Fra gartner Johannes’ minneflora

Du har sikkert truffet ham. Nederst på torvet – mot rekken av fiskebasarene – som altså ikke er mer. Trenger du en Astilbe i kroken ved gjerdet eller en Gentiana til stenbedet eller kattemynte til kos for pus – Johannes Johansen er mannen. Det startet under det danske stråtak.

– Nu har jeg altså stått her på torvet med blomster og urter og grønnsaksplanter i 17 år. Jeg er fra Espe på Fyn, sånn midtveis mellom Odense og Fåborg. – Skal du ikke snart lære deg norsk? spør frimodige kunder. Selv mener jeg at jeg snakker like godt norsk som salig Haakon den 7.

Jeg er så å si født med jord på hendene. Min far var småbonde. Vi barn, fem i alt, måtte fra vi knapt kunne kravle, ut i produksjonen.
Som tre-fire-åring satt jeg på min bak på låvegulvet og med en ganske liten skuffe hev jeg kornet unna mens en eldre søster sveivet kornrensemaskinen. Det var vel helst for at mor skulle vite hvor hun hadde meg. Senere passet jeg hestevandringen mens Bulder og Flink vandret rundt og rundt midt på gården, eller jeg slo kornet med ljå og knyttet sammen nekene med tysk lås som vi dengang sa. Gården var på en 70 mål – eller åtte tønner land som det heter på dansk. Alt hva jorden kunne bære ble produsert: melk fra en fem-seks kuer, egg fra hønseflokken som trippet og sparket, korn, poteter, jordbær, løk, purre, kål, selleri.

Losjedans på dansk

– Folkeskolen i Espe var uten karakterer. Vi startet med Odin og Tor for å fortsette med Adam og Eva og deretter vikingtiden for således å arbeide oss opp gjennom historien. Skolen var nok en biting for de fleste elevene – den viktigste innsatsen ble nok gjort på jordene hjemme. Kunne du ikke leksene, fikk du sitte igjen og lese på. Læreren som bodde på skolen, stakk iblant nesen inn i klasserommet for å kontrollere om vi gjorde fremskritt i det boklige. Til fagene hørte botanikk: det var interessant å samle planter på traveturer i skog og mark for så å bestemme dem ved hjelp av Dansk skoleflora.

Jeg var blant de heldige som en vinter senere fikk gå på en såkalt efterskole. Far ivret alltid for at man fikk ta med seg den boklige lærdom som var å hente. Det var knokkende fullt i klassene, piker og drenge i en herlig blanding, og det hele foregikk i den store grundtvigianske tradisjon. Banning var bannlyst, men dans tillatt, hvis man vel å merke ikke favnet hinannen. Her i Fredrikstad kalles det visstnok losjedans.

Ungdommen samlet seg i fjøset

– Efter skolen var det ut å tjene som dreng. Gården der jeg havnet var svære saker, med to tjenestepiker, tre gårdsgutter samt sveiser. Vi steg opp klokken fem og arbeidet til syv om kvelden, med innlagte mat- og hvilepauser av hensyn til såvel hester som tjenestefolk. Når dagens arbeid var over, skulle du til slutt hjelpe sveiseren å melke en seks-sju kuer. Da kunne gutter og piker, tjenestefolk fra de andre gårdene, komme vandrende, sette seg på skamler mellom kurekken og mens melken sprutet i bøtten, gikk praten om krigen og arbeidets gang og montro når det neste gang var ball i forsamlingen?

Efterhånden funderte jeg på om jeg ikke skulle slå inn på gartneryrket. Grønnsaksdyrking kjente jeg jo hjemmefra, og en gartner slapp jo alt maset og jaget med stellet av de velsignede kreaturene.

Håndvask med rabarbrastilker

– Mitt første arbeid som gartner var i Odense. Gartneriet, eid av Axel Andersen, var mektige saker: 100 mål under friland og sju-åtte mål under glass. Å begynne i gartneriet var et sosialt fremskritt. Arbeidstiden var fra seks til seks, med vakt en søndag mens du hadde to søndager fri.

Opplæringen fikk jeg av formann Lauritz og de eldre gartnerne. Vi priklet og vi pottet, vi plantet ut, vi spadde og vi gjødslet i drivhusene og møkka kom fra gartneriets egne kyr. Det var knips og knep som fulgte med faget – ble du skitten på hendene når du håndterte tomatplantene, ordnet du saken med å gni labbene med en rabarbrastilk eller to.

Vi dyrket kål i store mengder. Krigen var slutt, Tyskland lå i ruiner og tyskerne sultet, så kållass på kållass ble kjørt til jernbanestasjonen for å bli sendt sydpå. Det var problemer med å skaffe brensel til drivhusene. Vi måtte klare oss med brunkull, ofte var de fuktige og inneholdt nok mer jord enn kull, så du måtte gå fyringsvakt natten igjennom for å holde ild under kjelen.

Jeg valgte meg cyklamen

– En dyktig gartner må ikke fastne på ett sted. Han må skaffe seg allsidig praksis. Jeg arbeidet i flere gartnerier, blant annet et med eget blomsterutsalg – den ga næring til min gryende interesse for stauder. Praksis måtte suppleres med teori, så i 1948 ble jeg elev ved Beder planteskole på Jylland. Klassen på 30 satt på skolebenken og lærte kulturteknikk og plantekjennskap og læreren ga oppgaver i å måle temperaturer og observere været. Hver elev skulle lage sin egen, lille avhandling. – Hva vil De så skrive om, Johansen, spurte læreren. – Cyklamen, sa jeg, en blomst jeg såvidt kjente fra blomsterutsalget, men karakteren ble rimelig bra. Det var et internasjonalt miljø på Beder: nordmenn, svensker, hollendere, syd-slesvigere, ja, til og med en sveitser. Til tross for det fordomsfulle ordtaket: «Kvinner og høns har intet i et gartneri at gjøre», satt både Astrider og Turider og Birter nedover i klasserommet.

Gartnere søkes til Fredrikstad

– I hyllen lå fagblad, blant annet det norske «Gartneryrket». En dag leser jeg: «Gartnere søkes til Hannestad gartneri i Fredrikstad». Jeg kjente vikingblodet røre på seg – følgelig pakket Per Moseholt og jeg koffertene våre og innskibet oss på gamle, sortmalte Vistula med to røde ringer rundt skorstenen i fart fra Fredrikshavn til Oslo.

På Oslo Ø forklarte vi at vi skulle til Fredrikstad. Måpende forbauselse, deretter: – Dere mener Frekstad! fra jernbanemannen med gull i luen. Deretter førte Det Gule Lyn oss til byen ved Glommen. Drosje til Rosenlund, der Einar Sandaker tok vel imot fremmedarbeiderne. Danmark og Norge hadde jo stått sammen under krigen. Og innkvartering ble ordnet – for meg og min kamerat hos Ludvig Danielsen i Nordliveien på Leie, og min første lønn var 96 kroner uken. Hannestad var et stort, veldrevet, up-to-date gartneri med prydnelliker og roser som spesiale. Dengang dyrket man roser, nellik og løvemunn i drivhus, noe som i dag er utenkelig.

Moderfirmaet var på Trara med utsalg, såvel rett fra arbeidsstedet som fra forretningen i Nygaardsgaten. I 1950 var jeg så med på å anlegge det første drivhuset på Solvang og arbeidet lenge der. Vi pinserte nelliker, det vil si at vi fjernet sideskudd på stilken, så blomstene skulle bli så høye og så elegante som mulig. Vi steriliserte jorden: ved hjelp av en dampmaskin, slanger og gafler – og pakket over med presenning så alt av sopp og annet utøy gikk sin undergang i møte. Og vi gjødslet – nelliker skal ha jevn tilførsel av kvelstoff – så vi spadde ned tonnevis av fjæravfall. Fra Danmark hadde jeg vært vant til å bruke spon fra horn til den anvendelsen.

Ennå vandret gamle Kr. Hannestad rundt i anlegget – høy, tynn, spenstig, i mørkt jakkesett, med et vennlig ord til hver i sær. Andre jeg minnes med glede er Sverre Olsen – en dyktig, gammel nellikgartner. Alf Johansen, med ansvar for rosene samt Henry Hansen som sto for benkegartneriet. Og selvsagt kamerat og landsmann Valdemar Christensen som bestyrte snittgrøntavdelingen.

Fredrikstad minnet om ville vesten

– Miljøet var trivelig på Hannestad. På lørdager lånte gutter og piker firmaets lastebil og dro på badetur til Foten, eller sendere på høsten til Rakkestad for å plukke tyttebær. Ellers var Fredrikstad ennå en småby på wild west-maner – med trehus skulder ved skulder nedover Nygaardsgaten. Ennå fantes Hansens Lidser og Bånd, Hartvig Sørensen, søstrene Monsens Cafe, Bulevard og Duval på det Glade Hjørnet. Duval ble nærmest en slags stamkafe for tilflyttede dansker der vi nøt søndagsmiddagen i det bruntrivelige lokalet i annen etasje.

Var du ungkar og spillemann, kunne andre fornøyelser lokke. På sommeren, på lørdager, var det alltid svingom på Kongsten fort – til tonene fra trekkspill, gitar og trommer, og når høsten kom ble stedet Fagen på Lahelle eller kanskje aller helst Fjellhøi der det ble knyttet mer enn ett dansknorsk vennskapsbånd. Etter noen år dro jeg tilbake til Danmark hvor jeg blant annet arbeidet i Botanisk Have i København – noe som økte interessen for staudeplantenes mangfoldige skjønnhet.

Stauder på prærien

Så dro jeg tilbake til Fredrikstad, og denne gang for å bli her for godt. De første årene arbeidet jeg som gartner i Glemmen kommune, men i 1956 fikk jeg altså tilslaget på dette småbruket på 10 mål ute på prærien i Onsøy. – Nå har du sannelig fått noe å henge fingrene i, sa arbeidskameratene i kommunen. Det hadde jeg – vi startet med jordbærdyrking på si – og som hjemme på Espe med barna som arbeidskraft. Etterhånden ble det, så langt pengepungen strakk, å gå over til stauder – og gartneriet ble i begynnelsen av 70-tallet altså levevei. Min første bil, en 1938 junior Ford 1/4 tonns lastevogn, bragte utvalget ned til Torvet. Så hos meg har du kunnet kjøpe gentiana, aubretia, vårflox, ballblom, løytnantshjerter, cimicifuga, astilber og meget mer i 17 år.

Staudesalget har gått en del i bølger. Rett etter krigen var stauder populære, det holdt seg utover i 50-årene. Så kom vi ned i en bølgedal, for atter å stige i 70-årene. Da ville folk igjen ha blomster som kommer igjen og igjen.

Nå er det mindre interesse, men det går nok til sist den rette veien, selv om det til tider kan virke litt dystert både ute i verden og på Fredrikstad torv.

Trykt i Demokraten 1991