I måkeskjærsvals mot sosialismen

For 60 år siden danset Vena og Arthur Arntzen for første gang ut i valsetakt. Slik startet et livslangt fellesskap i arbeiderbevegelsens tjeneste. Venas innsats har først og fremst vært knyttet til kvinnebevegelsen. Tidlig lærte hun kvinners kår i klassesamfunnet å kjenne.

– Mamma var pedell på Veel skole. En dag durte det nede i veien – en bil stanser og ut stiger en dame i skinnkåpe, fru Møller fra Underlien. Frua satt i skolestyret i bygda og kom for å snakke med læreren. Jeg ble bare stående og glane – ho var ei dronning, ei åpenbaring. Jeg kunne ikke drømme om at jeg engang sjøl kom til å ha både kåpe og bil. Far døde da jeg var to år gammel. Mor satt igjen med fem unger – jeg var yngst. At vi klarte oss så bra som vi gjorde, var takket være pedelljobben og symaskinen.

Mor hadde vært fingernem med nål og tråd helt fra hun var liten. Som ungjente hadde hun gått på et sykurs som ble holdt noen dager her ute – resten av håndverket hadde hun tatt seg til sjøl. Inne i kammerset sto den håndsveiva Singermaskinen. Jeg syntes jeg hørte duringa støtt. Folk kom fra bygda – bondekoner og stenhoggerkjerringer om hverandre med et eller annet stoff de hadde handla hos Lund og Tallaksen i byen: – Kan du ikke sy en slik sveisen kjole til meg’a, Inga Marie? Så titta de i motejournaler – mor klaga alltid over at de var så skammelig dyre – for å finne et mønster og en modell som passa. Snart skulle stasen prøves: – Sitter’n ikke pent over bryst og hofter, da Oline, sa mor med munnen full av knappenåler. Oftest var kunden mer enn fornøyd med kreasjonen, enten det var brudekjole, konfirmasjonskjole, begravelseskjole eller finkjole til nyttårsfesten på Folkets Hus.

Mamma satte sin ære i at vi ungene var pent kledd. Til konfirmasjonen i Torsnes kirke sto jeg på kirkegulvet i hvit kjole med skjørt som mor hadde fått plissert i byen, rød pjekkert og røde sko. Men hva sogneprest Bydahl spurte om under overhøringa, nei, det har jeg glemt.

Mor hadde en kunde som ville ha siste skrik i skjørtefasong: kort foran og lang bak. Jeg hadde begynt å vanke i losjen og maste på mamma: – Kan’ke jeg få maken? Og da Verdandi hadde sommerstevne i Halden, troppa to jenter – jeg og venninna mi – opp i kort foran og lang bak. Det kan vel hende det ble viska i krokene: – Nei, se på dissa motedokkene fra Fredrikstad som trur døm er no’. Jeg drømte om å tegne og sy klær – men det ble med drømmen. Jeg fikk nøye meg med det ekstra åttendeklasseåret i folkeskolen og ferdig med det.

Når frier’n kom, måtte jeg gå

– Var det ett eller annet som skulle ordnes rundt på gårdene, en lampeskjerm som skulle sys eller gardiner som skulle ha riktig lengde, så var det å sende bud på mor. Jeg tagg alltid om å få være med. Jeg fikk mange venninner rundt på gårdene, noen treffer jeg ennå. Jeg tenkte: den som kunne få seg en bondegård og 5 barn! Aller morsomst var det å få være med tjenestejenta på rommet. Tenk å ha ei dør du kunne lukke og låse og være helt for deg sjøl! Jentene var flinke til å gjøre det trivelig: på veggen hang kongefamilien og jubileumsutstillingen på Frogner i glass og ramme, på kommoden sto evighetsblomster i matt blomsterglass. Da fikk du heller tåle litt fjøslukt når Astrid eller Malene kom rett fra Dagros.

Iblant rasla det sten på ruta, og da fikk Vena gi seg i vei, for utafor sto frieren og tråkka. Mamma kom godt ut av det med bondekonene, det vanka ofte godbiter som en ekstra takk for håndsrekninga. Bud kom: – I dag får du ta deg en tur, for nå varmer jeg bakerovnen. Og det kunne ligge både to og tre varme, nybakte brød og vente på trappa.

Mamma la aldri skjul på hva hun sto for – hjemme var det politikk og arbeiderbevegelse og sosialisme støtt. Eldste bror min arbeida hos bonden. Da valget nærma seg, ble mor engstelig: – Nå blir han vel proppa full med prek om Bondepartiets fortreffelighet. Mor ga klar beskjed: – Når du skal stemme, Arnt, så kommer du denne veien. Lappen ligger her. På morran første mai gikk alltid stenhoggermusikken gjennom bygda. Den ene bror min blåste althorn, den andre klarinett: Nå dages det, brødre, det lysner i øst. Mor sto ved vinduet og tørka tårene. Jeg skjønte ikke – var det noe å gråte for? Nå forstår jeg mamma.

Vaskekone og folkebibliotekar

– De første barneåra bodde vi på Holm, så flytta vi til skolen på Veel der mor var pedell mot fritt lys og brenne og leilighet i annen etasje. Hver morgen åpna hun skolen, og hver ettermiddag skulle gulvene i gangen og det lille og det store klasserommet skures og tavlene gnis med klut så de ble skinnende rene. Det var et slit å flytte de tunge tomannspultene av eketre. Vann henta vi i brønnen og varma det i en kjele ute på gården. En gang i året gjorde vi storrent, da fikk vi hjelp, men ellers var det jeg som fikk trå til. Borte i krokene sto de svære rundbrennerovnene. Det var høyt under taket i skolestua, og hver vinter kjørte kommunen fram 12 favner ved. Jeg har stått mangfoldige vinterkvelder ved hoggestabben ute i skjulet så vedkassa kunne være fylt neste dag.

Mamma bestyrte også den vesle folkeboksamlinga. Bøkene sto på rekke og rad i hyllene langs veggene i et rom i annen etasje. Hver fredag fra seks til åtte kom bønder og stenhoggere opp trappa for å sikre seg lesestoff for helga. Mannfolka hadde ennå blåbuksa på – men hadde pynta seg med jakka til pendressen, og så lukta de så godt av barbervann. – Å handler denna boka om? Er’n verdt å lesa, kom spørsmålene. Mor prøvde å lese litt her og litt der i hver eneste bok så hun kunne anbefale Med Fram over Polhavet til Strandin og Bjørnsons Bondefortellinger til Aksel Eklund.

No må de vere stille, born!

– De fire første åra gikk jeg på den vesle, røde skolen på Furunebb. Det ble langt å traske i snøen på vinterstid, men frøkna hadde sokkebytte i en skuff nederst i skapet til skoleunger som hadde blitt våte på bena.

Fra femteklasse ble skoleveien kortere: rett ned trappa og inn i skolestua. Lærer Lunde var litt av en original. Han kom fra Vestlandet, sa ikkje og borna. Han var interessert i botanikk og krøp ofte på alle fire borte i skogkanten og studerte lav og mose og hadde med seg et vått trekkpapir til å plassere vekstlivet på. Vi hadde en veldig respekt for læreren. Han slo i kateteret med en jernstang: – No skal de vere stille! Den som hviska, ble tatt hardt i armen. Vi marsjerte inn, og vi marsjerte ut, sto rett opp og ned ved pulten og sa fram leksa. Det skulle være akkurat som det sto i boka, det var kjedelig og jeg skjønte ikke et ord av hva nabojenta messa og så sier lærer Lunde: – Vena kan fortsette.

Kjemi var morsomt – det var vel et særsyn på en skarve landsens folkeskole på den tida, men Lunde henta litt av hvert fram fra skapet og det lukta og det smalt og læreren forklarte: – Slik lagar me vasstoff, born! Ofte tok han fram fela, stemte og strøk: Kom mai, du skjønne, milde og vi skulle synge trestemt til, og hvordan det låt kan du tenke deg, for den sangen er ikke av de letteste.

Når det ikke var skole, hjalp jeg mor eller sprang ute og lekte. Mor og jeg gikk ofte i skogen og pelte bær – oppe ved brøtta der stenhoggera stod og panka, vokste alltid den fineste bringebæra. En gang var jeg med ei venninne og solgte på torget. Da satt vi på trebenker på lemmen på lastebilen til kooperativen som gikk som rutebil på den tida. Iblant ble jeg sendt ærend til smia til bestefar Olufsen. Jeg syntes det var litt nifst å gå alene gjennom skogen fra Veel til Roppestad. Den svarte smia hadde en diger hengelås på døra, inne lukta det køl og så var det alle de små romma der det sto navna på dem som eide redskapen. Bestefar var blid når jeg kom: – Er du alt der, da Vena?

Jeg vil danse med ho til høyre!

– Vi lekte som unger flest, slo ball og hinka paradis og hadde bedre lekeplass enn andre i skolegården. Eller vi tigde esker og kasser av Rekustad på kooperativen, lagde lekestue og inviterte til dokkeselskap.

Etter at jeg var konfirmert, fikk jeg alvorligere interesser og meldte meg inn i losje Verdandi borte på Folkets Hus. Mor var veldig for avholdssak – det var en god del fyll i den tida. Mange havna i veigrøfta på lørdagskvelden og stilte neste dag med blåmerker og plaster på panne og kinn. Leder i losjen var Torbjørn Roppestad, vi holdt møter i det lille rommet og Torbjørn delte inn: – Neste gang er du dirigent og du er referent. Slik lærte jeg organisasjonskunnskap – i dag er det mange aktive som ikke kan sette opp en protokoll…

Vi holdt fellesmøte med kvinnelaget og ungdomslaget og Vena var tatt ut til å holde foredrag om Karl Marx. Jeg leste og jeg pugga og jeg noterte og jeg streka under – om de som hørte på ble noe klokere, kan du saktens spørre om. Så var det dans etterpå. På losjekveldene spilte iblant et slikt lite sjessband, som vi sa, med Anders Dehlin på fløyte, Peder Hansen på gitar, en som het Karlsen spilte sither, hva trekkspilleren het, husker jeg ikke, men Arthur Arntzen fra Elverhøilaget spilte i allfall fele. Arthur har fortalt meg at han sto på scenen og sier til de andre at nå får dere spelle Måkeskjærsvalsen, men uten meg, for nå vil jeg danse med ho til høyre av de to jentene som står i døra. Så kom’n bort og bukka, og dermed dansa vi vals og deretter har vi holdt i hop i 60 år.

Hele folket i arbeid!

– Med Arthur ble det politikk sent og politikk tidlig, og jeg ble valgt til formann i arbeiderungdomslaget, og Arthur sier at det var noe enestående at ei jente ble valgt til et slikt tillitsverv på den tida, men sjøl trur jeg at jeg fikk klubba fordi ingen andre ville ha ho. Arthur var formann i Østfold distriktslag av AUF, han hadde skaffa seg en gammel Essex så han kunne komme raskt fra den ene talerstolen til den andre og kreve hele folket i arbeid og sjøl satt jeg nede i kroken og beundra’n. Best minnes jeg møtene på småbruk i Rakkestad og Eidsberg. Vi holdt til i gamlestua, lite var det og mørkt var det, og du måtte skreve ordentlig for å komme over terskelen. Det var satt fram noen harde krakker, rare forsamlinga var det ikke, men fra plakaten på veggen lyste Nygaardsvold og By og land, hand i hand.

Så var det stormøtet på festningen i Halden, med folk fra hele fylket og gubben sjøl og den danske statsminister Stauning på talerstolen. Vena var stivpynta til ære for dagen og sosialismen: stripete drakt, sølvrev rundt halsen, sommerhatt med roser og slør og kritta sommersko. Mens Nygaardsvold taler, mørkner det mot Sverige, så blinker det til, det lyner, det tordner, det øser, fosser, høljer ned. Sølvrev og drakt og hatt er kliss-klass på et sekund, og når jeg går, sier det sju-sju i de pene sommerskoa. Så grundig har jeg ikke gått i vannet hverken før eller siden.

Trykt i Demokraten 1991