Jøss, er det kvinnfolk bak rattet?

Folk sperret øynene opp når Ragnhild Drøbak på tidlig førtitall sveiva igjen døra og satte Lislebybussen i gir. Den bransjen fikk kvinnfolka holde seg unna.
Ragnhild vokste opp med bensinlukt i nesa og motordur i ørene blant gutta i Drøbaks Bilruter. Kunsten å kjøre bil lærte jentungen seg ved å ta bussene ut av garasjen om morgenen.
– Du måtte være flinkere enn mannfolka, sier Ragnhild.

– Biler og busser og motorer og bensin har hørt til livet mitt så lenge jeg kan huske. Som jentunge sto jeg hver lørdag i haven ved Britannia og solgte 15 liters bensinkanner til folk som skulle på helgetur med båt eller bil. – En kanne? Det blir 2,50, takk! Som lønn fikk jeg en krone av far så jeg kunne gå og spise den dyreste middagen på Metropol.

I garasjen hjemme sto en T-Ford. En dag, jeg kunne vel være en 11-12 år, ville jeg prøve meg bak rattet. Skulle ikke jeg klare det like bra som de to eldre brødrene mine? Forden hadde pedalgir – helt inne var lavgir og helt ute var høygir, og du ga gass med en hendel på rattet. Jeg var vel litt for rask med pedalen og litt for raus med gassen, for bilen hoppa til, ruste i vei og braste inn i et meterhøyt gjerde. Bak gjerdet lå en flokk arbeidsledig ungdom og slanga seg i gresset, for nå er vi sånn på børjan av tredvetallet. De ble nok litt forskrekka, men strømma til og trøsta den unge bilføreren og fikk retta opp gjerdet. Men i det fjerne så jeg pappa og ble så redd at jeg løp opp og gjemte meg under senga. Jeg slapp med skrekken, for han hadde visst hverken hørt eller sett skandalen.

Med kompakte gummihjul og trekarosseri

– Pappaen min, Anton Drøbak, var tidlig ute i bransjen. I september 1918 – en måned før jeg ble født – hadde han fått bevilling til å drive persontrafikk med automobil her i byen. Før hadde han vært vognmann med stall på Guldbergsiden, men etter den store brannen der, kjøpte han eiendommen Wittenberg på Lisleby og bytta ut havresekken med bensinpumpe. Som et minne fra gamletida sto ennå Svarten i stallen hjemme. Ellers hadde bussene i den første bøljeblikkgarasjen overtatt. Til den gamle garde av busser hørte Maxwellen, Prestonen og Federalen. Maxwellen husker jeg spesielt godt, for den overtok jeg senere som lekestue. Federalen var mer moderne, med metallkarosseri, og hadde fem dører på sidene inn til småkupeer med plass for fire-fem passasjerer.

Chassiet og motoren til Maxwellen og Prestonen kom fra USA, og så bygde Lars Søland trekarosserier med doble vegger. Bussene ble kalt bryggerhusene. De var utstyrt med kompakte hjul – noe som trengtes med den voldsomme tyngden på akslene. Med disse sværvekterne og nyere modeller: Internasjonal og Chevrolet Bulldog, trafikkerte Drøbaks Bilruter Trosvikruta, Lislebyruta og fram til 1930 Moumruta.

Seks gutter og ei jente

– Drøbaks Bilruter var et familiefirma. Anton, en alvorsmann av en haugianer, leda det hele, godt assistert av mor og Håkon Tvete på kontoret. Bak rattet satt seks brødre: Sverre, Olaf, Johan, Ludvig, Gunnar og Reidar – og i tidens fylde meg sjøl.

Verkstedet med åpne bensin- og oljekanner lå i første etasje i huset der vi bodde. Reparatør Sverre Danielsen fiksa alt som fantes under panseret – enten det var en fjær som hadde røket eller en radiator som var lekk.

Foruten bussene, et par lastebiler og en Buick som gikk i drosjetrafikk med Sven Paulsen bak rattet, starta pappa en egen bensinstasjonskjede i Østfold. Bensinen var sovjetrussisk, merket het GAS og ble frakta i fat med en svensk skute som lossa ved brygga ved Porselen. Så kjørte vi fatene opp på Lisleby og lagra dem i en kjeller. Når vi solgte i smått, brukte vi hevert og tømte over i 15 liters kanner – det ga en billig «rus», og jeg synes jeg kjenner smaken i munnen ennå. GAS hadde stasjoner i Mysen og Halden, i Skiptvedt, på Hafslundsøy og på Høiden i Moss, og som jentunge var noe av det morsomste jeg visste å sitte og skramle bak på planet når en av sjåførene våre tok en runde til GAS-stasjonene.

Sjøllært er vellært

– Her om dagen spurte ei venninne: – Hvem lærte deg å kjøre bil, Ragnhild? Sannheten skal fram: jeg lærte meg det sjøl. Tidlig om morran, før jeg rusla av gårde til Leie skole, var jeg nede i garasjen og gjorde klar. Opp med panseret på bussen, så ut med pinnen for å kontrollere olje og fylle på hvis det trengtes. På vinteren var kjølevannet tappa, så jeg fylte på varmt vann fra en kjele på komfyren oppe på kjøkkenet. Så var det å vri om nøkkelen, så et tak med sveiva hvis det trengtes og så var det å holde tunga rett i munnen når du rygga ut, for det var centimetersklaring på siden. Jeg rygga bort til bensinpumpa, sveiva opp fem og fem liter i måleglasset og fylte en 25-30 liter på tanken. Deretter starta jeg opp på nytt og kjørte bussen fram på plassen og så var det inn å hente den neste og den neste. Det hele lærte jeg ved å herme etter de voksne.

Etter skolen ble jeg gående hjemme og hjelpe til, for mor hadde blitt dårlig. Etter et par år tok jeg handelsskolen og ble sittende på kontoret og ta telefoner: – Drøbaks Bilruter, værsågod! Bilbasillen hadde bitt seg godt fast, og sertifikat tok jeg dagen jeg fylte 18 år – det kosta hele 15 kroner. Og i 1940 meldte jeg meg opp til prøven i offentlig personbefordring. Jeg pugga og pugga om kardanger og forgassere og akslinger, men fikk selvsagt det elektriske anlegget som jeg var svakest i. – Se her, frøken, sa Rasmussen, og tok meg bort til plansjen på veggen og pekte og forklarte. Sertifikatet fikk jeg – han var en gentleman, bilsakkyndig Rasmussen!

– Jøss, sitter det kvinnfolk bak rattet!

– Når telefonen ringte fremover, kunne det hete: – Per er blitt sjuk, kan ho Ragnhild kjøre bussen? Eller: – Det står tjukt med folk neri Lislebyveien, kan ho kvinnfolket komme med en buss til? Du starta opp Internasjonalen eller Bulldogen og durte i vei. Første gang jeg kjørte nedover Lislebyveien med bussen, sto to karer i veikanten. De strøk av seg lua og bukka dypt. Jeg ble alvorlig forbanna, men kanskje de slett ikke var spydige, men rett og slett imponert over å se et kvinnfolk bak bussrattet?

Nede på holdeplassen den første tida kunne det hende at ei eldre kone titta inn: – Neimen, herregud, ser jeg riktig, er’e ei dame som sitter bak rattet? Jeg måtte muntre henne opp: – Bare kom inn du mor og sett deg, dette skal gå bra. Og det gikk det, for når vi i rushtida stilte med to busser på holdeplassen, ville hun alltid kjøre med meg.

Spydige slengbemerkninger fra mannfolk kunne forekomme. – Jaså, du skal ta arbe’ fra oss nå – men du følte deg som en pioner og heva deg over slikt. Men de krevde mer av deg enn av mannfolka, og jeg prøvde å følge opp: mange av sjåførene dobbeltkløtsja når de gira ned i bakken ved Lahellemoen skole, jeg klarte meg med et trøkk på pedalen.

50 øre for voksne, 20 øre for barn

– Stort sett kjørte jeg Lislebyruta, fra tidlig om morran med trøtte verstekæller på vei til jobben, til siste buss fra byen med avgang klokka 23. På lørdager og søndager var alltid siste buss full av folk som hadde vært på kino. Og praten gikk: – Du, ho Garbo, er ho ikke nydelig! Jeg kunne ete opp han Clark Gable med hud og hår!

Stappfull buss med kinopublikum kunne bety en 35 passasjerer. 15 satt på de langsgående setene tvers overfor hverandre, resten sto i midtgangen og seg over ryggen min når jeg svingte igjen døra med sveiva og satte Internasjonalen i første gir. 20 øre for barn og 50 øre for voksne kosta ferden. Det var de samme takstene i mange år. Jeg kasserte inn toøringer og femøringer og tiøringer i veska. Den første tida brukte vi ikke billetter, så bussjåførene måtte være ærlige folk.

Det var masse trivelige passasjerer – ingen nevnt og ingen glemt – men du vet jo at Lislebyfolk er hyggelige mennesker. Slang det iblant en fullikæll, ga du klar beskjed: – Sett deg pent og rolig, du Ola, så tar jeg deg med hjem til kona, men lager du bråk, er det ut! Jeg kan aldri huske å ha kasta av noen. Oppover mot Lisleby gikk det i en 30-40 km, det kunne klare seg, så hølete og fæl som veien var. Selv om Ola på Veien rusla rundt med spaden sin og skulle flikke på de verste stedene. Bakken ved Lahellemoen skole var lei – det er den den dag i dag, men du krabba deg da alltid opp på førstegiret. Holdeplasser var det tett i tett, for strekte du ut handa, så stoppa bussen og tok deg med: – Nei, men er’e deg da, Marit, skal du opp og besøke dattera di i dag? Endestasjonen var lenge ved han Lars Mørch på toppen, senere ble ruta forlenga ned til ferjestedet på Nøkleby.

Generatorkjøring på krigsvintre

– På vinterstid var det kaldt å sitte foran og kjøre buss. Bakover i bussen gikk det et varmerør langsetter som ga bra temperatur, men foran hos meg var det bare et elendig varmeapparat som såvidt varma stortåa. Du kledde deg etter forholdene: knickers, tjukke sko, genser, vindjakke og på toppen ei båtlue kokett på snei på krøllene.

Verst bet kulda i 1941 og -42 – og i tillegg kom generatorkjøringa. Til å begynne med var det bensinrasjonering med merker. Vi solgte jo bensin i smått og hørte ofte: – Du får merkene av oss i morra – og så aldri noe til dem. Den ene bussen etter den andre fikk installert generator, og i et hus ved garasjene ble det montert ei knottørke, bevokta av noen tyskere som luska rundt og skulle kontrollere at vi ikke solgte knott til privatfolk.

Å kjøre med generator var slitsomt – ikke minst når du måtte bakse med de tunge papirsekkene. Om morran kløv du opp og fylte på knotten, slo på vifta og tente på – og etter en stund kunne du sette bussen i gir og kjøre. Ekstra knottforsyning hadde du på en liten plattform ved siden av generatoren. Dessuten mener jeg at det var buer både ved Nøkleby og Lahellemoen der du kunne hente mer drivstoff om det trengtes.

Du skimta såvidt veien

– Stort sett gikk det – med redusert trekkraft – men av og til stoppa det opp når knotten ikke datt ned. Da var det ut, på med et par hansker du hadde i bussen, klatre opp og stake og stake og så rusla det i vei igjen.

Du hadde en egen teknikk med gasspedalen når du kjørte med generator. Du måtte aldri tråkke for brått når du ville opp i fart – men først slippe pedalen sakte tilbake så motoren tok seg opp igjen, og så trådde du forsiktig på så motoren rakk å følge etter.

Blendinga under krigen var også et problem. Veilys fantes ikke og frontløktene var malt over, bortsett fra ei stripe som lovbefalt skulle være så og så lang, og så og så bred – det var såvidt du skimta veien. Heldigvis var sjansene til å møte biler heller små…

* * *

– Jeg kjørte Lislebyruta fram til 1945 da jeg gifta meg. Han Otto var alltid litt småirritert over at jeg ofte på lørdager og søndager satt bak rattet istedenfor å svinge meg me’n i dansen i den lille salen i Arbeiderforeninga. Jeg fortsatte på kontoret – men fremdeles hendte det at telefonen ringte: en buss var gått i stykker, akselen er av, send en ny nedover – og da var Ragnhild god i en håndvending.

Drøbaks bilruter fortsatte å kjøre unger og kvinnfolk og kæller til -59 – da ble kontrakten undertegna med Glemmen kommune som overtok bussene, garasjen, verkstedet, vaskehallen og det hele. Nå har vel den siste Drøbaksbussen havna som skrapjern, og garasjen der jeg som jentunge rygga ut bussen om morran, ble revet for en 10-11 år siden.

Trykt i Demokraten 1991