Med lus på lasset

Vandrer du i Torsnesfjellet, ser du ofte vannrette spor hogd inn i fjellet. Der passerte Blakken eller Brona hovene sine når lasset med lus og pædder skulle opp og fram. Et hardt slit såvel for hest som kjørekar. Anton Ødegaard gikk ofte bak lasset.

– Så snart du var gammel nok til å få en sten opp på vogna, måtte du være med å kjøre sten. Sjøl var jeg med fra jeg var 9-10 år.

Stenreder Emil Johansen hadde tegna kontrakt med far om å ta ut fjell på eiendommen. Retten løp i 20-25 år, og betalinga lå på 20 øre meteren. Det sto i papiret at hvis mulig skulle grunneieren stå for kjøringa. Det var vanlig – alle småbøndene, fra Kile og fra Humlekjær drev og kjørte sten. I tillegg hadde vi de faste kjørerne Aleksander Svendsen, Otto og Edvard Kjører’n, Johan Holberg som hadde kjøringa som eneste levevei.

Stenkjøring morsommere enn skolegang

– Vi hadde tre vanlige, brune bondegamper i stallen på Nord-Ødegaard: Tom, Glimt og Rusk. To av dem gikk stadig i kjøringa. Og den gikk jamt så lenge de hogg i fjellet. Gården skulle jo også drives, men redern, en ordentlig gnier forresten, passa på: – Skal det ikke snart bli noe fart på kjøringa?
Jeg var eldstemann av ungene, det ble å hive seg i greiene så snart jeg kom fra skolen. Dessuten var det mer morosamt enn å gå i fjøset eller gni pulten på Nes-skolen. En del hjalp jeg far, men ofte var det å dra alene opp i fjellet med hesten, slaen eller enspenneren. Det var å gå i gang å pelle sten fra haugene etter hoggerane. Haugene lå ofte slik til at det var vrient å komme til, og ofte måtte du stå midt i haugen og hive sten opp i vogna. Var det lus, tok du to og to i slengen, var det pædder, måtte du løfte og hive med begge hender. Det nytta lite med votter eller vanter, de røk i stykker på blunket. Det grodde skinn på hendene etter hvert, du fikk noen alvorlige træler, men hadde du vært vekk fra kjøringa en stund, rant blodet fra alle fingrene.

Spor i Torsnesfjellet ennå

– Det gikk jaggu hardt føre å ta seg fram, for det fantes ikke vei opp i fjellet. Var fjellet ekstra glatt, hadde stenhoggera hogd inn spor så hestehovene skulle få bedre tak. Du ser spora rundt i Torsnesfjella ennå. Av og til kunne du kjøre deg rent fast, da var det å lesse av og kjippe. Det var lite moro å ta i sten tre, fire ganger på en tur. Det ble ofte et forferdelig slit for hesten og en voldsom påkjenning på redskapen. En stenhaug var vanligvis et lass, med opptil 200 lus ble det nærmere 2 1/2 tonn, det. På vinterstid var det svært, da kjørte vi med slaen og kunne slenge på noen sten ekstra. I nedforbakken måtte vi ofte surre kjettinger om slaemeiene for at det ikke skulle gå for fort unna. Det gjaldt å ha godt slengerom i draget, slik som det hogg imot hele tida. Det hendte at vi hadde lasta ferdig dagen før, da hadde jeg, guttungen, to hester og to lass, det ene etter det andre, å holde styr på ned til Ødegaardskilen.

Rusken skjønte at nå måtte’n ligge stille

– Det var forskjell på hestene når det gjaldt å ta seg fram i fjellet. Tom bente gjerne over hoven på fjellet så han ikke fikk tak, men der han fikk grep, dro’n jaggu au! Av og til kunne det gå rent gæli, hesten på nabogården fikk en sten mellom skjeken og benet. Stenen skar over pulsåra, hesten datt over ende og var ferdig.

En gang drev jeg og kjørte sten med Rusken på et høyt fjell ved Ødegaarden der det sto fullt av stenhoggere. Ene fjellsida stupte rett ned. Hvordan det bar seg til, så gled hesten, ramla og ble liggende på rygg rett ved kanten. Hadde’n lea seg aldri det minste, hadde’n røki utfor. Jeg holdt hesten i hue og snakka til’n og fikk han til å ligge rolig. Ellers var Rusken sinna og vemmelig og lei å ha med å gjøre, men nå var det som han skjønte sitt eget beste. Jeg ropte om hjelp, og stenhoggera kom fra brøtta og fikk hesten og vogna opp igjen. Den gangen var det nære på.

Jeg husker godt den gamle stenhoggergjengen. Det var folk som Johannes Johansen, Herman Johansen og Anton Johansen. Så var det Herman og Karl Magnussen, Thorleif Pettersen og Gustav Nilsen. Ikke å forglemme Johan Nilsen, også kalt Sprett, han drev som sjakter. Så hadde vi Jon i Myra, av en eller annen grunn med klengenavnet Klevisjon, og Ottar Gata som var en kløpper til å hogge, men hogg alltid så svær og tung sten. Jeg husker de kom om vintermorran, de tælla i vei og gikk fram i digre tretofler, og var snøen kram fikk de digre baller under bena. Så måtte snøen vekk før de kunne ta til å hogge. Det ble lange dager, særlig innunder jul når de hadde tent parafinløkta og sto kvelden. Når det var mat, var det å krype under ei gran og rigge til et bål så de fikk varma fingrene, og kaffen i blikkpøsen. Så gikk praten om alt mulig, om giene stenredere og lusne akkorder. Det hendte jeg hogg litt sten sjøl, jeg sto ved pussetønna med noen lus, jeg syntes det var brennende moro.

En dag ankra det opp en greker

– Det hendte du klarte en tre-fire lass på en dag ned til Ødegaardskilen. Var det lus vi lassa av, var det bare å pelle av til det ble tomt, men pæddene skulle legges pent opp i ranker. Det hendte jeg fikk kjeft for å være for hardhendt, jeg hadde ikke tid til å stryke hver sten, og jeg slengte dem på plass så hjørnene gikk av og rederen så gæern! Så satte du en strek i boka, smatta på Rusken eller Tom og dro opp i fjellet for å hente ny forsyning.

Det skulle ligge tusener på tusener av sten i mannshøye ranker på brygga i kilen. De ble skibba ut på svære prammer og det var hoggerne og kjørerne som sto for lastinga. Alt gikk med handmakt. Vi la løpere ut på prammen og så trilla vi sten med trillebukken med jernhjul til prammen var full. Deretter kom skipper Aksel Berg med slepebåten Tor og dro avgårde med prammen. Båten kunne ikke gå inn til brygga, til det var kilen for grunn. Men en gang, det var midtvinters og de måtte skjære råk i isen, ankra det opp en svær greker på nordsiden av Ramsø. Grekeren lå og lasta sten i ukevis og det var et sabla liv. Alle mennesker var med og kjørte sten på isen ut til grekeren, folk fra Torsnes og fra Fredrikstad, slike som aldri hadde kjørt en sten før i sitt liv. Vi kjørte stenen fram til skutesida og lasta’n i tobber og så hev de tobbene om bord. Det var sånn trafikk at isen smelta langs sida så du vassa i vann og det var rart at ikke alt røk i filler. Det var et svare liv om bord også, høner kakla og sauer breka og griser grynta. Sprit fantes også på båten, den klareste genever. Vi skjønte ikke stort av hva grekerne sa, men jaggu ble vi skjenka, og formann sto og blingsa ned i boka der han noterte lassa, men skrev feil om igjen og om igjen. Og en som jeg ikke behøver si navnet på, tok seg noen ordentlige super, og så sang han og grekerne Ramona så det ordentlig spraka.

Langs gamleveien til Ørakaia

– Jeg drev og kjørte sten i Ødegaardkilen i flere år, men så ble stentransporten flytta til brygga i Holm som ble sjølve senteret, for der kunne jakter og båter gå inn og ta stenen om bord direkte.

Jeg kjørte lus og pædder, men i tillegg også kantsten som ble tatt ut i Holmfjellet, i fjellet ved Underlien og i Heiefjellet. Å lempe og kjøre kantsten krevde voksen handkraft. Vi la stokker opp på vogna eller slaen og velta stenene opp og brukte samme teknikken når vi skulle ha stenen ned på brygga. Litt senere begynte vi også å kjøre stenen inn til Fredrikstad, til brygga ved Titan. Stenrederen slapp billigere fra lastinga på det viset. Jeg har kjørt lass på lass med sten innover den gamle Torsnesveien som går til høyre og til venstre og forbi Gansrød og ut til Øra. Vi kjørte oftest beite, med to hester foran vogna, og kunne vel klare et par lass pr dag. Det var en smal grusvei, med tre-fire djupe hjulspor på hver side og digre høler. En gang på vårparten hadde jeg stenlasset på slaen og da jeg kom til Sigurd Smed hadde sola tint isen så vannet sto over veien og lasset rikka seg ikke. Men så tuta det borte i svingen, og der kom Fritjof Åsen bak rattet på den gamle Torsnesrutebilen. Han tok slaen på støtfangeren og fikk dytta’n over på skikkelig føre, og det var ikke bare for å være snill, for to kjøredoninger kunne knapt komme forbi hverandre på gamleveien.

Ford A-modell i Torsnesfjella

– i 1934 ble far og jeg enige om å la en lastebil ta over jobben til hestene. Kjøreundervisning fikk jeg av lastebileiere rundtomkring mot at jeg hjalp til å lesse på og av. Jeg stilte for bilsakkyndig Rasmussen, en ordentlig sinnatagg. Jeg avla prøvetur rundt rådhuset i gamlebyen, langs vollane og utover byens marker. – Nok, sa Rasmussen, og der sto jeg med lappen i neven. Bil ble innkjøpt hos Stamsaas i Sarpsborg, en grønnlakkert A-Ford nr B titusenognoe. Det var vel ikke stort mer enn 60-70 hester under panseret, men trakk gjorde’n som rakkern på første giret, og kunne vel komme opp i en 60 km, men da durte’n fælt. Varmeapparat fantes ikke, defroster heller ikke og seig å starte var’n som bare rakkern. Det ble å sveive og sveive hver bidige morra, men jeg kom da av gårde og fylte bensin fra håndpumpa ved kooperativen eller Bjor og kjørte sten både til Holmbrygga og Titan og enda lengre. Bilen kunne dra opptil 4 tonn den, men da knaka det fælt i plankene på den gamle Holmbrygga når den rygga utover.

At du kom deg opp i fjellet med kjøredoningen var rene underet, men de hadde da laga til noe småtteri og kasta på litt her og litt der så Forden og jeg tok oss da fram til pædde- og lushaugene. Bilen hadde jeg et års tid til stempelstanga røk, så bytta jeg den inn til en solid Volvo som jeg kjørte fram til krigen, men den ble tatt av herrefolket og havna vel nordpå eller på Østfronten, og så gikk jeg i fem år uten noe kjøretøy og da passer det vel å sette punktum for den delen av arbeidsdagen min.

Trykt i Demokraten 1991