Krokete vei til prekestolen

Det begynte med mor som eneforsørger i Repslagerveita, og bestefar som leste om Jesus som stiller stormen på Genesarets sjø. Det fortsatte som volontør i vest med Rønnings jernvarehandel og med batong og gullprydet lue i Oslo Vaktselskap.
Senere fant man stud. theol. Karl Hafstad med hårpisk som kulie i koret på Det Nye Teater, eller som forfatteren du Bois i Aftenpostens kjellerfortelling.
På Universitetet fristet Fredrik Paasche mer enn Ole Hallesby. – Om Gud fins? Den sjansen får man ta, siterer Karl Hafstad.

– Noe av det første jeg kan huske er et fantefølge gjennom gatene i Røros dit vi hadde flyttet fra Trondheim. De fremmedartede menneskene gjorde et uhyggelig inntrykk på meg. Far var banevokter i statsbanene – senere fikk han strekningen Støren-Melhus og vi flyttet nok en gang, til Melhus. Mens vi bodde der, gikk ekteskapet i stykker. Mor dro med min yngre søster og meg tilbake til Trondheim. Vi flyttet inn i bestefars hus i Repslagerveita 13 midt i byen. Noen form for underhold fra min far var knappest å få og det var trange kår hjemme. Mor sto i butikk fra 8 til 8 og lønnen var ikke rare greiene. Likevel opplevde jeg ikke barndommen som pinefull, men som en trygg og glad tid.

Repslagerveita 13 var et trehus i to etasjer. Inne i portrommet fra gaten gikk en trapp opp til kjøkkenet. Innenfor kjøkkenet var dagligstuen – der bodde bestefar. Mor, vi barn og min ugifte tante Helga bodde i stuen mot gaten. I annen etasje bodde en onkel og hans familie. Ute i gårdsrommet var vannpost, skjul og utedo. Sommer som vinter skrubbet tante Helga tøyet i trestampene ved vanntroa. Slitet i kulda skaffet henne leddgikt. I utedoen lå en bunke gamle aviser til avbenyttelse – jeg lærte tidlig lesningens velsignelse. I doveggen var en glugge mot Leüthenhaven: et hav av trær og busker og blomster. Dit inn var det strengt forbudt for oss barn – vi fikk nøye oss med å skue inn i det forjettede land.

Betania ble mitt åndelige hjem

– Bestefar var tømmermann og han bar helskjegg lik profetene i Det gamle testamentet. Med to par briller på nesen åpnet han den enorme Bibelen og leste om Jesus som stiller stormen på Genesarets sjø og fristelsesfortellingen fra Matteus. Spennende saker for en guttunge, dybden i beretningene fattet jeg knapt nok den gang. Klokken ett på lørdagen begynte helgen. Da tok bestefar meg i hånden og så vandret vi veien ut til Brattøra og så på skipene og livet der. Jeg kan ikke huske jeg savnet far noe særlig – jeg hadde jo bestefar.

Som liten gutt kom jeg med mor og bestefar med i menigheten Betania av Den norske Kinamisjon. Betania ble mitt åndelige hjem. Sang og musikk var en del av forkynnelsen og menigheten hadde et helt lite orkester med cello, bratsj og to fioliner. Musikken fenget, på en eller annen måte ble det fremskaffet en fiolin, jeg fikk ta spilletimer ved Trondhjem Musikkskole og satt årvisst på podiet og strøk buen under semesteravslutningskonserten.

I Betania opplevde jeg Ludvig Hope. Et fint meislet ansikt, en vakker stemme, han talte nynorsk, det strømmet varme og godhet av mannen. Enkelte forkynnere fra Vestlandet tålte jeg mindre. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå hva de sa, men en slo i hvert fall fast at påfølgende år ville verden gå under ifølge alle tegn og tolkninger.

En dag kunne en pult stå tom

– I første klasse på Ila folkeskole var jeg så heldig å møte en født pedagog – fru Næsheim. Et spill levende menneske som fortalte fra Bibelhistorien og Kongesagaen, som holdt små foredrag om nødvendigheten av å bygge ut fossene så vi ikke trengte kjøpe kull fra England, som lærte oss salmer og sanger: Sørg, o kjære Fader du … Løft ditt hode du raske gutt. Og sangene ble brukt, for det var i de dager at barna sang i 17. maitoget.

Det fantes skygger i bildet. En dag kunne en pult stå tom, så nok en, så tre – tuberkulosen herjet blant barn og ungdom. Korporlig avstraffelse ble brukt: en gutt i klassen – en av de som hadde kommet aller uheldigst ut, i dag ville man vel brukt uttrykket ressurssvak – ble sendt til overlæreren for å få de reglementsbestemte slag med spanskrøret. I middelskolen fikk vi en lærer – vi var livredde for mannen – som langet ut lusinger så vi bokstavelig trillet bortover klasseromsgulvet.

Men etter skoledagen med durch, für, gegen og rettvinklede trekanter og tredveårskrig lokket Bymarka til lek og leven. På vinterstid dro jeg med ski på bena sammen med en kamerat til bakken der Engan og Falkanger senere feiret sine triumfer. Selv klarte jeg en 12-13 meter. I dag svimler jeg ved tanken. Skiene var solide hickory med Huitfeldtbindinger. Jeg slet dem i mange år til barna nektet å følge mine sukkertopprydede i Nordmarka.

Mensa rotunda på egen hånd

– Etter middelskoleeksamen var det ut i arbeidslivet som volontør i jerngrossistfirmaet Emil Grønning et Søn. Jeg stilte i min første dress med vest og lange bukser innkjøpt for kr. 40 for å fyre i ovnene klokken 8 morgen før kontoristene innfant seg. Ellers var det å springe bud: med regninger til kundene og med veksler til Forretningsbanken og Creditbanken. Lønnen var 10 kr uken. Tidene var penible. En av byens bedre herrer, medlem av 17. maikomiteen, kommer en dag innom og ber om et lån på 10 kr i kassen. Lånet blir innvilget mot kvittering. Jeg skulle kreve inn pengene, jeg gikk gang på gang uten å få inn en øre.

Tross lønnspålegg sluttet jeg etter et par år for å begynne på et toårig artiumskurs. De fleste medstudenter var eldre folk som ville bøte på skolegangen. Lærerne sa De til oss, det var en befrielse, vi var estimert. X og y var ikke min sterke side – jeg grep til latinen og pugget mensa rotunda på egen hånd. Jeg døde slett ikke av grammatikken og tekstene ga gleder: Ciceros tale mot Catilina var jo storveies elegant. Jeg gikk stadig i Betania, men nye ting lokket: filmen, teateret, dansen. Det norske teater turnerte i Trondhjem med Jeppe på Bjerget. Det var mitt første teaterbesøk – jeg satt i salongen og gapte av henrykkelse. Senere ble det flere teateropplevelser – nok til å gjøre meg til nærmest persona non grata i forsamlingen. Likevel var det derfra budordet kom: – Du har artium, du bør studere til prest.

Sjung om studentens lyckliga dag …

– Med et lån på 3.000 kr i lommen dro jeg i 1936 til Oslo. Møtet med hovedstaden var ren begeistring. Jeg gikk på Karl Johan, fulgte strømmen av mennesker opp mot Stortinget og tenkte: – Her skal du stå på egne ben. Første hybel var i Schøningsgate. En annen leieboer var forfatteren Ejlert Bjerke. Jeg beundret hans overfylte bokhyller med tykke bind av egen produksjon. Senere flyttet sønnen, Andre Bjerke, inn i leiligheten. Enklere hybler fulgte – blant annet over en port i Munkedamsveien. Gårdsrommet var koselig, der var det stall og hester, men værelset var pinekaldt på vinteren. Du kunne sove der, men heller ikke noe mer. Klokken 8 om morgenen spiste jeg frokost i Aulakjelleren – med Hartvig Kiran ved sidebordet. Videre bar det i vei til det teologiske leseværelse i et hjørne av Universitetshaven eller Deichmann med loffere i søt søvn under avisene. Middag ble inntatt i Aulakjelleren – 85 øre for kjøttkaker med ertestuing. Det var før jeg visste hva en kulinarisk nytelse var for noe.

Mange medstudenter hadde det mer enn kummerlig. Jeg husker Beatrice. Han hadde aldri råd til å spise ute og kokte sitt enkle måltid på et kokeapparat som bar det vakre kvinnenavnet. Det luktet alltid parafin av klærne hans.

– Det var noe annet enn dyrene, tenkte Adam

– Jeg studerte teologi ved Menighetsfakultetet – det hang sammen med arven fra Betania. Mest leste jeg på egen hånd – det fantes solide, tyske kommentarutgaver, der sto det meste. Likevel var det forelesere som gjorde inntrykk: Karl Vold, ikke av de dypeste, ikke av de grundigste, men oftest med smilet i øyekroken: – Hva så Adam da han våknet av sin dype søvn? Vold ser ut over auditoriet over brilleglassene: – Jo, studenter, han så kvinnen! Det var noe annet enn dyrene det, tenkte Adam. Og han ble forelsket. Og hva gjør man så når man er forelsket, studenter? Jo, man skriver dikt. Og det gjorde Adam selv om meget av poesien har forsvunnet i våre såre mangelfulle oversettelser.

Hallesby hadde jeg allerede opplevd i Trondhjem. Mot oss studenter var han mild, nesten faderlig – mot sine teologiske motstandere ubønnhørlig: – De liberale teologene tror ikke på annet i den annen trosartikkel enn at Jesus døde og ble begravet, men det tror de jammen på også. Hallesby var et karakter-menneske, en viljesatlet, men hans moralske idealitet var ganske umulig for vanlige mennesker. Ellers trivdes jeg ikke så godt i miljøet ved fakultetet. Skulderklappingen, den litt demonstrative vennligheten og broderligheten – det ble meg for klisset. Jeg følte meg tiltrukket av de humanistiske fag, av filologien. Jeg besøkte forelesningene til Winsnes, til Paasche. Paasche leste over Goethes lyrikk. Det var så vakkert at du kunne dø. Jeg ymtet frempå for professor Midttun om en avhandling om Bjørnson og kristendommen – som så mye annet ble den ugjort. I studentersamfunnet huserte ennå Mot Dag – Evang, Harlem, Nic Waal – lynende begavede idealister, men de var jo fiender av troen …

Ching, chang, Kinamann …

– Lånet strakk ikke langt – jeg måtte søke arbeid ved siden av studiene. Oslo Vaktselskap søkte mannskaper, jeg ble funnet verdig til å bevokte rikfolks villaer i Vestre Aker, på Røa og Ullern. Eller jeg bevoktet skattene i Bergen Privatbanks hovedkontor med gummibatong og revolver i skuffen. Iført gullprydet lue gikk jeg rundene i den ødslige bygningen – innimellom ble det anledning til å lese både hebraisk og gresk.

Uhyggelig var tjenesten om natten i Lilleborg fabrikker der det suste og boblet og sydet i de enorme karene. Om tanken gikk til Hallesby, skal være usagt.

Det Nye Teater søkte statister til operetten Geisha. På rollelisten sto Einar Sissener, Jon Lennart Mjøen, Else Heiberg. Randi Lindtner Næss spilte tittelrollen – hun var nydelig, vi var forelsket i henne alle sammen. Marie Flagstad, mor til Kirsten, instruerte. Erling Krogh hoppet etter forfall rett inn i en rolle, han kunne ikke teksten, men var utstyrt med fuskelapp skjult i luepullen. Stud. teol. Karl Hafstad ble hver kveld forvandlet til kinesisk kuli med hårpisk som gul i ansiktet sang: – Ching, chang, Kinamann, chop, chop, chop … Betalingen var fem kroner kvelden. Etter 24 forestillinger gikk teateret over ende. Det Nye Teater skylder meg fremdeles kr 15 for de tre siste kveldene.

Jean de Bois debuterer

– I Tidens Tegn fikk jeg napp som korrekturleser. Det er 1938 og Münchenkrise. Journalistene sto bøyd over fjernskriveren: Krig eller fred? Det ble «peace in our time» og redaktør Schanche-Jonassen foreslo å gi Chamberlain fredsprisen. Ennå levdes bohemtid i redaksjonene. Journalistene gikk på rangel og skaffet stoff til avisene. Odd Hølås lånte 10 kroner av meg. Jeg fikk dem igjen senere.

Innimellom tjente jeg noen kroner på skrivemaskinstua ved å tyde og renskrive uleselige manuskripter. De verste kom fra Kristen Gundelach. Ved siden av å skrive dikt, leverte han dagens novelle som gikk som kjeller i Aftenposten. Avisen disponerte over en tilsynelatende endeløs skare av utenlandske forfattere: Pierre de Leonville, James Baker … Det var Gundelach alt sammen. En dag dukket et nytt navn, Jean de Bois opp. Novellen av de Bois handler om en student på en iskald hybel, pengenød, et manuskript i retur. Påvirkningen fra Hamsun var påtakelig – det var mitt litterære gjennombrudd.

* * *

Selve studiet gjennomførte jeg på tre og et halvt år. Per Lønning gjorde det samme. Lønning fikk pre ceteris, det fikk ikke jeg. Men som jeg sa til Lønning ved avskjedsmiddagen her i byen: – Hva betyr vel de verdslige hederstegn…

I 1945 ble jeg og 20 andre ordinert i Domkirken. All ordinasjon var stanset under krigen. Biskop Berggrav var litt i villrede: – Her i boken står ordinanden. Min første gudstjeneste holdt jeg i Bygdø kapell. Jeg følte at jeg ad krokete veier var blitt ledet frem til hva som var min oppgave.

Når jeg tenker tilbake på årene som fulgte minnes jeg en novelle av Karen Blixen. En kardinal blir søkt av en kvinne i sjelenød. Etter en lengre samtale sier kvinnen: – Deres velærverdighet, får jeg bry Dem med et spørsmål til: Hvordan kan De vite at den Herre De har tjent så nidkjært, er Gud? Kardinalen svarte: – Det er en risiko en kunstner og en teolog må leve med.

Trykt i Demokraten 1991