryllekunstnere, pinsevenner og sosialister. – Jeg lengter av og til tilbake ennå, sier Tony.

– Den 24. oktober 1904 rysta det store jordskjelvet barndomshjemmet mitt i Snørn. Det kan ha virka på mor, for neste dag kom jeg til verden. Da jeg var fire år, seilte kometen over himmelen. Mor var redd og dekka til vinduene, men far sto utafor med minsteungen på armen, og jeg holdt han i buksebenet, og der kom den, med en diger hale etter seg, det var som en susing på nattehimmelen.

Far var stuerarbeider og ringte 1060 for å høre om det var båter underveis til havna i Fredrikstad. 43 år gammel drukna han under en seiltur fra Hvaler. Mor satt igjen med ni unger. Til tider hadde vi ti kroner uka å klare oss for. Etter skolen hadde jeg plass i byen hos en familie, og 17 år gammel begynte jeg på papirsalen på Torp bruk. Skar vi oss på fingrene av papiret, klistra vi på limbånd, og i middagspausen stemte vi ofte opp en sang. Flere av jentene var med i Torp Blandede Kor og hadde gitar med og så sang vi: Når fjorden blåner som markens fiol…

Så kom Anker og bød meg opp

– Jeg møtte Anker som jeg ble gift med, på Kilbergmoen. Egentlig likte ikke mor at jeg gikk dit, men jeg ble med søstra mi for å holde kåpa hennes. Så kom en kar bort og bukka og Johan Willadsen spilte opp på toraderen. Det ble mer enn den ene dansen, og på vinteren strødde vi sand på isen og dansa like godt. Anker arbeida også på bruket som kokegutt. En dag averterte husstyret til fagforeningslokalet etter et pedellpar som kunne overta etter Tora og Karl Eliassen. Vi søkte og fikk jobben og i 1930 flytta vi inn i annen etasje i det gulmalte huset i parken. Vi skulle ha fritt hus, lys og brensel og 10 % av leia av lokalet.

Jeg har takstene fra 1.1.31 skrevet opp. Dansefest kr. 30, fest uten dans kr. 15, møte med foredrag kr. 10, småsal kr. 5. Trengte du kjøkkenet, måtte du ut med to kroner ekstra. Anker førte regnskapet og gjorde opp hver tredje måned med kasserer Fredriksen i husstyret.

Såvidt jeg kjenner meg igjen

– Jeg var oppe på Fagen for ei tid sida. Pensjonistforeningen har drevet på lenge og fornya og restaurert – de har vært flinke, det er såvidt jeg kjenner meg igjen.

Da vi flytta inn, gikk taket helt til mønet i storsalen. Det var såvidt vi nådde opp med kosten når vi rigga til stillas for å gjøre hovedrent. Tvers over det spissa taket gikk det jernstenger, og i dem hang lampene – to nede ved døra og to lenger oppe. Veggene hadde grønnmalt halvpanel, resten av salen var gulmalt. Vinduene var smårutete, med stripete lerretsgardiner. Det var en sjau når du skulle vaske hver eneste rute. Gardinene vaska jeg hos mor for hun hadde slik fin rulle.

Huset var bygd av gjendøperne som kalte det Nasareth. I 1922 kjøpte Torp Fagforening lokalet og utvida det i ene enden så det ble plass til en scene med rødt forteppe. På hver side av scenen var det smårom der musikken hadde instrumenter og noter, og foreninga protokollene og fanen. I kroken i storsalen sto to svære, runde kølaovner, og nedover golvet 7-manns trebenker på rekke og rad. De var bæltunge å dra på når jeg skulle vaske det gråmalte golvet som ofte hadde svarte striper etter nypussa gåbortsko. Da måtte jeg drøsse dyktig med ATA på kluten.

Til høyre for inngangen var leseværelset. Der holdt fagforeningsstyret styremøter på krakker rundt det firkanta bordet. Innafor leseværelset var anretning og kjøkken. På kjøkkenet trona den digre, svarte vedkomfyren, i skapet fantes solid, hvitt dekketøy og på benken sto den digre kaffekjelen klar til bruk når det hørte servering til programmet.

Pedelleiligheten var opp trappa til annen: kjøkken, også med vedkomfyr, et lite rom ved siden av kjøkkenet, en lang gang der telefonen sto: nr. 4127. Vi hadde en stor, trivelig stue med spisestuemøblement i ek med høy buffet som vi hadde kjøpt hos Rud i Sarpsborg. Til møblementet hørte et par godstoler og stålampe i kroken. Vi syntes vi hadde det riktig bra, og midt på 20-tallet kjøpte vi radio. Den var vi veldig stolte av.

Ellers hørte et skjul med en toseters do i den ene enden og en liten låve i den andre til eiendommen. På låven hadde sønnen vår både kaniner og en liten sau under krigen.

Tryllekunstnere, pinsevenner og Borge Eggelag

– Fagen var i bruk uka igjennom. Jeg har tatt vare på boka der Anker noterte: Arbeideravholdslaget, Eggelaget, Kaninavlforeningen, tryllekunstnerne Martini og Arnardo, Tofte brug Stenhoggerforening, Arbeidernes lytterforening, Petrikirkens kvinneforening, Den kooperative kvinneforening samt Barnelaget bare for å nevne noen. Den 11. november 1930 hadde Fredrikstad Trækspillorkester tinga lokalet, den 12. oktober 1931 holdt Singer et tidagers kurs, den 11. november 1931 leide Kommunistpartiet den store salen, den 22. februar 1936 viste Borge Kaninavlforening dyrene i lokalet. Den 4. januar 1938 hadde Ungdomslaget Spaniamøte, og 5. november samme år avholdt Arbeidsløses forening basar…

En gang kom Martin Gisky med teatertropp fra Oslo for å spille i Fagen, og da flaksa to dverghøns som sønnen min hadde, inn det åpne vinduet og satte seg ved siden av hverandre på benken. – Jeg ser vi har fått publikum, sier Gisky.

På Fagen var det sang og musikk støtt og stadig: Torp mannskor stemte opp, Torp Blandede Kor og Kvinnekoret likeså, og søndag formiddag klokka 10 svingte Vik taktstokken foran Torp Fagforenings Musikkorps og Sousamarsjer, Alte Kameraden og Internasjonalen klang i storsalen. Anker hadde kort vei, han blåste horn i korpset og gikk bare ned trappa. Den første tida hadde de ikke uniformer, men da korpset dro til Oslo for å spille i Arbeider- og bondetoget i 1936, hadde de skaffa seg hvite bukser til dressjakkene. Bortsett fra Ragnvald Juliussen, slikt jåleri ville han ikke være med på.

Fra Sousamarsj til salmesang

– Frelsesarmeen stilte med Andreas Haugen og Antonie og Fritjof Jakobsen og gitarklang fra scenen med klem i akkordene. Neste dag sto Petrikirken med pastor Fossen og pastor Olsen notert i boka, og deretter pinsemenigheten der Ole og Berte Bangor leda andakten. Torpebryterne hadde faste treningskvelder på Fagen. Da dro de brytematta fram fra under scenen og brøt og bente etter alle kunstens regler. Når jeg sto i døra i et eller annet ærend, tok enkelte ekstra hardt i, og noen løp og gjemte seg. Etter treninga varma de vann i den store aluminiumskjelen og sto etter tur i balja på kjøkkenet og helte vann over hverandre.

Men Fagen var jo først og sist fagforeningsarbeid og politikk. Arbeiderpartiet hadde møtene sine i leseværelset, kommunistene likeså, ungdomslaget trengte ofte storsalen, men de hadde nesten aldri et øre i kassa så de fikk gå fritt.

Torp fagforening holdt medlemsmøter i storsalen og Wilhelmsen eller Eliassen klaska klubba i bordet: – Møtet er satt, vi har følgende dagsorden… Før krigen var de vel enige om det meste, men det forandra seg etter -45.

– Nå tar vi oss en knert, sa Laura

– Rett etter nyttår holdt foreninga årsfesten. Når det vanligvis var servering, rykka kvinnekomiteen inn på kjøkkenet og skar smørbrød og kokte lapskaus – men til årsfesten sendte de bud på Laura Lauritzen til å steke og brase. En gang skulle vi ha 130 til bords, vi måtte til og med dekke på scenen, og Laura hadde seks skinkesteker i ovnen samtidig oppe og nede. Når alt var i havn og stek og poteter og surkål sto på bordene og formannen ønska velkommen til bords, satte Laura seg ned og tok fram en halvflaske: – Nå tar vi oss en liten knert, Tony!

Etterpå tok en kvartett eller kvintett fra korpset plass på scenen, og så gikk det i polka og vals og slowfox til klokka ble både tolv og ett.

Stort sett gikk det rimelig pent for seg på dansefestene på Fagen. Litt knuffing i krokene kunne vel forekomme, og plutselig kunne Rasmus Finne stå full i døra, og han gikk med kniv, ble det sagt, men Anker og de andre ordensvaktene klarte det meste. På juletrefesten var det bare hyggelig – folk skrev på ungene sine lang tid i forveien. Da møttes damekomiteen i leseværelset og lagde godteposer: noen karameller, noen små, runde kjeks og en appelsin – innkjøpt på kooperativen. Og Anker satt på scenen med langt, hvitt skjegg: – Er det noen snille barn her? De minste var litt redde, men Anker tok en av småungene på fanget – han hadde slikt lag med unger – og da var nestemann mer hjerta på å gå fram og hente posen.

Vi bar vann og vaska spyttebakker

– Når sistemann var ute av døra, var det å feie og vaske. Den første tida henta vi vann i Brekkeila og dammen i parken. Tørka den ut, tok jeg bøttene i handa og henta vann fra brønnen i barndomshjemmet mitt på Snørn. I 1935 ordna kommunen med en vannpost i gården. På tørre somre forsvant vannet i krana, da var det å bære vann på gamlemåten. Den første tida stod det spyttebakker i krokene. Ute i gangen var det av og til konkurranse om å spytte lengst. Jeg fikk ikke lov å røre spyttebakkene før Anker hadde spylt dem med kokhett vann ute i gården. Etter hvert slutta de fleste med å tygge tobakk – jeg tror Oskar Huken holdt lengst på vanen. Anker og jeg starta med kost, klut og bøtte med soda i vaskevannet fra hver vår ende av salen, og så møttes vi på midten.

På sommerstid kunne vi vente med vaskinga til neste dag. Men det var veldig gulvkaldt på Fagen – og på vinteren måtte vi begynne å fyre klokka 10 når kvinneforeninga skulle ha møte klokka tre. Ved og køl fikk vi tilkjørt fra bruket. Derfor måtte vi vaske mens det ennå var en lunk i lokalet. Venta vi til neste dag, laga vi skøytebane med vaskevannet på golvet.

Koret og småskolen delte storsalen

– Det siste møtet før krigen var 7. april, da hadde pinsemenigheten salen. Etter en tid dukka tyskerne opp for å besiktige lokalet. Vi gikk fri, men i stedet tok de skolen. Noe særlig foreningsliv var det ikke de fem årene. Styret grov ned noen fagforeningssaker ute i skjulet for nazistene var jo ute etter alt som smakte av arbeiderbevegelse. I boka har Anker notert mest sang- og musikkforeninger. Vi hadde blendingsgardiner foran vinduene og fyrte med torv.

Etter en tid rykka småskolen inn i storsalen. Så delte vi salen på midten med benker tvers over, og så øvde Torp Blandede kor i ene enden og så underviste fru Gyda Strøm og frk. Moum Jensen ungene i ABC og tregangen i den andre, og hvem som var flinkest skal jeg ikke uttale meg om.

Da krigen var slutt, hengte fagforeningen opp bilder av Wiggo Hansteen og Rolf Wickstrøm på veggen og der henger de jo ennå, som rett og riktig er.

Trykt i Demokraten 1991