Franske låser og svaleromper

Bjørnegården, City, Haugeåsen u-skole, Krematoriet, Kreditkassen, aldershjemmet på Leie – Wessel Danielsen har vært med på å bygge dem alle sammen.
Fra han starta hos Søland og Sønner i børjan av tredveåra har byggmester Wessel Danielsen opplevd de store forandringene i faget. Stenulla erstattet lera i stubbloftet, den elektriske saga har avløst håndsaga.
– Yrkesstolthet og fagkunnskap må være bærebjelker i bransjen, slår Wessel Danielsen fast.

– Jeg er renbarka Lislebygutt fra strøket ved Snippen. Einar, far min, arbeida i alle år som snekker hos Søland. Da jeg var liten, lurte jeg fælt på hva han hadde i sekkerullen bak på sykkelen.
– Se her, sa’n, og der lå øksa og hammeren og saga. Litt eldre bar jeg ut mat til far når han jobba i nærheten og så hvorledes han håndterte verktøyet.

Jeg gikk på Nøkleby skole. Spekefjøla jeg laga på sløyden hos lærer Molvig var ikke finere enn de andres. Som guttunge ble det et par småjobber. Jeg var hos en gartner som vi ikke så stort til, for han lå gjerne og sov i bånn på kjerra når Brona kom ruslende. Jeg trådde bæljen til høymessa i Borge kirke hver søndag og fikk en krone gangen og feriepenger av organisten. I 1934 skaffa far meg og bror min plass hos Søland. Jeg var heldig, for jobbene vokste ikke på trær. Folk sa at det var så dårlige tider at det ikke lengre lukta møkk av utedoene.

Hos Søland sto far, Hans Andersen og Martin og Karl Søland for opplæringa. Du kunne få kjeft, du fikk klar beskjed når du hadde gjort noe gæli. Du kunne ikke gi deg til å furte av den grunn. I det hele tatt sto det en veldig respekt av sjefene. Du fikk fort hendene opp av lomma hvis en overordna var i farvannet. Da jeg begynte i læra var arbeidsdagen fra 7 til halv fem, på lørdager slutta vi ett og så hadde vi en halv times frokost og en halvtimes middag. Læreguttlønna var på 10 kroner uka, det blir timebetaling på 15 øre. Jeg hadde toårskontrakt og fikk pålegg hvert halvår. Mens jeg gikk i læra, gikk jeg Aftenskolen på Den gule anstalt og lærte tegning, bokholderi og kalkulasjon.

Du panka sten og hogg kiler

– Helt fra starten har jeg arbeida mest ute på byggeplassene. Jeg har trives best under åpen himmel, å stå inne på fabrikken var rene sorgen. I førsten ble du satt til de enkleste jobbene: – Se å få rødda tomta! Det kunne være et ordentlig grisearbeid, for mange av gamlekara var innbarka snusere og spyttklysene føk høyt og lavt og til høyre og til venstre.

Neste dag panka du lerklumper med hammer. Før brukte en lere eller lere blanda med sagmøle i stubbloftene. Lera fikk du når du grov ut tomta eller som tilkjørt avfall fra teglverka. Klumpene måtte knuses for at lera skulle isolere bedre.

Læreguttene ble satt til å dytte dyttestrie rundt vinduene. Dyttestrie var jutesekker som var raspa opp. Når du var ferdig, kunne bygningsinspektør Kristiansen, også kalt Millimeteren, dukke opp. Han gikk med noen butte syler på lomma som han stakk i sprekkene. Fant han et høl, så var det bare å utbedre. Da vi arbeida på E-verket, så Brun, sjefen, at hvis vinduene ble trekkfrie, skulle jeg få en premie. Jeg vant premien som var to pakker sigaretter.
Når du setter inn vinduer, bruker du kiler. Dem hogg vi til med øksa på hoggestabben. Eller du sto dagen lang og sagde 40 cm lange bord til stubbloftet. Når saga var blitt sløv, filte du den til sjøl. Nå er det blitt slit og sleng også på det området. Du kjøpte det nødvendigste: hammer, sag, hoggjern og øks på firmaets regning hos Fossum og Ingerø. Så trekte de deg 10 øre uka i lønna til gjelda var betalt.

Franske låser og svaleromper

– En dag sa Karl Søland: – I morra får du bli med opp på taket og spikre bord. Jeg ble glad som en fugl, det var en forfremmelse, et hakk oppover både på den ende og den andre måten. Etter hvert ble det svenneprøve og mer og mer krevende oppgaver. Det er ikke få hus jeg har vært med å bygge her i distriktet.

Før i tida bygde vi huset for hånd, bjelke for bjelke og planke for planke, fra sviller og opp til røstene. Vi var gjerne en 3-4 mann som arbeida i følge, to snekkere og et par læregutter, og hele jobben over grunnmuren kunne ta inn på 6 måneder. Vi brukte teknikker og arbeidsmetoder som snart går i glemmeboka hvis de ikke alt har havna der.

Det er vel ikke mange i dag som kan lage en fransk lås? Det var vel far som lærte meg kunsten som vi brukte når vi skjøtte boksen i svillene. Når to mann løfta en skjøtt sville på en 8 meters lengde, skulle låsen holde. Svalerompe var en annen måte å føye sammen på, den brukte vi når svillen ble lafta i hjørnene. Ellers var det å gå videre trinn for trinn, med remmer og bjelkelag, alt skulle føyes sammen med skråtapper eller rette tapper, helt opp til røstet. Å lage røst var et vanskelig arbeid. Saltak kunne ennå gå an, valmet var en komplisert historie med gradsperre, skiftesperre, kilesperre og nedfallsgradsperre. Det er vel ikke mange i dag som kan kunsten å avbinde et valmetak.

Det gikk mye materialer til et plankehus

– Materialene hadde solide dimensjoner. 4/5 og 4/4-toms boks i svillene var det vanlige, i bjelkene brukte vi 3/8 – de skulle jo bære vekta av lera i stubbloftet. For å være på den sikre siden ble bjelkelaget ofte kryssavstiva. Boniteten i treet var bedre før, skogen hadde lengre tid til å vokse. Boksen var ofte vridd, og det var ofte vannkant i bondeskuren kjøpt et eller annet sted i indre Østfold for å spare noen kroner. Materialkostnadene var større enn utgiftene til arbeidet.

At det er omvendt nå, skyldes ikke bare at lønningene har steget. Det gikk med mye mer materialer enn det gjør i dag, ikke minst når vi bygde plankehus. Vi reiste veggene av to og en halv toms plank i nota som vi hadde hogd ut i svillen. Innvendig la vi på et lag papp og porøse plater, utvendig brukte vi to lag papp før vi fora ut en tre-fire cm før vi slo på ytterkledningen. Vi passa nøye på å veksle mellom underliggere og påliggere så det ikke ble glipper mellom plankene.

Det står mange slike plankehus rundt om i Fredrikstad. En solid og ganske lydtett vegg, bevares, jeg bor sjøl i et plankehus, men den kan jo ikke måle seg med dagens veggkonstruksjoner. Når alt var kappa og hogd til og merka med grafittstift, skulle huset opp. Nå var det igjen å ty til muskelkraft. Vi brukte levende monteringskran: en mann, gjerne lengstemann i laget, tok boksen på skulderen, nestemann trøkka den ned i ene enden så den ene enden svingte opp, og tredjemann, som balanserte på bjelkelaget i det som skulle bli annen etasje, tok tak i enden og trakk boksen opp. Det var spennende om alt klaffa.

En gang hadde jeg jobben med å lage røstet til valmetaket på aldershjemmet på Leie, en svær affære, det lå tilkappa materialer for mange tusen kroner i en haug på tomta. Natta før det skulle opp, hadde jeg ikke blundet på øynene, men det hele klaffa så pent som hånd i hanske. Det var som det ble tatt ei bør av skuldra mi den dagen. Når taket var på, gikk vi i skogen, fant et pent, lite grantre og pynta med rødt, blått og hvitt kreppapir. Som påskjønnelse kunne vi få en slant eller byggherren spanderte lapskaus på laget. Mest minneverdig var festen på handelsstanden da Bjørnegården var ferdig. Da var det flere som kom hjem med to frakker på seg.

– Du sykla alltid til arbeidsplassen. Bak på sykkelen hadde du verktøykassa. Fabrikken la ut for den første brukte sykkelen jeg skaffa meg, og så hadde jeg trekk i lønna. Ikke så sjelden hendte det at du måtte ha med deg materialer ut til byggeplassen. Børa var tung, men du hadde en egen teknikk med å skifte plankene fra høyre til venstre skulder og tilbake mens du tråkka i vei.

Vi arbeida ute i all slags vær. Særlig ille var det å stå på stigen og slå pappspiker i en nordvegg når det var 10 minusgrader og sno. I dag har de arbeidsbrakker med WC og dusj. Vi satte opp ei lita bordbu på to ganger to meter, med benker til å sitte på langs veggene og en liten svart ovn i midten. Så var det å fyre i ommen før frokost og sette kaffeflaska, ei brusflaske med porselenskork, med to spikre under på plata. Det hendte at du måtte ta brødskiva ved et bål under åpen himmel. En gang har jeg overnatta i ei brakke der du kunne telle stjernene i Karlsvogna gjennom veggene. Men jeg vil ikke si vi led noen nød på det.

Arbeidsulykker har jeg stort sett vært forskånet for. Det hendte jo du tråkka feil og røk ned i første etasje når du balanserte på et bjelkelag eller ei ti cm bred planke, men det gikk som regel bra. Bror min var uheldig og fikk kappa et par fingre da vi drev på borte på Kiærs Brug. Jeg grov dem fram av sagmøla, pakka dem i lomma på’n og sa at han fik levere dem på sykehuset. Det nytta lite, de drev ikke med slike finsnekkerier der den gang.

Lønninga ble ofte betalt ut på arbeidsplassen. Jeg kan ennå se for meg kvinnfolka i lange, svarte kåper, med aleplue og slike gammeldagse torgvesker sydd sammen av skinnlapper som på fredagene venta på kællen sin utenfor byggene. Det hendte at mye av lønna havna et visst sted. På det området tror jeg det har forandra seg til det bedre.

Fra håndverksfag til masseproduksjon

– Bygningyrket er stadig i forandring. Da vi ominnreda det gamle fylkessykehuset, også kalt IK, så jeg at taksperrene var hogd til med øks og de hadde brukt never til å legge mellom bjelkene og muren. I min tid har jeg opplevd at stubbloftlera har blitt erstattet med glassvatt og mineralull. Nå kan vi bruke 2/4 toms bjelker i stedet for 4/5 toms og sparer en god del materialer.

Mens jeg arbeida i faget kom den elektriske saga som gjorde slutt på håndsaginga dagen igjennom. Vi har fått elektrisk høvel, drill, spikerpistol – redskaper vi ikke kunne drømme om da jeg starta i faget. Da vi rett før krigen drev og bygde Bjørnegården, sto jeg dagen lang med feisel og bor, og laga høl som vi tetta med treplugger der vi skulle sette inn vinduene. En elektrisk drill hadde gjort jobben i en fei.

Før krigen lot du en arkitekt, Sandlien, Brynhildsen eller Eriksen tegne huset ditt eller byggmesteren rissa det opp for deg. I dag blar du i ferdighuskatalogen: – Det vil jeg ha, og snart durer bilen fra fabrikken opp med elementer og huset står der i en, to, tre. Som før nevnt – vi brukte innpå halve året på jobben.

Mye er blitt bedre, enklere og letter. En ting må en holde fast ved: Yrkesstolthet og yrkeskunnskap må være bærebjelken i arbeidet.

Trykt i Demokraten 1991