Fra høk og due til Havnekontoret

Da skolegården på Seiersten hadde gutte- og pikeside.
Da gymnasiastene skrev landsmålsstil om ein landtur, og russen feiret 17. mai med eggedosis.
Da Borghild Dahl-Johansen ekspederte meglerklerkene på havnefogdkontoret mens Wilhelmsenbåtene fortøyde ved Prestelandet.

– Min pappa, Herman Axel Østensvik, kom fra Aremark og gikk i murerlære hos Christian Hansen her i byen. Jeg har ennå lærlingekontrakten: «Han skal i læretiden udvise Lydighet, Troskab og Redelighed mod sin Husbond og andre foresatte og hverken Dag eller Nat forlate Huset uden sin Mesters eller Foresattes Tilladelse».

Pappa tok svennebrev i 1903 og giftet seg samme år. Vi var i alt sju barn, men ikke mer enn fem stykker hjemme da jeg vokste opp. Vi bodde lenge i Underhaugsgate 3 ved Valhallabakken. Knausene og løkkene på St. Hansfjellet ble mitt barndomsrike. Vi slo ball, hinket paradis, lekte høk og due og sangleker: «Fløy en liten blåfugl…» midt i Hollendergata, det var sjelden en bil å passe seg for. Oppe på knausene inviterte små mødre og fedre til selskap: Maten var en skive eller to med sirup på og saft hadde vi med på flaske hjemmefra. Vi ga hverandre de fineste titler vi visste om: – Velkommen disponent, velkommen direktør, vær så god og sitt, herr grosserer. Eller vi lekte butikk: Sand og grus på stenene var mel og sukker og kaffe. Knapper gikk som betaling. Aller gjevest var det å stå bak disken og ekspedere: – Hva skal det være i dag da, fru tollkasserer Blom? Guttene lekte helst for seg selv, der kunne det gå mer voldsomt for seg med vill vest og post og røver.

Lommetørklet i været, småpiker

– Og da jeg begynte i pikeklasse på Seiersten skole var det en strek i skolegården som skilte gutteside og pikeside, og nåde den som gikk over streken.
Lærerinnen min het frøken Antonie Borger, et stillfarende og beskjedent menneske. Foruten å lære oss regning, skriving og bibelhistorie, ville hun innprente oss ærlighet og renslighet. Ofte lød det fra kateteret: – Hold lommetørkledene i været, småpiker, så jeg får se om de er renvasket.

Vi var vanlige folks barn alle sammen – noen hadde det nok trangere enn andre. En gang ble jeg sendt til sydamen for å hente tøy som skulle deles ut til de som hadde dårligst råd. Det var noen triste, grå bukser til guttene og ditto kjoler til pikene – det syntes at her hadde det offentlige trådd til. Jeg så opp til frøken og likte skolefagene – norsk aller mest. Minst syntes jeg om geografi, for jeg tenkte at aldri kom du til de stedene som vi leste om i boka. En klassekamerat kunne fortelle at han hadde vært både i Otta, Sjoa og Vinstra – jeg var dypt imponert.

Etter femte klasse i folkeskolen fikk jeg begynne i middelskolen som den gang var fireårig. Det var fire fra klassen i følge og det var uvanlig mange den gang. Jeg var den eneste fra klassen som senere fortsatte i gymnaset. Det var spennende å begynne i gutteklasse – særlig artig var det på hjemveien når guttene flirtet ved å dytte oss overende i snøhaugene, og kaste snøballer i nakken på den de likte best.
For første gang opplevde jeg at det var forskjell på folk og folk – på jentene fra Seiersten og småpikene fra Cicignon og strøket deromkring. Noen hadde gått på Pikeskolen, det skulle være noe ekstra fint, men ikke sjelden var de de mest ondskapsfulle, de verste til å spenne ben.

No, sa lektor Jenssen!

– Fremmede språk åpnet en ny verden – vi startet med tysk for dyktige lektor Lillegraven, og snart kunne jeg både durch, für, gegen og aus, ausser, bei, binnen nesten feilfritt. Etter middelskoleeksamen sa pappa: – Vi har ikke råd til mer skolegang for deg. Jeg gråt og lektor Jenssen gikk i bresjen: – Borghild har anlegg, hun må fortsette. Og så ordnet det seg. I gymnasiet var engelsk viktigst. Lektor Jenssen underviste i faget og innprentet: – Dere må lære dere å tenke på engelsk. Han var en stillfarende mann med en radikal politisk innstilling. Vi leste mye engelsk historie. I en time sprute Jenssen om engelskmennene hadde utrettet mye godt i India. – Yes, svarte en av pikene fra Cicignon. – No! Sa Jenssen, han tok uventet hardt i: – No, they did not!

I norsk hadde vi Western, en lært og hvitskjegget pedagog. Til artium skrev jeg landsmålstil om Ein båttur, skildrende stil om Norges spredte bebyggelse og de følger den har hatt, samt historisk stil om Kristian II og Tilstanden i Frankrike før revolusjonen.

17. mai 1926 sprang jeg ut som russ med røde bånd nederst på den dristigkorte hvite russekjolen. Til antrekket hørte slips, skolemerke og russelue. Om morgenen på nasjonaldagen spiste vi eggedosis hos en klassekamerat på Trara. Deretter for vi rundt på en lastebil og ropte hurra! Russeformann var Odd Clemetsen, Finn Rud holdt russetalen. Russeturen foregikk med båt til Rauer og Hankø – jeg skjønner ennå ikke at vi fikk lov. Vi holdt russefest i Håndverkeren – guttene holdt seg lenge for seg selv i et siderom før dansen skulle begynne. Ved førtiårsjubileet fortalte en klassekamerat at de hadde stivet seg opp med en drink for å få mot til å danse med pikene. Noen hadde til og med hatt planer om å lure litt brennevin ned i brusglassene våre, men det ble det ikke noe av. Fra dansegulvet husker jeg best dr. Andersen på Gressvik.

Hele sommeren i 1926 gikk jeg uten og få noe å gjøre. Jeg syntes det var så leit å ligge mamma og pappa til byrde. En dag leser jeg i avisen: Kontordame søkes på Havnefogdens kontor. Må kunne skrive på maskin. Jeg fløy til handelslærer Sivertsen og meldte meg på kurs. Etter en time i faget skrev jeg søknad der jeg skrev at jeg var i ferd med å utdanne meg i maskinskriving. Jeg fikk stillingen. De hadde ikke hatt kontorhjelp på flere måneder, jeg ble satt til å summere endeløse kolonner og utpå høsten måtte jeg gå til øyelegen. Havnefogdens kontor lå i den gamle trevillaen nederst ved ferjestedet – den ble revet for noen år tilbake. Vi holdt til i første etasje – i en tidligere leilighet på tre rom og kjøkken.

Et stort rom var selve ekspedisjonen, rett innenfor var havnefogdens kontor, videre var det losoldermannskontoret og et alt mulig-rom der kontorpersonalet tydde inn med termosflasker og matpakker inntil vi hørte noen kom i døren. I hjørnene sto svære, vedfyrte rundbrennerovner, ned fra gipstaket hang lampene i sine hvite kupler, og skulle vi et nødvendig ærend, måtte vi over gården og inn i uthuset der det fantes en gammeldags utedo.

Med stålpenn og blekk ved dobbeltpulten

– Ellers var det så spartansk som vel mulig. Den første tiden kom folk direkte inn på kontoret, senere kunne jeg ekspedere gjennom en luke i skilleveggen. Skrivemaskinen var en antikvitet fra attenhundre og den tid – når jeg slo på tastaturet, for typene høyt til værs og ned på papiret. Den var ikke så ofte i bruk – for mye av korrespondansen ble skrevet med stålpenn og blekk. Brevene ble kopiert i kopipressen, og gjenpartene oppbevart i kopiboken. Først etter at jeg hadde vært på kontoret en stund, fikk vi et arkivskap. Det var et stort framskritt da vi fikk en maskin som kunne legge sammen de endeløse tallkolonnene. Senere fikk vi nok en maskin som både multipliserte og dividerte – noe som trengtes da vareavgiften ble innført i 1933 og skaffet oss en masse ekstraarbeid. Arbeidsplassen min var på den ene siden av en diger dobbeltpult – etter et halvt års tid ble det ansatt en kontorist som fikk plassen sin på motsatt side, og det var altså ham jeg kom til å bli gift med. Lønnen min var 100 kroner måneden i en god del år framover, og arbeidstiden var fra åtte til tre – for vi fulgte tollbodstidene.

Sjefen for det hele var Anton Stousland, havnefogd, losoldermann og ferjestedsbestyrer. Han var verdens koseligste gamle seilskuteskipper som i yngre dager hadde seilt mye på Russland og hentet seg en kone derfra. Så var det havneassistent Andersen, han bodde i leiligheten i annen etasje som fulgte stillingen, havnebetjentene Jens Gravningen og Peder Anton Kristiansen, frk. Heidenstrøm på losoldermannskontoret og jeg selv. Frøken Heidenstrøm var en god del år eldre enn meg, vi var de beste venner og vel forlikte i alle år.

Jeg ante jo knapt hva dødvekt var

– Det var liv og røre på havna og på elva i de tider – fra vinduene våre hadde vi god utsikt til trafikken. Aller morsomst var det når et par slepebåter bakset og dro store Wilson Line og Wilhelmsenbåtene som skulle legge til og fortøye ved Prestelandet.

Om morgenen kom havnebetjentene med lapper med navn på båter som hadde ankommet: Tiradentes ved Prestelandet, Kong Ring ved Tollbodbrygga, Trafik 2 ved Dampskipsbrygga. Jeg som til å begynne med knapt ante hva dødvekt var, førte navn og tonnasje inn i digre protokoller. Alle som skulle ha bryggeplass måtte betale, fra de store 10 000-tonnerne til Wilhelmsen ned til de små svenskejaktene fra Smøgen og Fiskebekkil.

I neste omgang kom meglerklerkene – vi kalte dem slik – fra alle byens meglerkontorer: Edv. Mørch, Ludvig Andersen, K. Andersen, Fritjof Wiese, C. Apenes og Sønn for å ilegge avgiften. Noen kom selv innom, som Ludvig Andersen, han kalte seg befrakter og hadde mest mindre båter, han var beskjeden og høflig i all sin ferd. Det samme kan jeg ikke si om kontorsjefen hos Edv. Mørch, det største og flotteste meglerfirmaet. Han lot nemlig tydelig skinne gjennom at damer på kontor var det verste han visste, dem kunne man da slett ikke ha tiltro til og denslags hadde man såvisst ikke hos dem. Ellers hadde vi godt nok samarbeid med såvel Mørch som de andre meglerne som kvitterte med Kong Håkons konfekt når julen nærmet seg.

Penger strømmet inn – og dertil kom all skillemynten fra ferjestedet: 25-øringer, tiøringer, femøringer og ettøringer. Alt skulle telles og ble fylt i lerretsposer som kontoristen – senere forfremmet til bokholder – tok med seg bak på sykkelen og brakte til Norges Bank. Var ladningen ekstra stor, spanderte man en drosje, men noen slags bevoktning – nei det var det aldri noen som tenkte på.

Det sto i arbeidsavtalen min at i ferietiden måtte jeg tre inn i annet forefallende arbeid. Jeg satt i luka i ferjestedet og solgte billetter til dampferja med prammen med hester og vogner og en bil på slep og godsnakket med utålmodige reisende når svære tømmerslep hindret trafikken.

Når frk. Heidenstrøm ferierte, satt jeg på losoldermannskontoret. Losene var gemyttelige karer: Fredrik Sundbye, Emil Edvardsen, Helge Pettersen, Sørinius Sørensen, Carl Johansen, Per Bye. En gang ble vi invitert ut med losskøyta av losgutten – en eldre kar – for å hente losen ute i Løperen. Ved Kverneskjær bordet vi båten, en engelskmann S/S Silvio av Hull. Jeg satt foran i losskøyta, en ungjente i lys sommerkjole. Så begynte det å regne engelsk konfekt, mens de ropte og viftet oppe fra brua. Senere lå det et brev i postkassa fra styrmannen på Silvio. Han skrev til the norwegian girl om jeg kunne tenke meg å vise ham byen. Jeg var jo et voksent menneske, 20 år, men så sjenert og så dum at tror du jeg våget svare…

– Jeg arbeidet på havnekontoret til 1938. Jeg hadde giftet meg med kollegaen på andre siden bordet, Jonn Dahl-Johansen, for det het han. Vi damene brukte kontorforklær – mitt var blått med små røde blomster. I februar begynte det å stramme, for jeg skulle ha barn i april. Jeg syntes ikke det passet at en dame i så åpenbart lykkelige omstendigheter skulle betjene meglere og meglerklerker, så dermed sa jeg opp stillingen ved Havnekontoret i Fredrikstad.

Trykt i Demokraten 1991