Med kanel i kjølevannet
Leif Bøckmann vred første gang om nøkkelen den gang du blanda kanel i kjølevannet, gned frontrutene med saltposen og tullet varme kluter rundt forgasseren. Fra 1931 kjørte Leif brødbilen for Bøckmanns Bakeri, senere drev bilveteranen egen transportforretning. I alle år med glimtet i øyekroken og en sikker hånd på rattet.
– Bilsakkyndig Rasmussen hadde kontor med et skrivebord og et par stoler i et kott under trappa på Guldberg hovedgård. Etter at jeg hadde levert inn dåpsattest, legeattest og fotografi, var det en tur i all enkelhet rundt i byen og noen spørsmål som slett ikke var til å få hodepine av. Litt brysk var jo alltid Rasmussen. Så den 18. oktober 1931 kunne jeg hente førerkortet på politistasjonen. Jeg hadde hatt noen viserguttjobber, gått arbeidsledig, vært en tur til sjøs med S/S Karlander, tatt aftenskole og drømte om arbeid ved FMV, men det var lite å håpe på.
Med sertifikat i neven sto du kan hende bedre rusta i kampen om arbeidsplassene. Øvelseskjøringa hadde jeg fått med bror min ved sida når han kjørte bakervarer med egen bil for Fredrikstad Samvirkelag. Nedover Rolvsøyveien overtok jeg ofte ratt og pedaler. Det var mindre trafikk der enn det er i dag.
Brunlakkert brødbil med røde striper
– Sjøl begynte jeg også i brødbransjen. I 1932 starta bror Åstein sitt eget bakeri i stallen til St. Croix hovedgård i Bydalen, og i 1934 kjøpte han den gamle politistasjonen på Nabbetorp og flytta bakeriet dit. Jeg transporterte brødvarer med en Chevrolet, modell 1928, med 40 hester under panseret. På pen vei og i medvind kunne du vel klare en 70 kilometer i timen. B-10268 var brunlakkert med røde striper, påmalt H.B. Bøckmanns Bakeri og Konditori. Bak var det dobbeltdør inn til hyller der brødbakkene av tre sto på rad og rekke: alminnelige brød, mørkt- og lyst grovbrød, kneippbrød – den gang stekt i form – loff og frøbrød, samt wienerbrød, tørre kaker og boller. Et vanlig brød kosta 25 øre, et franskbrød 16 og ville du kose deg til kaffen, måtte du ut med en femøring.
– Få kjøpt noen wienerbrød a’, Leif!
– H.B. Bøckmanns Bakeri leverte både til butikker og på dørene til folk. Nede i Bakgata hadde vi kunder i de små frihandelforretningene på rekke og rad: Margit Andersen, der Fokus ligger i dag, fru Jensen og litt lengre bort, fru Holms butikk i Seierstengata: – Fin-fine nystekte brød i dag, frue. Så var det å sette Chevroleten i gir og svinge opp til Simen Eriksen på Kniple for siden å koste på utover mot Gressvik. I Brakka – i dag gjort om til eldrehjem – bodde det en masse familier, svære kraftige mennesker som kjøpte 50 wienerbrød i slengen. Deretter bar det oppover mot Veum for Wefring trengte solide grovbrød til læregjerningen, og broren som venta storinnrykk på Hattehytta til helgen, bestilte fem grovbrød, to kneipp og 50 wienerbrød.
Oppe hos gartner Ileby var ofte alle ute på jordene, med bestillinga klar på en lapp på kjøkkenbordet. Stansa jeg oppe ved Hannestad, kom ofte noen av folka ned: – Få kjøpt noen wienerbrød av deg a’, Leif!
Etter at vi hadde starta på Nabbetorp ble det mye kjøring på Østsiden. I Vaterland leverte vi til Hansen, Kjønigsen, Nyberg og flere til. I Nabbetorpveien venta Sverre Haugli og Håkon Arnesen på brødbilen og oppe på Nabbetorp hadde vi blant annet Kaspara Simensen, familien Beck og hønseeier Martinsen som faste kunder.
De fleste som kjøpte bakervarer på døra var vanlige arbeidsfolk. Et unntak var i allefall stenreder Emil Johansen, borte på Fremskridt. Meget hyggelige og trivelige mennesker.
Plutselig sa det PANG
– Arbeidsdagen min begynte sånn ved åtte-halv nitiden og så kjørte jeg fram til fire-halv fem. Bilen kunne ta opptil 200 brød i slengen, og det hendte at vi bakte opptil 500 på en dag, så det ble flere turer med Chevroleten. Iblant hendte det at vi råka opp for brød utpå ettermiddagen. Det var mange bakerier og konkurranse om kundene, og en hel flåte av bakeribiler kryssa fram og tilbake i gatene. Men det fantes kolleger som ville hjelpe. Baker Hansen på Selbak hørte til dem. Jeg kunne komme etter fem og banke på i privaten: – Det skal vi ordne, gutten min, vi får gå over i bakeriet og se om jeg har noe igjen.
Iblant fikk du problem. Pang! Et dekk eksploderte, og der sto du. Første gang det smalt var ute på Gressvikveien, og jeg visste ikke min arme råd. Men i Bakkegata var det et vulkaniseringsverksted, jeg på bussen med en 25-øring i neven og kom meg inn til byen: – Kan du hjelpe, jeg står alldeles fast. Karen plukket med seg verktøy, så dro vi utover. Etterpå kjørte jeg ham tilbake og spurte hva det kosta. – Få en pose wienerbrød av deg, svarte Tor Nilsen. Neste gang det smalt var på selveste julaften, da la jeg om sjøl og det var ingen spøk med de kløvne felgene bilene hadde dengang. Hjemme var jeg først klokka elleve på kvelden.
Med kanel og rødsprit i kjølevannet
– Automobil dengang og bil i dag er to vidt forskjellige ting, Chevroleten hadde mekaniske bremser. Det var å skru og justere minst en gang i uka. Likevel var bremselengden uhyggelig lang. Ofte var radiatoren lekk så motoren begynte å koke og svære dampskyer velta fram under panseret. Det gjaldt å finne lekkasjen og lodde igjen stedet. Et forebyggende middel var å ha kanel i kjølevannet, det var slike ting du lærte etter hvert.
Eller en framfjær kunne gå tvert av. Da trengtes en smed, vi brukte gjerne Johnsen i Gulliksbakken. Ofte ordna du deg midlertidig, jekka opp vogna og la en knubb under som du festa til ramma. Da kunne du iallfall kjøre til smeden.
En aksel kunne ryke, det var ikke helflytende aksler, men driv- og bæreaksler på datidens biler. Var akselen av, var det bare å få taua vogna på verkstedet. Du starta en 100 ganger om dagen, så av og til kjørte drevet på selvstarteren seg fast. Da var det å sette vogna i annet gir og døtte og døtte til det løsna. Hjalp ikke det, var det å legge seg på rygg under bilen og skru løs starteren og få løs drevet på det viset. Hadde du fått vann i bensina, tulla du kluter dyppa i varmt vann rundt forgasseren. I 1934 kjøpte vi en T-Ford. Giroverføringa ble slitt så vi klarte ikke å komme opp bakken ved Borge kirke, men vi satte Forden i revers og rygga galant opp.
Vi gne frontruta med saltpose
– Vinterstid var det mye å bale med. Frostvæske og lukket kjølesystem hørte framtida til. Enkelte blanda rødsprit i kjølevannet. Jeg pleide å tappe vannet av vogna om kvelden, og om morran kjørte jeg fra Nabbetorp ned bakken til Sorgenfri og fylte på der. En gang under krigen var vannet i posten blitt til is, men jeg ble redda av ei kone med to bøtter varmt vann, på vei til verket for å vaske.
Ellers var den vesle bakken god å ha når du skulle ha motoren i gang på morrakvisten. Bilene hadde seks volts anlegg og selvstarteren makta ikke all verden, men med foten på startpedalen og en til å hjelpe til med sveiva, gikk det som oftest. Varmeapparater var ukjente ting. Det kom en liten lunk fra motoren gjennom bånnborda som var av tre med store gliper imellom. Vi hadde med oss en liten tøypose med salt som vi strøk over frontruta med for at den ikke skulle ise igjen. Senere fikk vi en liten innretning som het Kikk-ut: en slange med varmluft som endte i en tut foran frontruta. Da så du straks litt mer av veien.
På vinterstid var det å legge kjettinger på bakhjula. Det var noe tral, kjettingene røk ofte, og vi hadde alltid med noen ledd så vi kunne skjøte. Ellers brukte vi gjerne de dårligste dekkene på vinteren, findekkene ble spart til sommerkjøring. Det verste vi visste var snø, sludd og slaps, frøs det på, trivdes du bedre bak rattet.
Med halm i dekket
– Gater og veier var ikke beregna på motorkjøretøyer. Til gjengjeld var trafikken beskjeden. Inne i byen var brosten ennå det vanlige. Et spesielt sted her i byen var hjørnet Storgata-Bakgata (Farmannsgt) – Rasmussenhjørnet kalt – for der plaga ofte bilsakkyndige nervøse kandidater. Tunnelbakken opp til St. Hansfjellet var også en prøvelse – to biler klarte ikke å komme forbi hverandre. Utafor byen var det grusveier med groper, vaskebrett og løse kanter. Særlig ille var det under veiarbeiderkonflikten i 1935, da rista det løs alt som var. Det var ikke noe rart at fjør og aksler røk og dekk punkterte.
En gang på veien møtte vi en bil, fin og blank var’n, men uten reservedekk, så nå hadde de stappa halm i dekket for å klare seg til nærmeste bensinstasjon. Dem var det ikke så mange av. Vi pleide å fylle i Bensindepotet i Werenskioldsgate – helst 10 liter i slengen, det samme som 10 wienerbrød kosta. Rolf Gundersen pumpa bensin opp i det runde glasset som romma 10 liter, åpna krana og fylte på tanken. Oljeskift og smøring ordna de fleste med sjøl, det var helst noblessen som satte inn vogna til overhaling. Du lånte fettpressa og satte i gang, bare på mellomakselen var det 10 punkter å smøre. Det fantes også en garasje i Werenskioldsgate der kjøpmenn og annen prominens hadde vognene sine stående. Spesielt husker jeg kjøpmann Herrebrødens Minerva, en praktfull, blank kjøredoning som ikke gjorde mange turene hver sommer.
Ellers var stasjonen et samlingssted for yrkessjåfører der du traff gutta, utveksla erfaringer, diskuterte bilmerker og fortalte skrøner.
Vi hadde god oversikt over bilparken i de dager – sertifikatet mitt hadde nummer 206. Vi kjente så å si hvert eneste kjøretøy enten det dreide seg om personbiler, laste- og varebiler eller kombinerte biler. Det var vogner med to karosserier, du skrudde av det ene og monterte en liten lem bak.
Der kjørte drosjeeier Normark banksjefen med sin Graham Page. Der kunne lastevogna til Karl Olsens Transport runde hjørnet ved Bryggeriveien. Der kjørte Forden til Borgaas planker til en som skulle bygge seg bungalow på Kråkerøy. Og der kom en av Carsten Billingtons Billigbiler, en skarp konkurrent til byens drosjer. Det var merker som forlengst er forsvunnet: Handley Page, Essex Super Six, populært kalt Blekkseks, Plymouth, Chrysler. Chrysler var kremen, de var alltid tidlig ute med tekniske detaljer som kom langt senere i andre merker. Med Chrysleren kunne du kjøre i 100 og vel så det, for fartskontroller var ukjente. Det hendte at Rasmussen stilte seg opp ute ved Ørebekk og vinka deg inn og røska i forhjulet for å kontrollere kingbolten. Det var stort sett alt.
Sjøl kjørte jeg brød fram til 1935, deretter fikk jeg vikarjobb i Ferjestedet og fyrbøterjobb på mudderapparatet som forliste i Reiebukta i Moss. I denne tida kjøpte jeg meg lastebil, en fire tonns Chevrolet, 1935-års modell. Den første tida kjørte jeg på si, ved siden av de andre jobbene, senere ble transportyrket heltidsarbeid og levebrød.
Krigen kom, det ble å montere generator på vogna og dra på langtur til Oslo, med fire sekker knott og 50 surstofflasker på lemmen. Men det blir en annen kjøretur så jeg tror vi trøkker inn clutch og brems for denne gang.
Trykt i Demokraten 1991