LA 3H kaller
I dag svever kommunikasjonssatellittene i baner rundt jorden og overfører nyhetene på skjermen fra fjerne kontinenter.
Da Kristian Mathisen startet som radiot, koplet fingernemme amatører mottagerne sammen på kjøkkenbordet og lyttet i hodetelefonene på fjerne Aberdeen. Siden bygde Mathisen, som en av de første i Fredrikstad, sin egen kortbølgesender. Fra soveværelset i Torvet 9 knyttet han trådløse kontakter med samtlige kontinenter.
– Mitt første møte med eterbølgene var som 15-åring om bord på nedrigget seilskute Elfrida, for anker på Tønsberg havn. Skuta tjenestegjorde som moderskip for undervannsbåtflotiljen, min far var vernepliktig offiser på nøytralitetsvakt under første verdenskrig og tok meg med om bord. Inne i radiorommet satt to matroser ved gnistsenderen og tikket ut i eteren – de hadde akkurat kontakt med S/S Kristianiafjord bound for New York. Når du trykket ned morsenøkkelen, sang det i likestrømsdynamoen så du kunne lese telegrammene langt ute på banjeren. Det var spennende saker, kan hende min interesse for radio ble vekket der og da.
Vi kobler spoler og rør på kjøkkenbenken
– Litt senere, i begynnelsen av 20-tallet, var det ikke så få som var blitt bitt av radiobasillen, så også i Fredrikstad. Jeg selv loddet sammen min første radiomottager på kjøkkenbordet i Enggata på Nabbetorp. Det lille som fantes av deler handlet vi i Østlandske Elektriske: Dreiekondensator, hodetelefoner, rørholdere og de første glassklare triodene D1 og D2 med en spiss på toppen, senere kom den trillrunde E-typen. Spolene viklet vi selv, vinding etter vinding på en papphylse og til slutt et par strøk shellakk. Gitterlekken var den rene Petter Smart-oppfinnelse: En blyantstrek på et stykke papp. Du minsket motstanden ved å gjøre streken tykkere. Koblingsskjemaene fant vi i Tidens Tegns lørdagsnummer som hadde en populær radiospalte.
Den første konstruksjonen loddet jeg sammen utover kjøkkenbordet – sendere monterte jeg det hele med skruer på en treplate og med en ebonittplate som forstykke med brytere og knapper for avstemming og reaksjon. Apparatet var nemlig en reaksjonsmottager, vred du knappen for langt til høyre, hylte det i samtlige mottagere i distriktet – men det var jo ikke så mange.
Mottageren gikk på likestrøm, en 4 volts blyakkumulator ga glødespenningen og en rad med seriekoplede tørrelementer sørget for 100 volt til anoden. Antennen var viktig. I Enggata fristet stolpene der brannvesenet hadde sine ledninger. Jeg hengte kobbertråden i en av stolpene inntil en brannkonstabel en dag står i døra og beordrer antennen tatt ned: – Det der er altfor farlig. Formannen på teglverket var heldigere. Han hadde også bygget seg radio og kunne henge antennetråden opp i pipa på verket.
Radiotene – vi ble kalt så – her i byen søkte sammen og dannet Fredrikstad Radio Klubb. Vi møttes høyt og fritt i tårnværelset på Valhalla og utvekslet erfaringer om lamper, reostater, spoler og kondensatorer: – Har du sett den nye Abelekoplingen i Tidens Tegn?
En dag troppet håndverkslærer Hjalmar Larsen på Trara skole opp med en mottager han hadde fått i gave fra en slektning i USA. Apparatet ble behørig testet, det var ikke det spor bedre enn våre egne, selvbyggede konstruksjoner. Formannen i klubben var lærer Wefring, radioentusiast på sin hals. Da kringkastingen kom i gang, reiste han ens ærend til Oslo for å klage på programmene. Andre i tårnet var brannmester Frøystad, kjøpmann Næss som drev firmaet AUMOREK og provisor Birger Larsen som ble Fredrikstads første senderamatør med signaturen LA 2B.
Aberdeen calling!
– Det var god plass på bølgebåndene i begynnelsen av tyvetallet. Du presset hodetelefonen mot ørene mens du dreide på avstemmingsknappen, det suste og spraket, så talte en røst gjennom eteren: – This is Aberdeen, this is station 2BD calling. Aberdeen var en sterk stasjon som gikk fint inn med masser av klassisk musikk. Glasgow var verre å snappe opp, og du kunne være heldig hvis du fikk inn Savoy Ballroom over London-senderen. Ellers lå kontinentet taust, senderne var for svake og mottagerne ikke følsomme nok.
I 1924 kom Oslo Radio på lufta med ordinære sendinger. Nå kunne du få Mille Waitz med Chopin på flygelet og moroparet Petra Hendriksen og Lyktemannen inn i stuene på Labråten og Kråkerøy. Kringkastingsavgiften var på hele 5 kroner. To år senere åpnet Fredrikstad relestasjon ute på Øra, først bestyrt av Halvdan Stokken, deretter fulgte Henri Helland. Etter riksprogrammet fulgte Fredrikstad lokal fra et lite studio på loftet i Pikeskolen. Stasjonen var ikke særlig sterk, men gikk underlig nok inn i et bestemt område i det fjerne Finnmark. Så en lokal emissær fra Elverhøi talte Guds ord og sang salmer såvel for Fredrikstad-distriktet som for de som følge åndelige behov høyt der oppe mot nord.
LA 3H går på lufta
– På slutten av 20-tallet leste vi i avisene om senderamatører. De opererte på kortbølge med små stasjoner og knyttet forbindelse over hele kloden. Dette måtte prøves. Jeg varmet loddebolten med Tenol-lampen og satte i gang med å bygge senderen.
Jeg hadde flyttet til Torvet 9 og stasjonen ble bygget og installert ved siden av dobbeltsengen i et hjørne av soverommet. En sendertriode, en gitterspole, en anodespole, en dreiekondensator og morsenøkkelen var stort sett hele stasen. Jeg kjøpte to 1/4 toms kobberrør hos Fossum og Ingerø, glødet dem og viklet senderspolen rundt en halvflaske. Porselensisolatorer sørget S. A. Bjørke på NTP for. Transformatoren som leverte 1500 volt til enderøret viklet jeg vet hjelp av dreiebenken på E-verket. En kondensator mellom + og – var kritisk. Jeg kjøpte tynne kobberplater hos Fossum og Ingerø og glimmer i Østlandske Elekriske, og bygget lag på lag mens jeg kikket i boka og regnet ut for å få riktig kapasitet.
Den første senderantennen hengte jeg opp på taket på Torvet 9. Taket hadde blikk-kledning og det var helt håpløst. Først da jeg strekte den to millimeter tykke kobbertråden fra husmønet og over på Folkets Hus ble det fart på høyfrekvensen. Før stasjonen gikk på lufta, måtte lisensprøven avlegges. Kringkastingsbestyrer Helland var sensor, og eksaminator Moritz Brynhildsen og jeg hadde trent morse i lange tider og klarte kravet om 60 bokstaver i minuttet med glans. Den teoretiske prøven var enkle greier, om Ohms lov og liknende materier, så snart kunne jeg henge sertifikatet i glass og ramme på veggen der Telegrafstyret erklærte at Kristian Mathisen, LA 3H kunne sende på såvel 20, 40 og 80 meter.
CQ DX på 20-meterbåndet
– I årene som fulgte ble det tusenvis av kontakter med stasjoner over hele kloden. Tyskerne tok loggen da de beslagla stasjonen i 1940, men jeg har ennå diplomet der det står at «LA 3H has worked all continents».
På 80 meter møttes vi gjerne til søndagsformiddagsprat med lokale kjenninger, og norske amatører ellers. Foruten Moritz Brynhildsen, Birger Larsen og meg selv, var det her i byen i førsten av 30-årene Gunnar Skøyen LA 2G og Asbjørn Rotvang LA 20. Noe senere sluttet Haakon Høye, LA 4H seg til flokken.
På 40 meter kjørte vi gjerne trafikken med europeiske stasjoner – det krydde av dem – det var som å strø salt på et bord. Jeg sendte alltid CW på telegrafi, og prosedyren var sterkt standardisert: – Hvordan mottar De meg, hva slags antenne har De, hvor mange watt sender De med, hvordan er været hos Dem? Så sluttet vi med 73, som er utlagt farvel og på gjenhør. En tid etter fant du fargerike QSL-kort i postkassa som bekreftelse på kontakten.
20 meterbåndet var det mest fornemme når det gjaldt å kjøre DX eller langdistanseforbindelser. Jeg har pratet med Sovjet og Kina og Japan, med norskamerikanere langt inne i Midtvesten og en amatør som svevde i et fly over Kairo. Båndet var svært omskiftelig, mye er avhengig av månefaser, lufttrykk, årstider og tid på døgnet. Når du ville prate med Statene, måtte du alltid passe på tidsforskjellen – seks timer på østkysten og 12 timer på vestkysten.
Jeg satt i hjørnet på Torvet 9 klokka seks om morgenen før jeg gikk på arbeidet og hørte europeiske stasjoner sprake i hodetelefonene, så stilner det av, det er som en sakte susing: et lokk legger seg liksom over båndet, så først svakt, deretter sterkere stemmer stasjonen på den amerikanske vestkysten opp CQ DX, SQ DX, her kaller W6 TT etter langdistanseforbindelse. Så var det å hive seg på nøkkelen LA 3H de W6 TT, LA 3H de W6 TT, og snart var forbindelsen opprettet: – You are my first Norwegian station…
De amerikanske stasjonene lå som perler på en snor og ventet – jeg tror de så på Norge som et litt eksotisk land høyt oppe mot nord som det gav status å ha vært i kontakt med.
Amerikanerne hadde gjerne store stasjoner opp til en 300 watt i antennen. De ble alltid sterkt forundret over at LA 3H på soveværelset i Torvet 9 bare kjørte med 50 watt input.
What about the war?
– Høsten 1939 nærmet krigen seg. Det var en mandag i begynnelsen av september, jeg hadde ingenting hørt om den siste utviklingen i Polen, jeg slår på sender og mottager tidlig om morgenen, det er så stille, så stille på båndet, så hører jeg en amerikansk stasjon i New Mexico kalle, jeg får forbindelsen og vi kjører den vanlige prosedyre. Til sist spør amerikaneren: – What about the war? Krig? Jeg ante ingenting om at storkrigen hadde brutt ut i Europa.
Snart kom beskjeden fra Telegrafstyret: Antennene skal tas ned, all amatørtrafikk er strengt forbud. 9. april kom krigen til Norge. 10. mai ringer det på døra i Torvet 9, utenfor står to tyske gestapister og en norsk nazist: – De er senderamatør? Vi har kommet for å beslaglegge stasjonen. Senere hørte jeg at de først hadde vært hos Birger Larsen, han ble ordentlig bøs, men da slo tyskerne fast: – Es kommt ja eine Zeit og LA 2B havnet i arresten.
Hos meg tok de rubbel og bit – sender, mottager, QSL-kort og logg – alt kjørte de vekk. Den norske nazisten kunne opplyse: – Mathisen har to senderkrystaller, dermed var det å plukke dem opp av skuffen.
Jeg hadde en kringkastingsmottager, eldste modell av Huldra med bare langbølge og mellombølge. Jeg lurte: – Kan jeg få beholde mottageren for å høre på nyheter? Nazisten oversatte: – Han vil gjerne beholde radioen for å lytte på London. Dermed røk den med. Det tok ikke lang tid før jeg hadde loddet sammen en ny mottager, og da radioene ble beslaglagt i 1941, flyttet Birger Larsen sin store, amerikanske super ned i kjelleren på Vestsiden apotek.
Trykt i Demokraten 1991